Gå til innhold
Hundesonen.no

To valper fra samme kull.


Tomine
 Share

Recommended Posts

Hvis man kjøper to valper fra samme kull er det kun i valpetiden frem til de er ca. 1 år som det byr på utfordringer? Eller 2 år? Hunder er jo voksne når de er 2 år og ferdig med ungdommen. Byr det da på problemer med å ha to hunder fra samme kull når de fyller 2 år og ut livet ut? Da er de jo "ferdig?" Sosialisere, oppdradd, rang osv.? Nå skrev jeg "ferdig" men de er jo aldri "ferdige" men skrev det i anførselstegn. Har jo hørt at man ikke bør skaffe to valper fra samme kull pga. Valperiode og unghund. Men går det greit når de er voksne? For hvis det bare kun er to år med ekstra "jobb" så er det ikke så lenge som ett helt hundeliv? Noen som har noen tanker og meninger om dette? Sorry for rotete innlegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo helt avhengig av kjønn, rase, individ og oppdragelse. Det kan gå bra, det kan gå dårlig, men det er mange parametre som påvirker det. Dessuten vil jeg ikke si at en hund på 2 år automatisk er voksen. Ingen av mine har vært ordentlig voksne før nærmere 4 år. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, etter min erfaring så er ikke arbeidet med å ha to kullsøsken over når de har blitt modne og satt. 

Vi har beholdt eller kjøpt inn to kullsøsken fire ganger, og to av gangene opplevde vi at de ble veldig knyttet til hverandre (vi hadde flere hunder i flokken, så de hadde ikke bare hverandre), veldig samstemte og avhengig av hverandre. Vi måtte hele tiden tenke på å ha de med hver for seg for å bygge opp individualitet og selvstendighet, men likevel så ble "tvillingene" noe for seg selv i flokken hjemme. 

For det første søskenparet, så døde den ene akutt da hun var tre og et halvt år, og det førte til en stor personlighetsendring i søsteren som var igjen. Hun var åpenbart preget av å ha blitt "alene", selv om hun fremdeles hadde sin mor og halvsøster hjemme. 

Så hadde vi et søskenpar hvor vi ikke merket noe særlig, de var en del av flokken, integrert like mye som enebarnet eller den innkjøpte hunden. Det samme med neste søskenpar, som ble kjøpt inn. De hadde heller ikke den avhengigheten av hverandre.

Men for det fjerde søskenparet så var den ene så avhengig av den andre at vi håpte faktisk hun ville dø først, hvilket hun "heldigvis" gjorde. På det tidspunktet var det bare de to søsknene igjen i flokken, uten ønske om flere hunder på det tidspunktet, og vi var overbevist om at hun ville endre karakter om hun mistet broren sin. Vi visste at hun ble to hakk spakere og nesten litt usikker når hun ble oss på ting alene, mens broren greide seg fint i verden uten henne. Hun døde ni år gammel, og han var alenehund i nesten tre år uten at det preget ham en dag (utover at han ble mer bortskjemt).

En kan selvfølgelig argumentere for at vi må ha gjort for dårlig jobb mens de enda var unge, men når det skjer for søskenpar født med 15 års mellomrom, skulle en jo tro vi hadde lært noe i mellomtiden. Jeg er overbevist om at en må jobbe mer med sosialisering over lengre tid med "tvillinger" enn om en har bare én hund, og at det kanskje krever enda mer jobb om det er de eneste to hundene en har. Det er selvfølgelig også individ-avhengig, men utfallet vet en strengt tatt ikke bombastisk når valpene er åtte uker gamle.

Jeg ville som oppdretter vært meget, meget forsiktig med å selge to valper fra samme kull til en familie. 

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri opplevd at kullsøsken har blitt mer avhengig av hverandre. Ei heller andre jevnaldrende (bare beholdt kullsøsken tre ganger, men har hatt jevnaldrende flere ganger). Men nå har jeg heller ikke spesielt klengete og uselvstendige raser :P Så det er nok forskjeller der...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Pringlen skrev:

Jeg har aldri opplevd at kullsøsken har blitt mer avhengig av hverandre. Ei heller andre jevnaldrende (bare beholdt kullsøsken tre ganger, men har hatt jevnaldrende flere ganger). Men nå har jeg heller ikke spesielt klengete og uselvstendige raser :P Så det er nok forskjeller der...

Det er sikkert både rase- og individavhengig. Berner er en rase hvor en ikke skal spole over sosialiseringen, og med min erfaring skulle jeg hatt meget tungtveiende argument for å selge to kullsøsken til samme eier. Men jeg ser jo det skjer i andre raser. Jeg ville heller ikke vært betenkt med å beholde to kullsøsken på berner selv om det av en eller annen grunn var nødvendig igjen - men jeg er ikke førstegangs hundeeier. Det er det jeg tar utgangspunkt i når jeg fraråder det, at vedkommende ikke har særlig til erfaring.

7 timer siden, Wildlife skrev:

Jeg har forstått det slik også at det kan bli mhe mere krangling med to kullsøsken enn en fra hvert kull feks. Da de snakker samme språk og er veldig like. Er på samling med raseklubben nå hvor det er flere hunder som ikke tåler tryne på søskene sitt. 

 

Eller kanskje de krangler fordi de ikke har fått beskjed om hvordan de skal oppføre seg? At de har fått lov til å fortsette valpekasseoppførsel altfor lenge, fordi det er så "søtt med søsken som har gjensynsglede". Det er jo de som også mener at hunder skal gjøre opp selv, og om det er en gjeng hunder i rette drittunge-alder så kan det bli mindre pent om ikke eierne setter grenser selv. 

Jeg har ikke sett noe mønster som tilsier dette for kullsøsken - tvert imot virker det som om det lettere blir gnisninger om en har to hunder fra hvert sitt kull som er for tett i alder i samme hjem, hvor det skiller mange nok måneder til at det burde vært et avklart hierarki, men de er fremdeles for tett i alder til at det er lett å avgjøre. Jeg synes det oftere smeller for eksempel hos de som kjøper en valp, tenker at dette var kos, kjøper en ny når denne er 7-8 måneder og de tror den verste jobben er over, og dermed får to pubertale hunder som skal bryne seg på hverandre og utfordre hverandre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg også ville kjøpe 2 fra samme kull den gangen eg skulle kjøpe og var uerfaren. Men oppdretter sa tvert nei, da ho så og seie aldri hadde hatt god erfaring med kullsøsken som vaks opp med kvarandre. Ikkje nødvendigvis fordi dei krangla og slikt, men fordi da vil desse to søskena halde seg tett til kvarandre, og støtte seg til kvarandre istadenfor sin nye eigar. Dette kunne skape problemer. Så nei, vil ikkje anbefale to kullsøsken. Da er det bedre å kjøpe ein fra kullet, og har ho kull om litt igjen, kjøpe ein til...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt to valper av min rase. De var ikke kullsøsken med 14 dager imellom de. Vi var to personer som delte på det. Aldri mer..

Men av feks rasen Sheltie så hadde jeg ikke sett det som ett problem. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

29 minutter siden, Snøfrost skrev:

På min rase er det svært vanlig å ha kullsøsken,  og det er ikke noe problematisk. De er kanskje knytter litt mer til hverandre enn de øvrige flokkmedlemmene, men mine fungerer i alle fall fint uten sitt kullsøsken eller aleine også. 

 

Men med huskyer og kjøring så er det kanskje vel så viktig med tette bånd og samarbeid mellom hundene, som samarbeid mellom hund og fører?

Det som fort skjer er vel at hundene blir mer knyttet til hverandre enn til eier, og at det dermed blir en mye større jobb med trening og sosialisering. Og dette med avhengighet, jeg har hørt flere historier om jevngamle hunder (om ikke nødvendigvis kullsøsken) der den ene mister livsviljen dersom den andre dør.

Og om man ikke greier å følge opp den ekstra mengden med jobb de første par årene så risikerer man jo også utfordringer som henger igjen resten av livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, simira skrev:

Men med huskyer og kjøring så er det kanskje vel så viktig med tette bånd og samarbeid mellom hundene, som samarbeid mellom hund og fører?

Det som fort skjer er vel at hundene blir mer knyttet til hverandre enn til eier, og at det dermed blir en mye større jobb med trening og sosialisering. Og dette med avhengighet, jeg har hørt flere historier om jevngamle hunder (om ikke nødvendigvis kullsøsken) der den ene mister livsviljen dersom den andre dør.

Og om man ikke greier å følge opp den ekstra mengden med jobb de første par årene så risikerer man jo også utfordringer som henger igjen resten av livet.

Hundene er nok mer knyttet til oss enn hverandre. Det hadde ikke vært noe kjempeproblem å skille de, eller andre individer i vår flokk. Men noen av de ville nok ikke satt så himla pris på å bytte folk. Andre ville syntes det var helt greit også :lol:  Det ligger litt i rasens natur, de er selvstendige hunder. Knyttet til sine nærmeste, både hunder og folk, selvsagt. Men de blir ikke normalt sett så oppslukt av sin eier som mer førerorienterte hunder. 

Nå har vi våre hunder inne hver natt, de bor ikke i hundegårder, vi går mye turer med dem - også om vinteren, så de lever ikke noe typisk hundekjørerliv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://www.spleis.no/project/445754 Jeg har null venner å minimalt med familie så jeg har ingen nettverk så håper på at dere kan være så snille å hjelpe meg å dele. Forventer ingenting og setter ekstremt stor pris på all hjelp vi får ❤️ Bucky kom inn i livet mitt som en liten sjarmør med et stort hjerte. Han er min bestevenn, min lille baby og midtpunktet i livet mitt. Han har gitt meg utallige smil, trøstet meg når livet har vært tøft og spredd mye glede til alle han møter Etter jeg kom hjem fra operasjon på Jack (andre hunden min) på tirsdag så jeg at Bucky ikke var i form å det var rett inn på dyresykehuset med han. Viste seg at han hadde svulst med veske i buken. Etter en rekke prøver og bilder så kom de frem til at han har kreft i leveren. Jeg tokk da valget i å prøve å gi han en kjanse da han fortsatt har mye livsglede igjen. Han ble operert på torsdag og de fikk ut hele kreften. Han mener at det er den possitive typen men vi vet ikke mer før prøvene kommer tilbake om 3-5 uker. Han så heller ikke tegn til noe flere kuler men vi må ta ct om noen uker/måneder igjen for å se om det er flere inni leveren. Men så langt så virker alt bra å jeg får kanskje hente han hjem i morgen ❤️ På tlf i sta så nevnte veterinæren at regningen er nå på nærmere 90 000kr (ink ligge over til mandag). Jeg har igjen ca 50 000kr på forsikringen i tillegg til noe på buffer konto men det er ikke nokk da jeg måtte ha en operasjon på Jack som blir delvis dekket og har måtte ut med en del penger i sommer da hvitevarer røyk og måtte spyle tett rør osv.. Så har valgt å prøve å spørre om hjelp selv om jeg syns det er flaut å ikke liker å spørre om hjelp..  Har over lengre tid prøvd å selge det jeg eier på finn uten hell så tviler på at jeg plutselig får solgt noe mer der nå, skal prøve å male bilder å selge men sliter mye med kronisk migrene utmattelse depresjon osv.. så vet ikke hvor mye jeg får til der. plukker også sopp på bestilling men var helt tørka ut når jeg skulle inn å se på onsdag så max uflaks. Har også valgt å kutte ut behandlinger,legetimer og medisiner fremover for å ta vare på Bucky å få betalt ned det jeg evt må ta opp i lån  
    • Det er masse ekle planter der ute. I områder med f.eks. borree (urt), hundegress eller boress (også gress) er det høyst sannsynlig noe plantemateriale som sitter fast i svelget. De nevnte gressartene har blader som kan forårsake skader, men det finnes mange flere gressarter som har frø med mothaker fra *******. 
    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...