Gå til innhold
Hundesonen.no

Fortelle oppdretter at jeg er langtidssykemeldt/avklaring


Sagaa
 Share

Recommended Posts

Jeg syns jo det er relevant informasjon jeg, ikke nødvendigvis hvorfor man er hjemmeværende etc, men det er jo greit at oppdretter vet hvordan valpekjøperne har tenkt å løse alene-hjemme-problematikk etc. Og ingen hadde jo likt om det var motsatt? At oppdretter tilbakeholdt informasjon om kombinasjonen og hundene fordi "det sikkert ikke er relevant"?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 112
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har solgt valp til person som da var sykemeldt, og jeg trengte ikke noen journal. Det jeg trengte, var å bli kjent med personen og få et grundig inntrykk av vedkommende for å kunne vurdere om en a

Nå er ikke jeg oppdretter, men blir forhåpentligvis det en gang.. Og jeg kan nesten garantere at får jeg til svar "det har ikke du noe med" hvis jeg spør om hvordan hverdagens dems ser ut, ja da blir

Ja, jeg var jo mer ute etter hva oppdretter tenkte om syke valpekjøpere, og andres erfaringer i tilfelle jeg måtte forberede meg på plutselig avslag. Har kanskje bommet litt med tittelen.  Tror de

4 timer siden, Krutsi skrev:

Hvis man er nødt å unnlate med å fortelle ting eller lyve for å få kjøpt seg en valp, så er vel kanskje det i seg selv tegn nok til at du har valgt feil rase eller ikke passer å ha hund..

Eh? Nei! Er man redd for å bli stigmatisert så er man det uansett om det er en chi eller husky. Den var drøy synes jeg.

 

2 timer siden, Aslan skrev:

Jeg syns jo det er relevant informasjon jeg, ikke nødvendigvis hvorfor man er hjemmeværende etc, men det er jo greit at oppdretter vet hvordan valpekjøperne har tenkt å løse alene-hjemme-problematikk etc. Og ingen hadde jo likt om det var motsatt? At oppdretter tilbakeholdt informasjon om kombinasjonen og hundene fordi "det sikkert ikke er relevant"?

Nei det skjer jo ikke :sheldon: Oppdrettere er da virkelig ramme nok på tilbakeholdelse av informasjon om de ikke får direkte spørsmål om "småtterier" og de er den profesjonelle parten i saken. Det er ikke greit uansett.

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Margrete skrev:

Eh? Nei! Er man redd for å bli stigmatisert så er man det uansett om det er en chi eller husky. Den var drøy synes jeg.

 

Nei det skjer jo ikke :sheldon: Oppdrettere er da virkelig ramme nok på tilbakeholdelse av informasjon om de ikke får direkte spørsmål om "småtterier" og de er den profesjonelle parten i saken. Det er ikke greit uansett.

 

Sukk, poenget mitt at det fører til ramaskrik det og, så hvorfor er det greit at den andre parten gjør det? Jeg syns ikke at det er noe mer greit at en valpekjøper gjør det enn at en oppdretter gjør det jeg, så kjip er jeg, sorry.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Aslan skrev:

Sukk, poenget mitt at det fører til ramaskrik det og, så hvorfor er det greit at den andre parten gjør det? Jeg syns ikke at det er noe mer greit at en valpekjøper gjør det enn at en oppdretter gjør det jeg, så kjip er jeg, sorry.

Ok, da misforsto jeg deg :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv sagt har det en innvirkning om det ikke var utganspunktet før det var avtalt salg? Vil det endre aktivitetsnivået? Vil det for eksempel være lurt å ikke få den mest aktive valpen i kullet osv.

Kan ikke skjønne hvorfor det skal være "hemmelig" når det i utgangspunktet har en effekt på livsituasjonen, spesielt om det er noe helt nytt. Det er jo ikke sikkert det inntrykket oppdretter sitter med fra før gjør at du passer det bilde oppdretter har av hvilken valp man bør få i ett kull. Det betyr jo ikke at man får en dårligere valp, men kanskje en bedre som ser ut til å kunne passe en annen situasjon enn utganspunktet var.

Man trenger ikke fortelle HVA som feiler seg, men kanskje hva som er endret i forhold til utgangspunktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men trenger det å være viktig? Jeg har ME, og forsåvidt ikke noe problem med å være ærlig om det. Men min "presentasjon" av hundehverdagen vår er et par ganger i uken med kurs/trening innen ulike hundesporter, tilsvarende med lengre turer i skog og mark, og ellers aktivisering i form av søksøvelser, triks og sånt i tillegg til småturer i nabolaget. Og såklart familieliv, bilferier, besøk osv. Et helt normalt hundehold i mine øyne. Hva har det å si for oppdretter at de dagene jeg ikke orker å gå tur så er det mannen min som gjør det? Han er riktignok ikke like ivrig på treningsfronten, men jeg har enda til gode å være så dårlig at kurs/trening har utgått mer enn en gang i blant, og det gjør det vel for folk flest nå og da?

Nå er ikke jeg pysete på det, men det er nok av dem som holder kjeft om at de har ME, siden det er nok av folk som tror det er en haug latsabber som bare ikke gidder å ta seg sammen...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvem er det som avgjør hvorvidt det er relevant/vesentlig? Oppdretter eller kjøper? Om jeg hadde blitt syk etter første kontakt, og situasjonen dermed hadde blitt slik at halvparten av turene blir med mannen min i stedet for meg, hva har oppdretter med det å gjøre?

I prinsippet burde det såklart ikke være noe problem å informere oppdretter om det uansett, men folk er fordomsfulle dyr, og jeg skjønner godt at noen er redd for å opplyse om ting som kan stille dem i et dårligere/annerledes lys, dersom den reelle situasjonen ikke nødvendigvis er endret. Jeg må innrømme at jeg selv sitter på fordommer om folks evne til å ta seg av hund enten det gjelder rase/type eller antall, der hypotetiske valpekjøpere kanskje selv hadde visst bedre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

57 minutter siden, Margrete skrev:

Eh? Nei! Er man redd for å bli stigmatisert så er man det uansett om det er en chi eller husky. Den var drøy synes jeg.

 

Nei det skjer jo ikke :sheldon: Oppdrettere er da virkelig ramme nok på tilbakeholdelse av informasjon om de ikke får direkte spørsmål om "småtterier" og de er den profesjonelle parten i saken. Det er ikke greit uansett.

 

Men sjansen for å få et nei fordi man er syk, er mye større med en krevende hund enn med en liten rolig selskapshund.. 

så hvis man føler selv at man er nødt til å lyve for å få kjøpe valp, fordi man er syk, så bør man kanskje gå i seg selv.. For hvis man oppriktig klarer på den hunden, så hvorfor ikke være ærlig og gi oppdretteren den tiltroen at han er såpass oppegående at han forstår hva du klarer å gi..

hvis en oppdretter sier nei pga om du får penger av nav eller ikke, så kan man vel like godt finne seg annen oppdretter..

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, simira skrev:

Men hvem er det som avgjør hvorvidt det er relevant/vesentlig? Oppdretter eller kjøper? Om jeg hadde blitt syk etter første kontakt, og situasjonen dermed hadde blitt slik at halvparten av turene blir med mannen min i stedet for meg, hva har oppdretter med det å gjøre?

 

Om mannen din går halvparten av turene så er det vel ikke en endring i situasjonen?

Nå er det jo heller ikke slik at alle hunder selges som bare turhunder, noen har raser som er litt mer krevende. Og jeg som selger hunder jeg er oppdretter av forbeholder meg faktisk retten til å kunne ta en samtale om det og evt en avgjørelse på om det er riktig hund for deg eller ikke. På lik linje som jeg gjor i utganspunktet før personen ble satt på listen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, JeanetteH skrev:

Om mannen din går halvparten av turene så er det vel ikke en endring i situasjonen?

Nå er det jo heller ikke slik at alle hunder selges som bare turhunder, noen har raser som er litt mer krevende. Og jeg som selger hunder jeg er oppdretter av forbeholder meg faktisk retten til å kunne ta en samtale om det og evt en avgjørelse på om det er riktig hund for deg eller ikke. På lik linje som jeg gjor i utganspunktet før personen ble satt på listen.

Mannen min ville ikke gått halvparten av turene om jeg ikke var/ble syk. Vi snakker delvis hypotetisk her, men mannen min gjør mye mer med ridgebacken enn planlagt, fordi jeg ikke ble frisk slik jeg forventet (hadde hatt jevn bedring i tre år, og stagnerte ikke lenge etter vi fikk Kovu, diagnosen kom et par år senere igjen). Om planen MIN hadde vært å ha alt ansvaret for hunden selv, men det endrer seg slik at mannen tar halvparten av turene, så får hunden fortsatt like mye tur/aktivitet.

Jeg tenker vel litt at så lenge valpekjøper presenterer hundeholdet realistisk og har en plan for å håndtere eventuelle utfordringer, så har oppdretter ikke så mye å gjøre med hva som feiler en. Om hundeholdet endrer seg vesentlig så bør man såklart informere om det, men trenger oppdretter å vite hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, simira skrev:

 Om hundeholdet endrer seg vesentlig så bør man såklart informere om det, men trenger oppdretter å vite hvorfor?

For dette er en helt naturlig samtale:

Valpekjøper "Hei, jeg kommer nå bare til å gjøre halvparten av det som var utgangspunktet med hunden"

Oppdretter: "Ok"

(er vel mer naturlig og menneskelig å spørre: "Oi, har det skjedd noe spesielt?" )

Edit:

Når det kommer til om det er du, gubben, tante olga som bor i 1 etg som aktiviserer hunden så er det ikke detaljer som er så spennende for meg. Bare den får det som faktisk er ett minimum for en rase. Spennet for hva jeg mener er ett minimum av aktivitet eller art av aktivitet varierer jo i om jeg snakker om en Malle eller en Tibetansk spaniel. Og hadde det vært en malle så hadde jeg vel også ville vite om tante olga som tar seg av hunden 50% av tiden har noen hundeerfaring.

Jeg regner med at de fleste klarer se at det er litt nyanser her alt etter hva slags type hund man snakker om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På den ene siden lever fordommen om at alle oppdrettere er uføretrygda sjøl, så har man denne diskusjonen på den andre siden, der man ikke tør fortelle oppdretter at man er syk fordi man blir stigmatisert. Det burde vel strengt tatt ikke være et problem, en uføretrygda oppdretter stigmatiserer neppe uføretrygda valpekjøpere. 

Jeg har leddgikt, og derfor problemer med pelsstellet (og kloklipp) i perioder, det er relevant informasjon for en oppdretter jeg er interessert i hund fra. Det går på om man evner å gi bikkja det stellet den fortjener, hvordan har jeg tenkt å løse den utfordringa det er, f.eks.. Og hvis dere veit at dere kan gi en hund det den trenger, så skjønner jeg ikke problemet med å si at du er sjuk (nei, det er fortsatt ingen som har bedt om deltaljer).

Men klart, tviler du på om du klarer å gi bikkja det den skal ha, så klarer du ikke å overbevise en oppdretter heller, og da er det jo myyyyyyye bedre å holde kjeft! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er vel om man vet at man greier å gi hunden det den trenger, men oppdretter ikke tror det fordi man har x sykdom? Jeg har solgt puddel til folk med leddgikt før, og jeg så jo hvordan det gikk, så sorry, du får ikke kjøpe valp av meg. Litt kjipt å gå glipp av en god valp fra et bra kull fordi oppdretter ikke kjenner deg godt nok og/eller har fordommer mot sykdommen din. Jeg vet ikke hvor reelt problemet er, men jeg ser grunn til usikkerheten. Jeg erfarer det mer enn nok i jobbsøkersammenheng... (hvor jeg er ærlig om helsetilstand, og er fullt ut i stand til å gjøre jobben like bra som en frisk person, men fordommer mot kronisk syke gjør at de som ansetter ikke tør å ta sjansen. Forståelig, men veldig kjipt for meg...).

Hvis jeg sier at hunden får så og så mye trening, pelsstell, aktivitet, oppfølging, whatever, så regner jeg med at oppdretter tror på det. Hvis ikke spiller det vel ingen rolle hva man sier og ikke...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, simira skrev:

Problemet er vel om man vet at man greier å gi hunden det den trenger, men oppdretter ikke tror det fordi man har x sykdom? Jeg har solgt puddel til folk med leddgikt før, og jeg så jo hvordan det gikk, så sorry, du får ikke kjøpe valp av meg. Litt kjipt å gå glipp av en god valp fra et bra kull fordi oppdretter ikke kjenner deg godt nok og/eller har fordommer mot sykdommen din. Jeg vet ikke hvor reelt problemet er, men jeg ser grunn til usikkerheten. 

Det har til nå ikke vært reelt i det hele tatt. Ingen av oppdretterne jeg var i kontakt med hadde problemer med å selge meg hund fordi jeg er revmatiker. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget var vel å være ærlig om hovedtrekkene i sin livssituasjon og løsninger man har på eventuelle problemer som måtte oppstå. Jeg har fått spørsmål om hvordan jeg planlegger å gjøre det med valp i begynnelsen, hvordan hverdagen min ser ut, hvor mye vil hunden være alene, har jeg hundepassere/hjelp om noe skulle skje, etc. Når man snakker om disse tingene så er det naturlig for meg å si at jeg er hjemme, og det er naturlig å si at det er fordi jeg er varig syk fordi det forteller at det ikke er en midlertidig situasjon som plutselig endrer seg. Det er naturlig å nevne noe generelt om hvordan det påvirker mitt hundehold og hvilke løsninger jeg har for utfordringene, f.eks. at jeg har inngjerdet tun som er en redning de dagene jeg ikke orker/klarer å gå tur.

For meg er dette like selvfølgelig informasjon som at jeg er hjemmekjær, rolig og bor uti skauen. Det forteller mye om hvordan en hund vil ha det i hverdagen, og hva slags hund som vil passe inn.

Dersom man egentlig er arbeidsufør, men hjelper til i mammas firma noen timer i måneden, så blir det litt feil å si at man jobber ved Mors Dataservice AS, akkurat som det blir litt feil av en oppdretter å si at man avler LP-hunder når far kan gå fot og sitte bamse og mor har gått LP1 15 ganger uten opprykk. Det har noe med hva man prøver å kommunisere. Om oppdretter ikke tror at du klarer hunden pga. en diagnose eller har fordommer mot folk på AAP, og man derfor tror at for å få hund så må man tilbakeholde informasjon/pynte på sannheten, vil man egentlig ha hund derfra? Vil ikke det gnage i bakhodet? Vil man ikke være redd for at de skal finne det ut? 

Jeg kan trekke en sammenlikning til en oppdretter som har en hund med en skade. Er det ikke best å informere om det på forhånd, selv om det ikke har noen verdens ting å si for valpene? For valpekjøperne kan komme til å føle at noe har blitt holdt tilbake dersom de får vite av en tredjepart senere (og det kan man nesten banne på at de får). Kanskje valpekjøperne vil frykte at det kanskje er andre ting som ikke har kommet frem også?  Det handler om å legge kortene på bordet og etablere tillit, ikke om hvem som har rett på å vite hva. Strengt tatt har ikke oppdretter rett til å vite noe som helst, og du har ikke rett til å få kjøpe hund, så det kommer man ikke så langt med.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Krutsi skrev:

Hvis man er nødt å unnlate med å fortelle ting eller lyve for å få kjøpt seg en valp, så er vel kanskje det i seg selv tegn nok til at du har valgt feil rase eller ikke passer å ha hund..

Jeg er uenig. Nå er jeg ganske så åpen om min psykiske sykdom når jeg blir kjent med folk, men det er ikke noe jeg utbroderer til fremmede. Selv en oppdretter av små selskapshunder som ikke er spesielt krevende vil kunne tenke at en som er 100% ufør på grunn av angst og depresjoner er uegnet til å ha hund. 2ne sier at sykdom påvirker hundeholdet, og det er sant, men min diagnose vil ikke fortelle en oppdretter om jeg passer til å ha hund eller klarer å ta meg av den. Likevel vil noen oppdrettere trekke seg med en gang fordi de har fordommer, eller rett og slett velger noen andre over meg fordi de føler at det er en større risiko å selge til meg basert på den minimale kunnskapen de har om min diagnose og hvordan den utarter seg for meg.

Jeg skjønner faktisk tanken også, og før jeg fikk min første egne hund så var dette noe jeg tenkte nøye igjennom, diskuterte med min psykolog og mitt nettverk. For å være helt ærlig så hadde jeg en avlastningsavtale med mine foreldre, og dersom det skulle vise seg at jeg ikke klarte å ha hunden så sto de parat til å ta over. Dette er ikke noe jeg, som den gang var en ung 20-åring med sterk sosialangst (med mer), klarte å snakke med fremmede om. Det var for sårbart. Jeg følte meg som en taper, og det var ikke noe jeg ønsket å dele. Heldigvis spurte ikke oppdretteren noe mer enn hva jeg jobbet med, og det holdt å si at jeg ikke var i jobb.

Det å si at man er syk er ikke like lett som å fortelle hva man jobber om. Det er veldig privat, og for mange er det mye skam eller sorg involvert. Noen klarer det, som 2ne og til en viss grad meg i dag, men det er ikke alle som er komfortable med å dele så personlige opplysninger med fremmede. Å bebreide noen for at de ikke orker å dele noe så privat synes jeg er ufint.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Eloise skrev:

Det å si at man er syk er ikke like lett som å fortelle hva man jobber om. Det er veldig privat, og for mange er det mye skam eller sorg involvert. Noen klarer det, som 2ne og til en viss grad meg i dag, men det er ikke alle som er komfortable med å dele så personlige opplysninger med fremmede. Å bebreide noen for at de ikke orker å dele noe så privat synes jeg er ufint.

Det er ingen menneskerett å få ha hund. Det er ikke medisiner som deles ut på blå resept. 

For meg så var det å selge valpene "noe privat", det var oppfyllelsen av en mangeårig drøm, etter verdens 8. vidunder, og du aner ikke hvor mange timer jeg har leita etter en hannhund som var "verdig" nok. Å sitte på et hundeforum fylt av forholdsvis oppegående folk, som mener at jeg mer eller mindre kan drite i å bry meg om hva slags folk mine lakristroll havnet hos - det syns jeg er ufint. Å fremstille mitt ønske om å finne det perfekte hjemmet til mine hjertebarn som unødvendig nysgjerrighet og forhåndsdømming, det er ufint. Det får meg faktisk til å revurdere hele oppdretts-greia. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis oppdretteren spør noe som de omtrent alltid gjør så svarer jeg at jeg er ufør og går bare hjemme så jeg har mye ledig tid til hunden. Sliter med angst og depresjon men det hindrer meg ikke det å være sammen med hunder da jeg ikke har sosial angst for dem men kun for mennesker. Jeg liker dyr bedre enn mennesker. Nå skriver jeg helt åpent her men men... :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Og en viktig ting som alle kan komme ut for. "Skal jeg noen gang komme ut for å måtte omplassere hunden så er oppdretteren den første som får beskjeden" Har inntrykk av at dette er en veldig viktig setning for alle oppdrettere jeg har vært borti. Og jeg gjør det for de oppdrettere jeg har kjøpt hund av har hatt et mye større nettverk for å finne rett eier til hunden en det jeg har. Gudsjelov så har jeg sluppet å omplassere til nå og håper jeg slipper så lenge jeg har hund.

Det at folk er hjemme og hvilken energi dem har til å ta vare på hunden er jo totalt forskjellig da. Det er også forskjellig hvordan folk tar sin sykdom. Hadde jeg vært oppdretter så hadde jeg heller vært interessert i løsninger enn i trøbbel. Altså ja du har den sykdommen og er hjemme. Hvordan løser du det når du er såpass dårlig at du ikke orker å ta hunden ut og til den som er i jobb hvordan ville du løst det hvis hunden din fikk separasjons angst? Dette hadde vært naturlige spørsmål til førstegangs hundeeiere sannsynligvis til de som handler for ente gang også. Vil jo finne rett hund til rett eier. Jeg har selv sett så mange forskjellige måter å ta samme sykdom på så for meg er det mer viktig å se mennesket og hund og finne rett individ til rett eier

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det fint går an å være ærlig om hvordan hverdagen/livssituasjon ser ut, men det betyr ikke at man trenger å gå ut med alle detaljer rundt sykdomsbildet som for noen er veldig privat. Oppdretter må selvsagt få vesentlig informasjon  ift å plassere rett valp i rett hjem, men man trenger ikke å utlevere seg selv fullstendig. :)

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt råd er : Vær ærlig..  Da får du den hunden og den oppdretteren du fortjener.

Du skal ikke trenge å utlevere deg selv i det vide og det breie.

Jeg tror på ingen måte at din situasjon er negativ.. Tvert om. Dere er to og du er aktiv med egen helse.

På generelt grunnlag tenker jeg at jo mer jeg vet om valpekjøperes ønsker og planer for hunden og hverdagen hunden får er det lettere å plukke ut rett valp til rett eier..

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei og nei. Jeg bretter ikke ut privatlivet mitt til noen andre enn mine aller nærmeste, jeg. Altså, all informasjon som kan være viktig i forhold til å kjøpe en hund, vil det være naturlig å dele med en oppdretter, men ikke noe mer. På lik linje med at en oppdretter deler sine ønsker og tanker med valpekjøper. Noen oppdrettere følger jo valpene tett og er feriepassere, tar med seg valper (og valpekjøpere) på utstillinger, arrangerer treff og samlinger for kull, etc. Slikt er jo greit å avklare på forhånd. 

Om jeg skulle dele eventuelle diagnoser med en oppdretter, er det mitt valg. Ikke en gang arbeidsgiver har noen rett til å vite hva som feiler deg. Han har rett til å vite om din arbeidskapasitet. Omtrent som en oppdretter bør få vite om du ikke er fullt ut i stand til å tilby det en ønsket hund trenger. Da bør du informere om backupen din, eller selv forstå at denne hunden ikke er rett for deg. 

Altså, om en oppdretter skulle kreve irrelvant, privat informasjon om meg, ville jeg vurdert om jeg ønsket valp derfra. 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...