Gå til innhold
Hundesonen.no

Fortelle oppdretter at jeg er langtidssykemeldt/avklaring


Sagaa
 Share

Recommended Posts

Jeg syns jo det er relevant informasjon jeg, ikke nødvendigvis hvorfor man er hjemmeværende etc, men det er jo greit at oppdretter vet hvordan valpekjøperne har tenkt å løse alene-hjemme-problematikk etc. Og ingen hadde jo likt om det var motsatt? At oppdretter tilbakeholdt informasjon om kombinasjonen og hundene fordi "det sikkert ikke er relevant"?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 112
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har solgt valp til person som da var sykemeldt, og jeg trengte ikke noen journal. Det jeg trengte, var å bli kjent med personen og få et grundig inntrykk av vedkommende for å kunne vurdere om en a

Nå er ikke jeg oppdretter, men blir forhåpentligvis det en gang.. Og jeg kan nesten garantere at får jeg til svar "det har ikke du noe med" hvis jeg spør om hvordan hverdagens dems ser ut, ja da blir

Ja, jeg var jo mer ute etter hva oppdretter tenkte om syke valpekjøpere, og andres erfaringer i tilfelle jeg måtte forberede meg på plutselig avslag. Har kanskje bommet litt med tittelen.  Tror de

4 timer siden, Krutsi skrev:

Hvis man er nødt å unnlate med å fortelle ting eller lyve for å få kjøpt seg en valp, så er vel kanskje det i seg selv tegn nok til at du har valgt feil rase eller ikke passer å ha hund..

Eh? Nei! Er man redd for å bli stigmatisert så er man det uansett om det er en chi eller husky. Den var drøy synes jeg.

 

2 timer siden, Aslan skrev:

Jeg syns jo det er relevant informasjon jeg, ikke nødvendigvis hvorfor man er hjemmeværende etc, men det er jo greit at oppdretter vet hvordan valpekjøperne har tenkt å løse alene-hjemme-problematikk etc. Og ingen hadde jo likt om det var motsatt? At oppdretter tilbakeholdt informasjon om kombinasjonen og hundene fordi "det sikkert ikke er relevant"?

Nei det skjer jo ikke :sheldon: Oppdrettere er da virkelig ramme nok på tilbakeholdelse av informasjon om de ikke får direkte spørsmål om "småtterier" og de er den profesjonelle parten i saken. Det er ikke greit uansett.

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Margrete skrev:

Eh? Nei! Er man redd for å bli stigmatisert så er man det uansett om det er en chi eller husky. Den var drøy synes jeg.

 

Nei det skjer jo ikke :sheldon: Oppdrettere er da virkelig ramme nok på tilbakeholdelse av informasjon om de ikke får direkte spørsmål om "småtterier" og de er den profesjonelle parten i saken. Det er ikke greit uansett.

 

Sukk, poenget mitt at det fører til ramaskrik det og, så hvorfor er det greit at den andre parten gjør det? Jeg syns ikke at det er noe mer greit at en valpekjøper gjør det enn at en oppdretter gjør det jeg, så kjip er jeg, sorry.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Aslan skrev:

Sukk, poenget mitt at det fører til ramaskrik det og, så hvorfor er det greit at den andre parten gjør det? Jeg syns ikke at det er noe mer greit at en valpekjøper gjør det enn at en oppdretter gjør det jeg, så kjip er jeg, sorry.

Ok, da misforsto jeg deg :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv sagt har det en innvirkning om det ikke var utganspunktet før det var avtalt salg? Vil det endre aktivitetsnivået? Vil det for eksempel være lurt å ikke få den mest aktive valpen i kullet osv.

Kan ikke skjønne hvorfor det skal være "hemmelig" når det i utgangspunktet har en effekt på livsituasjonen, spesielt om det er noe helt nytt. Det er jo ikke sikkert det inntrykket oppdretter sitter med fra før gjør at du passer det bilde oppdretter har av hvilken valp man bør få i ett kull. Det betyr jo ikke at man får en dårligere valp, men kanskje en bedre som ser ut til å kunne passe en annen situasjon enn utganspunktet var.

Man trenger ikke fortelle HVA som feiler seg, men kanskje hva som er endret i forhold til utgangspunktet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men trenger det å være viktig? Jeg har ME, og forsåvidt ikke noe problem med å være ærlig om det. Men min "presentasjon" av hundehverdagen vår er et par ganger i uken med kurs/trening innen ulike hundesporter, tilsvarende med lengre turer i skog og mark, og ellers aktivisering i form av søksøvelser, triks og sånt i tillegg til småturer i nabolaget. Og såklart familieliv, bilferier, besøk osv. Et helt normalt hundehold i mine øyne. Hva har det å si for oppdretter at de dagene jeg ikke orker å gå tur så er det mannen min som gjør det? Han er riktignok ikke like ivrig på treningsfronten, men jeg har enda til gode å være så dårlig at kurs/trening har utgått mer enn en gang i blant, og det gjør det vel for folk flest nå og da?

Nå er ikke jeg pysete på det, men det er nok av dem som holder kjeft om at de har ME, siden det er nok av folk som tror det er en haug latsabber som bare ikke gidder å ta seg sammen...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvem er det som avgjør hvorvidt det er relevant/vesentlig? Oppdretter eller kjøper? Om jeg hadde blitt syk etter første kontakt, og situasjonen dermed hadde blitt slik at halvparten av turene blir med mannen min i stedet for meg, hva har oppdretter med det å gjøre?

I prinsippet burde det såklart ikke være noe problem å informere oppdretter om det uansett, men folk er fordomsfulle dyr, og jeg skjønner godt at noen er redd for å opplyse om ting som kan stille dem i et dårligere/annerledes lys, dersom den reelle situasjonen ikke nødvendigvis er endret. Jeg må innrømme at jeg selv sitter på fordommer om folks evne til å ta seg av hund enten det gjelder rase/type eller antall, der hypotetiske valpekjøpere kanskje selv hadde visst bedre.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

57 minutter siden, Margrete skrev:

Eh? Nei! Er man redd for å bli stigmatisert så er man det uansett om det er en chi eller husky. Den var drøy synes jeg.

 

Nei det skjer jo ikke :sheldon: Oppdrettere er da virkelig ramme nok på tilbakeholdelse av informasjon om de ikke får direkte spørsmål om "småtterier" og de er den profesjonelle parten i saken. Det er ikke greit uansett.

 

Men sjansen for å få et nei fordi man er syk, er mye større med en krevende hund enn med en liten rolig selskapshund.. 

så hvis man føler selv at man er nødt til å lyve for å få kjøpe valp, fordi man er syk, så bør man kanskje gå i seg selv.. For hvis man oppriktig klarer på den hunden, så hvorfor ikke være ærlig og gi oppdretteren den tiltroen at han er såpass oppegående at han forstår hva du klarer å gi..

hvis en oppdretter sier nei pga om du får penger av nav eller ikke, så kan man vel like godt finne seg annen oppdretter..

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, simira skrev:

Men hvem er det som avgjør hvorvidt det er relevant/vesentlig? Oppdretter eller kjøper? Om jeg hadde blitt syk etter første kontakt, og situasjonen dermed hadde blitt slik at halvparten av turene blir med mannen min i stedet for meg, hva har oppdretter med det å gjøre?

 

Om mannen din går halvparten av turene så er det vel ikke en endring i situasjonen?

Nå er det jo heller ikke slik at alle hunder selges som bare turhunder, noen har raser som er litt mer krevende. Og jeg som selger hunder jeg er oppdretter av forbeholder meg faktisk retten til å kunne ta en samtale om det og evt en avgjørelse på om det er riktig hund for deg eller ikke. På lik linje som jeg gjor i utganspunktet før personen ble satt på listen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, JeanetteH skrev:

Om mannen din går halvparten av turene så er det vel ikke en endring i situasjonen?

Nå er det jo heller ikke slik at alle hunder selges som bare turhunder, noen har raser som er litt mer krevende. Og jeg som selger hunder jeg er oppdretter av forbeholder meg faktisk retten til å kunne ta en samtale om det og evt en avgjørelse på om det er riktig hund for deg eller ikke. På lik linje som jeg gjor i utganspunktet før personen ble satt på listen.

Mannen min ville ikke gått halvparten av turene om jeg ikke var/ble syk. Vi snakker delvis hypotetisk her, men mannen min gjør mye mer med ridgebacken enn planlagt, fordi jeg ikke ble frisk slik jeg forventet (hadde hatt jevn bedring i tre år, og stagnerte ikke lenge etter vi fikk Kovu, diagnosen kom et par år senere igjen). Om planen MIN hadde vært å ha alt ansvaret for hunden selv, men det endrer seg slik at mannen tar halvparten av turene, så får hunden fortsatt like mye tur/aktivitet.

Jeg tenker vel litt at så lenge valpekjøper presenterer hundeholdet realistisk og har en plan for å håndtere eventuelle utfordringer, så har oppdretter ikke så mye å gjøre med hva som feiler en. Om hundeholdet endrer seg vesentlig så bør man såklart informere om det, men trenger oppdretter å vite hvorfor?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, simira skrev:

 Om hundeholdet endrer seg vesentlig så bør man såklart informere om det, men trenger oppdretter å vite hvorfor?

For dette er en helt naturlig samtale:

Valpekjøper "Hei, jeg kommer nå bare til å gjøre halvparten av det som var utgangspunktet med hunden"

Oppdretter: "Ok"

(er vel mer naturlig og menneskelig å spørre: "Oi, har det skjedd noe spesielt?" )

Edit:

Når det kommer til om det er du, gubben, tante olga som bor i 1 etg som aktiviserer hunden så er det ikke detaljer som er så spennende for meg. Bare den får det som faktisk er ett minimum for en rase. Spennet for hva jeg mener er ett minimum av aktivitet eller art av aktivitet varierer jo i om jeg snakker om en Malle eller en Tibetansk spaniel. Og hadde det vært en malle så hadde jeg vel også ville vite om tante olga som tar seg av hunden 50% av tiden har noen hundeerfaring.

Jeg regner med at de fleste klarer se at det er litt nyanser her alt etter hva slags type hund man snakker om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På den ene siden lever fordommen om at alle oppdrettere er uføretrygda sjøl, så har man denne diskusjonen på den andre siden, der man ikke tør fortelle oppdretter at man er syk fordi man blir stigmatisert. Det burde vel strengt tatt ikke være et problem, en uføretrygda oppdretter stigmatiserer neppe uføretrygda valpekjøpere. 

Jeg har leddgikt, og derfor problemer med pelsstellet (og kloklipp) i perioder, det er relevant informasjon for en oppdretter jeg er interessert i hund fra. Det går på om man evner å gi bikkja det stellet den fortjener, hvordan har jeg tenkt å løse den utfordringa det er, f.eks.. Og hvis dere veit at dere kan gi en hund det den trenger, så skjønner jeg ikke problemet med å si at du er sjuk (nei, det er fortsatt ingen som har bedt om deltaljer).

Men klart, tviler du på om du klarer å gi bikkja det den skal ha, så klarer du ikke å overbevise en oppdretter heller, og da er det jo myyyyyyye bedre å holde kjeft! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet er vel om man vet at man greier å gi hunden det den trenger, men oppdretter ikke tror det fordi man har x sykdom? Jeg har solgt puddel til folk med leddgikt før, og jeg så jo hvordan det gikk, så sorry, du får ikke kjøpe valp av meg. Litt kjipt å gå glipp av en god valp fra et bra kull fordi oppdretter ikke kjenner deg godt nok og/eller har fordommer mot sykdommen din. Jeg vet ikke hvor reelt problemet er, men jeg ser grunn til usikkerheten. Jeg erfarer det mer enn nok i jobbsøkersammenheng... (hvor jeg er ærlig om helsetilstand, og er fullt ut i stand til å gjøre jobben like bra som en frisk person, men fordommer mot kronisk syke gjør at de som ansetter ikke tør å ta sjansen. Forståelig, men veldig kjipt for meg...).

Hvis jeg sier at hunden får så og så mye trening, pelsstell, aktivitet, oppfølging, whatever, så regner jeg med at oppdretter tror på det. Hvis ikke spiller det vel ingen rolle hva man sier og ikke...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, simira skrev:

Problemet er vel om man vet at man greier å gi hunden det den trenger, men oppdretter ikke tror det fordi man har x sykdom? Jeg har solgt puddel til folk med leddgikt før, og jeg så jo hvordan det gikk, så sorry, du får ikke kjøpe valp av meg. Litt kjipt å gå glipp av en god valp fra et bra kull fordi oppdretter ikke kjenner deg godt nok og/eller har fordommer mot sykdommen din. Jeg vet ikke hvor reelt problemet er, men jeg ser grunn til usikkerheten. 

Det har til nå ikke vært reelt i det hele tatt. Ingen av oppdretterne jeg var i kontakt med hadde problemer med å selge meg hund fordi jeg er revmatiker. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget var vel å være ærlig om hovedtrekkene i sin livssituasjon og løsninger man har på eventuelle problemer som måtte oppstå. Jeg har fått spørsmål om hvordan jeg planlegger å gjøre det med valp i begynnelsen, hvordan hverdagen min ser ut, hvor mye vil hunden være alene, har jeg hundepassere/hjelp om noe skulle skje, etc. Når man snakker om disse tingene så er det naturlig for meg å si at jeg er hjemme, og det er naturlig å si at det er fordi jeg er varig syk fordi det forteller at det ikke er en midlertidig situasjon som plutselig endrer seg. Det er naturlig å nevne noe generelt om hvordan det påvirker mitt hundehold og hvilke løsninger jeg har for utfordringene, f.eks. at jeg har inngjerdet tun som er en redning de dagene jeg ikke orker/klarer å gå tur.

For meg er dette like selvfølgelig informasjon som at jeg er hjemmekjær, rolig og bor uti skauen. Det forteller mye om hvordan en hund vil ha det i hverdagen, og hva slags hund som vil passe inn.

Dersom man egentlig er arbeidsufør, men hjelper til i mammas firma noen timer i måneden, så blir det litt feil å si at man jobber ved Mors Dataservice AS, akkurat som det blir litt feil av en oppdretter å si at man avler LP-hunder når far kan gå fot og sitte bamse og mor har gått LP1 15 ganger uten opprykk. Det har noe med hva man prøver å kommunisere. Om oppdretter ikke tror at du klarer hunden pga. en diagnose eller har fordommer mot folk på AAP, og man derfor tror at for å få hund så må man tilbakeholde informasjon/pynte på sannheten, vil man egentlig ha hund derfra? Vil ikke det gnage i bakhodet? Vil man ikke være redd for at de skal finne det ut? 

Jeg kan trekke en sammenlikning til en oppdretter som har en hund med en skade. Er det ikke best å informere om det på forhånd, selv om det ikke har noen verdens ting å si for valpene? For valpekjøperne kan komme til å føle at noe har blitt holdt tilbake dersom de får vite av en tredjepart senere (og det kan man nesten banne på at de får). Kanskje valpekjøperne vil frykte at det kanskje er andre ting som ikke har kommet frem også?  Det handler om å legge kortene på bordet og etablere tillit, ikke om hvem som har rett på å vite hva. Strengt tatt har ikke oppdretter rett til å vite noe som helst, og du har ikke rett til å få kjøpe hund, så det kommer man ikke så langt med.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 timer siden, Krutsi skrev:

Hvis man er nødt å unnlate med å fortelle ting eller lyve for å få kjøpt seg en valp, så er vel kanskje det i seg selv tegn nok til at du har valgt feil rase eller ikke passer å ha hund..

Jeg er uenig. Nå er jeg ganske så åpen om min psykiske sykdom når jeg blir kjent med folk, men det er ikke noe jeg utbroderer til fremmede. Selv en oppdretter av små selskapshunder som ikke er spesielt krevende vil kunne tenke at en som er 100% ufør på grunn av angst og depresjoner er uegnet til å ha hund. 2ne sier at sykdom påvirker hundeholdet, og det er sant, men min diagnose vil ikke fortelle en oppdretter om jeg passer til å ha hund eller klarer å ta meg av den. Likevel vil noen oppdrettere trekke seg med en gang fordi de har fordommer, eller rett og slett velger noen andre over meg fordi de føler at det er en større risiko å selge til meg basert på den minimale kunnskapen de har om min diagnose og hvordan den utarter seg for meg.

Jeg skjønner faktisk tanken også, og før jeg fikk min første egne hund så var dette noe jeg tenkte nøye igjennom, diskuterte med min psykolog og mitt nettverk. For å være helt ærlig så hadde jeg en avlastningsavtale med mine foreldre, og dersom det skulle vise seg at jeg ikke klarte å ha hunden så sto de parat til å ta over. Dette er ikke noe jeg, som den gang var en ung 20-åring med sterk sosialangst (med mer), klarte å snakke med fremmede om. Det var for sårbart. Jeg følte meg som en taper, og det var ikke noe jeg ønsket å dele. Heldigvis spurte ikke oppdretteren noe mer enn hva jeg jobbet med, og det holdt å si at jeg ikke var i jobb.

Det å si at man er syk er ikke like lett som å fortelle hva man jobber om. Det er veldig privat, og for mange er det mye skam eller sorg involvert. Noen klarer det, som 2ne og til en viss grad meg i dag, men det er ikke alle som er komfortable med å dele så personlige opplysninger med fremmede. Å bebreide noen for at de ikke orker å dele noe så privat synes jeg er ufint.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Eloise skrev:

Det å si at man er syk er ikke like lett som å fortelle hva man jobber om. Det er veldig privat, og for mange er det mye skam eller sorg involvert. Noen klarer det, som 2ne og til en viss grad meg i dag, men det er ikke alle som er komfortable med å dele så personlige opplysninger med fremmede. Å bebreide noen for at de ikke orker å dele noe så privat synes jeg er ufint.

Det er ingen menneskerett å få ha hund. Det er ikke medisiner som deles ut på blå resept. 

For meg så var det å selge valpene "noe privat", det var oppfyllelsen av en mangeårig drøm, etter verdens 8. vidunder, og du aner ikke hvor mange timer jeg har leita etter en hannhund som var "verdig" nok. Å sitte på et hundeforum fylt av forholdsvis oppegående folk, som mener at jeg mer eller mindre kan drite i å bry meg om hva slags folk mine lakristroll havnet hos - det syns jeg er ufint. Å fremstille mitt ønske om å finne det perfekte hjemmet til mine hjertebarn som unødvendig nysgjerrighet og forhåndsdømming, det er ufint. Det får meg faktisk til å revurdere hele oppdretts-greia. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis oppdretteren spør noe som de omtrent alltid gjør så svarer jeg at jeg er ufør og går bare hjemme så jeg har mye ledig tid til hunden. Sliter med angst og depresjon men det hindrer meg ikke det å være sammen med hunder da jeg ikke har sosial angst for dem men kun for mennesker. Jeg liker dyr bedre enn mennesker. Nå skriver jeg helt åpent her men men... :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Og en viktig ting som alle kan komme ut for. "Skal jeg noen gang komme ut for å måtte omplassere hunden så er oppdretteren den første som får beskjeden" Har inntrykk av at dette er en veldig viktig setning for alle oppdrettere jeg har vært borti. Og jeg gjør det for de oppdrettere jeg har kjøpt hund av har hatt et mye større nettverk for å finne rett eier til hunden en det jeg har. Gudsjelov så har jeg sluppet å omplassere til nå og håper jeg slipper så lenge jeg har hund.

Det at folk er hjemme og hvilken energi dem har til å ta vare på hunden er jo totalt forskjellig da. Det er også forskjellig hvordan folk tar sin sykdom. Hadde jeg vært oppdretter så hadde jeg heller vært interessert i løsninger enn i trøbbel. Altså ja du har den sykdommen og er hjemme. Hvordan løser du det når du er såpass dårlig at du ikke orker å ta hunden ut og til den som er i jobb hvordan ville du løst det hvis hunden din fikk separasjons angst? Dette hadde vært naturlige spørsmål til førstegangs hundeeiere sannsynligvis til de som handler for ente gang også. Vil jo finne rett hund til rett eier. Jeg har selv sett så mange forskjellige måter å ta samme sykdom på så for meg er det mer viktig å se mennesket og hund og finne rett individ til rett eier

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det fint går an å være ærlig om hvordan hverdagen/livssituasjon ser ut, men det betyr ikke at man trenger å gå ut med alle detaljer rundt sykdomsbildet som for noen er veldig privat. Oppdretter må selvsagt få vesentlig informasjon  ift å plassere rett valp i rett hjem, men man trenger ikke å utlevere seg selv fullstendig. :)

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt råd er : Vær ærlig..  Da får du den hunden og den oppdretteren du fortjener.

Du skal ikke trenge å utlevere deg selv i det vide og det breie.

Jeg tror på ingen måte at din situasjon er negativ.. Tvert om. Dere er to og du er aktiv med egen helse.

På generelt grunnlag tenker jeg at jo mer jeg vet om valpekjøperes ønsker og planer for hunden og hverdagen hunden får er det lettere å plukke ut rett valp til rett eier..

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei og nei. Jeg bretter ikke ut privatlivet mitt til noen andre enn mine aller nærmeste, jeg. Altså, all informasjon som kan være viktig i forhold til å kjøpe en hund, vil det være naturlig å dele med en oppdretter, men ikke noe mer. På lik linje med at en oppdretter deler sine ønsker og tanker med valpekjøper. Noen oppdrettere følger jo valpene tett og er feriepassere, tar med seg valper (og valpekjøpere) på utstillinger, arrangerer treff og samlinger for kull, etc. Slikt er jo greit å avklare på forhånd. 

Om jeg skulle dele eventuelle diagnoser med en oppdretter, er det mitt valg. Ikke en gang arbeidsgiver har noen rett til å vite hva som feiler deg. Han har rett til å vite om din arbeidskapasitet. Omtrent som en oppdretter bør få vite om du ikke er fullt ut i stand til å tilby det en ønsket hund trenger. Da bør du informere om backupen din, eller selv forstå at denne hunden ikke er rett for deg. 

Altså, om en oppdretter skulle kreve irrelvant, privat informasjon om meg, ville jeg vurdert om jeg ønsket valp derfra. 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...