Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


soelvd
 Share

Recommended Posts

4 timer siden, MarieR skrev:

Jeg har ikke annonsert det så veldig heller, men ja, ble brått mor fredag den 13. November. Og jeg kunne vært med på oops jeg er gravid for å si det sånn.

Edit! Takk! :)

Oi! Gratulerer så mye og håper dere har det bra :heart: For en omveltning, det er som mud sier stor omvelting når man VET det liksom :lol:

  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

Tusen takk alle sammen! :)

Å våkne kl.3 om natten med magesmerter og så bli mor 8 timer etterpå er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på. Jeg har nesten lyst til å be om å få lydopptaket fra samtalen min med legevakta da det til slutt gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje. "Hei! Tror jeg har rier jeg, men jeg er jo ikke gravid!". Stakkaren i andre enden trodde helt sikkert jeg var sprø, og jeg tenker han var glad for å kunne sette meg over til jordmor på fødeavdelingen. Ikke gravid jeg nei, neida..joda. Mensen gikk som normalt, ingen kvalme eller andre typiske symptomer. Jeg la på meg lite (4 kg), og hadde aldri den høygravid-magen. Jeg var hos fastlegen min to uker før fødselen og han så det heller ikke på meg. Nå i ettertid er det riktignok småting jeg kunne linket til graviditeten, men jeg tenkte jo ikke i de baner i det hele tatt. Begynte å fatte misstanke uken før fødselen pga at det jeg trodde var magekramper aldri ga seg (=sparking). Fikk time til legen uken etter, men rakk jo ikke å komme dit før fødselen. 

Jeg har egentlig aldri trodd på at det går an å være gravid uten å oppdage det, men det er altså mulig :P. Fordelen var at jeg ikke rakk å grue meg til fødselen i alle fall, men den gikk jo så kjapt og greit at det ikke hadde vært særlig mye å grue for uansett. Ikke det at jeg husker så mye av det, hjernen min koblet ut idet jeg ankom sykehuset og kunne overlate ansvaret til noen andre. 

Mange mener dette er det beste som har hendt meg - jeg klarer fremdeles ikke å se sånn på det, selv om jeg til slutt valgte å beholde henne etter å først ha vurdert fosterhjem eller adopsjon. De siste ukene har jeg allikevel følt på mer bitterhet, sinne og engstelse enn glede over å ha blitt mor. Folk har gratulert meg og jeg har tenkt at "kondolerer" ville vært mer passende. Det er forventet at det å bli mor skal være en glede og en berikelse, og det er både trist, forvirrende og frustrerende å ikke føle det helt sånn. Hvilken mor er jeg, som ikke en gang klarer å glede meg over den lille skapningen som er så avhengig av meg? Oppi alt dette måtte jeg i tillegg innse at jeg ikke kunne beholde ziva og gi henne den hverdagen hun fortjener, og å gi slipp på henne har gått veldig innpå meg. 

Det går litt bedre nå, og jeg blir mer og mer forelsket i henne for hver dag som går. Sakte men sikkert vil jeg komme til å se på dette som noe positivt, selv om jeg ikke er helt der enda. 

Dette ble veldig ærlig og jeg pleier ikke å være så åpen om personlige tanker og følelser, men det er litt godt å få snakket om det også, og soniser er så fine å ventilere til. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herlighet @MarieR :hug: Jeg har så lite symptomer selv, enda jeg vet GODT jeg er gravid og har jo lett etter det liksom, så jeg tror absolutt på at det går an å ikke oppdage det om man ikke tenker i de baner og man tilogmed får mensen, selv om jeg ikke "trodde på" det før!

Håper du har fine folk rundt deg som også ser denne siden av saken, ikke bare at du burde digge det :hug:Godt å lese at ting går bedre nå ihvertfall :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

21 minutter siden, MarieR skrev:

Tusen takk alle sammen! :)

Å våkne kl.3 om natten med magesmerter og så bli mor 8 timer etterpå er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på. Jeg har nesten lyst til å be om å få lydopptaket fra samtalen min med legevakta da det til slutt gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje. "Hei! Tror jeg har rier jeg, men jeg er jo ikke gravid!". Stakkaren i andre enden trodde helt sikkert jeg var sprø, og jeg tenker han var glad for å kunne sette meg over til jordmor på fødeavdelingen. Ikke gravid jeg nei, neida..joda. Mensen gikk som normalt, ingen kvalme eller andre typiske symptomer. Jeg la på meg lite (4 kg), og hadde aldri den høygravid-magen. Jeg var hos fastlegen min to uker før fødselen og han så det heller ikke på meg. Nå i ettertid er det riktignok småting jeg kunne linket til graviditeten, men jeg tenkte jo ikke i de baner i det hele tatt. Begynte å fatte misstanke uken før fødselen pga at det jeg trodde var magekramper aldri ga seg (=sparking). Fikk time til legen uken etter, men rakk jo ikke å komme dit før fødselen. 

Jeg har egentlig aldri trodd på at det går an å være gravid uten å oppdage det, men det er altså mulig :P. Fordelen var at jeg ikke rakk å grue meg til fødselen i alle fall, men den gikk jo så kjapt og greit at det ikke hadde vært særlig mye å grue for uansett. Ikke det at jeg husker så mye av det, hjernen min koblet ut idet jeg ankom sykehuset og kunne overlate ansvaret til noen andre. 

Mange mener dette er det beste som har hendt meg - jeg klarer fremdeles ikke å se sånn på det, selv om jeg til slutt valgte å beholde henne etter å først ha vurdert fosterhjem eller adopsjon. De siste ukene har jeg allikevel følt på mer bitterhet, sinne og engstelse enn glede over å ha blitt mor. Folk har gratulert meg og jeg har tenkt at "kondolerer" ville vært mer passende. Det er forventet at det å bli mor skal være en glede og en berikelse, og det er både trist, forvirrende og frustrerende å ikke føle det helt sånn. Hvilken mor er jeg, som ikke en gang klarer å glede meg over den lille skapningen som er så avhengig av meg? Oppi alt dette måtte jeg i tillegg innse at jeg ikke kunne beholde ziva og gi henne den hverdagen hun fortjener, og å gi slipp på henne har gått veldig innpå meg. 

Det går litt bedre nå, og jeg blir mer og mer forelsket i henne for hver dag som går. Sakte men sikkert vil jeg komme til å se på dette som noe positivt, selv om jeg ikke er helt der enda. 

Dette ble veldig ærlig og jeg pleier ikke å være så åpen om personlige tanker og følelser, men det er litt godt å få snakket om det også, og soniser er så fine å ventilere til. 

 

:hug: Jeg skjønner godt at det ikke alltid er en umiddelbar glede å bli mamma, altså, spesielt når det blir sånn som det ble hos deg. Om man har bestemt seg for å ikke få barn, men blir gravid så har man jo som oftest tid til å bearbeide tanker, og å forberede seg på best mulig måte uansett hva man ender opp med å gjøre. Når man plutselig føder så blir det vanskeligere. Alle tanker om hvordan man skal løse ting dukker opp, og når man i tillegg må omplassere hunden sin så gjør det ikke ting enklere. Håper det går seg til for dere, og at du får den hjelpen du trenger :hug: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klarer ikke å forestille meg hvor absurd og merkelig det der må være @MarieR Veldig godt å høre at det går riktig vei, men jeg kan veldig godt skjønne at du sliter med tanker, og ikke helt syns "gratulerer" er helt riktig. :hug: Du får bruke oss for det vi er verd. Nyt de gode tankene og øyeblikkene når de kommer :hug: Håper du får litt proff. hjelp også, om noen er i risikosonen for barseldepresjon så må det være deg, og det er ikke negativt ment. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

28 minutter siden, MarieR skrev:

Tusen takk alle sammen! :)

Å våkne kl.3 om natten med magesmerter og så bli mor 8 timer etterpå er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på. Jeg har nesten lyst til å be om å få lydopptaket fra samtalen min med legevakta da det til slutt gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje. "Hei! Tror jeg har rier jeg, men jeg er jo ikke gravid!". Stakkaren i andre enden trodde helt sikkert jeg var sprø, og jeg tenker han var glad for å kunne sette meg over til jordmor på fødeavdelingen. Ikke gravid jeg nei, neida..joda. Mensen gikk som normalt, ingen kvalme eller andre typiske symptomer. Jeg la på meg lite (4 kg), og hadde aldri den høygravid-magen. Jeg var hos fastlegen min to uker før fødselen og han så det heller ikke på meg. Nå i ettertid er det riktignok småting jeg kunne linket til graviditeten, men jeg tenkte jo ikke i de baner i det hele tatt. Begynte å fatte misstanke uken før fødselen pga at det jeg trodde var magekramper aldri ga seg (=sparking). Fikk time til legen uken etter, men rakk jo ikke å komme dit før fødselen. 

Jeg har egentlig aldri trodd på at det går an å være gravid uten å oppdage det, men det er altså mulig :P. Fordelen var at jeg ikke rakk å grue meg til fødselen i alle fall, men den gikk jo så kjapt og greit at det ikke hadde vært særlig mye å grue for uansett. Ikke det at jeg husker så mye av det, hjernen min koblet ut idet jeg ankom sykehuset og kunne overlate ansvaret til noen andre. 

Mange mener dette er det beste som har hendt meg - jeg klarer fremdeles ikke å se sånn på det, selv om jeg til slutt valgte å beholde henne etter å først ha vurdert fosterhjem eller adopsjon. De siste ukene har jeg allikevel følt på mer bitterhet, sinne og engstelse enn glede over å ha blitt mor. Folk har gratulert meg og jeg har tenkt at "kondolerer" ville vært mer passende. Det er forventet at det å bli mor skal være en glede og en berikelse, og det er både trist, forvirrende og frustrerende å ikke føle det helt sånn. Hvilken mor er jeg, som ikke en gang klarer å glede meg over den lille skapningen som er så avhengig av meg? Oppi alt dette måtte jeg i tillegg innse at jeg ikke kunne beholde ziva og gi henne den hverdagen hun fortjener, og å gi slipp på henne har gått veldig innpå meg. 

Det går litt bedre nå, og jeg blir mer og mer forelsket i henne for hver dag som går. Sakte men sikkert vil jeg komme til å se på dette som noe positivt, selv om jeg ikke er helt der enda. 

Dette ble veldig ærlig og jeg pleier ikke å være så åpen om personlige tanker og følelser, men det er litt godt å få snakket om det også, og soniser er så fine å ventilere til. 

 

Du , de tankene og følelsene du sitter med er det mange som har etter fødsel , helt uten å ha fått det traumatiske sjokket du må ha fått.  Jeg skriver traumatisk,  for det må ha vært en ekstremt forvirrende og skremmende opplevelse. 

Ta den tiden du trenger for å bli kjent med den lille og ha i bakhodet at det er veldig veldig mange som ikke følte på den helt store babylykken,  men allikevel er fantastisk kjærlige og sterke mødre. 

Morskjærligheten kommer :hug: 

Jeg regner med du har fått tilbud om oppfølging for å takle opplevelsen og omveltningen? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

33 minutter siden, MarieR skrev:

Tusen takk alle sammen! :)

Å våkne kl.3 om natten med magesmerter og så bli mor 8 timer etterpå er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på. Jeg har nesten lyst til å be om å få lydopptaket fra samtalen min med legevakta da det til slutt gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje. "Hei! Tror jeg har rier jeg, men jeg er jo ikke gravid!". Stakkaren i andre enden trodde helt sikkert jeg var sprø, og jeg tenker han var glad for å kunne sette meg over til jordmor på fødeavdelingen. Ikke gravid jeg nei, neida..joda. Mensen gikk som normalt, ingen kvalme eller andre typiske symptomer. Jeg la på meg lite (4 kg), og hadde aldri den høygravid-magen. Jeg var hos fastlegen min to uker før fødselen og han så det heller ikke på meg. Nå i ettertid er det riktignok småting jeg kunne linket til graviditeten, men jeg tenkte jo ikke i de baner i det hele tatt. Begynte å fatte misstanke uken før fødselen pga at det jeg trodde var magekramper aldri ga seg (=sparking). Fikk time til legen uken etter, men rakk jo ikke å komme dit før fødselen. 

Jeg har egentlig aldri trodd på at det går an å være gravid uten å oppdage det, men det er altså mulig :P. Fordelen var at jeg ikke rakk å grue meg til fødselen i alle fall, men den gikk jo så kjapt og greit at det ikke hadde vært særlig mye å grue for uansett. Ikke det at jeg husker så mye av det, hjernen min koblet ut idet jeg ankom sykehuset og kunne overlate ansvaret til noen andre. 

Mange mener dette er det beste som har hendt meg - jeg klarer fremdeles ikke å se sånn på det, selv om jeg til slutt valgte å beholde henne etter å først ha vurdert fosterhjem eller adopsjon. De siste ukene har jeg allikevel følt på mer bitterhet, sinne og engstelse enn glede over å ha blitt mor. Folk har gratulert meg og jeg har tenkt at "kondolerer" ville vært mer passende. Det er forventet at det å bli mor skal være en glede og en berikelse, og det er både trist, forvirrende og frustrerende å ikke føle det helt sånn. Hvilken mor er jeg, som ikke en gang klarer å glede meg over den lille skapningen som er så avhengig av meg? Oppi alt dette måtte jeg i tillegg innse at jeg ikke kunne beholde ziva og gi henne den hverdagen hun fortjener, og å gi slipp på henne har gått veldig innpå meg. 

Det går litt bedre nå, og jeg blir mer og mer forelsket i henne for hver dag som går. Sakte men sikkert vil jeg komme til å se på dette som noe positivt, selv om jeg ikke er helt der enda. 

Dette ble veldig ærlig og jeg pleier ikke å være så åpen om personlige tanker og følelser, men det er litt godt å få snakket om det også, og soniser er så fine å ventilere til. 

 

Jeg syns det er veldig fint at du er ærlig jeg! :) All kudos til deg altså! 
Masse lykke til i fremtiden uansett hvordan den blir, og håper du får den hjelpen du ønsker og trenger! :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@MarieR Gratulerer så mye men det er klart at dette har vært et sjokk og en enorm omveltning. Jeg håper du har noen du kan snakke åpent og ærlig med om dette, for det kan ikke være enkelt å være deg oppi alt dette. Soniser er fine å ventilere til, men kan ikke erstatte menneskelig kontakt. 
Jeg husker jeg var veldig obs på tegn på fødselsdepresjon, og jeg var forberedt..... Ta vare på deg selv :hug: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åååh, @MarieR, nå fikk jeg så vondt av deg! Som de andre har jeg full forståelse for at dette er steintøft. Men omplassering av hund på toppen av det hele, det er rett og slett helt umulig å sette seg inn i. Gigaklem til deg :hug:Jeg håper du klarer å tillate deg selv å ha disse følelsene, de er virkelig helt legitime og jeg tror ikke engang de er usunne. Du skal ikke ha dårlig samvittighet og de følelsene gjør deg heller ikke til en dårlig mor. Klart, alt det er lett å si og det er lett å forstå rasjonelt sett, men ikke så lett å eie helt inn i magefølelsen. Fortsett likevel å fortelle deg selv det. 

Jeg vet ikke om det er en trøst, men de følelsene du har nå kommer du ikke til å ha for alltid. De kommer til å endre seg og bli til de tingene du ikke har enda, de gjør faktisk det. Datteren din kommer til å forandre seg til noe helt annet enn den bylten av behov hun er nå, og gi tilbake i bøtter og spann kun ved å være seg selv. Den tanken var helt umulig for meg å se for meg da jeg hadde en nyfødt baby. Så gi deg selv tid. Masse tid. Det skulle bare mangle om du ikke hadde behov for å bearbeide det du har vært gjennom. Herregud, jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne gjort noe godt for deg. Jeg har for meg at du bor i Trondheim? Om du trenger barnevakt, et lyttende øre eller en vanntett skulder, så vær så snill si fra. 

  • Like 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stor :hug: til @MarieR, nå skal jeg også tro på at det faktisk går an. Du virker å være utrolig velbalansert i forhold til hvor kort tid det faktisk har gått siden hun kom til verden. Du vet, det å få barn er så omveltende og stort og i det hele tatt, at det omtales som en livskrise av typ terapeuter etc. Det du kjenner på er ikke "feil" eller skammelig eller noe som helst, jeg kan ikke forstå annet enn at det er helt naturlig. På samme måte som det helt sikkert er naturlig at du føler dårlig samvittighet for det. Men igjen, du virker veldig reflektert og balansert allerede nå, og det hele er jo veldig veldig ferskt. Gleden vil komme! Ta vare på henne og deg selv nå, prøv å ikke bry deg om hvordan verden forøvrig mener ting skal eller bør være. 

Bor du i hjemkommunen din nå? Isåfall er jeg ikke langt unna, om du skulle behøve whatever! 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Krelise skrev:

Hva har dere på av klær og pose/dyne når dere legger ute i f.eks 10 minus?
Vi har god og varm voksipose og lun vogn, men er litt usikker på hvor mye klær og ull som trengs i tillegg. Nybegynner på dette her kjenner jeg :P

Det der tenkte jeg faktisk på idag, det er ikke rare forskjellen på +5 og -10 her hos oss altså :P
Men noe er det jo. Nå har hun ull innerst fra topp til tå, sånn vanlig tynnull. Så har hun strikka heldress i ull utenpå, tjukke ullsokker, ullvotter og ullfleecelue som er sånn balaclava-lue. Kald bare på nesetippen :) Og litt kald på fingre også, hvis hun får lura opp armene som hun gjør innimellom. Ligger i voksipose med ullteppe utenpå og lammeskinn under :)

Idag sovna lillesnupp ved puppen 18.40 :o Det er lenge siden hun har sovna så tidlig. Hun har harka litt de siste par dagene, og nå kjenner jeg sjøl bomull i hodet. Håper ikke vi blir sjuke nå da. 

Livet med en 3-åring byr forøvrig på berg og dalbane-følelser så det holder. Innimellom må jeg chante for meg selv at "Hun gjør det ikke for å irritere meg, hun gjør det ikke for å irritere meg" :P Men neste øyeblikk tar jeg meg i å tenke at dette er jaggu en herlig alder. Foreløpig har alle aldre hittils vært herlige :lol: Idag sprang hun rundt med ei bjelle og sang "Bjelleklang, bjelleklang, over ho og hei! Mamma er så nydelig, hun sier alltid nei!"  

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Merkelig situasjon under henting i dag, jeg som henta. Kommer inn og da får lillemor trøst av ene ansatte, hun gråter eller har akkurat slutta å gråte, ser meg og bryter ut i full gråt igjen og kommer gående til meg. Jeg spør hva som har skjedd, får ingen respons fra de ansatte, plukker henne opp og trøster og begynner å kle på, og hun er lei seg og alt er gæernt. Kommer en svadakommentar  fra ene ansatte om "det skjer noe mentalt når de ser de andre barna blir henta" - tull og tøys, hun hentes ofte sent og det er aldri noe problem...  Den andre ansatte kler på seg og drar. Så sier faren til en gutt som blir henta samtidig at guttungen hadde dytta henne så hun ramla, derfor hun gråter. Åh.. sånt skjer, sier jeg og gjør ikke noe nummer utav det. Men lillemor er fortsatt lei seg, alt er galt, lua er feil, skoa er feil og alt. Jeg spør om hun er sliten i dag, nei hun hadde vært helt normal, og noe mer svada om "skjer noe mentalt når de ser de andre barna blir henta" og så begynner den ansatte å "kjefte" på henne! :o "du får ikke lov å gråte sånn når du har smokken!" Wtf? Jeg ignorerte hele damen og konsentrerte meg om å få til litt samarbeid så vi kunne komme oss ut fortest mulig.  Lov å håpe at den ansatte bare hadde en dårlig dag - det der var jo helt bak mål i min verden. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Raksha skrev:

Merkelig situasjon under henting i dag, jeg som henta. Kommer inn og da får lillemor trøst av ene ansatte, hun gråter eller har akkurat slutta å gråte, ser meg og bryter ut i full gråt igjen og kommer gående til meg. Jeg spør hva som har skjedd, får ingen respons fra de ansatte, plukker henne opp og trøster og begynner å kle på, og hun er lei seg og alt er gæernt. Kommer en svadakommentar  fra ene ansatte om "det skjer noe mentalt når de ser de andre barna blir henta" - tull og tøys, hun hentes ofte sent og det er aldri noe problem...  Den andre ansatte kler på seg og drar. Så sier faren til en gutt som blir henta samtidig at guttungen hadde dytta henne så hun ramla, derfor hun gråter. Åh.. sånt skjer, sier jeg og gjør ikke noe nummer utav det. Men lillemor er fortsatt lei seg, alt er galt, lua er feil, skoa er feil og alt. Jeg spør om hun er sliten i dag, nei hun hadde vært helt normal, og noe mer svada om "skjer noe mentalt når de ser de andre barna blir henta" og så begynner den ansatte å "kjefte" på henne! :o "du får ikke lov å gråte sånn når du har smokken!" Wtf? Jeg ignorerte hele damen og konsentrerte meg om å få til litt samarbeid så vi kunne komme oss ut fortest mulig.  Lov å håpe at den ansatte bare hadde en dårlig dag - det der var jo helt bak mål i min verden. 

 

Da hadde jeg trappa opp i morgen og ville ha snakket med ped.leder og fått både vist hva som skjer i bhg og hva jeg hadde ment.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Krutsi skrev:

Da hadde jeg trappa opp i morgen og ville ha snakket med ped.leder og fått både vist hva som skjer i bhg og hva jeg hadde ment.. 

Ja, eller nei, jeg vet ikke helt.Hun var jo ikke skada altså, bare lei seg. Men... Tenker jeg noterer meg dato og situasjonen, og har det liggende tilfelle noe slikt skjer igjen. Den ansatte er kun der innimellom, jobber vel egentlig i den andre barnehagen tror jeg. Tenker jeg er litt hårsår i forhold til mitt eget barn, og det sikkert ikke var noe å bry seg om... Men kanskje det faktisk er det? Vet det kommer brukerundersøkelse snart som er ganske omfattende og ikke anonym, så kommer nok til å ta det med der. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, MarieR skrev:

Tusen takk alle sammen! :)

Å våkne kl.3 om natten med magesmerter og så bli mor 8 timer etterpå er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på. Jeg har nesten lyst til å be om å få lydopptaket fra samtalen min med legevakta da det til slutt gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje. "Hei! Tror jeg har rier jeg, men jeg er jo ikke gravid!". Stakkaren i andre enden trodde helt sikkert jeg var sprø, og jeg tenker han var glad for å kunne sette meg over til jordmor på fødeavdelingen. Ikke gravid jeg nei, neida..joda. Mensen gikk som normalt, ingen kvalme eller andre typiske symptomer. Jeg la på meg lite (4 kg), og hadde aldri den høygravid-magen. Jeg var hos fastlegen min to uker før fødselen og han så det heller ikke på meg. Nå i ettertid er det riktignok småting jeg kunne linket til graviditeten, men jeg tenkte jo ikke i de baner i det hele tatt. Begynte å fatte misstanke uken før fødselen pga at det jeg trodde var magekramper aldri ga seg (=sparking). Fikk time til legen uken etter, men rakk jo ikke å komme dit før fødselen. 

Jeg har egentlig aldri trodd på at det går an å være gravid uten å oppdage det, men det er altså mulig :P. Fordelen var at jeg ikke rakk å grue meg til fødselen i alle fall, men den gikk jo så kjapt og greit at det ikke hadde vært særlig mye å grue for uansett. Ikke det at jeg husker så mye av det, hjernen min koblet ut idet jeg ankom sykehuset og kunne overlate ansvaret til noen andre. 

Mange mener dette er det beste som har hendt meg - jeg klarer fremdeles ikke å se sånn på det, selv om jeg til slutt valgte å beholde henne etter å først ha vurdert fosterhjem eller adopsjon. De siste ukene har jeg allikevel følt på mer bitterhet, sinne og engstelse enn glede over å ha blitt mor. Folk har gratulert meg og jeg har tenkt at "kondolerer" ville vært mer passende. Det er forventet at det å bli mor skal være en glede og en berikelse, og det er både trist, forvirrende og frustrerende å ikke føle det helt sånn. Hvilken mor er jeg, som ikke en gang klarer å glede meg over den lille skapningen som er så avhengig av meg? Oppi alt dette måtte jeg i tillegg innse at jeg ikke kunne beholde ziva og gi henne den hverdagen hun fortjener, og å gi slipp på henne har gått veldig innpå meg. 

Det går litt bedre nå, og jeg blir mer og mer forelsket i henne for hver dag som går. Sakte men sikkert vil jeg komme til å se på dette som noe positivt, selv om jeg ikke er helt der enda. 

Dette ble veldig ærlig og jeg pleier ikke å være så åpen om personlige tanker og følelser, men det er litt godt å få snakket om det også, og soniser er så fine å ventilere til. 

 

Oi, gosh, for et sjokk! Gratulerer, selv om det kanskje ikke føles helt som det er noe å gratulerer for nå:) Det kommer med tid og stunder, og tenk at andre har jo 9mnd på å forberede seg på det du måtte gjøre på 8 t... Håper du får litt ekstra oppbacking av helsestasjon og lege, og at du har noen rundt deg som kan hjelpe litt. Også er det fint å få ut litt frustrasjon her, når ting er vanskelig:)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Raksha skrev:

Ja, eller nei, jeg vet ikke helt.Hun var jo ikke skada altså, bare lei seg. Men... Tenker jeg noterer meg dato og situasjonen, og har det liggende tilfelle noe slikt skjer igjen. Den ansatte er kun der innimellom, jobber vel egentlig i den andre barnehagen tror jeg. Tenker jeg er litt hårsår i forhold til mitt eget barn, og det sikkert ikke var noe å bry seg om... Men kanskje det faktisk er det? Vet det kommer brukerundersøkelse snart som er ganske omfattende og ikke anonym, så kommer nok til å ta det med der. 

 

Men du trenger ikke å gjøre noe overdramatisk.. en samtale gjør jo ingen skade.. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, MarieR skrev:

Tusen takk alle sammen! :)

Å våkne kl.3 om natten med magesmerter og så bli mor 8 timer etterpå er det mest surrealistiske jeg noen gang har vært med på. Jeg har nesten lyst til å be om å få lydopptaket fra samtalen min med legevakta da det til slutt gikk opp for meg hva som var i ferd med å skje. "Hei! Tror jeg har rier jeg, men jeg er jo ikke gravid!". Stakkaren i andre enden trodde helt sikkert jeg var sprø, og jeg tenker han var glad for å kunne sette meg over til jordmor på fødeavdelingen. Ikke gravid jeg nei, neida..joda. Mensen gikk som normalt, ingen kvalme eller andre typiske symptomer. Jeg la på meg lite (4 kg), og hadde aldri den høygravid-magen. Jeg var hos fastlegen min to uker før fødselen og han så det heller ikke på meg. Nå i ettertid er det riktignok småting jeg kunne linket til graviditeten, men jeg tenkte jo ikke i de baner i det hele tatt. Begynte å fatte misstanke uken før fødselen pga at det jeg trodde var magekramper aldri ga seg (=sparking). Fikk time til legen uken etter, men rakk jo ikke å komme dit før fødselen. 

Jeg har egentlig aldri trodd på at det går an å være gravid uten å oppdage det, men det er altså mulig :P. Fordelen var at jeg ikke rakk å grue meg til fødselen i alle fall, men den gikk jo så kjapt og greit at det ikke hadde vært særlig mye å grue for uansett. Ikke det at jeg husker så mye av det, hjernen min koblet ut idet jeg ankom sykehuset og kunne overlate ansvaret til noen andre. 

Mange mener dette er det beste som har hendt meg - jeg klarer fremdeles ikke å se sånn på det, selv om jeg til slutt valgte å beholde henne etter å først ha vurdert fosterhjem eller adopsjon. De siste ukene har jeg allikevel følt på mer bitterhet, sinne og engstelse enn glede over å ha blitt mor. Folk har gratulert meg og jeg har tenkt at "kondolerer" ville vært mer passende. Det er forventet at det å bli mor skal være en glede og en berikelse, og det er både trist, forvirrende og frustrerende å ikke føle det helt sånn. Hvilken mor er jeg, som ikke en gang klarer å glede meg over den lille skapningen som er så avhengig av meg? Oppi alt dette måtte jeg i tillegg innse at jeg ikke kunne beholde ziva og gi henne den hverdagen hun fortjener, og å gi slipp på henne har gått veldig innpå meg. 

Det går litt bedre nå, og jeg blir mer og mer forelsket i henne for hver dag som går. Sakte men sikkert vil jeg komme til å se på dette som noe positivt, selv om jeg ikke er helt der enda. 

Dette ble veldig ærlig og jeg pleier ikke å være så åpen om personlige tanker og følelser, men det er litt godt å få snakket om det også, og soniser er så fine å ventilere til. 

 

Stor :hug: til deg, Marie! 

Jeg synes det er flott at du er ærlig, jeg. Ikke minst overfor deg selv! Det er ikke rart at du synes det er vanskelig, det er jo tidenes sjokk. Det er heller ikke uvanlig, som de andre skriver, å sitte med blandede følelser selv når man har hatt 9 måneder på å forberede seg. Tanta mi, feks, ville ikke ha sin baby nummer 2 da han ble født. Hun gikk rett i kjelleren, og kjørte til andre siden av landet og satte igjen ungen hos svigers. Det var moren min og ei tante til som henta hjem ungen og sørget for at tanta mi fikk hjelp. Det gikk seg til for henne også, hun ble glad i barnet og de har et godt forhold. Bruk den tida du trenger til å bli vant med situasjonen og til å bli kjent med jenta di. Det er ingen fasit på hvordan man skal føle det, det er bare sånn som det er akkurat nå - neste uke kan det være annerledes :)

Jeg har kanskje vært litt vel entusiastisk på dine vegne, men det er fordi jeg bare vil deg og Maja alt vel :) Jeg kommer gjerne og hjelper til hvis du trenger noe, jeg kan godt passe henne hvis du har lyst til å sove eller ut en tur. :hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@MarieR :hug:For et sjokk! Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må ha vært, og fortsatt er. Jeg føler jo at livet er snudd på hodet og har vært innom en hel storm av følelser, og jeg visste jo om det. Uten den tiden til å forberede meg mentalt, nei det kan jeg ikke se for meg en gang.
Føler ikke jeg har så mye erfaring å bidra med, min første er jo bare 6 mnd gammel, så jeg skal bare si to ting mamma sa til meg: 1 - alt går i faser. Slik det er nå kommer det ikke til å være for alltid. Helt umulig å se for seg for meg da ting var på det mest altoppslukende i starten, men det stemte. 2 - alle følelser som kommer er ok og helt lov. Alle. Ikke bare de rosenrøde. Det er som andre sier ingen fasit på hva en skal føle. Håper du har folk rundt deg du kan snakke med, for det skulle da bare mangle at du trenger tid til å bearbeide dette :hug:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, Krutsi skrev:

Men du trenger ikke å gjøre noe overdramatisk.. en samtale gjør jo ingen skade.. 

Blir litt dramatisk om jeg tropper opp jo :lol: Nei, vi lar det gå under tvil denne gangen, men skal få Bonden til å følge med på om noe lignende skjer igjen. Mulig jeg ikke ble oppfattet tydelig nok at jeg lurte på hva som hadde skjedd, eller de ikke ville utlevere guttungen som hadde dytta, eller... gudene veit, jeg reagerte hvertfall. Tror kanskje hun ansatte var flau over at jeg kom til gråtende barn kanskje? Vet ikke. Virka nesten sånn. Har notert tid og ansatte - så jeg har det liggende om det er verdt å ta opp etterhvert. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Raksha skrev:

Blir litt dramatisk om jeg tropper opp jo :lol: Nei, vi lar det gå under tvil denne gangen, men skal få Bonden til å følge med på om noe lignende skjer igjen. Mulig jeg ikke ble oppfattet tydelig nok at jeg lurte på hva som hadde skjedd, eller de ikke ville utlevere guttungen som hadde dytta, eller... gudene veit, jeg reagerte hvertfall. Tror kanskje hun ansatte var flau over at jeg kom til gråtende barn kanskje? Vet ikke. Virka nesten sånn. Har notert tid og ansatte - så jeg har det liggende om det er verdt å ta opp etterhvert. 

 

Jeg synes ikke det er rart at du reagerer, jeg. Jeg hadde også lurt på hva som hadde skjedd siden hun var så lei seg. 

Men det er sikkert klokt å se an om noe lignende skjer en annen gang :) Det kan jo hende at hun var sliten etter en lang dag og så rant det litt ekstra over da mamma kom og hentet.

----

Jeg synes også det er godt å ha ssoniser å ventilere til, spesielt når dere sier at jeg ikke skal bekymre meg :) Det er så lett å skremme seg selv, selv om alt sikkert er normalt og fint. Det er litt skummelt når det er første gang og jeg ikke aner hvordan ting skal kjennes. Jeg må smøre meg med tålmodighet, og det er jeg ikke noe flink til :P 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

32 minutter siden, Raksha skrev:

Ja, eller nei, jeg vet ikke helt.Hun var jo ikke skada altså, bare lei seg. Men... Tenker jeg noterer meg dato og situasjonen, og har det liggende tilfelle noe slikt skjer igjen. Den ansatte er kun der innimellom, jobber vel egentlig i den andre barnehagen tror jeg. Tenker jeg er litt hårsår i forhold til mitt eget barn, og det sikkert ikke var noe å bry seg om... Men kanskje det faktisk er det? Vet det kommer brukerundersøkelse snart som er ganske omfattende og ikke anonym, så kommer nok til å ta det med der. 

 

Nei, vet du hva, det der er ikke greit. Er det noe de IKKE skal avfeie så er det sånt! Snakk med pedleder eller lignende i morgen. Eller send en mail om det er lettere, det er lov! Få det ut av hodet ditt og få sagt ifra til de som er det. Det ekke okei og det trenger de også en tilbakemelding på så de kan bli bedre.  

Jeg så en gutt som ikke ble trøstet i barnehagen en dag jeg hentet Tuva til tross for at han gråt sårt og ropte på mamma LENGE. Den ansatte bare smilte og skravlet med de ansatte på andre siden av gjerdet selv om det kun var hun og gutten ute. Gadd ikke ta seg av han i det hele tatt. Det kveilet rundt i hodet mitt i dagevis før jeg sende mail til sjefen i barnehagen og sa ifra. Hun tok det opp med de ansatte allerede på morgenmøte dagen etter for det var ikke sånn hun ville at folk skulle oppleve barnehagen hennes. Si ifra, det er sånn barnehagene blir bedre! :) Kanskje Ida reagerte fordi de voksne ikke tok henne alvorlig?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, soelvd skrev:

Nei, vet du hva, det der er ikke greit. Er det noe de IKKE skal avfeie så er det sånt! Snakk med pedleder eller lignende i morgen. Eller send en mail om det er lettere, det er lov! Få det ut av hodet ditt og få sagt ifra til de som er det. Det ekke okei og det trenger de også en tilbakemelding på så de kan bli bedre.  

Jeg så en gutt som ikke ble trøstet i barnehagen en dag jeg hentet Tuva til tross for at han gråt sårt og ropte på mamma LENGE. Den ansatte bare smilte og skravlet med de ansatte på andre siden av gjerdet selv om det kun var hun og gutten ute. Gadd ikke ta seg av han i det hele tatt. Det kveilet rundt i hodet mitt i dagevis før jeg sende mail til sjefen i barnehagen og sa ifra. Hun tok det opp med de ansatte allerede på morgenmøte dagen etter for det var ikke sånn hun ville at folk skulle oppleve barnehagen hennes. Si ifra, det er sånn barnehagene blir bedre! :) Kanskje Ida reagerte fordi de voksne ikke tok henne alvorlig?

Hun fikk jo trøst da jeg kom, så ut som hun fikk klem av den ansatte som gikk. 

Kan godt skrive en mail, men jeg aner virkelig ikke hva eller hvordan... Syns sånt er skikkelig ekkelt. *pingle* Har ikke mail til ped.leder - kun virksomhetsleder. Hun er veldig ålright da, så går helt sikkert an å sende en til henne. Men det var det der med formuleringen da, for stort sett er jeg jo veldig fornøyd med barnehagen, er noen ting som skurrer innimellom, men det er det jo over alt. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, rosinbolle skrev:

Jeg synes også det er godt å ha ssoniser å ventilere til, spesielt når dere sier at jeg ikke skal bekymre meg :) Det er så lett å skremme seg selv, selv om alt sikkert er normalt og fint. Det er litt skummelt når det er første gang og jeg ikke aner hvordan ting skal kjennes. Jeg må smøre meg med tålmodighet, og det er jeg ikke noe flink til :P 

Det er veldig vanlig at en blir bekymra og urolig i den fasen du er i nå ,kanskje spesielt som førstegangs. De første "symptomene" har gitt seg eller roet seg, magen vises ikke enda, en har ikke vært på UL og merker i det hele tatt lite til at en er gravid. Jeg gikk til tidlig UL privat nettopp derfor, hehe. Og alt var som det skulle så klart, og det er det helt sikkert med deg og mageboeren din også :) Jeg merket de første bevegelsene i uke 16, og det er visst veldig tidlig som førstegangs. Kjennes som luftbobler i magen :) (kanskje det var luft også, men jeg sier til meg selv at jeg kjente bevegelser, mye morsommere det :lol: )

Husker jeg var veldig utålmodig etter å få mage. Men husker også at da jeg var 8 mnd på vei eller noe sånt så tenkte jeg at jeg skulle jammen satt mer pris på den delen av svangerskapet hvor magen ikke var i veien for absolutt alt :lol:
 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...