Hund som angriper katt

[SAGA]

Nå blir jeg snart gal her. Har en papillon som angriper katta vår på 12 år.Rolig, stor, kastrert hannkatt.  Bikkja er 5,5 år.  Kan ikke helt sette fingeren på når det startet,  men det har nok vart en fire års tid. Det har liksom eskalert gradvis og nå stoler jeg ikke på ham lengre.

Han har matforsvar ovenfor katta og passer på bein og godbiter som en smed.  Så jeg prøver å holde katta unna når han spiser og godbiter/bein spises under oppsikt eller i buret. Dette er situasjoner jeg har grei kontroll på. Men, så kommer alle de andre gangene han angriper. Stort sett virker det som om angrepene kommer ut av det blå, men innimellom kan jeg ta ham i å nistirre på katta. Da avbryter jeg ham, men jeg må ofte få ham på andre tanker ellers bare forfølger han katta å gir ham bank.

I andre situasjoner kan han ligge i et rom å katta i et annet. Plutselig kan han reise seg å gå inn til katta og overfalle den. Hva pokker er det, liksom?

Hvis jeg gir ham noe å tygge på når jeg skal bort, noe han ikke har fått på lenge, så tar han det jeg gir ham i gangen, løper inn i stua, slipper godsakene,  fyker opp i sofaen og rundjuler katta for så å plukke opp godsakene å gå ut i gangen igjen og legge seg.

Jeg har jo nå i lengre tid håpet at katta på et tidspunkt ville gi ham en omgang så han lærte, men neida. Han bare løper unna og finner et annet sted å være. Bikkja står igjen med store hårdotter i kjeften, men katten er heldigvis fysisk uskadd.

Siden katta ikke virker særlig skremt, så vil jeg jo tro at den ikke tar bikkja så alvorlig. Men det er jo mye lyd involvert og tenner med tanke på pelsen han står igjen med i kjeften.

Nå vil jeg bare poengtere at vi bryter inn så fort det skjer og helst i forkant de gangene vi skjønner at noe er i gjære. Men ofte klarer vi ikke å forutse dette. Har også på ham bånd innimellom.

Dette ble visst langt men eg trenger desperat råd og hjelp til hva jeg kan gjøre. Like før jeg hiver ut bikkja, for dette skaper mye uro.

 

[Kristiin]

Ville tatt han hardt på det, katten er forbudt område! Vi har snille katter her i huset, håpet når valpen kom at hun skulle få seg en rakk på nesa av kattene.. Men de tyr tydeligvis ikke til vold   Men nå går det fint, hun kan få kose å hilse på de, men ikke hoppe etter og booste på de.

Vilke startet med og korrigere at han bare ser på katten i starten. 

[Lene_S]

Vi har også gått i samme felle som begge dere to. Vi trodde også at våre katter skulle ta igjen med bikkjedyret, og få seg noe karameller så hun lærte. Det er kun et par av kattene som har gjort det, og dem har Ayla respekt for så det monner. Mens resten lar henne slippe unna med hva det skulle være. Heldigvis er hun ikke voldelig mot dem, hun bare jager dem og blander i seg i hva de holder på med, som en sladrende lillesøster. 

Vi har dessverre ikke knekt koden ennå, for det går for fort til å være i forkant, og det går ikke å forutsi når kattene plutselig gjør noe, f.eks. klorer i et annet rom e.l. Men vi prøver å stanse henne så fort som mulig, fysisk stoppe henne om vi rekker det, og jeg har prøvd å brøle til henne. Det tar hun ikke så tungt, det er morsommere å jage kattene enn det er fælt å få kjeft. Vi jobber altså fortsatt med saken.

Beklager at jeg ikke kunne bidra med så mye, men jeg ville gjerne fortelle deg at du ikke er alene om å tro katter vil ta igjen med bikkjer. Jeg ønsker deg lykke til, det høres ut som en veldig lei situasjon 

[Guest Klematis]

Jeg omplasserte pusen min blandt annet fordi at han ble jaget ut katteluka her.

Da jeg hadde èn hund var det mye mindre av det, men når de ble to, gikk det sport i å løpe etter pus.

De var aldri ute etter å skade han, men pus satt alltid i høyden, og ble ofte jagd ut så fort han hoppet ned på gulvet.

Jeg håpet også på at pus skulle ta skikkelig igjen èn gang, men det skjedde aldri. Han var en rolig og altfor snill type, som bare trakk seg unna, og holdt seg på naboens låve hvis han ikke fikk komme inn her. 

Jeg prøvde å være streng, og gav klar beskjed om at det ikke er lov å jage pus, men jeg klarte ikke å hindre dem i å jage pus i lengden. Jeg hadde heller ikke kontroll på hva de gjorde når jeg var i et annet rom, eller ikke var hjemme, og synes synd på pus etterhvert. 

Jeg var redd han en dag ikke ville komme hjem, men han kom alltid tilbake. Jeg synes han fortjente bedre, og fant heldigvis en flott familie som ville overta han, hvor han nå lever sine glade dager som alenepus, og får all oppmerksomhet.

Mine hunder har møtt en del katter, de har ikke jagd dem, men vært i samme rom, og det er bare den ene katten til venninna mi som virkelig markerte seg hvis hundene kom for nærme. Og den pusen fikk respekt med èn gang.

[Zitka]

Hvis en hund driver med uønsket atferd, så må de få klare beskjeder om at det der er virkelig nei.. Man kan ikke forvente at deks katten skal gjøre jobben med å dressere hunden.. 

 

[Lene_S]

2 minutter siden, Krutsi skrev:

Hvis en hund driver med uønsket atferd, så må de få klare beskjeder om at det der er virkelig nei.. Man kan ikke forvente at deks katten skal gjøre jobben med å dressere hunden.. 

 

Det går vel ikke så mye på å forvente at katten skal dressere bikkja, men på hvordan katter er. Katter generelt er sta, selvstendige og egenrådige, og de fleste av dem har null skrupler med å forsvare seg selv og sette grenser. Det finnes selvfølgelig unntak, noen katter er av Ludvig-typen, som lever i en verden der det blåser nordavind fra alle kanter. Har hatt en som var veldig den typen, og et par nå som er dramaqueens, men som hovedregel vil jeg si at katter flest har lite motforestillinger med å ta opp en labb og dele ut et par tette dersom noen blir for nærgående. Det var dette jeg trodde ville bli overført til bikkjedyret da hun kom i hus, og jeg ble overrasket over at det ikke skjedde. Det handler ikke om at de skal dressere Ayla, men at jeg forventet at de skulle sette grenser for seg selv på en måte som er mer effektiv enn jeg klarer.

[Zitka]

Hvis jeg skulle ha ventet på at en evt katt skulle sette sine egne grenser med mine hunder, kunne de lett ha blitt drept først.. 

Eneste jeg lar få "ta igjen " på mine hunder er strømgjerdet.. ellers så forteller jeg hvor grensene går.. uavhengig om det er mot andre hunder, folk eller dyr..

[SAGA]

6

21 timer siden, Kristiin skrev:

Ville tatt han hardt på det, katten er forbudt område! Vi har snille katter her i huset, håpet når valpen kom at hun skulle få seg en rakk på nesa av kattene.. Men de tyr tydeligvis ikke til vold   Men nå går det fint, hun kan få kose å hilse på de, men ikke hoppe etter og booste på de.

Vilke startet med og korrigere at han bare ser på katten i starten.

Vi tar ham om vi rekker det / klarer å få tak i ham. Problemet er at de gangene vi tar ham fysisk, går han i "svart" og angriper oss. Han blokker helt ut, så vi når ikke inn til ham tror jeg. Vi har heller begynt med å kjefte og peke ham på plassen sin. Han kryper sammen og lusker vekk. Men først etter at vi har satt et ben eller noe annet fysisk mellom han og katta, evt at katta har løpt vekk. Han enser ikke oss så lenge han har tak i katta. 
Han har fra vi fikk ham hatt et problem med å bli tatt på. Vil ikke ha klapp eller kos og trekker seg unna. Han er glad og lykkelig når han ser oss eller noen kommer på besøk, men han holder seg på 1 meters avstand med gleden sin. Og i og med at han er liten og kjapp, er det ikke lett å få tak i ham. Om vi skulle klare å raske tak i ham går han i lås. Løftes han rolig opp, går det stort sett bra. Men i situasjoner som med katta blir jo ikke et løft utført rolig. Da grabber man jo tak og er sint. 
Å ha et bånd på ham fungerer, men det kun når jeg er hjemme.  Det er jeg som må ta meg av det. Og jeg er jo ikke hjemme hele tiden, så da klarer jeg ikke å være konsekvent på det heller.
 

12 timer siden, Klematis skrev:

Jeg omplasserte pusen min blandt annet fordi at han ble jaget ut katteluka her.

Da jeg hadde èn hund var det mye mindre av det, men når de ble to, gikk det sport i å løpe etter pus.

De var aldri ute etter å skade han, men pus satt alltid i høyden, og ble ofte jagd ut så fort han hoppet ned på gulvet.

Jeg håpet også på at pus skulle ta skikkelig igjen èn gang, men det skjedde aldri. Han var en rolig og altfor snill type, som bare trakk seg unna, og holdt seg på naboens låve hvis han ikke fikk komme inn her.

Jeg prøvde å være streng, og gav klar beskjed om at det ikke er lov å jage pus, men jeg klarte ikke å hindre dem i å jage pus i lengden. Jeg hadde heller ikke kontroll på hva de gjorde når jeg var i et annet rom, eller ikke var hjemme, og synes synd på pus etterhvert.

Jeg var redd han en dag ikke ville komme hjem, men han kom alltid tilbake. Jeg synes han fortjente bedre, og fant heldigvis en flott familie som ville overta han, hvor han nå lever sine glade dager som alenepus, og får all oppmerksomhet.

Mine hunder har møtt en del katter, de har ikke jagd dem, men vært i samme rom, og det er bare den ene katten til venninna mi som virkelig markerte seg hvis hundene kom for nærme. Og den pusen fikk respekt med èn gang.

 

Katta blir absolutt ikke omplassert. Da går heller bikkja. Katta var her først. Så enkelt er det.
Men jeg vil jo ikke kvitte meg med bikkja. Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjøre lengre. Føler at det bare blir verre og at bikkja  går å lurer på katta og fyrer seg opp. Jeg er i full jobb og klarer ikke holde oppsyn 24/7. Syns ikke han kan stå i bur ved hver anledning vi ikke kan passe på. 
Det rare er at jeg har alltid hatt hunder og katter. De har uten unntak vært bestevenner og vel forlikte. Og kattene har vel aldri trengt å sette seg i respekt. De har liksom naturlig hatt respekt for hverandre.
Men så kom denne pittbull rotta som går fra 0-200 på et nanosekund i de fleste situasjoner.......

 

[maysofie]

Hunden går på dere om dere prøver å korrigere?

[Perfect Image]

Kan han ikke være i et annet rom enn katta når du ikke er hjemme da, også har du på han bånd og stopper han når du er hjemme?

[SAGA]

1 time siden, maysofie skrev:

Hunden går på dere om dere prøver å korrigere?

Ja, hvis han merker at vi er sinte og oppfører oss truende. "Vanlige" korrigeringer går fint, så lenge det bare brukes stemme. Han elsker å trene triks og lydighet. Men her brukes jo for det meste bare stemmen og kroppsspråket er jo heller ikke truende.
Vi sliter jo generelt med at han gjør utfall mot oss om vi er så uheldig å tråkke på ham eller lugge ham når han gres. Finnes ikke noe klynknog pip her. Her er det fullt angrep med masse lyd. Men han biter ikke, kun utfall. Men ikke noe ålreit.  Skjer heldigvis ikke oftd. Hadde han vært større, hadde jeg ikke tort å ha ham, tror jeg. Drømmer om en kosehund...
 

[SAGA]

1 time siden, Perfect Image skrev:

Kan han ikke være i et annet rom enn katta når du ikke er hjemme da, også har du på han bånd og stopper han når du er hjemme?

Jeg tror ikke det skjer så mye når de er alene. Da ligger de stort sett å sover på hvert sitt sted. Han er veldig flink på å slappe av når han er alene virker det som. Kunne lagt ham i bur, men vil helst ikke ha ham der så lenge av gangen. Er mye åpne løsninger her, så litt vanskelig å stenge av hvis de samtidig skal ha litt plass å røre seg på. 
 

 

[Lene_S]

31 minutter siden, SAGA skrev:

Jeg tror ikke det skjer så mye når de er alene. Da ligger de stort sett å sover på hvert sitt sted. Han er veldig flink på å slappe av når han er alene virker det som. Kunne lagt ham i bur, men vil helst ikke ha ham der så lenge av gangen. Er mye åpne løsninger her, så litt vanskelig å stenge av hvis de samtidig skal ha litt plass å røre seg på. 
 

Vurdert en atferdsspesialist? Høres jo ut som om han har flere issues enn bare pus, og at pus i så måte er en katalysator for andre ting. Det kan da være greit å få noen innspill fra noen med gode kunnskaper og erfaring med slik problematferd, og som kan komme og se med egne øyne akkurat hva pitbullrotta gjør og hvordan han reagerer.

PS: Må si det gleder en katteelsker å høre at katten ikke må gå for at hunden skal bli. Det er dessverre alt for ofte slik at katta blir omplassert når hund og katt ikke kommer overens, gjerne fordi katta "tross alt var gratis". Nå tar sikkert noen det personlig, men dette er faktisk første gang jeg hørt at noen prioriterer katten i en sånn situasjon, og jeg må få påpeke et forfriskende unntak. 

[SAGA]

2 minutter siden, Lene_S skrev:

Vurdert en atferdsspesialist? Høres jo ut som om han har flere issues enn bare pus, og at pus i så måte er en katalysator for andre ting. Det kan da være greit å få noen innspill fra noen med gode kunnskaper og erfaring med slik problematferd, og som kan komme og se med egne øyne akkurat hva pitbullrotta gjør og hvordan han reagerer.

PS: Må si det gleder en katteelsker å høre at katten ikke må gå for at hunden skal bli. Det er dessverre alt for ofte slik at katta blir omplassert når hund og katt ikke kommer overens, gjerne fordi katta "tross alt var gratis". Nå tar sikkert noen det personlig, men dette er faktisk første gang jeg hørt at noen prioriterer katten i en sånn situasjon, og jeg må få påpeke et forfriskende unntak.

Har egentlig ikke vurdert det da dette er så uforutsigbart. Bortsett fra i matsituasjoner skjer dette i hytt og gevær.
Jeg er like glad i både katt og hund, men det er jo bikkja som har et problem, så da syns jeg jo det ville vært feil å gi bort katta. Det er en rasekatt, men det har ingenting å si. Den følelsesmessige verdien deres er like stor og det er jo den som teller, ikke hvem av dem som kostet mest. Nå håper jeg jo det ikke går så langt at bikkja må flytte,  men jeg er jo redd det skal bli enda verre uten at jeg klarer å gjøre noe med det. 

 

[Lene_S]

2 minutter siden, SAGA skrev:

Har egentlig ikke vurdert det da dette er så uforutsigbart. Bortsett fra i matsituasjoner skjer dette i hytt og gevær.
Jeg er like glad i både katt og hund, men det er jo bikkja som har et problem, så da syns jeg jo det ville vært feil å gi bort katta. Det er en rasekatt, men det har ingenting å si. Den følelsesmessige verdien deres er like stor og det er jo den som teller, ikke hvem av dem som kostet mest. Nå håper jeg jo det ikke går så langt at bikkja må flytte,  men jeg er jo redd det skal bli enda verre uten at jeg klarer å gjøre noe med det. 

 

Du kan jo prøve å filme det hvis anledningen byr seg, og du har telefonen lett tilgjengelig. Det vil hjelpe. I tillegg så har han jo andre aversjoner, som å bli tatt på, og overreaksjoner på lugging, som begge deler burde være enkelt å få vist en spesialist. Du skal ikke se bort fra at det henger sammen med atferden rundt katta. Det kan være noe så enkelt som at angrep er det beste forsvar mot det han tidligere har erfart som uønsket nærhet fra pus. Jeg har sett det på katter i hvert fall. Har et par frøkner nå som oppfører seg som dramaqueens, og langer ut etter alle andre katter som kommer for nære, fordi et par av guttepusene i sin ungdom syntes det var rasende festlig å erte said frøkner. Og en av gutta er veldig mataggressiv, og oppsøker andre katter for å dra til dem for å være på den sikre siden. 

[Guest 2ne]

Jeg regner med at det er den samme katten og hunden som i denne tråden? Du fikk noen råd der, de er fortsatt gjeldende.

At han svarer opp når han blir korrigert kommer vel av at han er usikker. Enten det er generell usikkerhet, eller om det er usikkerhet fordi han ikke forstår hvorfor han blir korrigert. Eller en kombinasjon av de to, hvilket jeg ikke ser på som helt unormalt om dere har hatt disse problemene i 4 år nå. 

Greia med korrigering og straff, er at det ikke skal vare lenge. Det skal ikke være truing og peking og brumming om å gå på plass, det er en kjapp poking med beskjed om hva du vil han skal gjøre, også skal du være like blid igjen. Hunder forstår ikke langvarig "sinne", de kobler ikke at du fortsatt mugger fordi han kasta seg over katta for fem minutter siden, de skjønner ikke greia med peking og truende kroppsspråk, utover det at det er et truende kroppsspråk, og da blir de usikre og går i forsvarsposisjon. Er de i forsvar, så lærer de ikke noe heller. 

[Guest Jonna]

Sett opp kompostgrinder og del av stuen så katten får fred. 

Om dette har foregått i 4 år og dere fortsatt ikke har kontroll så tror jeg det er eneste alternative. 

[SAGA]

10 timer siden, 2ne skrev:

Jeg regner med at det er den samme katten og hunden som i denne tråden? Du fikk noen råd der, de er fortsatt gjeldende.

At han svarer opp når han blir korrigert kommer vel av at han er usikker. Enten det er generell usikkerhet, eller om det er usikkerhet fordi han ikke forstår hvorfor han blir korrigert. Eller en kombinasjon av de to, hvilket jeg ikke ser på som helt unormalt om dere har hatt disse problemene i 4 år nå.

Greia med korrigering og straff, er at det ikke skal vare lenge. Det skal ikke være truing og peking og brumming om å gå på plass, det er en kjapp poking med beskjed om hva du vil han skal gjøre, også skal du være like blid igjen. Hunder forstår ikke langvarig "sinne", de kobler ikke at du fortsatt mugger fordi han kasta seg over katta for fem minutter siden, de skjønner ikke greia med peking og truende kroppsspråk, utover det at det er et truende kroppsspråk, og da blir de usikre og går i forsvarsposisjon. Er de i forsvar, så lærer de ikke noe heller.

Jøss. Har jeg hatt tråd om det tidligere? Der kan man se. Er så sjelden her inne, spesielt som innlogget, så det hadde jeg glemt. Ser jo at jeg tydeligvis har glemt litt underveis. Var visst katta som var en del av problemet tidligere.
Situasjonen har forandret seg en del fra den gang ser jeg. Nå er det kun bikkja som går etter katta.  Katta bare skygger unna å unngår konflikt.
Når det kommer til korrigering er han helt klart usikker. Han har vært slik fra den dagen jeg hentet ham, 8 uker gml. Så det med én gang hos oppdretter, da han prøvde å komme seg unna et barn som ville ha tak i ham. Jeg sa ikke noe for det gikk veldig raskt og jeg satt jo der som "gjest" å skulle hente hunden. Så jeg tenkte vel bare at "sånn gjør ihvertfall ikke vi". Trodde vel egentlig ikke at bikkja var sånn og kom til å fortsette med det. 
Vi har vært bevisste på å korrigere når ting skjer, jeg vet det ikke er noen vits i å begynne å brøle 5 min senere. Men med tidligere hunder har jeg kunnet ta tak i dem for å stoppe dem, evnt leie dem til plassen sin ol. Men han her har vi jo aldri klart å få tak i. Han løper unna så fort vi begynner å tenke på å strekke ut hånda. Det gjelder uansett om det er for vennlig kos eller korreksjon. Hvis vi da begynner å gå etter ham, oppfatter han oss som truende og da blir han jo "aggresiv" fordi han blir redd. Så det gjør vi ikke,  for det føles helt feil.  Og da blir korrigeringen stort sett gjort muntlig og gjerne med en pekefinger. 
Jeg vet ingen annen råd, jeg. Har prøvd å ha på bånd innimellom når jeg er hjemme selv, for da kan jeg dra ham til meg om  noe skjer. Men jeg syns ærlig talt det er litt vanskelig noen ganger, for da må jeg jo være i nærheten hele tiden. Og det er jeg ikke. Må kanskje begynne å binde ham fast i meg, da?
 

[Lene_S]

I lys av nye opplysninger om at det tidligere var katta som egget, så er jeg mer sikker på at dette er en "angrep er beste forsvar" type vane han har lagt selv til, og som har eskalert. Hvordan bryte vanen, skal ikke jeg begi meg utpå, det har jeg null erfaring med, men det flinke folk her som helt sikkert har gode tips å komme med når det gjelder sånne unoter. 

[SAGA]

5 timer siden, Lene_S skrev:

I lys av nye opplysninger om at det tidligere var katta som egget, så er jeg mer sikker på at dette er en "angrep er beste forsvar" type vane han har lagt selv til, og som har eskalert. Hvordan bryte vanen, skal ikke jeg begi meg utpå, det har jeg null erfaring med, men det flinke folk her som helt sikkert har gode tips å komme med når det gjelder sånne unoter. 

Det kan være en mulighet. Men jeg kan ikke huske at det var så veldig mye av det fra katta sin side. Men det kan jo hende at noen få ganger er nok til å utvikle sånn adferd.

Vi har tenkt litt sånn at så lenge katta ikke tar igjen. kan han jo umulig føle seg truet av bikkja. Vil jo anta at om han mente livet sto på spill, så hadde han lafsa til. Bikkja er jo mindre enn katta, liksom. Men jeg må si jeg begynner å tvile..

[SAGA]

I dag har jeg prøvd å ha på ham et lite, kort nylonbånd, slik at jeg kan få tak i ham. Eneste som kom utav det, var at han tygde i stykker båndet  og da ble det så kort at det blir vanskelig å få tak i ham uten å tråkke over intimsonen hans, som da gjør at han trekker seg unna . Så å ha et lite "håndtak" hengene på ham ser ikke ut til å funke.

[Lene_S]

5 timer siden, SAGA skrev:

Det kan være en mulighet. Men jeg kan ikke huske at det var så veldig mye av det fra katta sin side. Men det kan jo hende at noen få ganger er nok til å utvikle sånn adferd.

Vi har tenkt litt sånn at så lenge katta ikke tar igjen. kan han jo umulig føle seg truet av bikkja. Vil jo anta at om han mente livet sto på spill, så hadde han lafsa til. Bikkja er jo mindre enn katta, liksom. Men jeg må si jeg begynner å tvile..

Vel, siden han jo helt tydelig har problemer med å ha noen for nære seg, så skal det nok sikkert ikke mye til før han utvikler enn forsvarsatferd. Du skriver jo at han går i svart med dere også, hvis dere tar i han, og det er også en forsvarmekanisme han har tillagt seg av erfaring. 

Katter har ikke pokerfjes, så dersom de er usikre, så synes det veldig godt. Hvorvidt de tar igjen, er veldig individuelt. Noen tyr lettere til tenner og klør enn andre, men i utgangspunktet foretrekker de fleste katter å unngå konfrontasjon om det er mulig. Men de kan også tillære seg forsvarsvaner, som å dra til noen bare fordi de er i nærheten, når tidligere erfaring har vist at motparten har vært plagsom på en eller annen måte. Etter mine kunnskaper om katteatferd, så tenker du rett. En katt som føler seg truet vil enten ta igjen, eller, om den er av den føyelige typen, vise tydelig tegn på usikkerhet og holde seg i høyden der hunden ikke kan få tak i den. Du har en birma, er det ikke sånn? De går jo for å være en føyelig og lite konfronterende rase, selv om din høres ut som den har en liten ertekrok i seg. Så jeg vil si at så lenge katten går over gulvet, ikke kryper rundt som et snikende ullteppe, eller tar igjen med bikkjedyret, så føler den seg ikke spesielt utsatt. Selv ikke en føyelig birma vil forbli passiv dersom den føler den er i fare  

[SAGA]

1 time siden, Lene_S skrev:

Vel, siden han jo helt tydelig har problemer med å ha noen for nære seg, så skal det nok sikkert ikke mye til før han utvikler enn forsvarsatferd. Du skriver jo at han går i svart med dere også, hvis dere tar i han, og det er også en forsvarmekanisme han har tillagt seg av erfaring. 

Katter har ikke pokerfjes, så dersom de er usikre, så synes det veldig godt. Hvorvidt de tar igjen, er veldig individuelt. Noen tyr lettere til tenner og klør enn andre, men i utgangspunktet foretrekker de fleste katter å unngå konfrontasjon om det er mulig. Men de kan også tillære seg forsvarsvaner, som å dra til noen bare fordi de er i nærheten, når tidligere erfaring har vist at motparten har vært plagsom på en eller annen måte. Etter mine kunnskaper om katteatferd, så tenker du rett. En katt som føler seg truet vil enten ta igjen, eller, om den er av den føyelige typen, vise tydelig tegn på usikkerhet og holde seg i høyden der hunden ikke kan få tak i den. Du har en birma, er det ikke sånn? De går jo for å være en føyelig og lite konfronterende rase, selv om din høres ut som den har en liten ertekrok i seg. Så jeg vil si at så lenge katten går over gulvet, ikke kryper rundt som et snikende ullteppe, eller tar igjen med bikkjedyret, så føler den seg ikke spesielt utsatt. Selv ikke en føyelig birma vil forbli passiv dersom den føler den er i fare  

Han går i svart om han oppfatter oss som truende. Og det skal det ikke mye til. Om man er litt for forsiktig å prøver å ta det rolig, blir han også usikker og kan gjøre utfall, men ikke i "blackout" modus. Men han blir tydeligvis usikker av dèt også. Hvis man tømmer hodet for tanker om hvordan han kan være, noe som ikke er helt lett, og f.eks løfter ham bestemt opp, går det stort sett greit. Minstemann på 13 år er faktisk den som takler det rare dyret best når det kommer til håndtering. Han bare løfter ham opp uten å tenke noe mer på det og det går greit. Samme gjelder om han skal ha på sele eller dekken. Han liker nemlig ikke det heller. Men minstemann bare tar det på. Og, han skvetter heller ikke de få gangene bikkja har gjort utfall mot ham. Han sier bare "for en liten dust du er" og er like rolig. Dèt tror jeg er veldig viktig. Jeg skvetter jo stort sett himmelhøyt de gangene han gjør det mot meg. Jeg er ikke redd ham, men den skvettinga kommer helt automatisk og er sikkert dumt. Hadde vært bedre om jeg hadde klart å "ta" ham for det.

På den annen side, prøvde samboeren min å prate med store bokstaver en gang han gjorde utfall mot ham og grep tak i ham og holdt. .Da gikk han fullstendig i lås og snerret villt. Så det hjalp overhodet ikke.

Han er røntget og klemt på hos dyrlegen, fordi jeg var redd han hadde vondt et sted og at det var grunnen til manglende behov for klapp og kos. Han kan jo stå stille mens jeg tar på selen eller dekken, for så å plutselig hive seg rundt for å ta meg med hyl og skrik. Og det som da har utløst det er at jeg så vidt har kommet borti noen brysthår, ikke lugget altså, bare tatt litt der.

Kan forresten hunder ha klaustrofobi, tro? Han har alltid hatet å få noe over hodet, alà halsbånd. Da står han stiv som en pinne til det er satt på. Også vært sånn fra dag 1.

Jeg har Birma, ja. Den er 12 år gammel og veldig dorsk, snill og tålmodig. Han har vært litt småleken innmellom i tidligere år, men nå gidder han så å si aldri leke. Katta går fortsatt forholdsvis selvsikkert rundt i huset. Hender han går i bue rundt bikkja for sikkerhets skyld, men hittil virker det til at han har det greit. Kunne selvfølgelig hatt det bedre om han kunne slappet av i sofaen eller på gulvet uten å bli angrepet. Men han legger seg de stedene til tross for potensiell angrepsfare.

 

[Guest 2ne]

Men hvis ikke katta er redd, og den ikke går i forsvar, er det virkelig noe alvor i den greia mellom katta og bikkja da, da? For meg så høres det jo ut som at de har en litt voldsom lek? 

Dette mer at han svarer dere når han får kjeft eller blir tatt i, har egentlig ikke noe med katta og oppførselen hans mot den å gjøre. Du sier det jo selv, han har alltid vært usikker på folk, fra han var 8 uker gammel. Det er dessverre mange små hunder som har litt brister på det sosiale, og det blir dessverre ikke tatt spesielt alvorlig av de "gamle traverene" i rasemiljøene, og da blir det jo dere som valpekjøpere som får "skylda" for hva en utenforstående vil kalle "dårlig mentalitet". Det er mye enklere å si at det er et oppdragelsesproblem enn å gjøre noe med det avlsmessig. 

Men, nå når dere først har fått en sånn hund, så er det jo ut i fra det du forteller, 13åringen din som håndterer det mest riktig. Fordi, når hunden er usikker, så må du som håndterer han være sikker nok for dere begge - og er du og usikker, så blir han enda mer usikker osv. Du skvetter når han blir sint, ikke sant? Nøler litt når du veit du må gjøre noe han ikke liker?

Det er ikke noe poeng i å "snakke i store bokstaver", nettopp fordi han er usikker, og han vil føle seg truet av "store bokstaver", og da går han i forsvar - det lærer han ingenting av. Da er det mer effektivt faktisk å bare kremte eller si "eh-eh" eller en eller annen annen lyd som avbryter det han gjør - men når han avbryter det han gjør, så skal han få ros, en ny kommando og en godbit for det. Ikke sant, se for deg at han jager katta, du brøler "ØYH!", han ser på deg fordi han skvetter eller whatever, du sier "flink gutt, kom hit", så får han belønning. Om "øyh!" ikke funker, så poke til han på låret, så går du unna mens du sier "kom hit, flink gutt" og gir godbit. Det skal ikke være en fysisk straff, det skal være en oppvekker, noe som bryter han ut av den atferden han driver med som du ikke liker. 

At han ikke vil ha på sele eller halsbånd, er typisk for hunder som han, de syns det at man bøyer seg over de eller strekker seg etter de er påtrengende og ubehagelig. Jeg ville brukt utstyr som var lett å få av og på, halvstrup-halsbånd med båndet på, som du bare drar over hodet på ham fremfor halsbånd med spenne som du må klipse på båndet på hver gang og lignende. Men ikke bry deg om at han blir stiv som en pinne, det var det her med å tømme hodet for tanker om hvordan han kan være og sånt, fordi dette er noe han må, og da bare gjør du det. 

Jeg veit ikke hvordan lydighet dere har på han ellers, men i situasjoner med katta, om dere ønsker å stoppe det, så må dere ta det i fødselen. Helst skal han ikke rekke å tenke på det engang før du sier "nei" eller "øyh" eller whatever, for når han først flyr avgårde sånn, så er han i et modus der han egentlig ikke er mottakelig for læring. 

Kanskje det er lettere å sperre av med noen grinder så katta får være i fred, enn å bryte dette mønsteret som har blitt innarbeidet over 4 år nå? 

[SAGA]

10 timer siden, 2ne skrev:

Men hvis ikke katta er redd, og den ikke går i forsvar, er det virkelig noe alvor i den greia mellom katta og bikkja da, da? For meg så høres det jo ut som at de har en litt voldsom lek? 

Dette mer at han svarer dere når han får kjeft eller blir tatt i, har egentlig ikke noe med katta og oppførselen hans mot den å gjøre. Du sier det jo selv, han har alltid vært usikker på folk, fra han var 8 uker gammel. Det er dessverre mange små hunder som har litt brister på det sosiale, og det blir dessverre ikke tatt spesielt alvorlig av de "gamle traverene" i rasemiljøene, og da blir det jo dere som valpekjøpere som får "skylda" for hva en utenforstående vil kalle "dårlig mentalitet". Det er mye enklere å si at det er et oppdragelsesproblem enn å gjøre noe med det avlsmessig. 

Men, nå når dere først har fått en sånn hund, så er det jo ut i fra det du forteller, 13åringen din som håndterer det mest riktig. Fordi, når hunden er usikker, så må du som håndterer han være sikker nok for dere begge - og er du og usikker, så blir han enda mer usikker osv. Du skvetter når han blir sint, ikke sant? Nøler litt når du veit du må gjøre noe han ikke liker?

Det er ikke noe poeng i å "snakke i store bokstaver", nettopp fordi han er usikker, og han vil føle seg truet av "store bokstaver", og da går han i forsvar - det lærer han ingenting av. Da er det mer effektivt faktisk å bare kremte eller si "eh-eh" eller en eller annen annen lyd som avbryter det han gjør - men når han avbryter det han gjør, så skal han få ros, en ny kommando og en godbit for det. Ikke sant, se for deg at han jager katta, du brøler "ØYH!", han ser på deg fordi han skvetter eller whatever, du sier "flink gutt, kom hit", så får han belønning. Om "øyh!" ikke funker, så poke til han på låret, så går du unna mens du sier "kom hit, flink gutt" og gir godbit. Det skal ikke være en fysisk straff, det skal være en oppvekker, noe som bryter han ut av den atferden han driver med som du ikke liker. 

At han ikke vil ha på sele eller halsbånd, er typisk for hunder som han, de syns det at man bøyer seg over de eller strekker seg etter de er påtrengende og ubehagelig. Jeg ville brukt utstyr som var lett å få av og på, halvstrup-halsbånd med båndet på, som du bare drar over hodet på ham fremfor halsbånd med spenne som du må klipse på båndet på hver gang og lignende. Men ikke bry deg om at han blir stiv som en pinne, det var det her med å tømme hodet for tanker om hvordan han kan være og sånt, fordi dette er noe han må, og da bare gjør du det. 

Jeg veit ikke hvordan lydighet dere har på han ellers, men i situasjoner med katta, om dere ønsker å stoppe det, så må dere ta det i fødselen. Helst skal han ikke rekke å tenke på det engang før du sier "nei" eller "øyh" eller whatever, for når han først flyr avgårde sånn, så er han i et modus der han egentlig ikke er mottakelig for læring. 

Kanskje det er lettere å sperre av med noen grinder så katta får være i fred, enn å bryte dette mønsteret som har blitt innarbeidet over 4 år nå? 

Tusen takk for lang og fint svar.

Katta virker ikke veldig redd, men det er definitivt ikke lek fra bikkjas side. Det er som å se to hunder slåss.

Helt klart 13-åringen som er flinkest til å bevare roen. Jeg er veldig klar over det, men allikevel skvetter jeg da slike utfall kommer så brått på. Jeg prøver bevisst å være sikker når jeg håndterer ham. Men noen ganger er ikke det like lett. Men jeg prøver virkelig. F.eks, etter at han spant rundt på bordet hos veterinæren med sprøyta stående ut av nakken for å "ta" den som gjorde ham vondt, etter først å ha tatt meg som sto å holdt ham, har jeg sluttet å være med når han skal ha vaksine etc. For jeg kjenner at jeg ikke klarer å slappe av og da er det bedre at dyrepleieren tar et godt grep i han, får satt sprøyta og ferdig med det. Ikke no tull. SÅ jeg føler selv at jeg er veldig klar over hvordan jeg selv bør være mentalt:)

Han har som sagt kun blitt snakket til èn gang med store bokstaver. Det var en veldig spontan handling fra samboer, da bikkja gikk fra å ligge i sofaen med ham å småleke, til å plutselig eksplodere i villt sinne å fly på ham. Og da han først hadde tatt tak i ham, mente han at det ville være dumt å slippe før bikkja "ga" seg. Det hele gikk så fort. Han reagerer på kremting og "ØYH" etc. Så det er jo det det går i. Å "poke" ham i låret etc går ikke, da vi sjelden kommer så nærme ham. Så det er stemmebruk, knipsing etc som blir brukt.

Jeg foretrekker å ha på ham halsbånd hele tiden, da vi må ha noe vi kan få tak i. Da slipper han også ubehaget hver gang det tas over hodet. Så han har et halvstrup, for det er det en liten ekstra ende på. Jeg har kjøpt de enkleste selene som det bare er å smette forlabbene inni og låses oppe på ryggen. Da er det ikke noe ubehag med å dra over hodet.

Har ingen super lydighet på ham. Innkalling ute, hvis noe er mer spennende, er vel det vi sliter mest med. Så her er det alltid langline på. Innendørs prøver jeg alltid å være i forkant iht katta. Noen ganger kan jeg se at han stirrer veldig, før han går til angrep. Da holder det ikke bare å avbryte med knipsing eller lyd. Jeg må få ham over på helt andre tanker, ellers får han liksom ikke ristet det av seg og oppsøker katten igjen for litt juling. Men jeg klarer jo ikke å følge opp dette konsekvent, da det bare er jeg som prøver å løse problemet. Og jeg er ikke tilstede 100% av tiden.

Å sperre av er for så vidt en god ide, men i.o.m at angrep kan skje fra flere ganger om dagen til 1 gang i uka samt at katta oppsøker oss der hvor vi er, så fungerer ikke det. Han sitter enten å mjauer på andre siden av grinda eller river den ned, hopper over. Alt for ikke å være avstengt. Typisk katt egentlig. Er det en form for avsperring, så tolereres det ikke. Det skal være åpent:)