Gå til innhold
Hundesonen.no

Utstilling


Aud Stokman

Recommended Posts

For å gå tilbake til hovedinnlegget:

Er utstilling virkelig kvalitetstesting av hund? I så fall i hviken sammenheng? Det er jo mange som stiller ut kun fordi de har en pen hund, som ikke tenker på å bruke den i avl eller til noe annet enn å stille den ut og få premier på den? Selv stiller jeg ikke ut for å kvalitetsteste hunden. Jeg stiller ut en god hund for å få høyest mulig premiering på den. Jeg vet jo selv hvilken kvalitet den har. smile.gif Og en hund som ikke er god, stiller jeg ikke ut. Dere andre da, ser dere ikke kvaliteten på hunden deres selv?

Kvalitetstesting må jo være noe man gjør i avlssamenheng fordi man ikke er i stand til å vurdere det selv, eller?

Jeg syns det er en test av hvor god kvalitet hunden er av i forhold til rasestandarden. Jeg kan jo ikke si at Mona er en god ulvehund om hun har ståører, er korthåret og er 70 cm høy :) Til en viss grad kan jeg jo se hva som stemmer på henne og ikke - men jeg har jo ikke hatt henne ett år enda, og jeg ser med stor respekt opp til de som er dommere og klarer å dømme 20 (for meg) like hunder fra hverandre.

Jeg ser på utstilling som en mulighet til at en som er kvalifisert sier meg hva h*n mener om hunden min. Vil jo selvfølgelig få litt forskjellige svar fra dommer til dommer - men dersom bikkja er dritstygg eller kjempeflott vil det jo vippe den ene eller andre veien til slutt. Nå stiller jeg mest for morro - har bare gjort det èn gang som dere sikkert vet, men om hun vokser opp til å bli en fin representant for sin rase og kanskje nuch vil jeg stille henne for resultatene og videre bedømming og bekreftelse på at hun er fin. Dersom hun viser seg å være god både mentalt, helsemessig og på utstilling avler jeg kanskje på henne (om oppdretteren min vil hjelpe meg).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 221
  • Created
  • Siste svar

Men det er vel gjerne handleren som bestemmer hastighet?

Vel, i hine hårde dager skulle jeg gjerne hatt fatt i den handleren som kunne få et 65 kgs drog av en motvillig pyreneer til å vise seg med litt mer fart... - joda, de fleste handlere vil gjerne bestemme farten, men bikkja må jo flytte beina sjøl :)

(Noe av det mest patetiske jeg har sett i så måte var da en storvinnend afghansk mynde i Sverige ble slept rundt i ringen av en lettrødmende handler som absolutt IKKE fikk hunden til å gå - BIR ble de likevel :glare:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må bare si at selv om jeg ikke har vært på utstilling i mitt liv annet enn i pølsebua for NKK,så våger jeg å påstå at mange dommere ikke har peiling på hva de ser etter.

Går jeg inn på Italienske helt fjerne kenneler og kikker på bilder,bla.av oppstilling og i det daglige..så kan en nesten begynne å lure på hvorfor foreldrene til ens egen hund er premiert i det hele tatt.

For de ligner faktisk bare litt.I farge,størrelse og litt eksta hud.

Da snakker jeg ikke om alle disse vinklene man skal se etter,men hode,uttrykk,benstamme..ja hundens helhet..uansett om den er salrygget eller ikke.

Nei noen oppdrettere burdte faktisk ikke engang stole blindt på dommeren.

For jeg ser jo de virkelig stoore forskjellene på hunder som er dømt under samme rase,og kan som sagt begynne å lure.Dette er jo forferdelig misvisende.

Det virker som om kravene er annerledes her til lands.Man ser etter feil hund i noen tilfeller.

Hvordan skal man få taket på hvordan rasen vår opprinnelig skal se ut,når folk dømmer ut i fra meninger.Helt bak mål sier jeg.

Skulle jeg dømt hunder etter meninger,så hadde jeg tatt dem som så finest ut i første øyenkast.

Og det kunne blitt litt feil.

De utenlandske oppdretterne er inne på det.

En pen,rettvinklet kropp,som sammen med hode ligner på en labbis er jo ikke noe hund og dømme etter rasen.Elendig syns jeg.

Det burdte vært flinkere dommere..

Jeg ville nok ha problemer med å ta en dommer seriøst,kunne være fristet til å spørre hvor god greie på rasen han/hun egentlig har,eller om det bare er og dømme for gøy..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel, i hine hårde dager skulle jeg gjerne hatt fatt i den handleren som kunne få et 65 kgs drog av en motvillig pyreneer til å vise seg med litt mer fart... - joda, de fleste handlere vil gjerne bestemme farten, men bikkja må jo flytte beina sjøl :)

(Noe av det mest patetiske jeg har sett i så måte var da en storvinnend afghansk mynde i Sverige ble slept rundt i ringen av en lettrødmende handler som absolutt IKKE fikk hunden til å gå - BIR ble de likevel :glare:

Hva med en på 80 kilo da, det blir jo enda vanskeligere. :D

Ja, dessverre må bikkja flytte beina sjøl, men kanskje de var en ide å fyre av en rakett i bakenden på krapylet som ikke vil bevege seg? :D:D:D

Ja, det er helt utrolig hva som kan få BIR. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at hva som blir vektlagt i gruppebedømmelsen og i BIS ringen varierer enormt. At "det lille eksra" teller, er jeg ganske sikker på, altså showing, handling og utstråling osv. I tillegg spiller det inn hvilke raser dommeren kan best, kanskje han helst setter opp en av disse, eller kanskje han lar seg fasinere av en mere sjelden rase. Noen liker dem store og majestetiske, andre liker noe annet.

Men det som vanskelig kan nektes for er at en hund av en rase der det finnes få eksemplarer får flere sjanser på BIG og BIS. Og da øker jo sjansene for å gjøre det bra også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det som vanskelig kan nektes for er at en hund av en rase der det finnes få eksemplarer får flere sjanser på BIG og BIS. Og da øker jo sjansene for å gjøre det bra også.

Nei, detter stemmer ikke. Hva begrunner du det med, når man har kommet så langt som til gruppa og BIS ringen? Hvorfor får en rase med liten populasjon da større sjanse til å bli BIG og BIS?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sniker meg inn her:

Si en rase med under 20 individer på landsbasis hvor kanskje 2, max tre stiller på en utstilling (kommer ikke på noen raser i farten). Så velger vi en annen rase, si Cavalier, med kanskje 40 påmeldte og mange hunder på landsbasis man ser "alle veier". Sannsynligheten for å gå videre fra rasebedømmingen vil da være 1/2 mot 1/40 sjanse. Rasebedømmingen er det spesialister på hver rase som dømmer, ergo vil det være her nåløyet ligger.

Man kommer seg til gruppebedømmingen, fremdeles vil dommerne ha någenlunde peiling, h*n dømmer gjerne mange raser i samme gruppen, men tilfeldighetene begynner å spille inn, hvem har dagen, hvem handles bra, hvem har best pels? Hvilke raser er man fascinert av, hvilke liker man mindre, hvilke er man drittlei av å se på etter en hel dags dømming?

BIS - en allround-dommer settes til å dømme. Logisk sett vil faktorene nevnt ovenfor (handler, pels, showing osv) spille mer inn enn rasens standard, rasedommerne har alt sagt at disse hundene er gode representanter for sin rase (være seg 2 eller 60 deltagende hunder), ergo vil småtingene avgjøre.

Sier jo seg selv hvor prestasjonene ligger, gjør det ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv så er jeg meget fornøyd med min lille frøken sine resultater, selv om det er få av rasen :) (5xcert, 1xcacib, 5xBir, 4bigx1 og NV-05 (det var påmeldt høyst anntall av rasen noen gang i Norge, 11stk

Jeg syns det er ønskelig å ha flere krav for cert/Cacib utdelingen. Ønskelig, fom min rase, er brukspremiering (og har dem det så har dem også mental test) Om ting blir framover som jeg tror så kommer jeg også til å jobbe for å få det.

Personlig så burde alle raser som er bruksraser (jakt, apporterende, bruks, gjetene osv) ha krav for utdeling av cert. Men det hinderer den ikke i å bli rasevinner, men dem får ingen tittler. Jeg syns det er en bra løsning!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, detter stemmer ikke. Hva begrunner du det med, når man har kommet så langt som til gruppa og BIS ringen? Hvorfor får en rase med liten populasjon da større sjanse til å bli BIG og BIS?

Da skal jeg prøve å forklare. Man har jo ikke sjans til å bli plassert hverken i BIG eller BIS om man ikke først blir BIR. Og en hund som er alene i rasen har jo betraktelig større sjans til å bli BIR enn en hund i en rasebedømmelse med 20 hunder?

Altså blir man BIR oftere med en hund som ofte er alene, eller som kun konkurrerer med en eller to andre. En hund som har 20-30 konkurenter kan forventes å bli BIR sjeldnere. Altså vil den hunden som er av en sjelden rase komme til gruppebedømmelsen oftere. Og er man i gruppebedømmelsen har man en sjans til å bli plassert i gruppen, og til og med gå videre til BIS ringen.

En hund som er i grupperingen 15 ganger i løpet av ett år har statistisk sett mye større sjans til å gjøre det bra enn en som kun var i gruppebedømmelsen 3 ganger. Når man i tillegg tenker på hvor mye forskjellig dommerene legger vekt på, sier det seg jo selv at man skal være heldig også.

Hvis du fortsatt ikke skjønne hva jeg mener så får jeg prøve igje. Du får si i fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig så burde alle raser som er bruksraser (jakt, apporterende, bruks, gjetene osv) ha krav for utdeling av cert. Men det hinderer den ikke i å bli rasevinner, men dem får ingen tittler. Jeg syns det er en bra løsning!

Nå er jeg spent, hvordan lager du en bruksprøve for vokterhunder? Lager man en løype med sau, ulv og bjørn, eller hva? Vokterhunder er brukshundraser, så nå venter jeg i spenning. :):):D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da skal jeg prøve å forklare. Man har jo ikke sjans til å bli plassert hverken i BIG eller BIS om man ikke først blir BIR. Og en hund som er alene i rasen har jo betraktelig større sjans til å bli BIR enn en hund i en rasebedømmelse med 20 hunder?

Altså blir man BIR oftere med en hund som ofte er alene, eller som kun konkurrerer med en eller to andre. En hund som har 20-30 konkurenter kan forventes å bli BIR sjeldnere. Altså vil den hunden som er av en sjelden rase komme til gruppebedømmelsen oftere. Og er man i gruppebedømmelsen har man en sjans til å bli plassert i gruppen, og til og med gå videre til BIS ringen.

En hund som er i grupperingen 15 ganger i løpet av ett år har statistisk sett mye større sjans til å gjøre det bra enn en som kun var i gruppebedømmelsen 3 ganger. Når man i tillegg tenker på hvor mye forskjellig dommerene legger vekt på, sier det seg jo selv at man skal være heldig også.

Hvis du fortsatt ikke skjønne hva jeg mener så får jeg prøve igje. Du får si i fra.

Det første er riktig, man må først bli BIR for å kunne få gruppeplassering eller BIS plassering. Om en hund er alene i rasen så er det kvaliteten det kommer an på, ikke nødvendigvis det at den er alene. Det beste er faktisk å konkurrere mot et eksemplar som er dårligere enn den man har selv.

Nei, man blir ikke nødvendigvis oftere BIR med en hund som konkurrerer med seg selv, hvis ikke kvaliteten er god nok.

For å plassere seg i gruppen må gruppedommeren for det første like den typen rase som du har, i tilleggg må hunden din ha en meget god kvalitet.

En hund som er i grupperingen 15 ganger i løpet av et år har null sjans til å plassere seg i gruppen hvis ikke kvaliteten er god nok og dommeren liker rasen.

Og jeg håper ikke du prøver på å få det til at mine flotte plasseringer med Grommisen er flaks.

Jeg skjønner hva du mener, men du tar feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det første er riktig, man må først bli BIR for å kunne få gruppeplassering eller BIS plassering. Om en hund er alene i rasen så er det kvaliteten det kommer an på, ikke nødvendigvis det at den er alene. Det beste er faktisk å konkurrere mot et eksemplar som er dårligere enn den man har selv.

Nei, man blir ikke nødvendigvis oftere BIR med en hund som konkurrerer med seg selv, hvis ikke kvaliteten er god nok.

For å plassere seg i gruppen må gruppedommeren for det første like den typen rase som du har, i tilleggg må hunden din ha en meget god kvalitet.

En hund som er i grupperingen 15 ganger i løpet av et år har null sjans til å plassere seg i gruppen hvis ikke kvaliteten er god nok og dommeren liker rasen.

Og jeg håper ikke du prøver på å få det til at mine flotte plasseringer med Grommisen er flaks.

Jeg skjønner hva du mener, men du tar feil.

Beklager å skuffe deg, men aner ikke hvem Grommisen er eller hva h*n har gjort... Sorry...

Men hvordan kan det være at en hund som er alene i rasen har like liten sjans for å bli BIR som i en rase der det er 40 stykker? Den må du forklare.

Man må jo regne med at kvaliteten er der. Det tar jeg som en selvfølge nå. I en rase med mange er det mange med god nok kvalitet. og disse hundene som blir BIG og BIS er vel også av ganske god kvalitet. Så tror ikke vi behøver å henge oss så veldig opp i det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg spent, hvordan lager du en bruksprøve for vokterhunder? Lager man en løype med sau, ulv og bjørn, eller hva? Vokterhunder er brukshundraser, så nå venter jeg i spenning. :):D:D

Selvsagt så må jo det være en reel mulighet til å kunne utføre en slik test. Men det er da dem med kunnskaper om egenskapene til hunden som må jobbe for å få skapt en slikt test. Dem som faktisk bruker vokterhunder vet feks hva slag mot/terskler dem skal ha og kan testes. Alternative er å skape en slags funksjonsanalyse som kan vise dette i en testbar sitvasjon. Jeg sitter ikke på kunnskap om din rase, så slike ting må dem med kunnskap gjøre :)

Men dem rasene hvor dette er mulig og kan gjøres så syns jeg absolutt at det er "tull" å ikke gjennomføre!! (eks krav til div gruppe en hunder som Australsk kelpie, Cattledog & Shepherd, Briard, Div Belgere & Hollendere osv)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

utstilling er etter min mening et rent misseshow hvor -uansett hvor mye "vinnerene"påstår at det er det indre som teller,alt som teller er innpakningen.

Skrev jeg.Jeg skrev ikke at de som driver med utstilling ikke bryr seg om de indre kvalitetene :D

Jeg har vært på veldig få utstillinger men jeg har allerede sett fryktelig mange ilske utstillingshunder.Spesiellt de små desverre.Men også noen ikke helt stødige av min egen rase som har fått fin rød sløyfe når dommeren endelig larte å få kjent litt på pelsen.Jeg kommer aldri til å kjøpe hund utelukkende etter utstillingstitler etter det lille jeg har sett,men det skader jo ikke at mor og far er rasetypiske.Hva med å ha med en MH i vurderingen?At alle hunder som skal stilles må gjennomgå en slags mentalvurdering?Uansett rase!Det hadde vært festlig det! :)

Enig! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt så må jo det være en reel mulighet til å kunne utføre en slik test. Men det er da dem med kunnskaper om egenskapene til hunden som må jobbe for å få skapt en slikt test. Dem som faktisk bruker vokterhunder vet feks hva slag mot/terskler dem skal ha og kan testes. Alternative er å skape en slags funksjonsanalyse som kan vise dette i en testbar sitvasjon. Jeg sitter ikke på kunnskap om din rase, så slike ting må dem med kunnskap gjøre :)

Men dem rasene hvor dette er mulig og kan gjøres så syns jeg absolutt at det er "tull" å ikke gjennomføre!! (eks krav til div gruppe en hunder som Australsk kelpie, Cattledog & Shepherd, Briard, Div Belgere & Hollendere osv)

Veldig enig!Er i markedet for en ny belger om noen år(krøllbelger)og det jeg ser etter er i vist rekkefølge :mentaltesting,bruksresultater,helse og til slutt:utstillingsresultater.Det siste sier nemlig minst om hva slags hund jeg får i hus og skal leve og sammarbeide med i (forhåpentlig) 14-15 år fremover.

Jeg vil første og fremst ha en rasetypisk belger av temprament og kapasitet.Utseende havner lenger bak.

(men som sagt:jeg tar gjerne pose og sekk) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det burdte vært et system når man stiller hunden ,

Om man ved første forsøk får beskjed om at hunden ser bra ut,men har for lite kropp..Ikke ferdig utviklet,men med potensiale..eller andre ting så kan man prøve senere.

Så burdte det blitt et rødet merke på hundens registrering,eller i Kennel Klubbens register.

Etter kanskje 3 ganger burdte den kanskje ikke stilles mer,fordi den ikke er bra nok.Som ferdig utviklet.

Da ville hundene som ikke ser ut som de skal blitt silt ut etter å ha fått 3 sjangser,

av 3 forskjellige dommere.Så etter fyllte 9 mndr,altså 3 sjangser,og så gidder man ikke bruke mer tid på dem,fordi de ikke er som de skal.Enkelt og greit.

Valpeshow må det da være lov å prøve seg på..uten spesielle regler.

Dette er jo i start fasen.

Vet ikke jeg

,men det hadde vært greit sånn at hunder ble fjernet kjappere,om de ikke holder standarden.

Rødet merke på stamtavla,ikke til å avle på!!

Så ville det blitt større konkurranse mellom de beste,og kvaliteten(eksteriøret ville blitt bedre)

Feilen er nemlig at,som jeg sa,dommere gir falske premieringer til utypiske hunder av ukjent rase.

Kan noen forstå at det er mulig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle nevner utstillingernår jeg møter folk. Om jeg har vært på utstilling og fått hva da? osv. Jeg har ikke vært på utstilling. En stor grunn for det er at det ikke er mye utstilling her jeg bor, og jeg fikk ikke deltatt på valpeshow. Men ettersom hunden har vokst opp ser jeg ut fra standaren at min hund har feil som faktisk kan diskvalifiseres. Hunden min er over 4 cm for høy, og for lang, og dessuten er hun nrevøs fremmede og trekkes seg unna. uansett hvor mye jeg har trent på dette vil hun ikke la fremmede komme påtrengende å ta på ho, så jeg sesr ikke for meg at det skulle gå bra på utstilling. Pga. av dette kunne jeg ikke ha avlet på henne, siden hun viker såpass fra standaren. Så da føler jeg ingen vits å dra på utsillinger. (selv om jeg har lyst iblandt, og jeg tør ikke. hehe)

Men føler at utstilling er mest for de som har tenkt å avle på hunden sin. Og kanskje for de som vil ha en anerkjennelse. eller jeg har jo ikke erfaring innen dette området, men jeg ville bare si det. :)

Men føler også at dommerne varier så veldig, at andre godtar mer enn andre.. stemmer dette?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det burdte vært et system når man stiller hunden ,

Om man ved første forsøk får beskjed om at hunden ser bra ut,men har for lite kropp..Ikke ferdig utviklet,men med potensiale..eller andre ting så kan man prøve senere.

Så burdte det blitt et rødet merke på hundens registrering,eller i Kennel Klubbens register.

Etter kanskje 3 ganger burdte den kanskje ikke stilles mer,fordi den ikke er bra nok.Som ferdig utviklet.

Da ville hundene som ikke ser ut som de skal blitt silt ut etter å ha fått 3 sjangser,

av 3 forskjellige dommere.Så etter fyllte 9 mndr,altså 3 sjangser,og så gidder man ikke bruke mer tid på dem,fordi de ikke er som de skal.Enkelt og greit.

Valpeshow må det da være lov å prøve seg på..uten spesielle regler.

Dette er jo i start fasen.

Vet ikke jeg

,men det hadde vært greit sånn at hunder ble fjernet kjappere,om de ikke holder standarden.

Rødet merke på stamtavla,ikke til å avle på!!

Så ville det blitt større konkurranse mellom de beste,og kvaliteten(eksteriøret ville blitt bedre)

Feilen er nemlig at,som jeg sa,dommere gir falske premieringer til utypiske hunder av ukjent rase.

Kan noen forstå at det er mulig?

Synes ikke dette var noen god i de jeg da. For det første så er det mange som bruker mange år på å bli ferdig utviklet. Taco var stygg som ett uvær han som unghund. Men mamma stilte likevel. Fordi det var fin trening og fordi det er sosialt og hyggelig. Runbt treårsalder blomstret han opp og ble champion på en sommer. Og uten at vi stillte så mye. Han trengte rett og slett tida på seg.

Den andre grunnen er at folk drar på utstilling for å lære og fordi det er sosialt osv. Og da mener jeg det burde være opp til dem om de vil bruke pengene sine på det, til tross for at de ikke oppnår noe. Utstilling er jo ikke noe bare for "eliten", og det syjnes jeg er helt okei. Frisbee vil jeg nok stille som junior, og stille han som voksen også selvom det går gritt som junior. Fordi jeg føler at jeg lærer av det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager å skuffe deg, men aner ikke hvem Grommisen er eller hva h*n har gjort... Sorry...

Men hvordan kan det være at en hund som er alene i rasen har like liten sjans for å bli BIR som i en rase der det er 40 stykker? Den må du forklare.

Man må jo regne med at kvaliteten er der. Det tar jeg som en selvfølge nå. I en rase med mange er det mange med god nok kvalitet. og disse hundene som blir BIG og BIS er vel også av ganske god kvalitet. Så tror ikke vi behøver å henge oss så veldig opp i det.

I mange raser av liten populasjon, stilles det individer som ikke kvalifiserer til et Cert, og dermed ikke til BIR. Hvis du vil vite hva Grommisen har gjort, så fikk hun i fjor 2x BIS, 10 flotte gruppeplasseringer, dette var både på NKK utstillinger og vanlige utstillinger som er åpen for alle rasene(stort sett) i FCI, og hun ble beste KSS hund for 2. år på rad.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mange raser av liten populasjon, stilles det individer som ikke kvalifiserer til et Cert, og dermed ikke til BIR. Hvis du vil vite hva Grommisen har gjort, så fikk hun i fjor 2x BIS, 10 flotte gruppeplasseringer, dette var både på NKK utstillinger og vanlige utstillinger som er åpen for alle rasene(stort sett) i FCI, og hun ble beste KSS hund for 2. år på rad.

Men herrepitter! I mange raser med stor populasjon stilles det også hunder som ikke får CK - og i alle raser er man kjent med begrepet "billige cert" (deles ut på utstillinger med liten konkurranse av dommere som ikke har guts til å holde tilbake certet/ck til uverdige individer).

Det er også slik at man kan ha en hel (og stor) populasjon som er av høy kvalitet (en av mange grunner til at det er populært å importere enkelte raser fra spesielle land, for eksempel) - eller man kan ha en hel populasjon av elendig kvalitet...

Jeg har et par KSS-raser friskt i minne, hvor unge og fremadstormende raseentusiaster fant en "ny" rase i det store utland, importerte noen avlsdyr, avlet friskt i vei - stilte ut og vant gjeve titler og stor åtgaum - helt til et par spesialister fra rasens hjemland dukket opp på en utstilling og sendte røkla ut med 3. og 0. pr i kvalitet (faktisk så lenge siden at selv champions måtte kvalitetsvurderes og kunne få en blå før konkurransebedømmelsen) - den muligheten finnes ikke lenger, fordi ingen skal kunne komme og si at en hund som har fått cert fra 3 dommere er en 2. premie-hund eller "sämre" og derved frata de aktuelle dommerne all heder og verdighet...

Those were the days :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har et par KSS-raser friskt i minne, hvor unge og fremadstormende raseentusiaster fant en "ny" rase i det store utland, importerte noen avlsdyr, avlet friskt i vei - stilte ut og vant gjeve titler og stor åtgaum - helt til et par spesialister fra rasens hjemland dukket opp på en utstilling og sendte røkla ut med 3. og 0. pr i kvalitet

Javel, og hva så? Jeg lever ikke i fortiden, men det kunne vært interessant å vite hvilke raser du snakker om? De aller fleste store molosserraser har jo vært medlem av KSS før de dannet egen raseklubb. Og jeg regner med at ditt bidrag til diskusjonen fremdeles er på generell basis og ikke er personlig ment til noen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes generelt at fokus i alt for stor grad er rettet mot BIG- og BIS-konkurranser, og tar fokus vekk fra det som visstnok en gang skulle være formålet med hundeutstillinger (i hvert fall i Norge): Å fremme god raseavl og vurdere avlsarbeidet. Ulike raser har ulikt utgangspunkt for avlsarbeid, og man har ulike vurderingskriterier - derfor blir det på mange måter meningsløst å sammenligne dem.

Nå stikker jeg meg sikkert lagelig til for hogg her, men jeg tror enkelte raser er enklere å avle nærmere standarden enn andre - og dermed blir det feil å sammenligne ulike raser. Disse faktorene mener jeg kan bidra til å gjøre det "enklere" å avle gode hunder av enkelte raser enn andre:

1) Standarden kan være rundt formulert, slik at det tillates ganske stor variasjon.

2) I direkte motsats til forrige faktor: Standarden er så spesifikk på noen sentrale punkter, at det er veldig lett å avgjøre om en hund er korrekt eller ikke: Vet ikke om det er sånn lenger, men Skye terrieren hadde f.eks. helt nøyaktige angivelser av ideal høyde og lengde. Det er lettere å forholde seg til enn "nokså lang" eller "passe kraftig" - da vil mye være opp til dommerens og oppdretternes skjønn, og det blir vanskeligere å forutsi hvilke hunder som vil gjøre det bra i utstillingsringen.

3) Trekkene som etterspørres i standarden er lette å befeste - å avle store ører som henger er enklere enn å avle små ører som henger.

4) Rasen er i utgangspunktet veldig homogen. Noen raser har vært renavlet lenger enn andre, og utfallet av parringer vil dermed være mer forutsigbare.

5) Rasens særtrekk er av en slik art at de ikke skiller seg nevneverdig ut fra "gjennomsnittshunden" - om en slik skulle finnes. Det synes for eksempel vanskeligere å oppdrette veldig gode hunder av de helt små og de helt store rasene, eller raser med veldig spesifikke krav til farge og mønster. Fordi enkelte ekstreme trekk er så viktige sider ved rasetypen, er man nok oftere nødet til å fire på kravene når det gjelder andre eksteriøre trekk hos disse rasene.

Dersom man i all alvorlighet mener at en BIG- eller BIS-plassering sier noe vesentlig om en hunds kvalitet, kan man kanskje begynne å bedømme flere arter sammen i samme konkurranse også? Kombinert katte-, hunde- og fjærfe-utstilling? BIS til den indiske løpeanden, BIS2 til siameseren, og BIS3 til norsk elghund, grå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå stikker jeg meg sikkert lagelig til for hogg her, men jeg tror enkelte raser er enklere å avle nærmere standarden enn andre - og dermed blir det feil å sammenligne ulike raser.

Det er altså ikke den eneste grunnen til at jeg mener det er feil å sammenligne ulike raser - den vesentligste grunnen er selvsagt at de bedømmes etter ulike standarder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare nevne - sånn i forbifarten, at når mange etterlyser at det burde være andre meritter som ligger i bunn før de får topppremiering på utstilling - feks bruksegenskaper - så er det sånn for gruppen Stående fuglhund. Du vil ikke få topppremiering på utstilling uten å ha en premie fra jaktprøve - så innen disse rasene er det tatt hensyn til at utstillingspremiering blir brukt for å fremme avl.

mvh

HeliX

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...