Når barn er slemme mot hunder

[Tuvane]

Men nå er det vel strengt tatt ikke hundeeiers oppgave å lære unger å oppføre seg? Dersom man har barn som er tenkelig til å gå rundt og slå hunder med pinner, så får man ha litt mer kontroll på dem. At ungen ikke har utviklet empati, dømmekraft eller impulskontroll betyr det ikke greit å slå dyr.

Hadde noen slått bikkja mi så hadde jeg nok brølt ut jeg også, uansett hvor gammel ungen var. Pedagogikken får barnets foreldre ta seg av.

[soelvd]

Jepp, ørlite granne feil reagerte du. MEN du reagerte som ett helt normalt menneske i RL, for all del, jeg virkelig beundrer slike pedagogiske mennesker som klarer å holde roen i en hver situasjon og setter seg vakkert ned med barnet som slo bikkja de i ansiktet. En 3-4 åring bør skjønne og ha lært at man er ikke slemme mot dyr! Ett åringen, nei, men en så stor unge bør ha lært det. Sorry, men mine unger og flere av mine venninners unger har lært det. 

All ære til superpedagogene som holder roen og reager riktig i alle situasjoner   

Trådstarter spør jo om hvordan man bør reagere. Da blir jo naturlig nok svarene litt pedagogiske.   Min fascinasjon er mest på de som synes det er greit å reagere sånn. for det synes jeg ikke, selv om ingen reagerer perfekt. 

[soelvd]

Men nå er det vel strengt tatt ikke hundeeiers oppgave å lære unger å oppføre seg? Dersom man har barn som er tenkelig til å gå rundt og slå hunder med pinner, så får man ha litt mer kontroll på dem. At ungen ikke har utviklet empati, dømmekraft eller impulskontroll betyr det ikke greit å slå dyr.

Hadde noen slått bikkja mi så hadde jeg nok brølt ut jeg også, uansett hvor gammel ungen var. Pedagogikken får barnets foreldre ta seg av.

Helt enig med deg og hadde min toåring veivet med en pinne og det gikk noen forbi, med eller uten hund, så hadde jeg vært der og passet på. Men det er fremdeles lite fornuftig å brøle til ungen, det er fremdeles foreldrene sin feil. 

Generelt føler jo sjeldent brøling til noe godt..

[ida]

Hm, jaja. Altså, det er da ikke greit å slå. Det er heller ikke greit å brøle ut ufinheter. Det er også stor forskjell på at en tre- fireåring klasker til en annen unge i barnehagen, storesøster eller mamma fordi de blir frustrerte over et eller annet og på at de følger etter /oppsøker en hund for å slå den. Da har man da lov til å reagere. Ja, det har man i mer "hjemlige episoder" der barna bruker vold, også.  Men det er ikke lov å miste selvbeherskelsen. Dessverre. Særlig ikke overfor et barn. Det kommer det ingenting godt ut av.

Men altså, unger på 3- 4 år med en rimelig normal oppvekst og oppdragelse, deljer ikke til tilfeldig forbipasserende hunder. Sier ikke mora noe, må man da for guds skyld få si fra selv! "DET ER IKKE LOV Å SLÅ. GI MEG DEN PINNEN. Nei, du kan ikke ha pinne, fordi du slo hunden min og det er ikke lov."  Var streng, vær tydelig og gå så raskt fra stedet! 

[Mari]

Jeg er på ingen måte superpedagog, men jeg bor i et veldig barnetett område og har hatt flere hunder her. Så ja, jeg vet hvordan jeg reagerer og jeg vet hvordan jeg snakker til fremmede unger. Jeg er hverken bedre eller verre enn noen andre.

Og herregud, ingen sier det er greit å slå dyr. Uansett hvor gammel ungen er. Alle er enige i at man skal reagere og alle er enig i at det er lov å være streng. 

Når det kommer til oppdragelse så setter jeg svært stor pris på at andre sier ifra om ungen min gjør noe galt. Så lenge det gjøres på en ordentlig måte selvsagt, og akkurat det handler faktisk om respekt for andre mennesker og vanlig folkeskikk. Det betyr ikke at jeg overlater oppdragelsen til noen andre, men at det er fint at folk sier ifra og det er fint at ungen min hører det fra flere enn bare jeg og faren. Jeg forsøker å gjøre det samme selv jeg. Sier ifra om det er noe jeg reagerer på. Men det skal mye til før jeg brøler til folk heldigvis, uansett alder. 

[Minutt]

Jeg hadde nok "brølt". Både som hundeeier og som forelder. Kanskje greit jeg ikke er forelder?  

[TonjeM]

Jeg veit ikke jeg, jeg hadde blitt aldeles rasende og antagelig skjelt ut foreldren så det stod etter - sørget for at vedkommende følte intens ubehag slik at vedkommende passet bedre på ungen sin neste gang. Barnet hadde jeg ikke skjelt ut såfremt det er en forelder tilstede - men et barn uten forelder/eldre barn hadde nok fått høre ja. De fleste barn med normal oppvekst har ikke vondt av å oppleve at det er faktisk ikke alle i verden som synes de er guds gave til menneskeheten.  Og ja, jeg har hatt barn sjøl. Jeg synes dog det er en stadig økende trend til at foreldre forventer at omgivelsene skal ta så sinnsykt hensyn til og tåle alt fra ungene deres (mulig jeg kjører for mye kollektivtransport og at mine kollegaer med små barn har et spesielt syn på egne barn i forhold til resten av verden).

Jeg synes det er litt uhørt at man forventer at alle og enhver skal ha orden på hvilket utviklingstrinn et barn utvikler empati, hva slags pedagogikk som skal brukes til det enkelte alderstrinnet etc. Passer man på at ens barn har noenlunde normal grei oppførsel/skjermer omgivelsene, så får ikke barnet heller noen ubehagelige greier fra omgivelsene. Og forøvrig - shit happens!

Endret 27. Oktober 2015 av TonjeM

[Mud]

Det er helt greit å irettesette et barn i en slik situasjon hvis foreldrene ikke gjør der,  det som overhodet ikke er greit er å snakke nedsettende om barnet på den måten foran ungen.  Det er bare ikke greit. 

 

Min 5 åring gjør fortsatt ting han ikke får lov til , som han gjorde som 3-4 åring.  Nå har han bedre impulskontroll,  men han gjør fortsatt de underligste ting helt  ut av det blå. 

 

Helt ærlig hadde jeg vært langt mer bekymret hvis han til enhver tid var velopdratt.  Jeg har kjent et eneste  barn i den alderen som aldri gjorde noe hun visste var "galt" når jeg jobbet i barnehage,  og hun hadde en diagnose.  

[Margrete]

 

Min 5 åring gjør fortsatt ting han ikke får lov til , som han gjorde som 3-4 åring.  Nå har han bedre impulskontroll,  men han gjør fortsatt de underligste ting helt  ut av det blå. 

Slår han dyr?

Ungene mine var rampete slik unger skal være, men å være stygg med dyr ut av det hadde jeg nulltoleranse for.

[Guest 2ne]

Det jeg syns er mest interessant med tråden, er at det forventes at en 3-4 åring har bedre impulskontroll, selvbeherskelse og utviklet empati enn et voksent menneske. Jeg klapper ironisk her jeg sitter..

[Tempus]

Det er helt greit å irettesette et barn i en slik situasjon hvis foreldrene ikke gjør der,  det som overhodet ikke er greit er å snakke nedsettende om barnet på den måten foran ungen.  Det er bare ikke greit.

 

Min 5 åring gjør fortsatt ting han ikke får lov til , som han gjorde som 3-4 åring.  Nå har han bedre impulskontroll,  men han gjør fortsatt de underligste ting helt  ut av det blå. 

 

Helt ærlig hadde jeg vært langt mer bekymret hvis han til enhver tid var velopdratt.  Jeg har kjent et eneste  barn i den alderen som aldri gjorde noe hun visste var "galt" når jeg jobbet i barnehage,  og hun hadde en diagnose.  

Altså, mora til ungen hadde ingen verdens reaksjon annet enn å si unnskyld og "han er snill". Ikke et kløyva ord sa hu til ungen om at sånt gjør man ikke. Jeg sa aldri til ungen "fy fader for et slemt lite barn du er". Jeg svarte på moras utsagn med at ungen ikke er grei når han slår dyr med pinner. Hadde vært noe helt annet hadde jeg stått og hylt nedlatende ting i ansiktet til ungen.

Håper ikke unger har for vane å dælje til ukjente dyr uansett oppdragelse altså, for da ska jeg søren meg aldri få barn. 

[Mud]

Slår han dyr?
Ungene mine var rampete slik unger skal være, men å være stygg med dyr ut av det hadde jeg nulltoleranse for.

Nei. Men det er fordi han nå er 5 år og har blitt særdeles strengt oppdratt på det all den tid han bor med dyr. Han gjorde det når han var yngre - selvfølgelig - men det ga seg før vi fikk kaninene.  

I tilegg tilbringer han mye tid med en gammel gretten jrt, noe som har gitt oss litt "gratis " i forhold til hvordan man oppfører seg mot hunder. Jonas sier i fra selv før noen andre rekker reagere.   

Jeg forventer faktisk ikke samme oppførsel fra andre barn, A er den eneste ungen jeg tildels stoler på rundt dyr. Hans eldre søskenbarn overvåker jeg rundt dyrene mine.  De er også oppdratt på det å være snill og ikke mase på dyr, men de glemmer seg mye fortere fordi dyr ikke er en vanlig del av dems hverdag.  

[maysofie]

Alle reagerer forskjellig - noen blir sint, noen redd, andre bare oppgitt.

Jeg liker barn, jeg har håndtert fremmede barn fra 3/4år og til min egen alder som svømmeinstruktør i mange år. I bassenget har jeg ingen problem å takle uforutsette hendelser med den største ro og godt tankesett. Jeg har vært utplassert i barnehage, også hvor jeg fikk ansvar for litt vanskeligstilte barn. Jeg er dog ingen forelder.

Selv med det som bakgrunn kunne jeg dessverre ikke gjøre annet enn å bli sint den dagen jeg var på min 8 ukers gamle valp første 'tur' i nabolaget og hadde sitt første møte med barn. Valpen vimset litt bak meg uti grøfta i flexilina, det neste jeg vet er at lina strammer seg i unormalt høyde og hører "ÆSJ, den tissa på meg!", snur meg og i bakken dundrer valpen på rygg før jenta sparker etter han. Valpen klynker som hele verden datt i hodet på han mens han febrilsk løper i retning meg. Der sto fire barn i 6-7års alder, den ene jenta sveipa på jakka si hvor valpetisset hadde truffet. Jeg fikk sjekka at valpen ikke hadde brukket noe, så ble jeg sint. På godt nordnorsk spurte jeg hva i f**en de drev på med i god streng stemme. Jenta som ble tissa på prøvde å skylle det hele på valpen, han hadde jo tross alt tissa på henne bare fordi hun ville kose. Den ene gutten bakerst ble tydelig redd, da skjønte jeg at det slett ikke var vits å kjefte.

Men! De fikk seg alle en preken om å oppsøke fremmede hunder uten å høre med eier først, spesielt uten foreldrene i nærheten. Jenta som hadde både løftet og sparket, ei som jeg visste av hvem er, tok jeg med hjem et par hus bortenfor og gav klar tekst til foreldrene hva hun har bedrevet og at slik fant jeg meg ikke i. Foreldrene prøvde seg først med at hun var hundevandt, men der satt jeg streken på at hundevandt slett ikke er hundegod, og at de burde ta dette litt mer seriøst. Jenta fikk husarrest. De kom til oss noen dager senere hvor valpen fikk hilse på jenta, hun oppførte seg eksemplarisk og beklaget hvordan hun hadde gått fram og hva hun hadde gjort.

Det må være lov å reagere som første instinkt, men vi som voksne og hundeeiere må kunne klare å ikke skape videre kaos, både for hunds og barns del. Det er flere man kan skape redsel hos enn bare hunden.

[Tempus]

Det jeg syns er mest interessant med tråden, er at det forventes at en 3-4 åring har bedre impulskontroll, selvbeherskelse og utviklet empati enn et voksent menneske. Jeg klapper ironisk her jeg sitter..

Jeg gikk da vitterlig ikke uprovosert bort til et fremmed barn og dytta det i bakken. Det får være måte på hvor skjøre barn er. 

Hvem er det som i det hele tatt lar ungen sin gå bort til en fremmed hund lurer jeg på. Hadde Issi utagert av å få en pinne i ansiktet ut av intet så hadde det jo plutselig vært min skyld. 

[Guest lijenta]

Altså hadde jeg blitt redd hadde jeg ikke hatt noe mer pedagogisk i svaret.

Jeg prøver heller å være i forkant og prater til barnet/a som nærmer seg og da har ting gått veldig bra. Siden jeg har grepet inn før det har skjedd noe galt. Her er det så lite med barn at jeg gjerne prater med dem litt lenge så foreldrene må komme bort og hente dem og da skryter jeg av hvor flinke barna har vært. Det virker som går bedre inn en om jeg skulle kjeftet

[ida]

Trodde vi skulle diskutere hvorvidt TS gikk over streken når hun ble rasende på ungen som slo hunden hennes, jeg. 

EDIT: En unge som oppsøker en hund og slår den, har ingenting med impulskontroll eller mangel på sådan å gjøre. Fint med lure ord, men de gjør seg best på rett plass. 

[Mud]

Trodde vi skulle diskutere hvorvidt TS gikk over streken når hun ble rasende på ungen som slo hunden hennes, jeg. 

EDIT: En unge som oppsøker en hund og slår den, har ingenting med impulskontroll eller mangel på sådan å gjøre. Fint med lure ord, men de gjør seg best på rett plass. 

En 3-4 åring som følger etter en hund og slår den er slem mener du?  Hva tror du får en 3-4 åring til å gjøre sånt ?

Mitt beste forslag er at ungen fikk en impuls om å se hva som skjedde når han gjorde det. Helt normalt hos en 3-4 åring..  En del av læringen.  

Vi diskuterer rundt reaksjoner.  JEG mener at man må forvente mer av en voksen enn et lite barn som ikke har utviklet empati enda . Empati med dyr kommer først i 7 års alderen.  Impulskontroll har de særdeles lite av i den alderen når de først kommer opp med en idé.  

Litt som valper... 

[Guest Jonna]

Men altså, mulig det er meg, det er ett STORT gap mellom å irettesette og brøle + "ha lyst til å slå" eller hva det sto i startinlegget før det ble redigert.

Mulig det bare er jeg som har litt forsjellige nivå på hvordan jeg tiltaler både barn og voksene ut fra situasjoner. Og det er aldri feil å faktisk tenke igjennom hvordan man tror man vil reagere. 

[Tempus]

Men altså, mulig det er meg, det er ett STORT gap mellom å irettesette og brøle + "ha lyst til å slå" eller hva det sto i startinlegget før det ble redigert.

Ja, jeg tenkte at jeg hadde lyst til å fike til ungen. Men jeg gjorde det jo ikke, og jeg har heller aldri gjort eller kommer til å gjøre det. Så hva akkurat det har med noe som helst å gjøre skjønner jeg ikke. Skal vedde på at det er flere enn meg som går rundt og tenker ting uten å faktisk gjøre det. 

[Tempus]

En 3-4 åring som følger etter en hund og slår den er slem mener du?  Hva tror du får en 3-4 åring til å gjøre sånt ?

Mitt beste forslag er at ungen fikk en impuls om å se hva som skjedde når han gjorde det. Helt normalt hos en 3-4 åring..  En del av læringen.  

Vi diskuterer rundt reaksjoner.  JEG mener at man må forvente mer av en voksen enn et lite barn som ikke har utviklet empati enda . Empati med dyr kommer først i 7 års alderen.  Impulskontroll har de særdeles lite av i den alderen når de først kommer opp med en idé.  

Litt som valper... 

Så bikkja mi skal gladelig stille opp for at drittunger skal få utforske verden? Ikke søren. 

[Guest Jonna]

Ja, jeg tenkte at jeg hadde lyst til å fike til ungen. Men jeg gjorde det jo ikke, og jeg har heller aldri gjort eller kommer til å gjøre det. Så hva akkurat det har med noe som helst å gjøre skjønner jeg ikke. Skal vedde på at det er flere enn meg som går rundt og tenker ting uten å faktisk gjøre det. 

For det har noe med sinnstemning å gjøre. Personlig hadde jeg satt meg ned å analysert meg selv litt når dette var en reaksjon mot ett barn på en så liten hendelse. Mulig vi legger forskjellig i "brøle" men for meg er den en litt ukontrollert følesemessig handling som man kanskje bør tenke igjennom hvorfor man reagerer så sterkt mot ett lite barn. 

[Mud]

Så bikkja mi skal gladelig stille opp for at drittunger skal få utforske verden? Ikke søren. 

Hvor skreiv jeg det? 

selvfølgelig skal ikke barn slå dyr,  men voksne skal virkelig ikke kalle små barn uoppdragne og slemme heller. 

[Justisia]

Som svar til ditt spørsmål: Ser jeg barn være stygg mot dyr så snakker jeg med dem. 
Hvordan man reagerer på sånt er tydeligvis veldig forskjellig, selv synes jeg ikke måten du reagerte på var spesielt passende. Og som Soelvd blir jeg litt sjokkert over hvor mange som synes det er ok å brøle slik til barn på 3 - 4 år. Og som hun også nevner, så vet du ikke hvordan din oppførsel kan ha påvirket barnet. 

Jeg forsøker se for meg scenarioet du forteller om her, og hvordan mor med tre barn passerer dere og hvor du og hunden var i forhold til dem. For, om du trekker ned i grøfta i tilfelle de møtende er redd hunder, så er det (for meg i alle fall) naturlig at jeg plasserer hunden nærmest grøfta og at jeg selv går nærmest veien. På en slik måte ville jeg sett om gutten med pinnen kom rett mot hunden, tenker jeg, men du skriver jo at det skjer i det dere passerer ... 
Og om det er slik at du og hunden var i grøfta og gutten gikk ut i grøfta for å slå hunden, så burde du jo sett det og, tenker jeg. 

For, du skriver du hadde hunden pent ved siden av deg og gikk så godt du kunne ut i grøfta da du møtte moren med de 3 barna, i tilfelle de var redd hunder. Du så at gutten på 3 - 4 år hadde en pinne i hånden. Da dere passerer, ser gutten på hunden og slår henne i ansiktet med pinnen. 
Så skriver du litt lengre ned at gutten faktisk gikk ut i grøfta for å slå hunden. 



 

[Tempus]

Som svar til ditt spørsmål: Ser jeg barn være stygg mot dyr så snakker jeg med dem. 
Hvordan man reagerer på sånt er tydeligvis veldig forskjellig, selv synes jeg ikke måten du reagerte på var spesielt passende. Og som Soelvd blir jeg litt sjokkert over hvor mange som synes det er ok å brøle slik til barn på 3 - 4 år. Og som hun også nevner, så vet du ikke hvordan din oppførsel kan ha påvirket barnet. 

Jeg forsøker se for meg scenarioet du forteller om her, og hvordan mor med tre barn passerer dere og hvor du og hunden var i forhold til dem. For, om du trekker ned i grøfta i tilfelle de møtende er redd hunder, så er det (for meg i alle fall) naturlig at jeg plasserer hunden nærmest grøfta og at jeg selv går nærmest veien. På en slik måte ville jeg sett om gutten med pinnen kom rett mot hunden, tenker jeg, men du skriver jo at det skjer i det dere passerer ... 
Og om det er slik at du og hunden var i grøfta og gutten gikk ut i grøfta for å slå hunden, så burde du jo sett det og, tenker jeg. 

For, du skriver du hadde hunden pent ved siden av deg og gikk så godt du kunne ut i grøfta da du møtte moren med de 3 barna, i tilfelle de var redd hunder. Du så at gutten på 3 - 4 år hadde en pinne i hånden. Da dere passerer, ser gutten på hunden og slår henne i ansiktet med pinnen. 
Så skriver du litt lengre ned at gutten faktisk gikk ut i grøfta for å slå hunden. 



 

Issi skulle så klart ha vært på innsiden av meg, men det var hun dessverre ikke. Ungen gikk bort og slo til henne. 

Kanskje jeg burde skjønt at ungen kom til å gå bort til en fremmed hund for å slå den, men det gjorde jeg jo tydeligvis ikke. 

[Tempus]

For det har noe med sinnstemning å gjøre. Personlig hadde jeg satt meg ned å analysert meg selv litt når dette var en reaksjon mot ett barn på en så liten hendelse. Mulig vi legger forskjellig i "brøle" men for meg er den en litt ukontrollert følesemessig handling som man kanskje bør tenke igjennom hvorfor man reagerer så sterkt mot ett lite barn. 

Det har jeg da skrivi før her. Vi har trent og trent med henne fra vi fikk henne for tre måneder siden, så kommer det en unge og slår til henne.

Tenker innimellom at jeg har lyst til å hive bikkjene ut vinduet også når de holder på som verst, men jeg gjør jo ikke det heller.