Gå til innhold
Hundesonen.no

Avliving? Trenger råd...


Magicafratryll
 Share

Recommended Posts

Hei! Jeg har en stor hanhund på ca.80 kg som har en del adferdsproblemer. Det startet når han var 1 år og han er nå 6. Han utagerer ekstremt mot andre hunder og også mennesker og barn uten hund. Dette gjelder i bånd på tur og når han står inngjerdet på eiendommen, veldig snill med andre hunder ellers. Han har utagert/bitt(?) ved 2 anledninger slik at det har blitt sår i huden, men dette kan også skje med meg når han utagerer og han dunker hånden min med tennene så derfor usikker på om det var ordentlige bitt. Han er ikke vant til barn og jeg har bevisst holdt han unna barn fordi han er så voldsom.Jeg har prøvd å trene med alle slags metoder og kurs disse årene, men til ingen nytte. Bkir bare verre og jeg har ikke mer motivasjon igjen. Vi har nå fått baby og jeg har forsøkt å omplassere han i nesten ett år , men ingen vil ta på seg ansvaret. De som tar kontakt skjønner ikke hva det går ut på og jeg vil ikke sende han landet rundt for å måttr få han tilbake ellr risikere at han biter noen pga av manglende kompetanse hos de som skal overta han. Han står nå på ett begrenset område i huset hvir han kan gå ut ig inn selv, og får tur når jeg har anledning til å gå med han. Kan ikke gå med vogn og han samtidig for han er så vannvittig sterk, selv med grime så må ta det innimellom når mannen kan ha baby(er min hund) eller noen kan gå med oss. Jeg føler ikke han har noe liv som han står nå og jeg klarer ikke gi han det han trenger lengre. Han er en veldig stresset og voldsom type jevnt over og har vært det siden han var valp( har hatt han siden 8 uker gammel) Jeg går med hjertet i halsen og håper på å ikke treffe noen på tur og legger turene til tider det er minst sannsynlig å treffe folk...redd for å stoppe å snakke med kjentfolk osv for stoler ikke på han...veldig slitsomt og ingen glede i å gå tur med han... Problemet har alltid vært stort, men nå med liten baby blir det uhåndterlig.... Hva syns dere er det riktige å gjøre? Setter pris på alle svar.

Endret av Magicafratryll
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Kort brutalt og vondt. En død hund lider ikke. Du har forsøkt mangt og når tanken er inne på avliving er det gjerne en rett avgjørelse å ta. Å la han leve og tilrettelegge i alle hjørner, etter hvert så må du sikre enda mer når barnet begynner å forflytte seg. Er du da virkelig villig til å ta den jobben

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt for å tilrettelegge og å gjøre det beste ut av ting, men denne hunden bør du avlive, og du skal ikke ha dårlig samvittighet. Du har en stor, uhåndterbar gigant som er ute av kontroll, som allerede har bitt to stk, og du har nå et barn og får ikke gitt hunden det du trenger. Hunden er stresset og redd, og det høres ikke ut som han har det noe godt med seg selv.

For alles beste, la hunden slippe, og når du har tid og overskudd, så skaffer du deg heller en hund av en "normal" rase, som kan bli en god familiehund og turkamerat, uten at du trenger å være livredd for å gå tur og for hva hunden skal finne på.

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En såpass krevende hund vil med stor sannsynlighet bli sendt i retur eller på rundtur i landet mellom ene eieren etter den andre som skal "fikse" hunden. Kanskje til og med bli avlivet i sitt neste hjem pga skadene en så stor hund kan forårsake, uansett intensjon fra hundens side. Jeg tror at i din situasjon er du best tjent med avlivning, men det er en forferdelig vond avgjørelse å ta, og ingen kan ta den for deg. Men etter det lille jeg vet av det du skriver, så ville det etter avlivning blitt litt lettere å leve for deg og resten av familien. Man må først og fremst prioritere familien og den nyfødte. Det er ingen som er tjent med å slite seg i hjel pga en hund, og siden du allerede har prøvd å finne en løsning med tanke på omplassering så forstår jeg godt om du velger å avlive.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig. Jeg har selv en hund med aggresjonsproblemer, selv om det har blitt mye bedre. Men det er kun mot hunder, og han veier under 10 kg. Jeg har også en hund på 40 kg, og har alltid sagt til meg selv at om han hadde hatt lignende problemer så hadde det vært slutt.

Det er et stort ansvar, og stort skadepotensiale. Og du har prøvd, og har jobbet med det. Hadde det vært en nylig endring som følge av noe, og som kanskje kunne trenes bort, så er det en ting, men et problem han har "øvd på" i fem år vil ikke bli helt borte noen gang.

Det er sjelden jeg direkte vil anbefale noen å avlive basert på et foruminnlegg, men her synes jeg saken virker rimelig enkel.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ofte enklere sagt enn gjort, men dette er et stort ansvar å legge over på noen andre, samme hvem de er, det høres jo heller ikke ut som hunden har det optimalt, selv med skjerming, og jeg tipper dette problemet er et problem som hunden har hatt med seg fra starten av. Et problem som mest sannsynlig kommer til å følge hunden resten av livet og mest sannsynlig så er det slitsomt for hunden også, ikke bare de som har ansvaret for å passe på den. Du får gjøre det du synes er rett, men jeg synes på ingen måte at du velger feil om du velger å si stopp her. Du har tydeligvis prøvd alt du kan, mer enn veldig mange andre ville gjort. Det virker som dette også går utover hunden og det er ikke noe hyggelig å dytte et slikt ansvar over på andre. avliving er ikke en uansvarlig handling her. Eller egoistisk eller "lettvint" eller hva nå folk kan finne på å si. Det høres veldig riktig ut for alle parter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare alle sammen. Utrolig frustrerende situasjon og veldig godt å få andres synspunkter på saken. Dere sier på en måte det samme som fornuften min, mens hjertet syns jo det er helt forferdelig naturligvis... Og føles så vanvittig feil å skulle råde over liv og død på den måten... håper jo i det lengste på at det skal dukke opp en hundehviskende person som bor utfor alllfarvei som kunne tenke seg en overbeskyttende kamerat, men tror nok beslutningen faller på avliving hvis ikke det dukker opp en aktuell person innen jul. Bare det å gå rundt med den dårlige samvittigheten for at han ikke får det han trenger gnager meg jo istykker, og så blir man irritert over at han "ødelegger sånn for seg selv" og ikke forstår det. Det er jo veldig bittert å avlive en så gammel hund, han har jo sannsynligvis ikke mange årene igjen uansett siden det er en så stor rase, og så jo for meg at han skulle ende sine dager hos oss av alderdom eller sykdom. Men ja, ansvaret blir for stort og jeg vil ikke risikere at noen blir skadet pga min hund. Igjen, tusen takk for svarene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For hunden spiller det ikke så mye rolle om du gir han 1 mnd eller 5 år til. Så lenge vi gjør det beste ut av dagen man har i dag.  Vi tok en lignende avgjørelse for noen år siden. Det var skrekkelig vondt, en det føltes veldig riktig i etterkant. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
    • Hei. Registrerte meg nettopp. Har alltid hatt mine egne meninger om hundehold. Nå begynner min kjære Lady (13 år gammel Border Collie) å tydelig vise tegn på at hu er gammel. Hu har alltid hatt fri tilgang til tørrfor (og vann seff) - ok hu er litt feit - men å begynne å måle opp ting nå? nei. Hu skal ha fri tilgang som alltid. Prøver så godt jeg kan å ordne slik at hu skal ha det bra - vi sitter en plass i naturen - jeg får hu til å ligge / bli - også hiver jeg diverse godbiter (markies) ut over et område som hu går og snuser og leter opp. Hu har gått på "Rimadyl" i et par år (ettersom jeg har forstått så skal dette hjelpe på forkalkninger i ryggsøylen + at de skal være mildt smertestillende (?) I gamle dager var hu en atlet. Endeløs energi. Nå når jeg skal prøve å gå en tur så "stopper hu meg" - hu går foran - og ser på meg, ser tilbake - hvis jeg snur meg så springer hu rett hjem - tydelig at hu vil bare hjem og ligge uttafor døra (bor på gård) så jeg sitter der og liksom bare bekymrer meg. I know - gammel hund. Men jeg vil at hu skal ha det bra - så lenge som overhodet mulig - Jeg jobber ikke - det er bare meg og hu. Jeg synger alltid en sang om morgenene - "God morgen, god morgen lille golli klump - osv" (I know pretty cringe) hu digger det - kos og hale som går. Hu har vært min love - ikke bare for de siste årene - alltid. Orker ikke tanken på at hu skal dø. Fokk det. Det virker som hu har det greit om natta - men noen ganger er det slikking / pesing - som om hu stresser med noe eller har det vondt (og det er vondt å høre på). Noen netter er det helt stille. Ok. I know. Hvis hu lider så skal hu selvfølgelig få slippe, men vi tar ikke livet av våre gamle bare fordi de plutselig må i rullestol eller blir demente. Hu var med på en hel runde disc golf i dag - men måtte hjelpe hu opp fra et dillete område (hu satte seg fast, klarte ikke å komme seg opp) - egentlig så fatter jeg ikke helt hvorfor i helsiken jeg lager denne posten. Er som regel uenig med de fleste. Men hvis noen har noen ideer / gode forslag så hallelujah.
    • Min første.. er noe som hører med i en dagbok, og i dag er det Edes første diare som er tema -_- Stakkars gutt. Han har vært så snill og god gutt så lenge nå, han fortjener ikke det der. Så snill og god at han valgte gå på badet og ha diare der mens jeg sov. Like a sir.  For å alltid se på den lyse siden av ting, å slippe vaske sofa og tepper og sånt er gull. Dette kunne vært meget verre. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...