Gå til innhold
Hundesonen.no

Spørsmål om parring


trulte
 Share

Recommended Posts

Hannhunden min har besøk av tispe som skal parres. Bearded collie begge to. Hun har vært her i 4 dager. Fram til i går var han ikke veldig intressert (snuste litt på ho før han gikk bort). I dag har han vært veldig interessert og «går på», og jokker vilt, men treffer ikke.

Ingen av de har parret før. Hun er på dag 15 i dag (moren hennes ble parret på dag 17 og 18).

De var ilag i ca 30 min for noen timer siden før jeg skilte de, er vel ikke vits å la de gå ilag så lenge han ikke treffer? Vil ikke at han skal «bruke opp» sæden. Da gikk han på 4-5 ganger uten å treffe. 2 ganger så jeg at han svulmet opp og det gikk en stund før penis trakk seg tilbake. Regner med han har hatt utløsning da? (så ikke noe sæd..)

Jeg tenker at siden han var så lite interessert i går at det kanskje ennå er for tidlig, og kanskje ho «kniper igjen» ( vet ikke om tispene gjør det?)

Jeg skal sette opp pelsen til tispa i strikk og klippe rundt åpningen så det blir lettere å komme til. Blir det ikke vellykka parring i løpet av morgendagen så tenker jeg å ta de til vetrinær for å få inseminert ho.

Er det noe jeg gjør dumt, eller burde gjøre annerledes for å øke sjansene for vellykka parring? Hjelpe til på noe vis..? Andre tips/råd/meninger taes imot med takk!

Har vært med på parringer med tispa jeg hadde før, men der gikk alt av seg selv :)

Dette ble antageligis det merkeligste innlegget jeg noensinne har skrevet :-D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, dette er da overhode ikke et merkelig innlegg, jeg har hatt mer grafiske parringssamtaler over middag :D

Er det tatt progesteronprøve for å vite når hun skal parres? Det er jo ikke vits i å stresse med inseminering om hun ikke er i nærheten av eggløsning - og om hans interesse er økende er det jo bedre å fortsette å prøve.

Hvis tispa ikke er klar, er parring vanskeligere å gjennomføre - hun blir for trang og hard bak, slik at hannhunden fysisk ikke kommer til. Hun blir bløtere, mer hoven og åpen når det nærmer seg. Men noen tisper er alltid trange, og jeg vet om tisper som lar seg parre selv om de ikke har løpetid, så dette er ingen fasit. Har du fulgt med på om det er noen utvikling bak, har du kjent etter hvordan hun er?

Er det mulig å sjekke hvorfor han ikke treffer? Er han på rett sted eller tørrjukker han på låret hennes? Flytter hun minimalt på bakparten så han bommer, er halen i veien? Noen ganger trenger de bokstavelig talt en hjelpende hånd for å dirigeres på plass.

Hvordan oppfører tispa seg?

Er det stor størrelsesforskjell på de to? Jeg har ei stor tispe som det kunne være litt vanskelig å få parret om hannhunden ikke var av de største og dermed ikke helt rakk opp. Dette forsøkte vi å kompensere for ved å sette henne i utforbakke og grøfter, og vi måtte "løfte" bakparten på en hannhund så han kom på plass når viljen var større enn evnen.

Det er nok lurt å hjelpe til litt med pelsstell og frisering bak - selv på en moderat bepelset rase som berner hender det at vi trimmer skjørter for å gjøre veien mer farbar, samt at en unngår lugging som kan gjøre vondt og få tispa til å skvette unna, eller i verste fall bli sur.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis begge er helt ferske kan det hende de trenger litt hjelp til selve paringen. Dvs at hunden holder tispa, mens en annen hjelper hannen til å treffe.

Men spørsmålet her er jo om det er riktig tidspunkt? Er det tatt progesteronprøver? Er det noen som har kjent på tispa - er hun trang?

Litt klipping kan sikkert være lurt, spesielt dersom tispa har veldig mye pels som er i veien. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, dette er da overhode ikke et merkelig innlegg, jeg har hatt mer grafiske parringssamtaler over middag :D

:)

Er det tatt progesteronprøve for å vite når hun skal parres? Det er jo ikke vits i å stresse med inseminering om hun ikke er i nærheten av eggløsning - og om hans interesse er økende er det jo bedre å fortsette å prøve.

Nei, det er ikke tatt progesteronprøve av henne. Og vil tro det er for seint nå, den må vel sendes til oslo for svar? (bor i Troms)

Hvis tispa ikke er klar, er parring vanskeligere å gjennomføre - hun blir for trang og hard bak, slik at hannhunden fysisk ikke kommer til. Hun blir bløtere, mer hoven og åpen når det nærmer seg. Men noen tisper er alltid trange, og jeg vet om tisper som lar seg parre selv om de ikke har løpetid, så dette er ingen fasit. Har du fulgt med på om det er noen utvikling bak, har du kjent etter hvordan hun er?

Det var dette jeg håpet på, at tispa blir mer mottagelig når hun er klar. Jeg har prøvd å fulgt med og kjent de dagene hun har vært her, men syns ikke det er så lett å kjenne noen forskjell. Og se forskjell er komplett umulig pga av pelsen ;)

Er det mulig å sjekke hvorfor han ikke treffer? Er han på rett sted eller tørrjukker han på låret hennes? Flytter hun minimalt på bakparten så han bommer, er halen i veien? Noen ganger trenger de bokstavelig talt en hjelpende hånd for å dirigeres på plass.

Det ser ut som om han er på rett plass, bare ikke "nærme" nok, han virker litt utålmodig, og bare jukker løs når han har fått beina opp på ryggen hennes. Hun bretter halen fint til side. Han blir litt "forstyrra" om jeg blir for nærgående så det er ikke så lett å få sjekket/hjulpet til mens det står på.

Hvordan oppfører tispa seg?

Hun er veldig "flørtete" med han, og bretter halen unna når han kommer, men hun er litt "pratsom", og "murrer" litt når han er på. Dette gjør hun også når vi koser med henne, så tror hun er "pratsom" og han misforstår henne litt..Men det kan godt hende at hun faktisk ikke er helt klar.

Er det stor størrelsesforskjell på de to? Jeg har ei stor tispe som det kunne være litt vanskelig å få parret om hannhunden ikke var av de største og dermed ikke helt rakk opp. Dette forsøkte vi å kompensere for ved å sette henne i utforbakke og grøfter, og vi måtte "løfte" bakparten på en hannhund så han kom på plass når viljen var større enn evnen.

Det er ikke stor størrelsesforskjell på de så tror ikke det er problemet.

Det er nok lurt å hjelpe til litt med pelsstell og frisering bak - selv på en moderat bepelset rase som berner hender det at vi trimmer skjørter for å gjøre veien mer farbar, samt at en unngår lugging som kan gjøre vondt og få tispa til å skvette unna, eller i verste fall bli sur.

Jeg skal frisere og flettte unna mesteparten av håret sånn at det er enkel adkomst og håper det hjelper på.

Tusen takk for langt og informativt svar, jeg må vel bare ha is i magen og satse på det beste :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis begge er helt ferske kan det hende de trenger litt hjelp til selve paringen. Dvs at hunden holder tispa, mens en annen hjelper hannen til å treffe.

Men spørsmålet her er jo om det er riktig tidspunkt? Er det tatt progesteronprøver? Er det noen som har kjent på tispa - er hun trang?

Litt klipping kan sikkert være lurt, spesielt dersom tispa har veldig mye pels som er i veien. :)

Jeg skal prøve å hjelpe de litt når jeg prøver igjen ikveld, etter litt frisering. Det er bare jeg som har kjent på tispa,og jeg er ikke så erfaren..

Takk for svar, du også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ah, hmm, jeg vet ikke hvordan progesteronprøve fungerer så langt unna, men det er jo ikke verre enn å ringe en veterinær og høre. Jeg mener de gjør analyser i både Trondheim og Bergen, så det kan jo hende en stor klinikk med lab kan gjøre det i Tromsø også, for alt jeg vet.

Har du forsøkt å få inn en finger eller to i tispa? Det er lettere å kjenne en utvikling om en gjør det, framfor bare å palpere på utsiden. Hvis det er vanskelig for deg å få inn en finger, så er det vanskelig for en hannhund å komme til også, og en kan dermed konkludere med at det er for tidlig/sent.

Jeg vet noen sverger til å smøre inn hannhunden med vaselin eller glidemiddel så han skal lettere komme på plass - men er det for tidlig, så er det for tidlig.

Jeg tenker at det beste kanskje er å senke skuldrene litt til, for om du begynner å kave mye kan hannhunden få "prestasjongsangst" også. I og med at tispa ikke er avvisende, legger jeg mitt tips på at det enda er litt for tidlig. Men legg gjerne forholdene til rette med pelsstell bak, og la de forsøke igjen selv.

Noen mener at en skal holde de atskilt hele tiden for å unngå mas og slitne hunder, andre mener at om de får gå sammen vil de parre når de har blitt avslappet og kjent med hverandre. Du må se an hundene selv, hva som vil fungere for dem. Det kan være mas i å slippe de sammen med ujevne mellomrom også.

En hannhund kan svulme opp uten å ejakulere, og kanskje blir han mindre overivrig om tispa er i nærheten over lengre tid framfor å få servert henne som noe deilig og fristende noe nå og da? Verdt å forsøke, hunder er forskjellige.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hannhund hadde tispe på besøk før jul i fjor, og de fikk forsøke seg på kvelden da de kom med henne. Da ble det bare lek og tørrjokking - han kom liksom ikke nært nok. De kom tilbake igjen dagen etter, og det var på samme viset. De fikk holde på en stund, men det ble bare tørrjokking da også. Vi tok noen timers pause, og slapp dem så sammen igjen - og vips var det i orden. Da hadde tispa "modnet" slik at det var lettere å komme til for hannhunden.

Det kan også, som det ble sagt, være lurt å få tispa til å stå i unnabakke slik at det er lettere for hannhunden å komme inntil. Men ikke hjelp hannhunden for mye, det kan hende han da heller gir opp (min vil IKKE ha noen innblanding eller hjelp, da hopper han bare av og går), men du kan holde tispa litt lett slik at hun ikke svinger rundt med bakparten. Det er ikke snakk om tvang altså, men litt støtte slik at hun ikke går unna når hannhunden forsøker seg :).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdatering: De fikk ikke til parring på egen hand, og det ble bestemt at vi skulle forsøke inseminering. Dro til vetrinær og fikk han tappet både mandag og tirsdag, men vetten fant ingen (!) sædceller, så mulig gutten min er steril. Det er litt tidlig å konkludere med, men det kan tyde på det. Vetten hadde ikke vært med på at de ikke fant noe liv i satsen i det hele tatt.

Vet syns han hadde litt små testikler, men det kan være tilfeldig og trenger ikke ha noe med saken å gjøre. Jeg skal vurdere om vi skal undersøke videre om han er steril.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kjedelig om han er steril - men likevel greit å finne ut nå, framfor å få parring og håpe på valper i lang tid.

Sterilitet kan være forbigående på unge hunder; hvis de har en infeksjon i kroppen kan det påvirke sædkvaliteten. Jeg husker ikke om du har sagt noe om alder på hannen og finner ikke ved skumlesing, men om han ikke er gammel-gammel kan det være forbigående. Jeg vet om flere hannhunder det har skjedd, i hvert fall når de beviselig har vært fertile med avkom etter seg. En liten øreinfeksjon eller annet bagatellmessig kan påvirke immunsystemet, og dermed sædproduksjonen.

Har han vært kjemisk kastrert noen gang? Det kan ta lang tid å få tilbake normalproduksjonen etter det, og det påvirker også testiklenes størrelse.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...