Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Litt usikker på om denne tråden er lagt riktig, så moddene får bare flytte den om den heller burde vært i debattkjelleren eller noe.

Jeg lurer på hvor stor andel hunder som må være rammet av en sykdom/lidelse for at dere skal tenke på det som et problem for rasen? Er det et problem om 10% har lidelsen, for eksempel, eller må det være høyere? Når bør raseklubben komme på banen med tiltak?

Skrevet

Jeg har ikke noe svar, men tenker at man kan ikke bare se på hvor mange % som har lidelsen i en rase. Man må også se på hvor mye denne lidelsen har å si for rasen. Jeg har en gammel utgave av boka "hund, avl og helse". Der har de fleste klubber uttalt seg om rasene og sykdommer. Der kan man lese at den eller den lidelsen har så og så mange % utbredelse, men at den ikke har stor betydning for rasen liksom.

  • Like 2
Skrevet

10% er ganske mye synes jeg. Men så vil jeg si at det kommer litt an på lidelsen også. Dersom en lidelse gir hunden vesentlig redusert livskvalitet eller gjør at hunden dør/avlives i relativt ung alder bør det gjøres noe lenge før tallet er oppe på 10%.

  • Like 1
Skrevet

Som et eksempel på boxer har vi nyresvikt. Det er rimelig få boxere som får denne lidelsen heldigvis. Men den er på full fart frem, hundene dør i ung alder av den og arvegangen er vanskelig. Denne sykdommen tar vi alvorlig og gjør alt vi kan for å finne ut av. Og så har vi kreft f.eks. En god del boxere får det, flere enn i en del andre raser. Men kartleging viser at hundene får det i såpass høy alder at de ofte har rukket å komme forbi gjennomsnittlig levealder for rasen. Da er det ikke det man legger mest vekt på mtp forskning og tiltak.

  • Like 2
Skrevet

10% trenger jo ikke være så mye da, kommer an på hvor stor rasen er selvfølgelig. Men om 10% har lidelsen, så betyr jo det at 90% ikke har den.

Jeg tror ikke jeg ville kalt det et problem, men helt klart noe man bør ha i baktankene. Det burde være mulig å avle seg vekk fra denne lidelsen hvis 90% ikke har den. Det forutsetter jo så klart at man vet arvegangen sånn noenlunde.

Skrevet

Når det begynner å bli vanskelig å unngå syke linjer ved avl da er det blitt et stort problem. Når normen er at 2-3 hunder i så å si "alle" kull har en gitt sjukdom eller arvelig lidelse, da er det blitt et stort problem. Får å sette et tall på det da så synes jeg definitivt at tiltak bør begynne å komme rundt 10% og når en lidelse rammer 30-40% av rasen, da er det blitt et stort problem.

Skrevet

Når man ikke har kontroll på arvegangen.

Det er vel egentlig svært få sykdommer man har kontroll på arvegangen på. ;)

Skrevet

Det er vel egentlig svært få sykdommer man har kontroll på arvegangen på. ;)

Er det? Er da en god del sykdommer med gentesting og kjente arvegang? eller bare kjent arvegang. Mye øyesykdommer? Men er kanskje mer komplisert enn enkel ressesiv arv?

Synes sm/cm på cavalier er mye skumlere enn faconi som man har kontroll på arvegangen på.

Skrevet

Er det? Er da en god del sykdommer med gentesting og kjente arvegang? eller bare kjent arvegang. Mye øyesykdommer? Men er kanskje mer komplisert enn enkel ressesiv arv?

Synes sm/cm på cavalier er mye skumlere enn faconi som man har kontroll på arvegangen på.

Iallefall sykdommer jeg "har med" å gjøre: HD, AD, Rygg problematikk, CA, Krabb, EP, Allergi og andre imunitetssykdommer, DCM, andre kardio sykdommer, blødersykdommer.

På noen raser har CA en gen test, andre raser ikke, det er enda ikke funnet noen gentest for EP, sykdommer kan skippe flere ledd osv osv

Noen sykdommer er sikkert "enkle" men det spørs jo også på rasen man har :) Alt det som er nevnt over kan potensielt kelpie få, uten at noen kan si sikkert arvegang. Selv om man følger den "sikre" anbefalingen: Ikke bruks hunder med sykdommen, tar søsken ut av avl eller bruker friske søsken, og gjør ikke kombinasjonen eller liknede kombinasjon på nytt (selv om noen gjør det, så klarer andre unngå det).

Skrevet

Iallefall sykdommer jeg "har med" å gjøre: HD, AD, Rygg problematikk, CA, Krabb, EP, Allergi og andre imunitetssykdommer, DCM, andre kardio sykdommer, blødersykdommer.

På noen raser har CA en gen test, andre raser ikke, det er enda ikke funnet noen gentest for EP, sykdommer kan skippe flere ledd osv osv

Noen sykdommer er sikkert "enkle" men det spørs jo også på rasen man har :) Alt det som er nevnt over kan potensielt kelpie få, uten at noen kan si sikkert arvegang. Selv om man følger den "sikre" anbefalingen: Ikke bruks hunder med sykdommen, tar søsken ut av avl eller bruker friske søsken, og gjør ikke kombinasjonen eller liknede kombinasjon på nytt (selv om noen gjør det, så klarer andre unngå det).

Men alle er jo et potensielt problem på rasen om det ikke tas på alvor. Så får utvide første posten min til alle sykdommer man ikke vet arvegangen på, og tar "lett " på.
Skrevet

Jeg synes 10% er et veldig høyt tall. Er det så mange hunder innen en rase som får en sykdom så er den allerede ute av kontroll. Da er det et raseproblem som burde vært tatt tak i for lenge siden.

Skrevet

Kan ta gårdshunden som eksempel her.

Det er registrert 1586 individer, 616 av disse er HD røntget, det utgjør 38,8 % av rasen i helhet.
Av de 616 røngtede hundene, har vi følgende tall:
Fri: 494= 80,2 % av de røntgede hundene
Svak: 85 = 13,8% av de røntgede hundene
Middels: 31 = 5% av de røntgede hundene
Svak: 6 = 1% av de røntgede hundene

I tall så kan jeg være enig i at dette virker skremmende - og det er absolutt noe vi tar hensyn til i avlen. Men i teorien vil det grovt sett si at 1 av 5 hunder har HD - graden, plagene osv kommer ikke frem i tall. Vi har per dags dato ingen innraporterte tilfeller av hunder som har blitt avlivet grunnet plager med HD, hverken i svak, middels eller sterk grad. Så hvor stort problem er det EGENTLIG?
For all del - jeg skulle ønske vi hadde 100% HD fri rase - men tall er tall - de kan dras i alle rettninger, man må se helhet når man holder på.

Jeg syns folk har alt for lett for å henge seg opp i tall, i stedet for å se den reelle skaden sykdommen faktisk gjør på rasen. På min rase er det ikke sånn at man MÅ bruke hund med HD i avl, man klarer fint å styre unna om man ønsker. Matadoravl fra gammelt av er ett mye større problem - men det ser man ikke i tall med mindre man gjør research.

  • Like 4
Skrevet

En sykdom er et problem for rasen når den:
a) affiserer et stort antall individer

b) er en alvorlig sykdom (mild HD trenger f. eks ikke å være noe stort problem på en liten rase, mens hjertesvikt eller kreft er alvorlige sykdommer)

c) er vanskelig å avle bort (manglende tester, polygen nedarving, dyrt å teste for)

d) sykdom som dukker opp sent i hundens liv (når den allerede er brukt i avl), og som ikke er mulig å forutse før den inntreffer

Hos schäfer anser jeg f. eks at allergi og hudproblemer er et større problem enn HD. HD kan man i stor grad sikre seg mot ved å kjøpe fra frie linjer, mens allergi og hudproblemer blir "snakket ned" og det er det ingen som nevner annet enn når de panisk skriker ut at man ikke må gi bikkja en godbit for da får den diaré i en uke etterpå.

  • Like 1
Skrevet

Oi, jeg har visst glemt at jeg startet denne tråden :shocked:

Tusen takk for svarene! Skjønner at det er håpløst å sette noe eksakt tall, og at det er mange hensyn som må tas. Selv tenker jeg f.ek.s at en skikkelig fæl sykdom hvor de affiserte hundene blir skikkelig dårlige og garantert må avlives, må tas mer hensyn til enn mer diffuse greier hvor det ikke nødvendigvis er noen klar sammenheng mellom diagnose og hvor påvirket hunden blir. Og selvfølgelig er det som dere skriver mange andre hensyn å ta også.

Ser flere av dere nevner HD. Det var egentlig det jeg hadde i tankene da jeg startet tråden, selv om jeg ikke ønsket å begrense diskusjonen til bare det. Jeg hadde akkurat lest enda en HD-diskusjon på en av facebook-gruppene for en av rasene jeg har (samme hvilken rase det gjelder).

Disse diskusjonene er alltid nokså like. De store, kjente oppdretterne sier at de har holdt på med rasen i en mannsalder og aaaaldri hørt om noen hunder av den rasen som har vært plaget av det. Så kommer det mange innlegg fra hundeeiere som forteller om at de har eid eller kjent hunder som har vært plaget og endatil avlivet pga HD, men dette avfeies da som tilfeldigheter og udugelige eiere. HD er jo nesten ikke arvelig i det hele tatt, så alle problemer må skyldes at eierne gjør noe feil.

Dette er da en rase hvor et par av de mest erfarne oppdretterne har uttalt at rasen ikke har arvelige sykdommer i det hele tatt - til tross for at det er obligatorisk sjekk av alle avlshunder for en annen lidelse... Så jeg vet ikke helt hvor mye vekt en skal legge på uttalelser fra den kanten, akkurat..

Rasen har omtrent 20-25% tilfeller av HD (altså grad C, D eller E). Det er få som røntges, og det er mulig at en del av de som røntges blir røntget nettopp fordi de har problemer, og at antall diagnoser i rasen som helhet er lavere. På den annen side er det en rase som appellerer til en del aktive hundefolk som røntger uansett. Rasen er relativt liten og lett, men det er altså påvist at flere hunder ER plaget av HD, i motsetning til hva disse oppdretterne hevder.

Rasen sies ellers å være frisk og med godt gemytt (hvor riktig det er kan sikkert diskuteres), så det burde ikke være mange andre hensyn som må balanseres opp mot HD-problematikken.

Hva tenker dere - er 20 - 25 % greit under disse omstendighetene?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...