Gå til innhold
Hundesonen.no

Når har en hannhund dårlig gemytt?


MonicaT
 Share

Recommended Posts

Jeg forventer absolutt godt gemytt hos hundeeiere jeg. Det vil for det første si at jeg forventer at hunder med, skal vi kalle det mentale særtrekk, blir holdt unna situasjoner der de er en plage for mennesker og dyr. For det andre forventer jeg at folk ikke tar sjanser med hunder som faktisk kan skade noen. Hvis folk hadde vært realistiske og tatt ansvar så hadde jo ikke litt bølling vært noe problem.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns veldig mange hannhunder vi møter er slike hormontroll/jokketroll jeg? I mange tilfeller er det gjerne et eierskapt problem? For ofte bryr jo ikke hannhundeiere vi møter seg i det hele tatt (nei, det gjelder absolutt ikke alle). Aner ikke hvor mange hannhunder jeg har irettesatt, lempet vekk eller satt i bånd og ført tilbake til sine eiere sånn at mine får være i fred... Samtidig, er det egentlig greit at hannhunder oppfører seg slik mot tisper? Da tenker jeg ikke på å la være å korrigere for adferden, men at det i det hele tatt skal være nødvendig å måtte gjøre det? For det er vel ganske utbredt den adferden? Regnes det som hyperseksualitet eller er det en en normal del av unge hannhunders utvikling?

Min kan nok bli oppfattet som jokketroll. Men ikke hyperseksuell heldigvis. Han synes stort sett at alle tisper lukter godt og er kjempedeilige (er ikke alle mannfolk sånn da? :P), men det betyr ikke at han får love å kjøre på og overfalle tispa. Derfor jeg sjelden lar han leke med tisper, fordi jeg vet hvordan han er. Kastrerte tisper er bedre. Men jeg vil ikke si at det er jeg som har gjort han slik. Han var nok slik hos de forrige eierne også.Jeg har mange års erfaring med hunder, men akkurat dette problemet synes jeg er vanskelig å få gjort noe med. Ergo er han stort sett i bånd, hvis vi møter andre hunder. Selv ikke da, er det ikke alltid han får lov å hilse. Da tar jeg han heller med meg og går. Han blir korrigert hvis han blir for pågående. Da avbryter jeg leken og går videre. Han har faste lekekompiser og det holder. Har ikke behov for at han skal hilse på gud og hverman.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men verden er vel ikke så svart-hvit at jeg lar tispene ta hele jobben med å oppdra hannen min? Jeg - og sikkert veldig mange andre - sier ifra til bikkja, og han får ikke lov til hva som helst. Men det som også hjelper er om tispa faktisk sier ifra også. Et kort knurr eller to klapp med tennene, og så blir det rolig og god stemning. Det er ikke å være sur, det er å være tydelig. Det er vi mennesker som synes alt av veldig tydelig hundespråk er dårlig atferd, men noen ganger må hundene si ifra med litt større bokstaver for at det skal gå inn. Er det virkelig bare jeg som ikke synes det er så dårlig tispeatferd når de sier ifra? Det handler jo om å vise skjønn også. Vet man at den og den tispa ikke får gå i fred, blant annet fordi hun ikke sier ifra, ja, så får hormontrollet gå i bånd eller ikke møte henne til de verste hormonene har roa seg. Det går også an å se an situasjonen og avbryte leken hvis det bare er mas og plaging. Men faktum er at hvis det koker i starten så kan det bli hyggelig likevel om bikkja får beskjed om hva som tolereres av noen som snakker dens språk. Det er en del av å bli voksen. Også for tispas del, og mange vokser på seg motet til å si ifra etter hvert også. Det betyr ikke at de har som jobb å si ifra alltid og har hele oppdragerrollen, for så svart-hvitt er det faktisk ikke. Jeg gjør det i hvertfall ikke sånn. Hvis tispeeiere tror at all pubertetskok eller tydelige beskjeder er dårlig gemytt, så er det ikke rart det oppleves som at det er mye "jokkedyr" rundt om og at unge hannhunder kastreres over en lav sko. Vi eiere skal jo løse alle situasjoner for dem.

Jeg har ei tispe som hannhunder syns lukter godt selv om hun ikke er i nærheten av å ha løpetid, og som ikke er så flink til å si ifra sjøl, så hannhunder skal plage henne en stund før hun blir så sur at hun sier i fra så kraftig at de lar henne være i fred, og jeg syns det er dårlig gjort å utsette henne for det bare fordi at hannhund-eiere ikke gidder å oppdra bikkja si sjøl.

Jeg har også hatt ei tispe som hadde litt kortere lunte, og hun beit hull når andre hunder ikke tok signalene hennes (og hun var jo en belger, så hun syns at alle andre burde ta signalene hennes FORT), hun holdt på å ta øyet på en hannhund som trodde hun var blidere på høyre siden enn venstre siden - det var hun ikke. Hun ble sluppet med denne hannen nettopp fordi han var en gris som skulle bli satt på plass av ei tispe, jeg tror ikke han lærte noe av det. Jeg derimot lærte at jeg ikke er spesielt hypp på å risikere å bli økonomisk ansvarlig for skader min hund påfører andres uhøfllige bikkjer.

Nå har jeg to små tisper, og hannene vi kjenner er stort sett 2 og 3 ganger større enn dem, å overlate til de å sette på plass hanner, er urettferdig. Og unødvendig, fordi at det å oppdra hund er eiers jobb - og gidder ikke eier å ta den jobben, så gjør jeg det for dem fremfor å overlate det til jentene mine, for jeg foretrekker at de er de omgjengelige og greie tispene de er jeg, og ikke purker som tenner fra hæla og opp for den minste lille filleting fordi de har lært seg at de ikke blir tatt alvorlig før de er forbanna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter kastreringen har faktisk Kuro også blitt en sånn som andre hanner gjerne vil ri på. Jeg synes det er ufint når eierne ikke reagerer med én gang og tar bort hundene sine. Og vi går jo en del i Frognerparken, så det opplever vi innimellom selv i disse båndtvangstider...

Hanner (hunder generelt) som er til plage for andre når eier gjør en moderat innsats for å unngå at de ikke er det, synes jeg har dårlig gemytt. (Og ja, det inkluderer tidvis min egen.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del synes jeg det er urettferdig uavhengig av kjønn når man ikke fjerner sin hund før den andre hunden må si fra med "store ord".

Det skal være nok med dempede signaler, og eieren av den pågående/plagsomme hunden skal raskt fjerne den om ikke den tar de dempede signalene.

Jeg vil ikke ha en drittbikkje fordi han må bli plaget til tusen før han sier fra med "store bokstaver". Jeg liker hans gode språk og tålmodighet, og den vil jeg beholde.

Helt uavhengig om det er en tispe eller hannhund!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Handler ikke om at jeg er lat heller, for jeg korrigerer bikkja mi, men det er mye læring i at det kommer fra den som ikke liker atferden også.

De hannhundene som virkelig plager meg tar gjerne ikke korreks verken fra tispa eller eier. Så godt gemytt på hannhunder handler for meg litt om at de er i stand til å bruke hodet sitt selv om de har drifter.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg hannhund, men jeg har en tispe som er veldig, veldig pågående i lek. Det hadde vært supert om noen av de hun lekte med faktisk kunne si ifra til henne, men jeg synes det er veldig urettferdig å la henne holde på helt til de må si ifra på den måten. Da har det jo for de fleste gått altfor langt.. Det er mitt ansvar å lære henne opp til å ikke spise andre hunder under lek.

Jeg har vært på andre siden og, for med Luna så ble både hun og jeg drittlei når hun måtte si ifra. Hun var alltid en sånn som smalt i bakken og la seg på rygg når hanner ble for pågående. Det gjorde hun til hun ble ca 2. Da begynte hun å svare. Hun luktet alltid veldig godt, og vi var veldig plaget av hannhunder som skulle ri på henne 24/7. Hun var veldig tålmodig, spesielt de gangene hun var i bånd og en løs hann hadde løpt fra eieren sin... Hun måtte si ifra noen ganger, men det er jo så ukomfortabelt og ekkelt for tispene som faktisk må si ifra for å få fred.

Det verste er at mange hannhundeiere ikke skjønner at det er stressende for begge parter. "Nei nei, det er jo bare sånn de er. Det går over."

Hannhunder burde omgås trygge og stødige tisper som tydelig sier ifra med kroppsspråk, ikke glefsing/knurring. Det har ingenting for seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener det ikke er tispene som skal oppdra hannene, på samme måte som dersom en valp plager vettet av en voksen hund, så skal man som eier gå inn og begrense valpen før det går for langt. Til tross for valpelisens, så kan det hende at den voksne føler seg nødt å si fra, og da kan strikken ha blitt tøyd så langt at den smeller. Bedre å gå inn tidlig og "veilede". Sånn gjør jeg det med tispen min også, som har en tendens til å hekte seg fast på noen småhunder av og til; hun ser på de halvveis som jaktbytte og får veldig til ekkel jaktlek på de. Da går jeg inn og avbryter og ber henne kutte ut. Dersom hun ikke hører etter, blir hun fjernet. Forstår ikke at det skal være noe annerledes med hannhundoppdragelse? Jeg tenker i alle fall at dersom min hannhund (mot formodning) skulle bli så atal at en tispe må si ifra pga hannhundatferd, så har han allerede gått alt for langt. Så drøy vil jeg ikke at min hannhund skal være på tisper, enkelt og greit. Jeg har også blitt flinkere med årene til å lempe av ekle hannhunder fra min tispe, som dessverre har blitt en sånn sur grinete bitch som ikke har blitt hørt i sine små ord og nå stadig tyr til store. :no: Neste gang skal jeg gjøre alt så mye bedre, og det starter med å oppdra en hannhund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min ene synes det er kjempegøy å humpe på tisper, jeg synes det er dritflaut og kobler så kjapt jeg kan og får roet han. Det jeg opplever veldig ofte er at når jeg kommer trampende inn med mine sinte "NEI, SLUTT!" så kommer det ofte fra tispe-eierne at "Neida, hun må jo lære å si ifra"... så det er ikke bare hannhundeierne som synes at tispa skal si ifra, det er mange av de tispe-eierne vi har møtt som sier det samme. Mitt svar er gjerne at "Nei, jeg synes ikke det er greit at han skal løpe rundt og voldta av fri lyst".

Og når har en hannhund dårlig gemytt? Jeg svarer som noen har svart før at det er når den går utover det som forventes ut ifra rasen - på en negativ måte. For eksempel så synes jeg ikke at en hund av en rase som skal være reservert mot fremmede har dårlig gemytt om den digger fremmede, men om den derimot er livredd fremmede så er det dårlig gemytt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...