Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vi hentet en labradorvalp i dag, og det falt ikke i smak hos den 8 år gamle lundehundtispa vår. Når valpen forsøker å nærme seg meg eller samboeren min hender det at gamlehunden rett og slett jager den vekk, hvordan bør vi håndtere dette?

Lundehunden oppfører seg generelt nervøst rundt valpen; halen mellom beina og mye tenner så fort valpen nærmer seg både henne og oss. Er hun "sjalu"? Redd for å miste miste statusen som bortskjemt enebarn?

Skrevet

Dette kommer nok til å gå seg til. :) La dem begge få muligheten til å få fri fra hverandre, dvs. sørg for at lundehunden får fred hvis småtten er innpåsliten. Vi har også hatt tilfeller der gamlehunden var mindre imponert over den nye valpen, men det gikk seg til i løpet av en uke eller to.

Lykke til, og gratulerer med valp :)

  • Like 1
Skrevet

Vi hentet en labradorvalp i dag, og det falt ikke i smak hos den 8 år gamle lundehundtispa vår. Når valpen forsøker å nærme seg meg eller samboeren min hender det at gamlehunden rett og slett jager den vekk, hvordan bør vi håndtere dette?

Lundehunden oppfører seg generelt nervøst rundt valpen; halen mellom beina og mye tenner så fort valpen nærmer seg både henne og oss. Er hun "sjalu"? Redd for å miste miste statusen som bortskjemt enebarn?

Du sier det vell egentlig selv " oppfører seg generelt nervøst rundt valpen". Det kan selvsagt også være et snev av ressursforsvar, eller at hun rett og slett ikke liker den/uvant å ha en annen hund i hus, eller at hun ikke vet helt hvordan hun skal håndtere det. Det kan jo være flere ting på en gang som spiller inn.

Jeg fikk valp i hus for et par mnd siden, det falt ikke veldig i smak hos "gamla" her heller, men hun har fått øvd seg litt på forhånd ettersom min bror skaffet seg hund i fjor høst som vi har passet en del. Hun likte ikke den heller :P Hun til meg er generelt ikke så glad i valper, ikke fordi hun ikke liker dem direkte, men hun vet ikke helt hvordan hun skal forholde seg til dem i kombinasjon med at de er "all over" og plagsomme i starten. Det har gått seg til helt fint her, og nå har hun ikke noe problem med noen av dem, og min bror sin leker hun med også (og denne damen leker ikke med så mange).

Jeg har gitt beskjed til gamla om hva som ikke er lov også har jeg forsøk å skjerme begge to/være litt føre var litt å legge opp til at det blir mest mulig fred, ro å hygge for alle. Bruker å gi litt alene tid til begge to innimellom osv.

  • Like 3
Guest Klematis
Skrevet

Min miniatyr ble veldig grinete og ufin da lapphundvalpen kom. Han knurret og glefset, og fløy på henne et par ganger. Det gikk seg fint til, og nå leker de mye sammen, og koser seg.

Introduser dem heller i små doser, og la den voksne hunden skjermes fra voldsom og ivrig valp.

Mine får ikke være alene sammen når jeg er på jobb, for at han skal få fred fra henne, som kan være vel innpåsliten.

Skrevet

Jeg synes hun høres direkte redd ut jeg.. Og at hun ikke vil at den skal være der. Ulver velger jo flokken sin, det gjør ikke hunder. Det kan være greit å skille de nå i starten. Ikke la gamlemor få fyke på valpen (dette kan være skadelig for valpens psyke og sosialisering), og avbryt henne når hun prøver å jage den vekk. Det kan hende det går seg til, men det er ingen garanti. Hun kommer nok til å slutte å fyke på den, spesielt hvis dere sier ifra. Jeg hadde en voksen hund en gang jeg fikk valp, og han føyk ikke på, men han gjorde det ganske tydelig at han ikke ønsket noen annnen hund i huset. Han trakk seg unna, og lå hele dagene inne på et annet rom for å slippe å være med valpen, selv om de også kunne leke litt innimellom. Ellers kom han bare inn for å spise. Det var fryktelig trist. Så jeg ville jobbet masse med å få de til å funke sammen. Det er du som skal styre forholdet, og legge til rette for at det blir bra.

  • Like 1
Guest Yellow
Skrevet

Jeg vet med helt sikkerhet at min eldre hund aldri hadde vært komfortabel med å bo med en valp, og hvertfall ikke en stor valp. At det alltid går seg til er absolutt ikke tilfellet, men jobb mye for å tilrettelegge for lundisen og at hun skal få ha så mye fred fra valpen som mulig. Husk også på at valpen er vant til å måtte dele oppmerksomhet med minst søsken pluss mor (mulig oppdretter hadde end flere hunder), mens deres er vant til å være alenehund.

Skrevet

Det tok noen uker før Odin aksepterte at valpen var kommet for å bli, da vi fikk Kovu. Han var jo heller ikke glad i fremmede hunder fra før, men jeg vet ikke hvor stor forskjell det egentlig gjorde. Vi holdt dem adskilt den første tiden så lenge vi ikke var sammen med dem og fulgte med, og sørget ellers for at Odin hadde plass rundt seg til å kunne være i fred.

Gi dem tid, og gi gamlehunden plass, så går det helt sikkert bra etterhvert.

Skrevet

Vi har gjerdet av det hjørnet i stua hvor vi har senga til lundehunden og PCene våre (og dermed der vi sitter altfor store deler av dagen :P), så lundehunden har sitt lille "friområde" der, sammen med oss. Jeg synes hun har roet seg litt med tanke på hvor nær valpen får komme, og hun har defintivit ikke forsøkt å faktisk skade henne, så vi får håpe..! Får jo helt dårlig samvittighet av dette her :P Valpen vil leke og ha kontakt med lundedama, og blir bare avvist, mens lundedama på sin side ser temmelig trist ut selv.. firbeint minisåpeopera..

Skrevet

Ingen av mine eldre hunder har likt det når en valp har kommet. De har vært total uinteressert og sur. Men det går seg til :) De blir vant til hverandre tilslutt. Husk å skjerm den eldste fra den yngste, så den yngste ikke plager seg for mye. La den eldste ha et fristed. Og husk og gi nok kos og oppmerksomhet til den eldste, og gå turer alene med den iblant.

Skrevet

Det går bedre synes jeg :) Lundehunden aksepterer stadig mer valpegalskap før hun sier ifra (valpen derimot ser ikke ut til å ta poenget, og plager henne like mye). Men i dag er lundisen på besøk hos foreldrene mine, og jeg merker stor forskjell på valpen; den er veeeldig mye roligere enn når lundehunden er hjemme. Nesten så jeg får lyst til å sende gamlemor på noen ukers ferieopphold hos foreldrene mine :P

Skrevet

Da schäferen kom i hus 8 uker gammel hadde jeg en hund fra før og bodde sammen med ei venninne som har en eldre nakenhund. Ingen av de var særlig imponert over valpemonsteret, men det gikk seg til mellom mine hunder i løpet av noen dager. Nakenhunden hata valpen så intenst og valpen hørte bare på kjeft fra han etpar ganger før hun fant ut at hun var like stor som han og overlegen i styrke, så hun terga på han for at han skulle bli sint, så der ble de skilt og nakenhunden fikk mye fred og plass. Jo eldre valpen ble, jo mer ble hun akseptert av nakenhunden og til slutt bare sameksisterte de uten tull, selv om de verken lekte eller gjorde noen ting sammen.

Skrevet

Vi hentet en labradorvalp i dag, og det falt ikke i smak hos den 8 år gamle lundehundtispa vår. Når valpen forsøker å nærme seg meg eller samboeren min hender det at gamlehunden rett og slett jager den vekk, hvordan bør vi håndtere dette?

Lundehunden oppfører seg generelt nervøst rundt valpen; halen mellom beina og mye tenner så fort valpen nærmer seg både henne og oss. Er hun "sjalu"? Redd for å miste miste statusen som bortskjemt enebarn?

Jeg tror nok det er ganske vanlig at den gamle hunden setter opp et noe misbilligende fjes når en liten, spretten og plagsom valp plutselig dukker opp i heimen. Det tar gjerne noen dager til de har vent seg til hverandre, og den gamle forstår at den nye er kommet for å bli. Alt blir en vane, heter det jo, og for hundenes del skjer dette som regel i løpet av ganske kort tid. Selvsagt finnes det unntak, men jeg tror de aller fleste hunder som er riktig skrudd sammen, vil godta en ny valp i hus innen rimelig tid, selv om de viser litt forskrekkelse eller misnøye de aller første dagene.

Jeg har selv to hunder, og den første (tispe) var rundt halvannet år da valp nr to (hannhund) kom i hus. De første dagene trodde ikke eldste hunden sine egne øyne omtrent, da valpen freidig labbet bort til henne f.eks. i sofaen og la seg ned, tett inntil, for å ta seg en hvil eller sove litt. Hun flyttet seg øyeblikkelig fortørnet vekk, så langt unna som mulig i sofaen. Hun gikk ned på gulvet om nødvendig, dersom småen fulgte etter henne og prøvde å legge seg inntil henne på nytt. Det tok en ukes tid med denne avstandssøkende atferden, der valpen diltet etter henne og hun prøvde å finne seg andre steder å være enn han, men så virket det som om det demret for henne at "han er nok kommet for å bli".

Etter en ukes tid så jeg de første tegnene til at hun begynte og synes han var litt artig, tross alt, og ville løpe litt rundt og leke med han. Hun begynte å frivillig oppholde seg på samme sted som han. F.eks, om han fant en flekk han minstemann sto og snuste interessert på, kom hun nysgjerrig etter ganske raskt og joinet han, for å finne ut hva han snuste på. Og når hun sto på muren og speidet over hagegjerdet, så var det ok for henne at han småen kom og kopierte henne og sto tett inntil henne og glodde over kanten av gjerdet, han også. Det var såvidt han rakk over kanten med snuta da, og han var så søt der han sto, atte :)

I dag er det gått noen år og de er verdens beste venner og veldig avhengige av hverandre. De dilter i hælene på hverandre støtt.

Skrevet

En liten oppdatering: Nå har valpen vært her ca 1,5 uke og jeg synes ikke det går så mye bedre foreløpig. Gamlebikkja får aldri være i fred for valpen, så hun tilbringer hele dagen i sofaen (hvor valpen ikke klarer å komme opp) eller i den inngjerda kroken her i stua sammen med meg, hvor PC'er og hundesengen hennes står. I tillegg har gamlemor begynt å glefse når valpen har tyggebein eller leker, og vil gjerne ta de fra henne. Jeg holder de under oppsikt så godt jeg kan hver gang de er sammen, men så fort jeg snur ryggen til jager hun valpen fra leker/tyggebein.

Hadde nettopp en episode her hvor valpen tygget på en grisehale utenfor denne PCkroken, mens gamlehunden lå rett innenfor gjerdet og knurret og viste tenner. Avledning fungerer der og da, men minuttet etter er det jo like ille igjen? :icon_confused:

Jeg har muligheten til å sette bort eldstemann til noen i familien for en periode, og jeg må si det frister veldig. Valpen er også mye roligere når hun ikke er her. Hun har jo en del uvaner også som jeg ikke vil at valpen skal lære. På den andre siden risikerer jeg vel kanskje å gjøre det enda mer problematisk for dem å komme overens på sikt dersom jeg skiller de nå?

Skrevet

Har dere ikke mulighet for å dele av rom i litt større grad enn nå, slik at gamlehunden også kan få bevege seg litt mer? Jeg tror det er avgjørende for triveslen til gamlehunden og aksepten av valpen at gamlehunden ikke føler seg begrenset av valpen. Her ville jeg heller begrenset valpen mer.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror ikke det er lurt å sende bort gamlehunden nå, selv om det sikkert føles kjekt en gang iblant. Når hun kommer tilbake etter *hvor lang tid?* så kommer hun ikke til å være mer vant med valpen, og valpen heller ikke med henne.

Når det er sagt, så høres det ikke ut som om det går så særlig bra.. selvsagt må dere gi det litt mer tid, men hadde det vært meg ville jeg ha begynt å tenke litt over hvordan dette kan løses på lang sikt. Mulig jeg er pessimistisk fordi jeg har opplevd selv at det ikke funket, men det er nå en gang sånn at det faktisk kan skje.

Hvis dere er fast bestemt på å få det til å funke, ville jeg lagt inn alle kluter på dette prosjektet, som sikkert er et heltidsprosjekt i starten. Sett opp en plan over hvordan dere vil ha det, og lag regler for hvordan ting skal være. Gjennomfør det. Eksempel; dere bestemmer hvem som herjer med hvem. Hvis gamlemor ikke klarer å si ifra på en ok måte (det høres ikke sånn ut), og/eller valpen ikke tar korreks (det høres ikke sånn ut heller), så må dere gå inn og bestemme hva som er okei. Noen ting må gamlemor lære seg å tåle; dere bestemmer hva. Andre ting må valpen ikke få lov til; dere setter grenser og hindrer den fra dette. Jeg ville ikke latt gamlemor ligge og flekke tenner når hun strengt tatt er trygg, det er ikke greit, det må hun tåle. Valpen får ikke lov å herje med gamlemor sånn at hun blir nødt å si fra gjentatte ganger (sett opp et spesifikt tall her, feks to ganger), da bli valpen puttet i grinden og gamlemor får gå løs. Når de er sammen, så skal dere styre hva de gjør. Dersom tyggebein fremmer forsvar, er ikke det så lurt. Noen hunder kan bruke slike ting som en unnskyldning for å få fred også, dette blir noe annet, og kan være ok til en viss grad. Den andre hunden må da ta hintet. Det er mye hundespråk som er greit å kunne, føler dere at dere er trygge på dette? At dere klarer å se hva som er ok atferd fra den ene eller den andre? Det kan godt hende jeg tar feil, men jeg får litt inntrykk av at dere sitter mye på data med gamlemor på innsiden og valpen herjende på utsiden..? Kanskje dere må gå mye mer aktivt inn og jobbe med dette. Det er ikke enkelt å ha valp, og slett ikke når gamlemor ikke godtar den lille.

  • Like 3
Skrevet

Ta vekk leker å tyggebein så har du et problem mindre og en ting mindre som kan skape konflikt og uvennskap mellom hundene. Eller så tar det tid, 1.5 uke er ikke mye tid. Her har det gått 3.5 mnd nå og selv om det går mye bedre så er Varga fortsatt ikke overbegeistret for valpen. Sånn var hun til min brors valp også, men når hun hadde kjent henne et halvår så skjedde det noe å nå er hun en av få hunder varga faktisk gidder å leke med å de kan holde på i evigheter om vi slipper dem på et jorde. Det gjør hun ikke med noen annen tror jeg. Og hun har ikke sånn usikkerhets tull som hun kan ha til en del andre (feks hive seg rundt å glefse når de løper og den andre hunden begynner å komme for nært bakfra), selv om de leker ganske røft.

  • Like 1
Skrevet

Fortsett å ha de sammen, men adskilt i større grad hvis mulighet så gamlemor få vært ifred.. De må jo lære å omgås hverandre og 1,5 uke er ikke lenge. Vent ihvertfall ett par mnd på å se om det bedrer seg. Og gjerne la de omgås ute sammen hvor det er større plass. Men du må inn å fjerne valpen hvis du ser at den ikke tar hintet til gamlemor. Den store valpen kan lett bli voldsomt mot den minste hunden.

Skrevet

Sette opp kompostgrind til å ha valpen i og ha dem sammen slik? Ellers er der viktig at gamlehunden får tid på seg til omstillingen. Og det kan ta måneder. Så planlegging kreves. Ellers prøv å finne på aktiviteter de kan gjøre sammen uten å liksom være klint oppi hverandre. Jeg har en gammel tispe som avskyr valper. Likevel har vi hatt flere valper hun har vært med å oppdra. På sine premisser selvsagt. Gamla har pleid å løsne litt når valpene ikke er spedvalper lengre og ellers har JEG satt tydelige grenser for hvor mye valpen får oppsøke den gamle. Når den eldste oppfordrer til kontakt, noe som i vårt hjem har pleid å ta en del uker eller opptil et par måneder, er som regel koden knekt.

Skrevet

Vi har også en eldre tispe som ikke var så veldig happy for den nye viltre valpen. Men det løste seg veldig godt. Hun fikk lov å si ifra når hun ble lei og vi kontrollerte valpen at hun ikke fikk rase å plage den eldre. Løste seg veldig lett, det er bare veldig viktig at du er tydelig til stede og viser at du har kontroll på valpen så den eldre får fred og slipper å ta alle avgjørelser ang valpen.

Alt av tyggebein o.l fikk de ikke før de var blitt "enig". Eneste tingen valpen fikk ha var en kong for tennene.

  • Like 1
Skrevet

Vil bare understreke at vår gamlehunden får IKKE irettesette valpen. Hun er altfor hardhendt. Har man en hund man vet er flink med valper er det jo en annen sak ☺

Skrevet

Jeg ville ikke sendt bort den eldre hunden, det kan være det bare skape mer problemer. Valpen blir gjerne trygg og litt eplekjekk i huset som ene hund og kommer sikkert til å plage gamlemor enda mer. Jeg signerer @Huldra som hadde veldig fine tanker om tema som jeg sier meg helt enig med :)

  • Like 1
  • 3 weeks later...
Skrevet

Har ikke lest alle de andre svarene, men vi hadde en lignende situasjon når vi fikk vår valp, Cora (Breton). Den eldste hunden, Raisa (Münsterlander, 10år) ignorerte henne for det meste den første uken. Det gikk seg noe til etterhvert, men Raisa er generelt veldig dominant og det var veldig av og på med hvordan Raisa behandlet Cora. Det ble ganske voldsomt etterhvert og det viste seg at Raisa hadde kreft og vi måtte dermed avlive henne. Hvis ting blir verre er det kanskje en ide å få skjekket hunden hos dyrlegen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...