Gå til innhold
Hundesonen.no

Gamlehunden liker ikke ny valp


Rosin
 Share

Recommended Posts

Vi hentet en labradorvalp i dag, og det falt ikke i smak hos den 8 år gamle lundehundtispa vår. Når valpen forsøker å nærme seg meg eller samboeren min hender det at gamlehunden rett og slett jager den vekk, hvordan bør vi håndtere dette?

Lundehunden oppfører seg generelt nervøst rundt valpen; halen mellom beina og mye tenner så fort valpen nærmer seg både henne og oss. Er hun "sjalu"? Redd for å miste miste statusen som bortskjemt enebarn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette kommer nok til å gå seg til. :) La dem begge få muligheten til å få fri fra hverandre, dvs. sørg for at lundehunden får fred hvis småtten er innpåsliten. Vi har også hatt tilfeller der gamlehunden var mindre imponert over den nye valpen, men det gikk seg til i løpet av en uke eller to.

Lykke til, og gratulerer med valp :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hentet en labradorvalp i dag, og det falt ikke i smak hos den 8 år gamle lundehundtispa vår. Når valpen forsøker å nærme seg meg eller samboeren min hender det at gamlehunden rett og slett jager den vekk, hvordan bør vi håndtere dette?

Lundehunden oppfører seg generelt nervøst rundt valpen; halen mellom beina og mye tenner så fort valpen nærmer seg både henne og oss. Er hun "sjalu"? Redd for å miste miste statusen som bortskjemt enebarn?

Du sier det vell egentlig selv " oppfører seg generelt nervøst rundt valpen". Det kan selvsagt også være et snev av ressursforsvar, eller at hun rett og slett ikke liker den/uvant å ha en annen hund i hus, eller at hun ikke vet helt hvordan hun skal håndtere det. Det kan jo være flere ting på en gang som spiller inn.

Jeg fikk valp i hus for et par mnd siden, det falt ikke veldig i smak hos "gamla" her heller, men hun har fått øvd seg litt på forhånd ettersom min bror skaffet seg hund i fjor høst som vi har passet en del. Hun likte ikke den heller :P Hun til meg er generelt ikke så glad i valper, ikke fordi hun ikke liker dem direkte, men hun vet ikke helt hvordan hun skal forholde seg til dem i kombinasjon med at de er "all over" og plagsomme i starten. Det har gått seg til helt fint her, og nå har hun ikke noe problem med noen av dem, og min bror sin leker hun med også (og denne damen leker ikke med så mange).

Jeg har gitt beskjed til gamla om hva som ikke er lov også har jeg forsøk å skjerme begge to/være litt føre var litt å legge opp til at det blir mest mulig fred, ro å hygge for alle. Bruker å gi litt alene tid til begge to innimellom osv.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Min miniatyr ble veldig grinete og ufin da lapphundvalpen kom. Han knurret og glefset, og fløy på henne et par ganger. Det gikk seg fint til, og nå leker de mye sammen, og koser seg.

Introduser dem heller i små doser, og la den voksne hunden skjermes fra voldsom og ivrig valp.

Mine får ikke være alene sammen når jeg er på jobb, for at han skal få fred fra henne, som kan være vel innpåsliten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes hun høres direkte redd ut jeg.. Og at hun ikke vil at den skal være der. Ulver velger jo flokken sin, det gjør ikke hunder. Det kan være greit å skille de nå i starten. Ikke la gamlemor få fyke på valpen (dette kan være skadelig for valpens psyke og sosialisering), og avbryt henne når hun prøver å jage den vekk. Det kan hende det går seg til, men det er ingen garanti. Hun kommer nok til å slutte å fyke på den, spesielt hvis dere sier ifra. Jeg hadde en voksen hund en gang jeg fikk valp, og han føyk ikke på, men han gjorde det ganske tydelig at han ikke ønsket noen annnen hund i huset. Han trakk seg unna, og lå hele dagene inne på et annet rom for å slippe å være med valpen, selv om de også kunne leke litt innimellom. Ellers kom han bare inn for å spise. Det var fryktelig trist. Så jeg ville jobbet masse med å få de til å funke sammen. Det er du som skal styre forholdet, og legge til rette for at det blir bra.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Jeg vet med helt sikkerhet at min eldre hund aldri hadde vært komfortabel med å bo med en valp, og hvertfall ikke en stor valp. At det alltid går seg til er absolutt ikke tilfellet, men jobb mye for å tilrettelegge for lundisen og at hun skal få ha så mye fred fra valpen som mulig. Husk også på at valpen er vant til å måtte dele oppmerksomhet med minst søsken pluss mor (mulig oppdretter hadde end flere hunder), mens deres er vant til å være alenehund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det tok noen uker før Odin aksepterte at valpen var kommet for å bli, da vi fikk Kovu. Han var jo heller ikke glad i fremmede hunder fra før, men jeg vet ikke hvor stor forskjell det egentlig gjorde. Vi holdt dem adskilt den første tiden så lenge vi ikke var sammen med dem og fulgte med, og sørget ellers for at Odin hadde plass rundt seg til å kunne være i fred.

Gi dem tid, og gi gamlehunden plass, så går det helt sikkert bra etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har gjerdet av det hjørnet i stua hvor vi har senga til lundehunden og PCene våre (og dermed der vi sitter altfor store deler av dagen :P), så lundehunden har sitt lille "friområde" der, sammen med oss. Jeg synes hun har roet seg litt med tanke på hvor nær valpen får komme, og hun har defintivit ikke forsøkt å faktisk skade henne, så vi får håpe..! Får jo helt dårlig samvittighet av dette her :P Valpen vil leke og ha kontakt med lundedama, og blir bare avvist, mens lundedama på sin side ser temmelig trist ut selv.. firbeint minisåpeopera..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen av mine eldre hunder har likt det når en valp har kommet. De har vært total uinteressert og sur. Men det går seg til :) De blir vant til hverandre tilslutt. Husk å skjerm den eldste fra den yngste, så den yngste ikke plager seg for mye. La den eldste ha et fristed. Og husk og gi nok kos og oppmerksomhet til den eldste, og gå turer alene med den iblant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går bedre synes jeg :) Lundehunden aksepterer stadig mer valpegalskap før hun sier ifra (valpen derimot ser ikke ut til å ta poenget, og plager henne like mye). Men i dag er lundisen på besøk hos foreldrene mine, og jeg merker stor forskjell på valpen; den er veeeldig mye roligere enn når lundehunden er hjemme. Nesten så jeg får lyst til å sende gamlemor på noen ukers ferieopphold hos foreldrene mine :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da schäferen kom i hus 8 uker gammel hadde jeg en hund fra før og bodde sammen med ei venninne som har en eldre nakenhund. Ingen av de var særlig imponert over valpemonsteret, men det gikk seg til mellom mine hunder i løpet av noen dager. Nakenhunden hata valpen så intenst og valpen hørte bare på kjeft fra han etpar ganger før hun fant ut at hun var like stor som han og overlegen i styrke, så hun terga på han for at han skulle bli sint, så der ble de skilt og nakenhunden fikk mye fred og plass. Jo eldre valpen ble, jo mer ble hun akseptert av nakenhunden og til slutt bare sameksisterte de uten tull, selv om de verken lekte eller gjorde noen ting sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hentet en labradorvalp i dag, og det falt ikke i smak hos den 8 år gamle lundehundtispa vår. Når valpen forsøker å nærme seg meg eller samboeren min hender det at gamlehunden rett og slett jager den vekk, hvordan bør vi håndtere dette?

Lundehunden oppfører seg generelt nervøst rundt valpen; halen mellom beina og mye tenner så fort valpen nærmer seg både henne og oss. Er hun "sjalu"? Redd for å miste miste statusen som bortskjemt enebarn?

Jeg tror nok det er ganske vanlig at den gamle hunden setter opp et noe misbilligende fjes når en liten, spretten og plagsom valp plutselig dukker opp i heimen. Det tar gjerne noen dager til de har vent seg til hverandre, og den gamle forstår at den nye er kommet for å bli. Alt blir en vane, heter det jo, og for hundenes del skjer dette som regel i løpet av ganske kort tid. Selvsagt finnes det unntak, men jeg tror de aller fleste hunder som er riktig skrudd sammen, vil godta en ny valp i hus innen rimelig tid, selv om de viser litt forskrekkelse eller misnøye de aller første dagene.

Jeg har selv to hunder, og den første (tispe) var rundt halvannet år da valp nr to (hannhund) kom i hus. De første dagene trodde ikke eldste hunden sine egne øyne omtrent, da valpen freidig labbet bort til henne f.eks. i sofaen og la seg ned, tett inntil, for å ta seg en hvil eller sove litt. Hun flyttet seg øyeblikkelig fortørnet vekk, så langt unna som mulig i sofaen. Hun gikk ned på gulvet om nødvendig, dersom småen fulgte etter henne og prøvde å legge seg inntil henne på nytt. Det tok en ukes tid med denne avstandssøkende atferden, der valpen diltet etter henne og hun prøvde å finne seg andre steder å være enn han, men så virket det som om det demret for henne at "han er nok kommet for å bli".

Etter en ukes tid så jeg de første tegnene til at hun begynte og synes han var litt artig, tross alt, og ville løpe litt rundt og leke med han. Hun begynte å frivillig oppholde seg på samme sted som han. F.eks, om han fant en flekk han minstemann sto og snuste interessert på, kom hun nysgjerrig etter ganske raskt og joinet han, for å finne ut hva han snuste på. Og når hun sto på muren og speidet over hagegjerdet, så var det ok for henne at han småen kom og kopierte henne og sto tett inntil henne og glodde over kanten av gjerdet, han også. Det var såvidt han rakk over kanten med snuta da, og han var så søt der han sto, atte :)

I dag er det gått noen år og de er verdens beste venner og veldig avhengige av hverandre. De dilter i hælene på hverandre støtt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En liten oppdatering: Nå har valpen vært her ca 1,5 uke og jeg synes ikke det går så mye bedre foreløpig. Gamlebikkja får aldri være i fred for valpen, så hun tilbringer hele dagen i sofaen (hvor valpen ikke klarer å komme opp) eller i den inngjerda kroken her i stua sammen med meg, hvor PC'er og hundesengen hennes står. I tillegg har gamlemor begynt å glefse når valpen har tyggebein eller leker, og vil gjerne ta de fra henne. Jeg holder de under oppsikt så godt jeg kan hver gang de er sammen, men så fort jeg snur ryggen til jager hun valpen fra leker/tyggebein.

Hadde nettopp en episode her hvor valpen tygget på en grisehale utenfor denne PCkroken, mens gamlehunden lå rett innenfor gjerdet og knurret og viste tenner. Avledning fungerer der og da, men minuttet etter er det jo like ille igjen? :icon_confused:

Jeg har muligheten til å sette bort eldstemann til noen i familien for en periode, og jeg må si det frister veldig. Valpen er også mye roligere når hun ikke er her. Hun har jo en del uvaner også som jeg ikke vil at valpen skal lære. På den andre siden risikerer jeg vel kanskje å gjøre det enda mer problematisk for dem å komme overens på sikt dersom jeg skiller de nå?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere ikke mulighet for å dele av rom i litt større grad enn nå, slik at gamlehunden også kan få bevege seg litt mer? Jeg tror det er avgjørende for triveslen til gamlehunden og aksepten av valpen at gamlehunden ikke føler seg begrenset av valpen. Her ville jeg heller begrenset valpen mer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke det er lurt å sende bort gamlehunden nå, selv om det sikkert føles kjekt en gang iblant. Når hun kommer tilbake etter *hvor lang tid?* så kommer hun ikke til å være mer vant med valpen, og valpen heller ikke med henne.

Når det er sagt, så høres det ikke ut som om det går så særlig bra.. selvsagt må dere gi det litt mer tid, men hadde det vært meg ville jeg ha begynt å tenke litt over hvordan dette kan løses på lang sikt. Mulig jeg er pessimistisk fordi jeg har opplevd selv at det ikke funket, men det er nå en gang sånn at det faktisk kan skje.

Hvis dere er fast bestemt på å få det til å funke, ville jeg lagt inn alle kluter på dette prosjektet, som sikkert er et heltidsprosjekt i starten. Sett opp en plan over hvordan dere vil ha det, og lag regler for hvordan ting skal være. Gjennomfør det. Eksempel; dere bestemmer hvem som herjer med hvem. Hvis gamlemor ikke klarer å si ifra på en ok måte (det høres ikke sånn ut), og/eller valpen ikke tar korreks (det høres ikke sånn ut heller), så må dere gå inn og bestemme hva som er okei. Noen ting må gamlemor lære seg å tåle; dere bestemmer hva. Andre ting må valpen ikke få lov til; dere setter grenser og hindrer den fra dette. Jeg ville ikke latt gamlemor ligge og flekke tenner når hun strengt tatt er trygg, det er ikke greit, det må hun tåle. Valpen får ikke lov å herje med gamlemor sånn at hun blir nødt å si fra gjentatte ganger (sett opp et spesifikt tall her, feks to ganger), da bli valpen puttet i grinden og gamlemor får gå løs. Når de er sammen, så skal dere styre hva de gjør. Dersom tyggebein fremmer forsvar, er ikke det så lurt. Noen hunder kan bruke slike ting som en unnskyldning for å få fred også, dette blir noe annet, og kan være ok til en viss grad. Den andre hunden må da ta hintet. Det er mye hundespråk som er greit å kunne, føler dere at dere er trygge på dette? At dere klarer å se hva som er ok atferd fra den ene eller den andre? Det kan godt hende jeg tar feil, men jeg får litt inntrykk av at dere sitter mye på data med gamlemor på innsiden og valpen herjende på utsiden..? Kanskje dere må gå mye mer aktivt inn og jobbe med dette. Det er ikke enkelt å ha valp, og slett ikke når gamlemor ikke godtar den lille.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ta vekk leker å tyggebein så har du et problem mindre og en ting mindre som kan skape konflikt og uvennskap mellom hundene. Eller så tar det tid, 1.5 uke er ikke mye tid. Her har det gått 3.5 mnd nå og selv om det går mye bedre så er Varga fortsatt ikke overbegeistret for valpen. Sånn var hun til min brors valp også, men når hun hadde kjent henne et halvår så skjedde det noe å nå er hun en av få hunder varga faktisk gidder å leke med å de kan holde på i evigheter om vi slipper dem på et jorde. Det gjør hun ikke med noen annen tror jeg. Og hun har ikke sånn usikkerhets tull som hun kan ha til en del andre (feks hive seg rundt å glefse når de løper og den andre hunden begynner å komme for nært bakfra), selv om de leker ganske røft.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsett å ha de sammen, men adskilt i større grad hvis mulighet så gamlemor få vært ifred.. De må jo lære å omgås hverandre og 1,5 uke er ikke lenge. Vent ihvertfall ett par mnd på å se om det bedrer seg. Og gjerne la de omgås ute sammen hvor det er større plass. Men du må inn å fjerne valpen hvis du ser at den ikke tar hintet til gamlemor. Den store valpen kan lett bli voldsomt mot den minste hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sette opp kompostgrind til å ha valpen i og ha dem sammen slik? Ellers er der viktig at gamlehunden får tid på seg til omstillingen. Og det kan ta måneder. Så planlegging kreves. Ellers prøv å finne på aktiviteter de kan gjøre sammen uten å liksom være klint oppi hverandre. Jeg har en gammel tispe som avskyr valper. Likevel har vi hatt flere valper hun har vært med å oppdra. På sine premisser selvsagt. Gamla har pleid å løsne litt når valpene ikke er spedvalper lengre og ellers har JEG satt tydelige grenser for hvor mye valpen får oppsøke den gamle. Når den eldste oppfordrer til kontakt, noe som i vårt hjem har pleid å ta en del uker eller opptil et par måneder, er som regel koden knekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har også en eldre tispe som ikke var så veldig happy for den nye viltre valpen. Men det løste seg veldig godt. Hun fikk lov å si ifra når hun ble lei og vi kontrollerte valpen at hun ikke fikk rase å plage den eldre. Løste seg veldig lett, det er bare veldig viktig at du er tydelig til stede og viser at du har kontroll på valpen så den eldre får fred og slipper å ta alle avgjørelser ang valpen.

Alt av tyggebein o.l fikk de ikke før de var blitt "enig". Eneste tingen valpen fikk ha var en kong for tennene.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ikke sendt bort den eldre hunden, det kan være det bare skape mer problemer. Valpen blir gjerne trygg og litt eplekjekk i huset som ene hund og kommer sikkert til å plage gamlemor enda mer. Jeg signerer @Huldra som hadde veldig fine tanker om tema som jeg sier meg helt enig med :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Har ikke lest alle de andre svarene, men vi hadde en lignende situasjon når vi fikk vår valp, Cora (Breton). Den eldste hunden, Raisa (Münsterlander, 10år) ignorerte henne for det meste den første uken. Det gikk seg noe til etterhvert, men Raisa er generelt veldig dominant og det var veldig av og på med hvordan Raisa behandlet Cora. Det ble ganske voldsomt etterhvert og det viste seg at Raisa hadde kreft og vi måtte dermed avlive henne. Hvis ting blir verre er det kanskje en ide å få skjekket hunden hos dyrlegen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...