Gå til innhold
Hundesonen.no

Problemhund og avlivning


Humle
 Share

Recommended Posts

Langt å lese, men setter pris på alle som gjør det. Litt usikker på hva jeg egentlig vil med denne tråden, tror jeg håper på å få litt synspunkter og innspill fra hundefolk utenfra.
Jeg har en hund med diverse problemer som den har hatt siden jeg fikk den. Jeg har jobbet mye med hunden gjennom mange år, og det har jo gitt noe resultater etter hvert. I dag er hun en mye greiere hund enn hun var. Hun utagerer sjeldent på folk, er ikke redd for barn lenger og utageringen mot andre hunder er mye bedre i forhold til hva det en gang var. Men, jeg ser jo at hunden fortsatt er engstelig. Selv om hun nå har lært seg å reagere på en måte som jeg liker bedre, er redselen og usikkerheten fortsatt der.
Men problemene på tur kan jeg egentlig leve med, det vanskeligste er alle greiene hennes i hverdagen. I løpet av en dag har hun sine små perioder med stressatferd; jaging av hale, overdreven intimvask og hun er en generelt rastløs hund som synes det er vanskelig å slappe av.
Hunden har en iboende usikkerhet som kommer frem i mange situasjoner. Hun er redd når det kommer folk eller hun hører lyder utenfor. Før ble hun så redd at hun kunne gjøre fra seg inne i hysteriet, men det har heldigvis blitt bedre med tiden.
Hun har et høyt ressursforsvar, ikke bare ovenfor liggeplasser, leker og sin egen mat, men også ting vi (folk) spiser og oss folk. Det er umulig å unngå dette helt, uansett hvor mye jeg tilrettelegger og fjerner. Når det først ”snapper” for henne, gir hun seg ikke selv om den andre hunden demper og prøver å unngå konflikt med å gå unna. Om man ikke får klappet tak i hunden, angriper hun og det blir slåsskamp. Frem til nå har det ikke vært noen alvorlige skader, men jeg uroer meg jo for at det en dag kanskje ikke er folk der til å skille dem når det smeller.
Å bo uten en annen hund er heller ikke et alternativ, da hun har en veldig sterk separasjonsangst. Hun trives ikke egentlig alene hjemme selv med en annen hund heller, og kan ikke være alene mer enn max. 4-5 timer uten at hun tisser på gulvet (er stressrelatert, hunden har ingen problemer med å holde seg).
Separasjonsangsten kommer også til syne på besøk og under reiser, da hun blir veldig usikker og stressa om ikke alle er samlet tiden. Dette var enda mer ekstremt da hun var yngre, men det er fortsatt en greie som gjør reising og besøk til noe jeg begrenser til et minimum.
Til slutt har hun problemet med bilen. Det har hun alltid hatt siden hun var bilsyk som valp og det tydeligvis har utløst en angst for bilen som jeg ikke får trent vekk. Før var det så ille at hun ikke kunne gå forbi biler og måtte gå store omveier. Jeg tror også usikkerheten i forbindelse med nye steder/besøk/reiser er med på å forsterke angsten for bilen. Uansett hvor kort eller langt vi kjører, ligger hun skyhøyt i stress når vi kommer frem.
De hverdagslige tingene og problemet med bilen/reising, er jo helt klart noe som begrenser både vårt og hundens liv på mange måter. Jeg skjønner jo selv hva jeg egentlig burde gjøre, både for min og hundens del. Men så er hun jo en så velfungerende hund utenom alt dette. Majoriteten av tiden er hun en grei hund, når problemene hennes ikke trigges er hun en veldig fin hund. Hun finnes ikke aggressiv mot folk, selv om hun er usikker i forhold til fremmede. Hun kommer alltid på innkalling, går pent i bånd og er fin å trene med.
Å avlive sitter ikke lett hos meg, og jeg kjenner at det er så utrolig vanskelig. Tanken om avlivning har ligget og ulmet siden hunden var valp. Ingen av disse problemene er nye, og jeg ser og har alltid sett dem, men de er lette å ignorere. Om jeg ikke tar henne med i bilen noe sted og bare holder meg (eller den andre hunden) hjemme, er ikke bil eller separasjonsangsten noe issue. Om jeg fjerner alle liggeplasser utenom tepper, har nulltoleranse for å ligge i møbler, fôrer hundene slik at de ikke ser hverandre og passer på at hun ikke får ligge rundt bordet når vi andre spiser, - er ikke ressursforsvaret heller noe stort issue.
Men jeg kan ikke tilrettelegge hele tiden, og all tilretteleggingen går jo ikke bare utover meg og hunden selv, men resten av familien og den andre hunden.
Denne hunden har i grunn ødelagt mye av gleden min med å ha hund. Jeg har hatt problemhunden i 5 år, og 4,5 år av den tiden har jeg trent og tilrettelagt for problemene hennes. Jeg kjenner at jeg er lei av å ha en hund som ikke fungerer, og å hele tiden måtte jobbe med et eller annet atferdsproblem. Jeg har jo en annen velfungerende hund som det ikke er noen problemer med, men selv om jeg har motstykket og ser hvor ille det er med problemhunden, så er jeg fortsatt litt blind. Det føles feil å avlive en hund som fungerer greit majoriteten av tiden, men jeg ser jo at eneste grunnen til at hun fungerer greit er fordi jeg tilrettelegger, unngår situasjoner og har lagt ned så mye arbeid i henne som jeg har.

Når skal man si stopp, både for seg selv og hunden sin del? Når er det liksom så ille at det rette er å la hunden slippe? Synes det er et vanskelig spørsmål.
Setter pris på alle innspill og svar.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har avlivet en hund jeg var veldig glad i av liknende årsaker. Det var ikke lett, men det var riktig. Hva som blir riktig for deg og din hund må du selv avgjøre.

Hunden vil ikke lide av å ikke eksistere, og livskvaliteten din vil øke, er min mening. Samtidig så kan samvittigheten og skammen gnage når en i ettertid møter "holde-alt-og-alle-i-live-for-enhver-pris"-holdninger hos andre. ...som spiser kjøttmat og går i skinnsko uten å tenke seg nevneverdig om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Humle - gjør det som er rett for deg. Som Line sier, man må vurdere om hunden har det bra. Selv om du tilrettelegger herfra til månen vil det sannsynligvis alltid være stress og usikkerhet i hunden, og man må egentlig bare prøve å tenke om det er et godt liv for hunden.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det vil avhenge av kjøpekontrakten det.

Kjøpskontrakter som gir kjøper dårligere betingelser enn loven er ikke gyldige, så det spiller ingen trill hva som står og ikke står i kjøpskontrakten.

Har man kjøpt en hund kan man gjøre hva man vil med den, inkludert å avlive den dersom man måtte ønske det, uansett grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På generelt grunnlag så vil jeg si at man skal være forsiktig med å anbefale avlivning av en hund man kun får en fortelling om fra én side.

Ofte kan det sitte noen i andre enden som er på søken etter en aksept/tillatelse fra andre i hundemiljøet, og dermed fremstiller/vrir ting i en retning for å få de svar de søker.

Anbefaling om avliving burde komme fra en veterinær som har observert hunden, om det er slik at man søker andres tillatelser.

Du syns at på generelt grunnlag skal man være forsiktig med å anbefale avlivning, men syns at anbefaling om avlivning burde komme fra en veterinær som har observert hunden? Fordi veterinærer generelt har høy kompetanse på atferd? Hvor mange timer av utdannelsen deres har de egentlig om atferd?

Om det skulle være noen tvil - nei, veterinær er ikke mitt førstevalg å konsultere med når det kommer til atferdsproblemer. Ikke andrevalget heller, tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Kjøpskontrakter som gir kjøper dårligere betingelser enn loven er ikke gyldige, så det spiller ingen trill hva som står og ikke står i kjøpskontrakten.

 

Har man kjøpt en hund kan man gjøre hva man vil med den, inkludert å avlive den dersom man måtte ønske det, uansett grunn.

Det du omtaler her, gjelder forbrukerkjøp, altså mellom en privat kjøper og en næringsdrivende.

Når det kommer til avtaler mellom private, er det avtalefrihet i Norge

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det du omtaler her, gjelder forbrukerkjøp, altså mellom en privat kjøper og en næringsdrivende.

Når det kommer til avtaler mellom private, er det avtalefrihet i Norge

Men siden du nå faktisk ikke vet noe om hvorvidt oppdretter er inne i bildet her, så er det kanskje greit å forholde seg til det som står i åpningsinnlegget istedenfor å insinuere eller anta noe som helst. Eventuelle andre spørsmål kan du vel ta på PM istedenfor å ødelegge tråden med spekulasjoner.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du syns at på generelt grunnlag skal man være forsiktig med å anbefale avlivning, men syns at anbefaling om avlivning burde komme fra en veterinær som har observert hunden? Fordi veterinærer generelt har høy kompetanse på atferd? Hvor mange timer av utdannelsen deres har de egentlig om atferd?

Om det skulle være noen tvil - nei, veterinær er ikke mitt førstevalg å konsultere med når det kommer til atferdsproblemer. Ikke andrevalget heller, tror jeg.

Helt enig i dette! En veterinær har mye kunnskap om helse, men forholdsvis lite om atferd. Må hunden avlives pga sykdom, dvs dyrevelferdsmessige årsaker, så er veterinæren den rette å konsultere. Denne hunden er jo ikke fysisk syk, men har mentale brister som gjør at den ikke fungerer som ønsket i hverdagen.

Gjelder det atferd ville jeg heller tatt en konsultasjon hos Terje Østli (eller tilsvarende) for å få en vurdering av hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker som så at når hunden hverdag blir mye preget av stress samtidig som det faktisk preger eieren mye så bør avliving taes opp... Om det er det riktige kan nok bare du som eier svare på. En enkel avgjørelse er det nok ikke :-/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At oppdretter er inne i bildet spiller vell uansett ingen rolle, de som mener at å være i live er best samme hvilke problemer man har osv finnes også blant oppdrettere, at oppdretter ønsker hunden tilbake er ikke nødvendigvis ensbetydende med at det er rett å gjøre. Og om dette er samme person som har skrevet her tidligere så finner jeg det merkelig at man bruker så mye tid å energi på dette når man har en lettvint løsning tilgjengelig (sett at vedkommende føler der er en grei løsning), og føler ikke vedkommende at det er en grei løsning så er det jo uansett tydelig at avliving sitter langt inne og at vedkommende ønsker å være sikker på at h*n velger riktig. Skjønner ikke problemet med det, synes tvert imot at det vitner om fornuft og at man er glad i hunden sin, og resten er faktisk opp til eier. Om dette er samme vedkomende og denne bare er ut etter at noen sier det er ok, så fikk h*n flere slike svar sist, så da er det merkelig at hunden lever enda om denne personen bare er ute etter å få tatt livet av den med "god" samvittighet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dette samme hunden som har vært omtalt flere ganger under forskjellig brukernavn, og som oppdretter ønsker tilbake?

Er ingen oppdretter som vil ha hunden tilbake, ei har jeg skrevet noe på forumet før. Oppdretter sluttet med rasen for mange år siden, delvis pga. gemytt.

Om hunden var velfungerende, eller hadde mindre problemer, ville jeg aldri vurdert avliving. Jeg har ikke noe å vinne på å beskrive atferden hennes verre enn den er, jeg er jo glad i hunden og har naturligvis ikke lyst til å avlive henne.

Hadde satt pris på om tråden kan holdes on topic fra nå av.

Gjelder det atferd ville jeg heller tatt en konsultasjon hos Terje Østli (eller tilsvarende) for å få en vurdering av hunden.

Hadde definitivt kontaktet Terje Østlie om det ikke var for at jeg bor på omtrent andre siden av landet. I og med at hunden er så pass lite "fraktbar" ønsker jeg ikke å utsette henne for en lang reise.

Litt mer generelt til dere andre som har svart:

Det med at hvor bra hunden har det, er jo et stort spørsmål ja. Slik hunden har det når ting tilrettelegges og jeg jobber med henne på tur, samt skjermer henne, - så vil jeg si at hun har det greit. Med en gang vi ikke kan gjøre alt dette for henne, har hun det ikke bra.

Problemene hennes har minket i styrke over årene, men hun begynner å bli så pass gammel at jeg tror ikke vi noen gang kommer til å bli kvitt det. Selvsagt kan livskvaliteten hennes være verre enn jeg klarer å se også, det er en hund som er mye rastløs og usikker. Problemene med bilen gjør jo at hun får et mye mindre innholdsrikt liv enn hun kunne hatt.

Jeg er inhabil i forhold til dette, vingler veldig mellom å synes at atferdsproblemene er ille og å mene at jeg tenker de er verre enn de er.

At det var en tid før problemhunden med den første hunden, hvor det var en selvfølge at hunden kunne være med på det meste, kunne pakkes i bilen for å gå i marka og være med på kurs/fellestreninger uten noe styr, glemmer jeg litt oppi denne smørja.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ingen enkel avgjørelse overhodet. Men bare deres avgjørelse å ta. Du vet innerst inne hva som er det lureste å gjøre. Du ser hunden i hverdagen og du selv føler på kroppen å ha denne hunden. Husk at å ha hund skal være koselig og fint. Og hunden skal være glad og lykkelig. Jeg syns synd på hunder som sliter mye psykisk. Jeg tror du vil føle deg lettet hvis du tar det vanskelige valget. Men det er forferdelig vanskelig mens det står på! :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om en hund forringer livskvaliteten din i en slik grad som du beskriver, og samtidig har så mange problemer som forringer dens egen livskvalitet, så tyder det på at avliving er eneste mulighet.

Jeg har selv hatt en hund der hver dag var et stress, (hun var redd, engstelig, kunne plutselig angripe andre hunder - og da gjerne valper samt en del annet) og der avliving satt så langt inne at det ikke ble vurdert engang. De fire siste årene hun levde kunne vi (som familie sammen) ikke dra på ferie, for hun var ikke i stand til å bli passet av andre. Jeg prøvde en gang å stte henne på kennel hos kjentfolk, der hadde hun krøpet sammen i et hjørne og der lå hun i 10 dager. Så det ble siste gang.

Da hun omsider ble avlivet pga kreft, 8 år gammel, følte jeg bare lettelse. Og jeg fant ut at jeg aldri mer skal ha en hund som tar fra meg livskvalitet og gleden ved hundehold.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi ber om at spekulasjoner omkring at noen har flere kontoer eller er samme person som har postet om hund A, B eller C tidligere holdes utenfor tråden. Det har ingenting med trådens innhold å gjøre. Tror dere at dere kjenner hverandre irl så får dere sende PM, og diskutere i tråden på generelt grunnlag (hvertfall når dere ikke VET hvem en person bak et anonymt brukernavn er).

Kommer til å rydde i tråden og ber om at det ikke fortsettes med spekulasjoner. Fortsettes det vil det slettes uten beskjed og advarsler sendes ut.

Admin IW.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Jeg har levd 10 år med et vrak av en hund. Redd folk, lyder, hatet bilen. Dog var hun aldri agressiv mot noen. Tvert imot. Hun funket hjemme, og tross sine greier har ingen hund lært meg mer enn henne på godt og vondt. Hun ble avlivet drøye 10 år gammel. Utrolig trist, for selv om hun var et vrak var hun høyt elsket.

Som sagt så lærte jeg mye av henne, på flere plan. Ikke bare om hund, jeg lærte også mye om meg selv og hva jeg ønsker i mitt hundehold. Om jeg noen gang i fremtiden får en hund med bare halvparten av hennes issues så vil den bli avlivet. Det skal være kos å ha hund og man skal ikke måtte brette seg baklengs for at det skal fungere.

Det er ikke hyggelig for hverken hund eller eier og hva en oppdretter måtte mene er uvesentlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da hun omsider ble avlivet pga kreft, 8 år gammel, følte jeg bare lettelse. Og jeg fant ut at jeg aldri mer skal ha en hund som tar fra meg livskvalitet og gleden ved hundehold.

Signerer denne.

Jeg valgte å avlive en hund på drøye 3 år. Hadde da lagt ned enorme mengder tid og energi i både trening og tilrettelegging uten at det førte noe vei.

Jeg tenker at dersom man har begynt å vurdere avliving så har man allerede begynt å forberede seg på en avgjørelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har konsultert Twitter/X sin AI Grok3(*) om håndtering av Edes stressproblemer. Deler fordi jeg selv aldri har blitt informert om at kronisk forhøyet kortisol kan bli et problem med vintervalp i nordlige områder. Om dette har gått meg hus forbi, så er det sikkert flere som ikke vet dette fra før.  https://x.com/i/grok/share/kn2sCPvPbS7vXho8lO9zSJbtH     *)Som Simira ved en tidligere anledning påpekte, så skal en ikke sluke alt fra en AI rått, men jeg synes Grok3 er god på kildekritikk, ekstraksjon og presentasjon av informasjonen den har vurdert som essensen fra gode kilder. Internettet er stort og inneholder mye tull. Grok3 navigerer det godt og svarer vettugt og on case. 
    • Vi har kranglet i dag. Kjøkkenbenken. "No go zone!" mener Muttern. "Su casa, mi casa!" mener Ede. Det er steile fronter og lite håp om en fredlig løsning. Hver gang Ede "gir opp" blir det hard rock emo konsert i forsøk på å påkalle PETAs oppmerksomhet. Han har ingen frykt for kniver og varme plater. Lukter det mat trenger muttern forstå at han holder på å sulte ihjel, stakkars, og det er grove brudd på dyrevelferdslover og krigsforbrytelser og hele pakka å ikke tillate ham å forsyne seg selvstendig.  At han not even once har fått annet enn løk og sitron fra den benken har ikke drept håpet hans om å en dag få melk, yoghurt, fisk, kjøtt og kylling derfra. Lot som jeg ikke så det da han knabba en hel vårløk og struttet ekstatisk til plassen sin for å fortære byttet. Ble litt lang i maska først, for han gnagde og tygde og viste ingen tegn til discomfort først. Det tok mange lange sekunder før han oppdaget at det der ikke var doggie treatos. Tenkte jeg skulle være snill og bytte den til meg med vann og tørrfor, men ikke **** om han ville gi den fra seg. Samme hvor hoggorm den der smakte, så var den en massiv triumf, et krigsutbytte, og han voktet den som den hadde større verdi enn noe annet han har vært i besittelse av tidligere. Selv oppvasksvamper — også fra kjøkkenbenken, en location hvis dramatisk hever verdien av whatever, crap consistens og såpesmak betyr ingenting, beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet — selv faktisk god mat lå lavere i kurs enn den vårløken der.  Jeg lot ham beholde den. Han tygde trassig på den mens han så på meg med DET blikket og forsøkte overbevise oss begge om at han hadde vunnet, mens han gren på nesen av den vemmelige smaken. Blikket var en blanding av påtatt triumf og disgust han ikke klarte skjule. Et dårlig skuespill.  Han kom til sansene sine, realiteten overvant stoltheten og ønsket om triumfere. Smaken av vårløken ble for mye. Ede sluttet projisere Hitler på meg og ble igjen en liten gutt som oppsøkte mamsen sin for hjelp. Han fikk nytt tilbud om vann og tørrfor og tok takknemlig i mot noe å døyve "Fysjom, pføy!" fra vårløken med.  Lærte han? Neeei.  Nye runder. Duften av stekt kylling overgikk ethvert ønske om fred. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg vekslet mellom Dr. Jekyll som roste ham med blid stemme og ga ham tørrforkuler med ujevne mellomrom og Mr. Hyde som med sinnastemme og sinnaansikt bryskt dyttet ham ned for så å umiddelbart bli Dr. Jekyll igjen. Ingen effekt. Han tror somehow at han skal få fri tilgang til den benken der om han bare prøver mange nok ganger.  Konsertene han holder mellom approachene er på et volum ment å presse meg til overgivelse vha naboklager fra nabokommunen. ..men han ga (midlertidig) opp til slutt(en av denne runden). Litt over midtveis i måltidet mitt, etter å ha holdt på i mer enn 30 min fra jeg begynte lage mat, så seg han sammen på gulvet med et tungt sukk og tidde stille. Han forventet ikke den kyllingbiten han fikk et par minutter senere, derfor fikk han en.  Senere på kvelden har han hentet vårløken igjen flere ganger og gitt den juling på sengen sin. Det handler bare om å vinne NOE fra den benken der, og han er sint på den ***** vårløken fordi det er alt han har fått tak i og den har nerver til å smake vondt: "GRRRR!"  Han er bare en liten gutt. Begge ballene er på plass, men de har ikke begynt å virke ennå. Det skal bli en bra festlig tid når jingle bellsa begynner blande seg i personligheten hans. Jeg fikk spørsmål, relatert til valget av kjønn og rase: "Du kommer ikke til å angre da?" Jeg svarte som sant er: "Selvsagt kommer jeg til å angre innimellom." Innimellom hadde det vært mer behagelig med en chihuahua tispe, no doubt.  ..men så hadde vi en nyyydelig treningsøkt hvor Ede var SÅ motivert og glad og jobbet IVRIG og med innlevelse for eneste tørrforkule. Som om lønna bare var en bonus, og ikke main reason for å gjøre det.  "Do what you love, you never have to work a day in your life!" Søteste, snilleste, nuskesnuske kosemose dansepartneren synes heelwork i alle andre posisjoner enn i LP  er KJEMPEGØY. Han viser også kreativitet ved å kombinere ting vi nylig har gjort. La uoppfordret på en "haka på target" på alle "targets" han syntes bød seg for anledningen i nesten alt jeg ba ham om hvor det lot seg gjøre, og oste en aura av: "Se på meg nå! Se så flink jeg er!"  Ble nødt til å belønne ham ekstra pga måten han la sjelen sin i det. Den haka på alt var så naivt forventningsfull og så helhjertet, jeg hadde knust hjertet hans om jeg ikke hadde gitt den positive feedbacken han håpet på for det der.  Han er så søt 🥰 .. selv når han er pøbel og rakker. 
    • Det er... råfôr uten kylling?
    • Er det noen som har prøvd den nye varianten av vom og hundemat; vom zero chicken? Ute etter erfaringer  
    • Vi har større problemer enn FVF. Skjønneste, rolige, snille og greie Ede i alle andre situasjoner går så høyt i stress når vi ankommer treningssenteret, han setter i en slags smerteskrik av rent stress.  Ikke hørt verre siden første hunden fikk panikkanfall pga aggressivt "angrep" fra annen hund. Han hadde mer legit reason til å få den typen angststress. Ede har lagd samme lyd to ganger nå, men utløsende faktor er noe så simpelt som utålmodighet ifbm en forventning om lek.  Muttern har shoppa. Magnesium og DHA/EPA legges til daglig kost, og godbiter med cannabidiol - jepp, dop - inntas i god tid før vi nærmer oss treningssenteret igjen.  Vi ble anbefalt Trikem MaxRelax, men jeg avventer pga melatonin i produktet. En kan bli irritabel av melatonin om en ikke sovner av det, derfor tror jeg det er dumt å gi det unntatt på kvelden, før lang transport eller lengre opphold i bur av andre årsaker. Resten av produktet ser bra ut til vår bruk, så får ta frem labfrakken og labbrillene og lage en egen mixtur uten melatonin til dagtid, dersom ikke det hasjplante-dopet CBD gjør susen.  Ede kan ihvertfall drite i å få lek som belønning der inne på en stund. Trenger ikke høyeste verdi godbiter heller. På cannabidiol er han antakelig fornøyd med tørre tørrforkuler til munchies, ble jeg fortalt av en venn.  Han roer seg alltid etter en stund der inne, men å gå så i taket av forventninger som han gjør på bølgetoppene er virkelig ikke bra. Trodde jeg hadde ham godt nede mot slutten av dagens "koselige" (skulle være) såkalte miljøtrening. Hadde gått så rolig og fint gjennom løypa flere ganger. Utfordret alle sine usikkerheter og på eget initiativ bare valset rett over et hinder jeg selv trodde det ville være dumt å prøve lokke utpå, pga stresset. Dette nektet han plent forrige gang. Nonchalant utpå på eget initiativ i dag.  Den lealøse plattformen var også helt kul med bare forbeina. Klar forbedring. No stress. Etter å ha blitt oppgira igjen av tunnelen, som er en klar favoritt  så tok vi det litt rolig med en nær flat balansepute som kasse å pivote rundt. Bort fra puta, og plasserte ham i en sitt. Ren rutine. Gikk noen meter. Han begynte dirre - synlig fra to meters avstand - av overivrig forventning da jeg nærmet meg tilbake, og klarte ikke holde begeistringen, men spratt opp i glede da han så hånden med godbit på tur ned, og begynte jukke av stress da han ikke fikk den fordi han hoppet opp på meg.  Det er ille. Det er virkelig ille. Derav turen innom det lyse nettets SilkRoad for å kjøpe (lovlig) dop til ham. Så voldsomt stress som det der trenger han ikke ha i kroppen mens vi trener på å senke forventningene til stedet.  Å gå ham endorfin-rolig før desensitivering på senteret kunne fungert om jeg hadde hatt kontroll på hvor hans after exercise sweet spot er. Slik vi har det nå går han i raptus om turen blir for kort før han oppfatter at den snart er over, eller han blir plutselig kaputt og trenger bæres om den blir for lang. Ingen av delene er bra før rotrening, så dop er altså løsningen muttern velger her. (Kan hende en eske cannabis-cookies til seg selv også var en stein på vektskålen i den decision making prosessen)  Ellers er Ede bare fin og rolig og snill og god, altså, selv på fulle busser og i travle gater, med og uten musikk og rare mennesker, og alskens matlukt. Han er nonchalant og tar godis overalt ellers, men stresset inne på det senteret er så ekstremt at han ved flere anledninger avviste godbiter der i dag.  Dette er målet. Stillbilde sier ikke mye, men han var avslappet, ikke sliten. Nøt livet mens vi ventet på bussen hjem etter 40 min koslig søndagskos i varmende vårsol på torg og i park. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...