Gå til innhold
Hundesonen.no

Egnede og uegnede raser til ulike hundesporter


Čeahppi
 Share

Recommended Posts

Er du helt sikker? Brukshundraser er vel raser som brukes i brukshundarbeid innunder NBF. En Akita som er godkjent i NRH er en brukshund men Aktia tilhører vel ikke en definert brukshundrase?

Med så store forskjeller og så store sprik i målene med avlen som det åpenbart er innad i de ulike rasene, så er det kanskje feil å snakke om bruksraser?

Er det ikke en generell trend for tiden at de aller fleste raser splittes i arbeids- og familiehunder? Det har skjedd med schäfer, BC, rottis, retrieverne, cockeren, greyhound, storpuddel, sibirhusky, dachs, .... Det skjer faktisk med den finske lapphunden også, da det finnes en gjeng som mener den kan brukes til noe, som er i konflikt med flertallet som bare vil ha en snill, rolig og fluffy turkompis :)

Av de som avler "bruksvariantene", så er det også forskjeller i målene de har med avlen, og hva de mener er de riktige egenskapene å legge vekt på. Det kommer mange forskjellige valper ut av en eksperimentell og målrettet avlsprosess.

Konklusjonen jeg trekker fra diskusjonene er at det er jaggu ikke barebare å kjøpe seg en hund, samme hva du skal med den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 238
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Du burde helt klart gått for malle, mer respekt liksom

Det jeg ikke skjønner er hvorfor det blir oppfattet som en fornærmelse at rasen "sin" blir kalt en Toyota. En Toyota har et bredt buksområde som passer til veldig mange forskjellige folk. En potethund

Jeg har aldri skjønt denne trangen til å overbevise andre om egen rases fortreffelighet innen en eller flere hundesporter, når det egentlig bare er egen hund eller den hunden som opprinnelig gjorde at

Posted Images

Men er en puddel som går Iditarot-løpet en trekkhund? Brukshund? Eller er det bare en selskapshund som kan brukes litt?

@2ne - du har FUGLEHUND med både bruks-og trekkhundpotensiale :aww::sled:

Hadde det ikke vært for pelsen skulle jeg hatt meg en slik selv! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av de som avler "bruksvariantene", så er det også forskjeller i målene de har med avlen, og hva de mener er de riktige egenskapene å legge vekt på. Det kommer mange forskjellige valper ut av en eksperimentell og målrettet avlsprosess.

Ikke vet jeg men for brukshundsporten er vel målene ganske greit definerte, likeså hvilke egenskaper det skal avles på for å få best mulig hunder i disse sportene? At det tildels kan være store variasjoner innen raser og kull er vel innlysende, vi snakker jo om flere ulike raser med ulike egenskaper. En rottweiler er ikke en schäfer som igjen ikke er en malle som igjen ikke er en...... - men alle deltar i samme konkuransse hvor hver del er klart beskrevet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke vet jeg men for brukshundsporten er vel målene ganske greit definerte, likeså hvilke egenskaper det skal avles på for å få best mulig hunder i disse sportene? At det tildels kan være store variasjoner innen raser og kull er vel innlysende, vi snakker jo om flere ulike raser med ulike egenskaper.

Nei, ikke vet jeg heller, men fra diskusjonen har jeg oppfattet det som at det på bruksvarianten av schäfer er ganske delte meninger om hva en god MH er, f.eks. Det er vel noen små, men ganske betydelige forskjeller på hva en ønsker seg og legger vekt på i en redningsschäfer og en konkurranseschäfer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv mener jeg at en hund med kvalitetene til en standard BC er så lett å trene at en som fører ikke lærer så veldig mye av å trene den. Den leser føreren sin lett, og forstår veldig fort hva det spørres etter. En cavalier eller vanlig golden er mye vanskeligere å trene, og er derfor også mer utviklende for føreren, er min personlige mening. Om veien er målet er derfor potethunden min favoritt.

Har du hatt BC selv, siden du mener de er så lettrente? Man ser overtall av BC i LP. Men det er jaggu mange som faller av lasset på vei oppover, nettopp fordi mange tror de er så enkle og trene at de nesten trener seg selv til eliteprogrammet. Så var de visst litt vanskelige allikevel.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke vet jeg heller, men fra diskusjonen har jeg oppfattet det som at det på bruksvarianten av schäfer er ganske delte meninger om hva en god MH er, f.eks. Det er vel noen små, men ganske betydelige forskjeller på hva en ønsker seg og legger vekt på i en redningsschäfer og en konkurranseschäfer?

Bortsett fra C-delen i IPO (bitearbeid) som naturlig nok ikke hører hjemme i redningshundtreningen er det vel - med noen avvik - stort sett likt. Mentaldelen er lik, treningsiver, førbarhet osv - så stort sett vil jeg mene at kravene er nokså identiske. Man behøver ikke en Ferrari-hund i redningstjeneste, en traust og grei Volvo som tar seg fram overalt og under alle forhold er kanskje det mest ideelle :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke vet jeg heller, men fra diskusjonen har jeg oppfattet det som at det på bruksvarianten av schäfer er ganske delte meninger om hva en god MH er, f.eks. Det er vel noen små, men ganske betydelige forskjeller på hva en ønsker seg og legger vekt på i en redningsschäfer og en konkurranseschäfer?

Nei, hvor har du det fra?

Det blir solgt redningshunder, tjenestehunder og konkurransehunder fra samme kull.

Edit: La til en settning

Endret av Margrete
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke vet jeg heller, men fra diskusjonen har jeg oppfattet det som at det på bruksvarianten av schäfer er ganske delte meninger om hva en god MH er, f.eks. Det er vel noen små, men ganske betydelige forskjeller på hva en ønsker seg og legger vekt på i en redningsschäfer og en konkurranseschäfer?

Meg bekjent ønsker man seg det samme uansett om man skal drive med sport eller redning. En førbar, miljøsterk hund med høy konsentrasjon, motivasjon, søkslyst, utholdenhet, jaktlyst og lekelyst som er sånn passe sosial.

Skal man drive med tjeneste er det ønskelig med en viss forsvarslyst og noe skarphet i tillegg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meg bekjent ønsker man seg det samme uansett om man skal drive med sport eller redning. En førbar, miljøsterk hund med høy konsentrasjon, motivasjon, søkslyst, utholdenhet, jaktlyst og lekelyst som er sånn passe sosial.

Skal man drive med tjeneste er det ønskelig med en viss forsvarslyst og noe skarphet i tillegg.

Det stemmer nok på en prikk :) Det er jo bortimot et årtusen siden jeg drev aktivt i NRH men jeg følger jo med hva ungdommen tusler med idag. Stor forskjell m h t materiell og transportmidler. I min tid gikk man jo mest på ski, spiste havregrøt og gamle skalker. Det er annerledes nå med snøskooter og Sea King :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du hatt BC selv, siden du mener de er så lettrente? Man ser overtall av BC i LP. Men det er jaggu mange som faller av lasset på vei oppover, nettopp fordi mange tror de er så enkle og trene at de nesten trener seg selv til eliteprogrammet. Så var de visst litt vanskelige allikevel.

BC/JRT 50/50. Jeg vet jo ikke hvilken av de to som var utslagsgivende i å gjøre hunden så lettrent, men etter andres sigende så var det ikke JRT'en. Jo, den var ekstremt lett å motivere, hadde voldsom arbeidsmotivasjon og var lynkjapp i oppfattelsen. Jeg vil påstå at den var ekstremt lett å trene til øvelser i treningssituasjoner, men ganske vanskelig og slitsom å håndtere ellers fordi den var så gira og aktiv og krevde at jeg var helt "på" med den hele tiden.

Nei, hvor har du det fra?

Det blir solgt redningshunder, tjenestehunder og konkurransehunder fra samme kull.

Edit: La til en settning

Fra en diskusjon i en diskusjon om hva som er et godt schäfer-resultat i FA. Jeg misforstod sikkert.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

BC/JRT 50/50. Jeg vet jo ikke hvilken av de to som var utslagsgivende i å gjøre hunden så lettrent, men etter andres sigende så var det ikke JRT'en. Jo, den var ekstremt lett å motivere, hadde voldsom arbeidsmotivasjon og var lynkjapp i oppfattelsen. Jeg vil påstå at den var ekstremt lett å trene til øvelser i treningssituasjoner, men ganske vanskelig og slitsom å håndtere ellers fordi den var så gira og aktiv og krevde at jeg var helt "på" med den hele tiden.

Vet du, jeg syns faktisk du skal vise at du selv får til å konkurrere med hund før du står så bastant på hvor enkelt det er. Jeg kjenner mange bcer som er lettlærte som fy, men som allikevel er veldig utfordrende hunder å trene opp til gode stabile konkurransehunder. I en konkurranse er det så vanvittig mye mer å ta hensyn til enn hvor lettrent hunden er. Det er mange bc som gjør det bra på konkurranser, men det er jaggu mange som ikke gjør det også. Noen av disse har selvfølgelig kunnskapsløse eiere (eller kunnskapsrike som ikke får til i praksis :P ), men mange av dem har faktisk relativt flinke eiere som har store utfordringer i treninga med hunden sin. Selv om det er snakk om en bc.

Det eneste jeg lærte mye om ved å trene min tungmotiverte og treige berner var egentlig motivasjon... motivasjon lærte jeg mye om ved å trene en sånn hund. Alt annet har jeg lært mer om etter jeg bytta rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du, jeg syns faktisk du skal vise at du selv får til å konkurrere med hund før du står så bastant på hvor enkelt det er. Jeg kjenner mange bcer som er lettlærte som fy, men som allikevel er veldig utfordrende hunder å trene opp til gode stabile konkurransehunder. I en konkurranse er det så vanvittig mye mer å ta hensyn til enn hvor lettrent hunden er. Det er mange bc som gjør det bra på konkurranser, men det er jaggu mange som ikke gjør det også. Noen av disse har selvfølgelig kunnskapsløse eiere (eller kunnskapsrike som ikke får til i praksis :P ), men mange av dem har faktisk relativt flinke eiere som har store utfordringer i treninga med hunden sin. Selv om det er snakk om en god, typisk bc.

Det eneste jeg lærte mye om ved å trene min tungmotiverte og treige berner var egentlig motivasjon... motivasjon lærte jeg mye om ved å trene en sånn hund. Alt annet har jeg lært mer om etter jeg bytta rase.

Tilføyd et par ord der. Passer de inn? Min 50% BC var ihvertfall formbar som smør, og jobbet best med distraksjoner. (Hadde sine grunner).

La det gjerne hagle av den kunnskapen du opparbeidet deg om motivasjon, om du får skrivekløen over deg. Jeg er sikkert ikke alene om å ha behov for tips, og synes det er greit å slippe å finne opp alt kruttet selv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tilføyd et par ord der. Passer de inn? Min 50% BC var ihvertfall formbar som smør, og jobbet best med distraksjoner. (Hadde sine grunner).

Hva formet du den etter da? Hva var målet med treninga, liksom?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

BC/JRT 50/50. Jeg vet jo ikke hvilken av de to som var utslagsgivende i å gjøre hunden så lettrent, men etter andres sigende så var det ikke JRT'en. Jo, den var ekstremt lett å motivere, hadde voldsom arbeidsmotivasjon og var lynkjapp i oppfattelsen. Jeg vil påstå at den var ekstremt lett å trene til øvelser i treningssituasjoner, men ganske vanskelig og slitsom å håndtere ellers fordi den var så gira og aktiv og krevde at jeg var helt "på" med den hele tiden.

Fra en diskusjon i en diskusjon om hva som er et godt schäfer-resultat i FA. Jeg misforstod sikkert.

Ønsket resultat for MH (link til XO sin kennelside) og ønsket resultat for FA (er fra rottweileroppdretter, men det er nok tilsvarende hos schäfer). De ønskede resultatene er markert i lyseblått, rutene med grå skrift er skraverte ruter og får man kryss i en av dem er ikke FA-en bestått.

Nederst på MH-siden kan man lese en vurdering av schäferens gjennomsnittslige MH-resultater og hva som ønskes forbedret/endret. :)

Hva som er "ønskelig" er jo forøvig individuelt ut i fra hva man bruker hunden til. En familiehund som scorer maks på alt kan fort bli en ganske krevende hund.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva formet du den etter da? Hva var målet med treninga, liksom?

Først ingenting, fordi han bare skulle være turkompis, slik goldenen hadde vært. Etter at sjokket over hvor hinsides langt fra "kul turkompis" denne lille ADHD-turbo-pirayaen var hadde lagt seg, så trente vi bare triks og hverdagslydighet i lang tid, for å holde hunden opptatt med noe. Så begynte vi å trene LP-øvelser. Først med masse feil, fordi jeg ikke kunne øvelsene. Deretter begynte jeg å rette dem opp etterhvert som jeg lærte hva jeg hadde lært inn feil, og det var null problem. Han lød etter innlæring og baklengskjeding i tråd med boka, kommandoer (i en treningssituasjon, som han oppfattet som helt forskjellig fra en tursituasjon) selv uten belønning i sikte, da han etterhvert tok lydighet som en artig lek i seg selv. Noe av det morsomste var da han allerede fra første gang han deltok på fellesdekk og fellessitt, satt som en saltstøtte mens andre hunder som tilhørende erfarne eiere, som hadde trent lenger enn oss, og trente målrettet mot konkurranse, reiste seg og vimset rundt. Han viste aldri vilje til å bryte. Han konsentrerte seg ekstra godt med masse andre hunder i nærheten. Sikkert en form for stressmestring, da han enten ikke følte seg trygg, eller ville vise seg foran damene. Jeg aner i grunn ikke hvorfor, men han var sånn. Grunnen til at jeg overhodet ikke siktet mot konkurranse var fordi jeg ikke hadde konkurranseambisjoner. Jeg ville kun aktivisere hunden. Og han ville heller aldri gått gjennom tannvisning for en mann. D.v.s. han ville vist tenner og litt til..

Vi trente også litt agility, hvor han også lærte like fort, men med stor avstand fra heimen til banen, og en matmor som ikke liker å skli rundt på gressbane (ironisk nok), ble det helt bråstopp da bilen måtte på dynga.

Denne hunden _var_veldig_lettlært, og overhodet ingen sak å lære opp, selv for meg. ..bortsett fra å få ham til å slutte å gjete alt. Dét var beint ut dritvanskelig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det litt dumt at avdøde Per Erik Sundgren sine spindeldiagrammer over MH-resultater ikke lengre er offentlig tilgjengelige på nettet, de forklarte veldig mye m h t MH-testing og avlesing av individuelle resultater.

Roter jeg meg bort får noen korrigere meg :)

Kort fortalt skal hver eneste registrerte rase i NKK ha en RAS (RasespesifikkAvlsStrategi) som forteller hvordan situasjone for hver enkelt rase er og på hvilke punkter avlen bør forbedres, RAS skal gjennomgås hvert år av de respektive klubber. RAS for schäferhunden finner man i denne linken. Hver raseklubb skal ha et MH-utvalg som setter opp et mål for for hvordan rasens ideelle mentale standard skal være. Ved å MH-teste hvert individ i et kull får man således både individuelle resultater og et gjennomsnittsresultat for hvert kull. Testes det mange nok individer i hvert kull og mange nok kull kan man derfor få en pekepinn på hvordan gjennomsnittet for MH-tilstanden for hver rase er og samtidig gi eieren en pekepinn om hvilke områder hun eller han må jobbe med hunden. Samtidig er testen en verdifull oversikt for oppdretteren m h t dennes avlsarbeid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne hunden _var_veldig_lettlært, og overhodet ingen sak å lære opp, selv for meg. ..bortsett fra å få ham til å slutte å gjete alt. Dét var beint ut dritvanskelig!

... og tannvisning for menn.

Nå er du vel ved sakens kjerne og jeg er fristet til å holde meg til bilene.

Har du en Ferrari, har du mange krefter du skal rå over. Før motoren er kjørt inn (unghund), blir det noen turer i grøfta. Er du en utydelig og ukyndig sjåfør, kan det blir mange og rimelig frustrerende grøfteturer og for ganske mange, blir dessverre grøfteturene vedvarende og bilen totalvrak!

For meg er en hund som gjeter (regner med at du mener springer etter biler, joggere, syklister, skiløpere etc) og biter ved tannvisning, totalt ubrukelig. Det spiller ingen rolle om den kan alle LP-øvelsene på rams om den ikke fungerer i hverdagen min. Det er kunsten med å ha en Ferrari. Du skal mestre å fremme de egenskapene du vil ha mer av og temme de du vil ha under kontroll.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

... og tannvisning for menn.

Nå er du vel ved sakens kjerne og jeg er fristet til å holde meg til bilene.

Har du en Ferrari, har du mange krefter du skal rå over. Før motoren er kjørt inn (unghund), blir det noen turer i grøfta. Er du en utydelig og ukyndig sjåfør, kan det blir mange og rimelig frustrenende grøfteturer og for ganske mange, blir dessverre grøfteturene vedvarende og bilen totalvrak!

For meg er en hund som gjeter (regner med at du mener springer etter biler, joggere, syklister, skiløpere etc) og biter ved tannvisning, totalt ubrukelig. Det spiller ingen rolle om den kan alle LP-øvelsene på rams om den ikke fungerer i hverdagen min. Det er kunsten med å ha en Ferrari. Du skal mestre å fremme de egenskapene du vil ha mer av og temme de du vil ha under kontroll.

Jeg er helt enig med deg! :)

..og jeg mener at en aldri blir klar for å ha en sånn hund uten å faktisk ha en i praksis. Den intensiteten er noe en blir vant til med tiden, så en er så og si dømt til å gjøre noen feil i innkjøringen av den første Ferrarien, tror jeg. Men når en har fått teket på kjørestilen, så er den også utrolig lett å kjøre. ..i likhet med Toyotaen i åpningsinnlegget ;)

Bitingen kom mest av bagasje, men genetikken bidro jo. Den ville kke vært aggressiv mot menn om den ikke hadde blitt angrepet og filleristet av en fremmed mann som valp. Med "F1-motor" under topplokket skulle altså ikke mer til enn en eneste "uheldig" episode for at den lettlærte valpen overførte dette til å muligens kunne omhandle alle fremmede menn i all fremtid. Den stolte virkelig ALDRI på fremmede menn igjen, og alle menn måtte gjennom en omstendig introduksjonsrunde før han synes de var helt ok, og slang seg i fanget på dem neste gang de møttes. Grei hukommelse, altså. Gjetingen var rene reflekser, og det tok et helt halvår med daglig trening å få disse under kontroll. Om jeg får lyst på BC i framtiden, håper jeg noen minner meg om hvordan jeg slet med å trene bort den gjetingen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med deg! :)

..og jeg mener at en aldri blir klar for å ha en sånn hund uten å faktisk ha en i praksis. Den intensiteten er noe en blir vant til med tiden, så en er så og si dømt til å gjøre noen feil i innkjøringen av den første Ferrarien, tror jeg. Men når en har fått teket på kjørestilen, så er den også utrolig lett å kjøre. ..i likhet med Toyotaen i åpningsinnlegget ;)

Bitingen kom mest av bagasje, men genetikken bidro jo. Den ville kke vært aggressiv mot menn om den ikke hadde blitt angrepet og filleristet av en fremmed mann som valp. Med "F1-motor" under topplokket skulle altså ikke mer til enn en eneste "uheldig" episode for at den lettlærte valpen overførte dette til å muligens kunne omhandle alle fremmede menn i all fremtid. Den stolte virkelig ALDRI på fremmede menn igjen, og alle menn måtte gjennom en omstendig introduksjonsrunde før han synes de var helt ok, og slang seg i fanget på dem neste gang de møttes. Grei hukommelse, altså. Gjetingen var rene reflekser, og det tok et helt halvår med daglig trening å få disse under kontroll. Om jeg får lyst på BC i framtiden, håper jeg noen minner meg om hvordan jeg slet med å trene bort den gjetingen

Mens jeg ville kanskje ha sagt at holdningen ovenfor menn lå mest i genene..

Hvis en hendelse gjor at hunden ikke likte menn i det hele tatt, så var kanskje verken avreageringen eller mentaliteten helt på plass i utgangspunktet.. Hadde han blitt skeptisk på den ene mannen, så hadde saken blitt annerledes..

Og selv om man har BC, betyr det ikke at den vil gjete i tide og utide. Bare de hundene jeg kan huske har vi hatt 4 helt forskjellige BC hjemme, samt alle hundene til forskjellige naboer, og jeg kan ikke huske en som gjetet noe annet enn sau..

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg har forstått deg rett...så vil jeg nok mene at verken BC eller BC/JRT blanding er noen Ferrari akkurat, men selv en Lada eller Toyota kan man fint grøftekjøre uten spesielle problemer dersom man ikke har erfaring eller kontroll.

For noen år tilbake deltok jeg på et seminar om problemhunder. Foreleseren som dengang var ... og er ... medlem av styret i Norsk Atferdsgruppe for selskapsdyr som er en forening for dyrefagfolk -- du vet veterinærer, atferdsfolk og slik fortalte at de fleste eierne som kom for å få råd om hunder med tildels store atferdsproblemer i hovedsak var nybakte eiere av mindre raser. Dengang som nå (tror jeg) toppet dachshund og JRT listen over "uartige" hunder mens søkningen av eiere med større hunder var nesten fraværende.

Man skulle nesten tror at hunder som maller, schäfere og rottweilere ville scoret høyt på en slik liste, men tvert om. Det er nok vanskeliig å forklare hvorfor, men teorien var at eiere av større raser gjorde et grundigere forarbeid ved anskaffelsen og at de var raskere til å søke hjelp i hundemiljøet rundt seg før det potensielle problemet virkelig ble et problem,

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg har forstått deg rett...så vil jeg nok mene at verken BC eller BC/JRT blanding er noen Ferrari akkurat, men selv en Lada eller Toyota kan man fint grøftekjøre uten spesielle problemer dersom man ikke har erfaring eller kontroll.

For noen år tilbake deltok jeg på et seminar om problemhunder. Foreleseren som dengang var ... og er ... medlem av styret i Norsk Atferdsgruppe for selskapsdyr som er en forening for dyrefagfolk -- du vet veterinærer, atferdsfolk og slik fortalte at de fleste eierne som kom for å få råd om hunder med tildels store atferdsproblemer i hovedsak var nybakte eiere av mindre raser. Dengang som nå (tror jeg) toppet dachshund og JRT listen over "uartige" hunder mens søkningen av eiere med større hunder var nesten fraværende.

Man skulle nesten tror at hunder som maller, schäfere og rottweilere ville scoret høyt på en slik liste, men tvert om. Det er nok vanskeliig å forklare hvorfor, men teorien var at eiere av større raser gjorde et grunndigere forarbeid ved anskaffelsen og at de var raskere til å søke hjelp i hundemiljøet rundt seg før det potensielle problemet virkelig ble et problem,

Du skal vel ikke se bort i fra at JRT og et utvalg av Dachshundrasene jevnt over er litt "uartige" :P Sånn går det liksom når man selskapsavler, i utgangspunktet, skarpe raser. Og avler bort motet, men glemmer at de fortsatt har litt skarphet igjen ;) (oppdretterene av slike hunder merker ingen problemer, det er kun enkelte eierproblemer, hundene er så fine atte...)

Mens med større raser må man faktisk ta litt hensyn til mentalitet i avlen, ellers blir det skummelt.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om jeg har forstått deg rett...så vil jeg nok mene at verken BC eller BC/JRT blanding er noen Ferrari akkurat, men selv en Lada eller Toyota kan man fint grøftekjøre uten spesielle problemer dersom man ikke har erfaring eller kontroll.

For noen år tilbake deltok jeg på et seminar om problemhunder. Foreleseren som dengang var ... og er ... medlem av styret i Norsk Atferdsgruppe for selskapsdyr som er en forening for dyrefagfolk -- du vet veterinærer, atferdsfolk og slik fortalte at de fleste eierne som kom for å få råd om hunder med tildels store atferdsproblemer i hovedsak var nybakte eiere av mindre raser. Dengang som nå (tror jeg) toppet dachshund og JRT listen over "uartige" hunder mens søkningen av eiere med større hunder var nesten fraværende.

Man skulle nesten tror at hunder som maller, schäfere og rottweilere ville scoret høyt på en slik liste, men tvert om. Det er nok vanskeliig å forklare hvorfor, men teorien var at eiere av større raser gjorde et grundigere forarbeid ved anskaffelsen og at de var raskere til å søke hjelp i hundemiljøet rundt seg før det potensielle problemet virkelig ble et problem,

Nuvel, jeg hadde hund før den BC/JRT'en også, og grøftekjørte ikke den. Tvert om oppførte den seg temmelig eksemplarisk, uten noen videre innsats fra min side. En digresjon, men veterinærer er ikke adferdseksperter i kraft av sin utdanning eller yrke. Leger er heller ikke psykologer, til sammenlikning. Etologi står faktisk ikke på timeplanen i løpet av veterinærstudiet, og ihvertfall ikke artsspesifikk etologi. Det må i såfall være valgfag eller annen tilleggsutdanning.

Og ja, JRT'er er hissige. Det gjør dem ikke noe mindre trenbare til LP, AG og freestyle. Grunnen til at schäfere og rottweilere ikke topper listen over hunder for eieren søker hjelp med, er nok at de heller kastes ut på finn.no eller slenges over til FOD isteden. Mer lettvint og mye billigere løsning for folk som ikke lenger tør leve med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nuvel, jeg hadde hund før den BC/JRT'en også, og grøftekjørte ikke den. Tvert om oppførte den seg temmelig eksemplarisk, uten noen videre innsats fra min side. En digresjon, men veterinærer er ikke adferdseksperter i kraft av sin utdanning eller yrke. Leger er heller ikke psykologer, til sammenlikning. Etologi står faktisk ikke på timeplanen i løpet av veterinærstudiet, og ihvertfall ikke artsspesifikk etologi. Det må i såfall være valgfag eller annen tilleggsutdanning.

At veterinærer ikke er atferdseksperter er jeg helt enig med deg i. Men atypisk atferd kan også ha veterinære årsaker. Den svenske atferdsmannen Anders Hallgren skriver i boka Problemhund eller Hundproblem om en undersøkelse han en gang fikk gjort av et relativt stort antall hunder som allerede hadde utaggerende/aggressiv atferd. Ved hjelp av vetrinærer og kiropraktorer med tilleggsutdanning "på hund" viste det seg at et forbløffende høyt antall aggressive tilstander kunne tilbakeføres til fysiske skader i ledd, virvler og skjelett. Det er ikke uten grunn av seriøse atferdsfolk først sender problemhunder til veterinærundersøkelse for å få undersøkt om hunden har fysiske skader samt v h a blodprøver undersøke om det finns andre forhold som kan forklare hundens atypiske atferd.

At populære mindre raser generelt har en større grad av avvikende atferd enn store raser er kjent og dokumentert. Mange kjøper små raser fordi de er små og "nusselige" uten å ta hensyn til rasens opprinnelige formål. Raser som blant andre dachs og enkelte terrierraser har en forhistorie som betinger en aggressiv atferd under spesielle forhold. Ukritisk avl og høy omsetning av slike raser eller blandingshunder hvor slike raser inngår er typiske eksempler på hvordan hunder med "farlig atferd" avles av "tilfeldige/useriøse" oppdrettere og blir kjøpt av "bevisstløse" kjøpere. Kjøp av større raser er sjelden basert på impuls slik kjøp av mindre raser ofte er.

En mindre rase her til lands som også er kjent for aggressiv atferd er cocker spaniel. Her kan atferden direkte tilbakeføres til import av en amerikansk rød cocker spaniel med genfeil. Hunden var så populær at den ble stamfar til et utall norske cocker spaniels som arvet samme genfeil og siden "alle" ville ha etterkommere av etterkommere av denne spesielle hunden forplantet genet med den aggressive atferden seg som ringer i vann i det norske cocker spanielmiljøet. Derfor er det blant annet viktig at hunder med atferdsproblemer også blir undersøkt av veterinær/kiropraktor med spesialkompetanse på hund for å sjekke om atferden kan forklares veterinært eller om det er andre forhold som er skyld i atferden.

En jeg kjenner hadde en cocker som på et eller annet tidspunkt hadde fått skade på en halsvirvel. Den reagerte på smerten ved å bite/hugge når noen berørte eller kom nær halsen dens. Til slutt ble aggressjonen så problematisk at eieren advarte folk som kom på besøk om at hunden bet uprovosert og at de ikke forsto hvorfor. En liten cocker som svinset og svanset mellom beina på folk og reagerer aggressivt når noen kom nær med en hand eller fot ble til slutt mer enn eierne kunne akseptere for det ble farlig for alle. Eierne brukte masse penger på ulike veterinærer som ikke kunne finne feil på hunden. Redningen ble veterinærhøyskolen som til slutt fant skaden i halsvirvelen og hunden ble operert. Men selv om årsaken ble borte ble ikke atferden endret i stor grad. Hunden var vant til at det gjorde vondt når folk berørte halsregionen og bet når folk kom nær den selv om skaden var leget.

I den senere tid er det også blitt udannet folk med spesialkompetanse på ulike former for smertelindring/-behandling av hunder (og hester). Ikke rent sjelden samarbeider dissse med fagfolk med atferd som spesiale. En bekjent av meg som er veterinær med slik utdanning (og som tidligere var NKKs atferdskonsulent) samarbeider idag med en høyskoleutdannet atferdsekspert men det finns også slike spesialister som ikke har veterinærutdanning. De fleste har kanskje ikke det.

Det er mange faktorer som det skal tas hensyn til når man skal endre atferden til problemhunder. Atferdseksperten er bare et ledd i behandlingen.

Red: Hissighet har lite å gjøre med trenbarhet men en JRT eller tilsvarende raser er større individualister, har mer aggresjon i seg og jobber på andre måter enn f eks en rasemessig førerorientert schäfer eller malle, det er der forskjellen ligger. En rase med mye aggresivitet som rasemessig er skapt for å jobbe alene er mindre trenbar enn en førerorientert hund. Jeg forstår ikke at det kan diskuteres. Jeg forstår heller ikke at ugrei atferd skal skjermes eller bortforklares fordi rasen er liten evt at det også finns større agressive hunder. At det finns "slengere" med "uartig" atferd som fysisk er større enn en JRT reduserer ikke antallet mindre hunder med aggressiv atferd. En problemhund forandrer ikke atferd selv om den "kastes ut på finn". Man overfører bare problemet til en ny eier som igjen må søke hjelp. At enkelte små raser/hunder er overrepresentert m h t problematisk atferd er dokumentert også internasjonalt og kan neppe forklares med finn.no. Også små hunder omsettes i hytt og pine der og iflg tollvesenet har vi en foruroligene høy ulovlig import av mindre hunder med ukjente sykdommer og atferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...