Hvilken rase blir dette?

[Zitka]

Nå skal det poengteres at den terrieren jeg la ut film på, ikke konkurrerer men er pauseunderholdning på feks mesterskap..

Etter det jeg ble fortalt vel og merke..

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Guest Belgerpia]

Shiba, samojed, pyreneisk gjeterhund, portis, vorsteh, boxer, ...

Er ikke "problemet" det at så få prøver seg med "utradisjonelle" raser fordi de fleste som er veldig aktive og dedikerte har hatt NRH eller RIK i tankene allerede før de har skaffet en hund til formålet, mens de som har fattet interesse først etter å ha skaffet seg en tilfeldig hund kom veldig sent i gang med treningen av denne, og da gjerne etter å ha gjort mye feil med hunden først? I tillegg blir de gjerne fortalt at de har en vanskelig rase å jobbe med. Dette fører til at folk (også observatører) tror disse rasene er "dårlige" og folk ønsker seg derfor en "lettere rase". Effekten er at alle ser på et lite knippe med raser (som har endt opp som typiske andregangshunder) som de eneste som er godt egnet?

Korrelasjon eller kausalitet?

Det er vel uansett ingen tvil om at en hund som blir jobbet målrettet med allerede fra valpekassa av vil bli en bedre utdannet hund enn en som blir påbegynt sent, slenger innom fellestreningene noen ganger i måneden og ellers bare går tur og trener artige triks?

Først så skaffer man seg en hund som har alt man drømmer om - altså - sett i forhold til hva man i utgangspunktet hadde tenkt at hunden skulle være. For de fleste vil det si "turkompis". Så melder mor/far seg på valpekurs med sin lille - la oss si franske bulldog - det går superbra og mor/far blir motivert til å fortsette treningen. De jobber på, tar bronsemerke, debuterer i LP1, etter hvert i LP2 - så kommer man til LP3 hvor kravene er betydelig hevet i forhold til at hunden skal løse ting vekk fra eier i et høyt tempo for å få poeng. Der stopper det gjerne, mest fordi rasen er av typen som "går litt lei" - om ikke betalinga er god nok så gidder den rett og slett ikke å jobbe. Franske bulldogger jobber ikke for knapper og glansbilder - slik som de tradisjonelle lydighetshundene gjør.

Mor/far jobber på og jobber på, men det stopper - mor/far har nå et intenst ønske om å nå høyeste klasse og velger derfor å kjøpe seg en ny hund ved siden av frallen - en schæfer, belger, border collie - fordi de trenger en hund som mer enn gjerne repeterer en øvelse 100 ganger for så å gjøre det gang 101 med SAMME intensitet som den hadde på gang 1. De ønsker en hund som jobber rompa av seg for et smil og en rufsings i pelsen. For skal man nå langt så er det en sånn hund man må ha.

Jovisst finnes det enkelte som kommer seg opp i klassene med odde raser - og jeg er stum av beundring hver gang, men da handler det ikke nødvendigvis om at rasen er egnet, men at rett eier har fått rett individ og de får det til. Men det er ikke normalen.

Bredden i antall raser som konkurrerer i lydighet er faktisk ganske stor på de lavere nivåene - det er MANGE raser og også mange "odde" raser, i klasse 1 og 2 - jeg synes det er kjempemorsomt, og jeg heier på de - alltid. I klasse III er det færre raringer og Elite er de unntaket heller enn regelen - og det er IKKE pga. dårlige trenere, det er rett og slett fordi rasespesifikke egenskaper stopper fremgangen når de når et visst nivå.

Det går ikke an å komme utenom det faktum at raser som i flerehundre år er avlet for å samarbeide nært med fører har en fordel når det kommer til lydighet, agility, bruks. Men de er jo da igjen helt ubrukelige som jakthunder sant - der kommer raseegenskapene til raser som i flere hundre år er avlet for å jakte "der ute" inn.

Jeg har selv fransk bulldog, og om jeg hadde vært motivert til å trene henne så hadde vi helt sikkert kommet til klasse III, jeg er imidlertid usikker på om hun hadde vært særlig interessert i Elite - hun synes at ting skal gå fort, men hun synes jeg er pjuk når jeg forsøker å pirke på detaljer - hun er litt mer sånn "erre så nøye'a?" - og skal du hevde deg i de høyere klassene så må du ha en hund som synes presisjonstrening er morsomt. Fraller synes ikke det.

Jeg har også hatt Parson - knallhund - tøff, uredd, masse arbeidskapasitet og høy arbeidsmoral, beit hardt og hang høyt, lett og trene og ville nok faktisk kunne ha hevdet seg i høyere klasser i det meste - egenskapene hennes som arbeidshund hadde tikket alle boksene til TS - problemet er at om den bikkja hadde kommet i størrelsen som TS vil ha så hadde den vært livsfarlig, eller i det minste ikke til å ha i trehus.

[Petra]

Shiba, samojed, pyreneisk gjeterhund, portis, vorsteh, boxer, ...

Er ikke "problemet" det at så få prøver seg med "utradisjonelle" raser fordi de fleste som er veldig aktive og dedikerte har hatt NRH eller RIK i tankene allerede før de har skaffet en hund til formålet, mens de som har fattet interesse først etter å ha skaffet seg en tilfeldig hund kom veldig sent i gang med treningen av denne, og da gjerne etter å ha gjort mye feil med hunden først? I tillegg blir de gjerne fortalt at de har en vanskelig rase å jobbe med. Dette fører til at folk (også observatører) tror disse rasene er "dårlige" og folk ønsker seg derfor en "lettere rase". Effekten er at alle ser på et lite knippe med raser (som har endt opp som typiske andregangshunder) som de eneste som er godt egnet?

Korrelasjon eller kausalitet?

Det er vel uansett ingen tvil om at en hund som blir jobbet målrettet med allerede fra valpekassa av vil bli en bedre utdannet hund enn en som blir påbegynt sent, slenger innom fellestreningene noen ganger i måneden og ellers bare går tur og trener artige triks?

Jeg er enig med dem som mener at du undervurderer betydningen av riktig rase. På den annen side synes jeg du har et poeng her som de andre undervurderer litt. Det er jo gjerne sånn at man dumper litt tilfeldig innom en aktivitet med den hunden man tilfeldigvis har, og da har man gjerne ikke kunnskapen som skal til for å komme helt i mål. Neste gang safer man og kjøper samme rase som "alle andre" har, men da har man også mye mer kunnskap i bunnen og gjør ting mer rett fra første stund. Da er det jo fort gjort å overvurdere effekten av rasebyttet.

I tillegg er det jo trender innen hundeverdenen også... Bortimot alle de jeg kjenner fra agilitymiljøet har kjøpt seg border collie i det siste, helt uavhengig av hva slags rase/raser de har hatt før og hvor langt de har kommet med denne/disse. Nå er det et faktum at det er svært få raser som kan hevde seg mot bc'en når det gjelder fart, men samtidig er det svært mange førere som sliter skikkelig med å henge med på denne farten. Så jeg tror mange hadde hatt større sjanse til å komme seg oppover med en sliter av en Toyota Avensis fremfor å "krasje i hver sving" med Ferrarien, for å fortsette bileksempelet.

[Poter]

Godt mulig, har ikke lest hele tråden

Men jeg er enig. Jeg hadde ikke planlagt å trene redning, jeg kjøpte henne til agility jeg, redning var noe jeg ramla borti. Så nå står jeg her, med min utradisjonelle rase (i Norge hvertfall, ser du mot Sverige så finner du godkjente kortiser) og gjør det beste ut av det.

Jeg syns det er gøy når utradisjonelle raser prøver seg, men de må også forstå at veien kan bli mye lengre og de aller fleste velger som sagt en mer egnet rase neste gang. Og det er jo heller ikke uten grunn De fleste jeg har pratet med i NRH som har utradisjonelle raser/blandinger fikk hunden før de valgte å bli medlem, og når jeg spør dem om de kunne tenke seg samme type hund neste gang, svare de nei.

Det er vel også dette som er fokuset på hele diskusjonen? At mange raser kan egne seg i forskjellige sporter på lavt nivå, men ønsker du å komme langt så velger du en vanligere rase? Det er logisk i mitt hode hvertfall

Ja, og i tillegg er det noe med at om man skal trene i et lag, særlig i NRH, så plikter man å ta hensyn til lagkameratene sine som legger ned masse tid i hunden din som figurant. Da er det kjipt om du velger en rase som ikke egner seg og lagkompisene legger ned masse tid i en ekvipasje det ikke blir noe av. Her skal man jo tross alt redde liv, ikke "bare" vinne rosetter. De fleste andre treningsgrupper med høye mål har det vel også sånn. Man tar gjerne imot nye figuranter og sporleggere, men vil helst trene med noen som har samme høye ambisjonsnivå. Det blir litt forskjell på hundeklubben og et redningslag eller en treningsgruppe som vil nå langt.

[Pringlen]

Også: det er jo ikke sånn at det bare er å kjøpe hund av rett rase, og vips så har man en knallhund til gitt formål

Mange raser er så oppdelt, at man virkelig skal holde tunga rett i munnen når man velger linjer/individ.

Gud bedre hvor mange som har kjøpt katta i sekken innen de jakthundrasene som er delt i jakt/utst linjer. Og jeg tipper det er tilsvarende på feks BC.

Og en del raser fungerer bare ikke til sitt egentlige formål. Er jo bare å ta en titt i tråden med "gjeter" videoer...

[Guest vivere]

Jeg er enig med dem som mener at du undervurderer betydningen av riktig rase. På den annen side synes jeg du har et poeng her som de andre undervurderer litt. Det er jo gjerne sånn at man dumper litt tilfeldig innom en aktivitet med den hunden man tilfeldigvis har, og da har man gjerne ikke kunnskapen som skal til for å komme helt i mål. Neste gang safer man og kjøper samme rase som "alle andre" har, men da har man også mye mer kunnskap i bunnen og gjør ting mer rett fra første stund. Da er det jo fort gjort å overvurdere effekten av rasebyttet.

Det er jeg sterkt uenig i. Velger man blant beslektede raser eller raser med noenlunde like forutsetninger har man vesentlig større sjanse for å lykkes i en sport eller aktivitet enn om man velger "odde" raser og tror at om man bare trener nok og lenge nok vil trening oppveie raseforskjellen. Det er forskjell på å trene en mynde som utmerker seg med syn og "eksplosiv" hurtighet over relativt korte avstander sammenlignet med en hund som bruker nesen og ikke har den samme hurtigheten som mynder har. Etter min mening kan ikke rase og rasens formål vurderes høyt nok dersom man ønsker å oppnå resultater i de grenene man deltar i.

[Petra]

Det er jeg sterkt uenig i. Velger man blant beslektede raser eller raser med noenlunde like forutsetninger har man vesentlig større sjanse for å lykkes i en sport eller aktivitet enn om man velger "odde" raser og tror at om man bare trener nok og lenge nok vil trening oppveie raseforskjellen. Det er forskjell på å trene en mynde som utmerker seg med syn og "eksplosiv" hurtighet over relativt korte avstander sammenlignet med en hund som bruker nesen og ikke har den samme hurtigheten som mynder har. Etter min mening kan ikke rase og rasens formål vurderes høyt nok dersom man ønsker å oppnå resultater i de grenene man deltar i.

Jeg kunne sikkert presisert bedre hva jeg mente, men jeg bruker så himla mange ord i utgangspunktet at jeg valgte å ikke drukne dere i enda flere.

Jeg tror ikke at alle raser er like egnet til alt, og det skrev jeg også noe om i den aller første setningen min. Jeg burde ha presisert det, men jeg skrev egentlig ikke om de rasene som ligger lengst vekk fra det man trenger til en bestemt aktivitet, men heller de som er "greie nok", om enn ikke så bra som de rasene som er avlet frem spesifikt for akkurat den bruken. Jeg snakket også kun om hundesporter, ikke jakt, gjeting eller andre typer rasespesifikt arbeid som går mer på hundens innebygde egenskaper enn direkte innlæring av øvelser.

For å ta et eksempel: Jeg hadde en gang en flat coated retriever som jeg trente redning, agility og lydighet med. Flatten er en sånn typisk potethund som kan brukes til det meste, men som kanskje ikke utmerker seg i noe spesielt (utover retrieverjakt, som jeg holder utenfor nå). Vi kom da heller ikke særlig langt i noe av dette. Hvis jeg hadde kjøpt meg en schæfer som neste redningshund, eller en BC som neste AG/LP-hund, og kommet lengre med denne, hadde det da utelukkende vært på grunn av at jeg byttet rase? Eller er det OGSÅ et poeng at jeg hadde lært mer og gjort ting mer riktig fra starten av? Kunne jeg ha kommet lengre i disse grenene med en evt ny flatt pga min nye kunnskap om aktiviteten kombinert med en rase jeg kjenner fra før?

Altså, jeg forsøker ikke å si at en flatt er en like god brukshund som en schæfer eller malle, eller en like god ag/lp-hund som en BC. Men hvis man stadig vekk sammenligner halvgod rase+uerfaren eier med egnet rase+erfaren eier, så gjør man forskjellene enda større enn de egentlig er, det er vel logisk?

Hvis det er slik at folk flest er veldig trofaste mot yndlingsrasen og faktisk trener iherdig i år etter år med mange forskjellige individer av rasen før de kryper til korset og kjøper seg en Ferrari, så gjelder selvsagt ikke det jeg sier her. Men jeg vil tro at i mange miljøer er det lett å føle seg presset til, eller i det minste fristet til, å bytte rase før man egentlig har forsøkt lenge nok med den rasen man har fordi "alle" sier at du MÅÅÅÅ ha BC/malle/schæfer/whatever for å komme noen vei?

[Siri]

Jeg er enig med dem som mener at du undervurderer betydningen av riktig rase. På den annen side synes jeg du har et poeng her som de andre undervurderer litt. Det er jo gjerne sånn at man dumper litt tilfeldig innom en aktivitet med den hunden man tilfeldigvis har, og da har man gjerne ikke kunnskapen som skal til for å komme helt i mål. Neste gang safer man og kjøper samme rase som "alle andre" har, men da har man også mye mer kunnskap i bunnen og gjør ting mer rett fra første stund. Da er det jo fort gjort å overvurdere effekten av rasebyttet.

Tja... jeg vet ikke om jeg er udelt enig. Jeg dumpet litt tilfeldig innom lp med min første briard - verken hund eller eier var vel særlig egnet til aktiviteten, men vi greid da opprykk til kl 2 liksom. Jeg lærte jo litt mer da, og med min andre hund - av samme rase - greide jeg opprykk til kl 3. Denne hunden var nok også langt bedre egnet til formålet enn den første, og jeg var blitt en bedre hundetrener. Jeg har fortsatt å holde meg til samme rase og har hatt ulike individer opp gjennom årene, men det stopper seg gjerne når vi kommer til LP kl 3 og klasse B i bruks. Det ser jeg også på mange andre langt mer aktive hundeførere enn meg med samme rase (da i Sverige). De aller aller fleste stopper opp når de har kommet til LP kl 3 og B i bruks. Mange kommer ikke engang så langt, men de mest iherdige havner der. De aller fleste har også trent flere hunder opp gjennom årene. Noen ytterst få, særdeles dyktige og ivrige eiere, har kommet til Elite LP og høyeste klasse i bruks, og sågar fått sine championater der, men disse har lagt ned enorme timer med trening med gode hunder av rasen.

Så det er ikke bare det at man har fått mer erfaring på baken som gjør at det stopper. Rasen HAR som regel mye å si.

[Guest vivere]

Hvis det er slik at folk flest er veldig trofaste mot yndlingsrasen og faktisk trener iherdig i år etter år med mange forskjellige individer av rasen før de kryper til korset og kjøper seg en Ferrari, så gjelder selvsagt ikke det jeg sier her. Men jeg vil tro at i mange miljøer er det lett å føle seg presset til, eller i det minste fristet til, å bytte rase før man egentlig har forsøkt lenge nok med den rasen man har fordi "alle" sier at du MÅÅÅÅ ha BC/malle/schæfer/whatever for å komme noen vei?

Nei, jeg tror ikke nødvendigvis er slik at man må ha BC/malle/schafer/whatever (den siste er en rase jeg ikke har hørt om ) for å komme noen vei. Men en av årsakene til at man finner flest av disse i enkelte sporter/grener/aktiviteter er vel fordi "folk flest" finner dem mest brukbare. Det betyr ikke at andre raser kan oppnå bra resultater, om enn ikke i det skiktet man egentlig ønsket. Nå kan det jo være at man under-/overvurderer hunden eller overvurderer sin egen egnethet i f t den aktiviteten man ønsker å delta i. Men det er neppe hundens feil?

Selv har jeg stort sett holdt meg til schäferhunder og belgere (pluss min siste som noen kaller for blanding) og selv om mye var likt var det jammen mye ulikt selv innnenfor den samme rasen. Schäferne var relativt like m h t atferd og trening men spranget fra denne rasen til belger var litt større enn forventet og skilnaden mellom de to belgerindividene jeg hadde var også større enn trodde, selv om de kom fra samme oppdrett og hadde samme far og mor men fra ulike kull. Min siste hund var forskjellig fra de foregående men alle hadde sine individuelle særpreg som også hadde betydning for treningsopplegget for den enkelte.

M h t å forvente at en "sær rase" skal kunne hevde seg i konkuransse med individer som har naturlige forutsetninger for å nå høyt opp i klassene eller som er til å 100% stole på som redningshund tror jeg er fåfengt. At man for egen skyld har ambisjoner om å trene en rase i aktiviteter som den egentlig ikke er skapt for er opp til den enkelte, men jeg tror at de som ønsker å konkurrere eller delta på noe nær toppnivå helst bør velge raser som har naturlige forutsetninger for å lykkes mens hunden er ung nok til å starte å konkurrere.

[Petra]

Huff, uttrykker jeg meg så dårlig, altså? Da vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få frem poenget mitt... Men sånn for ordens skyld: Jeg har aldri snakket om sære raser. Jeg snakket om potetene, de som er helt greie til alt, men ikke på topp i noe. Retrievere, for eksempel. Jeg har heller aldri hevdet at en retriever er like god som en rase som er mer spesialdesignet for en konkret aktivitet. Jeg bare mente at forskjellene kunne virke større enn de egentlig er hvis man ikke tar eiers erfaring med i bildet. Sikkert en yrkesskade, jeg bruker en del statistikk i jobben, og det å ikke ta hensyn til eventuelle andre faktorer som kan spille inn er temmelig fy-fy i min verden. Om det derimot er så viktig i denne sammenhengen er vel heller tvilsomt, ut fra deres reaksjoner

Men jeg står fast ved argumentet om at en kommer aller lengst med en rase som faktisk passer til en selv, det hjelper liksom ikke om du har den raskeste, tøffeste eller mest lettlærte rasen om du ikke greier å håndtere det...

Ikke at det har noe med Margrete å gjøre heller, da... Bare enda en avsporing fra min side.

[Guest Bølla]

OT, men denne tråden er det mest underholdende jeg har lest de siste månedene her inne. Mange gode poeng, og nokså mange som vandrer rundt med skylapper.

Selvfølgelig er det raseforskjeller, og selvfølgelig er det tydelig hvilke raser som hevder seg de høyeste nivåene. Jeg synes likevel det er en mye større prestasjon å få utypiske raser til å lykkes og til å få fantastiske bånd til sin eier enn å ha en border collie på elitelag eller en malle som gjør det godt innenfor IPO. Jeg underholdes til syvende og sist mye mer av eierne som tilstreber det ekstreme innenfor flere grener fremfor å gjøre narr av hunder. Så det er da noe positivt i det meste!

[Guest vivere]

OT, men denne tråden er det mest underholdende jeg har lest de siste månedene her inne. Mange gode poeng, og nokså mange som vandrer rundt med skylapper.

Selvfølgelig er det raseforskjeller, og selvfølgelig er det tydelig hvilke raser som hevder seg de høyeste nivåene. Jeg synes likevel det er en mye større prestasjon å få utypiske raser til å lykkes og til å få fantastiske bånd til sin eier enn å ha en border collie på elitelag eller en malle som gjør det godt innenfor IPO. Jeg underholdes til syvende og sist mye mer av eierne som tilstreber det ekstreme innenfor flere grener fremfor å gjøre narr av hunder. Så det er da noe positivt i det meste!

Men det er vel ikke forslag til atypiske konkuranssehunder @Margrete ba om? Og det er vel forslag til raser i f t gitte kriteria tråden opprinnelig handlet om? At trening av raser til formål de egentlig ikke er ment for er en prestasjon i seg selv kan godt være, men det var ikke det som var utgangspunktet for denne tråden om jeg minns rett?

[Guest vivere]

Huff, uttrykker jeg meg så dårlig, altså?

Neida, du er klokkeklar som blekk

[Guest Bølla]

Men det er vel ikke forslag til atypiske konkuranssehunder @Margrete ba om? Og det er vel forslag til raser i f t gitte kriteria tråden opprinnelig handlet om? At trening av raser til formål de egentlig ikke er ment for er en prestasjon i seg selv kan godt være, men det var ikke det som var utgangspunktet for denne tråden om jeg minns rett?

Som vanlig så holdes ikke en eneste diskusjon her inne saklig, og som vanlig skrider man langt bort fra trådens opprinnelig tema ganske kjapt. Jeg tror ikke TS finner en rase som er mer aktuell for hennes bruk enn hva hun allerede har i en schæfer, gitt at man liker å bruke tid på konstruerte konkurranseformer som IPO osv. Man kan uansett ikke finne alle egenskaper i en hund da noen mentale kapasiteter utelukker andre, men jeg skal forsøke å finne en ordentlig oversikt over det.

[Guest vivere]

Som vanlig så holdes ikke en eneste diskusjon her inne saklig, og som vanlig skrider man langt bort fra trådens opprinnelig tema ganske kjapt. Jeg tror ikke TS finner en rase som er mer aktuell for hennes bruk enn hva hun allerede har i en schæfer, gitt at man liker å bruke tid på konstruerte konkurranseformer som IPO osv. Man kan uansett ikke finne alle egenskaper i en hund da noen mentale kapasiteter utelukker andre, men jeg skal forsøke å finne en ordentlig oversikt over det.

Om jeg ikke tar feil så aspirerer @Margrete til LP og IPO? Og da er vel det ikke så mange raser det er aktuelt å velge mellom?

[Guest Bølla]

Om jeg ikke tar feil så aspirerer @Margrete til LP og IPO? Og da er vel det ikke så mange raser det er aktuelt å velge mellom?

Det er da noen, men jeg ville absolutt valgt hunder av brukslinjer om jeg virkelig hadde ambisjoner og ikke minst gjort ære på rasens opprinnelige formål. Jeg synes at det skal ryke av en schæfer, det er det jeg forventer.

Jeg selekterer selvfølgelig også hva angår jakthunder, og for mitt vedkommende er det bare to raser som er aktuelle på småvilt, og det er labrador og korthåret vorsteher. Det er likevel ikke nok å selektere på rase, man må være enda mer nøye hva angår foreldredyr og hvordan bruksegenskapene er på begge sider av familietreet. Mens andre som jakter med vorstehere overhodet ikke ønsker å jakte med retrievere. Personlige preferanser og erfaringer spiller nok mest inn.

Men det er nå en gang slik at med en svært dyktig fører kan mange hunder av mange raser oppnå gode resultater, men de utypiske rasene krever gjerne mer enn de er mest populære. Mennesker er svært lettpåvirkelige, og det er nå slik at border collie, belgerhunder med flere er mest korrekt om du er 18 år og ønsker en karriere innenfor lydighet. Jeg har et helt annet syn på hundehold enn mange av dere som bruker mye tid på disse konkurranseformene, så det er vel ikke unormalt at jeg tenker annerledes også.

[Gjest]

Om jeg ikke tar feil så aspirerer @Margrete til LP og IPO? Og da er vel det ikke så mange raser det er aktuelt å velge mellom?

Nå stod ikke det i første innlegg, så at noen gir tips til generelle potet-hunder som kan brukes til det meste av hundesport burde ikke vært the end of the world hvor vedkommende får nedsettende kommentarer og harsellas av sin ignoranse (iflg hundesonen-brukere).

[Guest vivere]

Nå stod ikke det i første innlegg, så at noen gir tips til generelle potet-hunder som kan brukes til det meste av hundesport burde ikke vært the end of the world hvor vedkommende får nedsettende kommentarer og harsellas av sin ignoranse (iflg hundesonen-brukere).

TS skrev "- en hund som kan passe til hvilken som helst slags sportsgren." - etter min oppfatning innsnevrer det bruksområde ganske betydelig.

[Čeahppi]

Det ble vel tidlig klart at Margrethe bare ønsker schäfer, da det er noe feil med alle de andre gode rasene: jaktgolden, malle, hollender, riesen og rottis. Så kom de mer utradisjonelle forslagene, B-hundene: briard, beuceron, lapsk, ... Så ble det en diskusjon om lapsk, og så ble det en diskusjon om Toyota og Ferrari, hvor ingen klarte å komme opp med nye Ferrarier, og Margrethe stadig bekreftet schäfer som neste også.

Jeg er jo ikke uenig i at enkelte raser ikke er godt egnet i sport, jakt eller gjeting pga fysikk eller andre "mentale utfordringer" , men som noen kaller dem: potetene, de er da det fullt mulig å få til. Det at ambull og staff, shiba, samojed, en setterblanding og vorsteh A-godkjennes som redningshunder, og at pomme, staff og finske lapper tar LCH viser jo det.

Førerorientering f.eks. er jo mye sosialisering. Hvor mange av de som skaffer seg en "turkompis" og senere ramler innom hundesport med den har trent kontakt fra den åpnet øynene? (Ja, jeg har hatt BC-blanding med eye, og ja, det er forskjell, men jaktgolden, rottis og riesen har ikke eye.) Hundens motivasjon er også noe som lar seg forme og påvirke.

De lapphundene jeg har møtt har vært like kontaktsøkende og oppmerksomhetskrevende som de schäfere og retrieverne jeg har møtt. Like matglade har de også vært, og jaggu har de også lopper i blodet. Om de skulle være så voldsomt mye vanskeligere å motivere gleder jeg meg virkelig til å finne ut av. Flere finske LCH (bl.a. en i Norge) på tross av at svært få faktisk er aktive med dem, tyder på at de er helt greie å jobbe med, men da tenker jeg på for folk som har hund av flere årsaker enn at de vil vinne konkurranser med den. Jeg har aldri sett poenget i å ha ambisjoner om å bli best. Det er bare å øke de potensielle skuffelsene slik jeg ser det. ..og hva gjør dere med hunden om den svikter?

Heldigvis har vi fått RL, hvor det ennå er litt genetisk variasjon også

Og kommentaren om at "det er ikke bare er å stå med boken i den ene hånden og klikkeren i den andre" (håper du forstod at det var en billedlig beskrivelse, og at i praksis så leste jeg boken først, og jeg brukte et verbalt signal istedenfor klikker, slik at jeg hadde begge hendene ledig til leker og godbiter): jo det er det. Det var akkurat det jeg gjorde, og det var det som fungerte på min bastard, til punkt og prikke. Derfor synes jeg ikke det er en så stor bragd å få det til med en Ferrari. Det handler bare om å gjennomføre treningen, i motsetning til med en "vanskelig" rase, der du kanskje må være kreativ og slite litt for å jobbe fram motivasjon og oppmerksomhet i hunden i tillegg til å bare gjennomføre etter oppskriften.

[Margrete]

Om jeg ikke tar feil så aspirerer @Margrete til LP og IPO? Og da er vel det ikke så mange raser det er aktuelt å velge mellom?

Du tar nok bittlitt feil LP kommer jeg aldri mer til å gå, jeg får sure oppstøt om noen så mye som mumler "høyre om" når jeg er på en bane

Forøvrig er det jo bare stas at tråden går sine egne veier, tror det er mange som har lært noe nytt

Edit: Satte inn " "

Endret 25. Februar 2015 av Margrete

[Margrete]

De lapphundene jeg har møtt har vært like kontaktsøkende og oppmerksomhetskrevende som de schäfere og retrieverne jeg har møtt. Like matglade har de også vært, og jaggu har de også lopper i blodet. Om de skulle være så voldsomt mye vanskeligere å motivere gleder jeg meg virkelig til å finne ut av. Flere finske LCH (bl.a. en i Norge) på tross av at svært få faktisk er aktive med dem, tyder på at de er helt greie å jobbe med, men da tenker jeg på for folk som har hund av flere årsaker enn at de vil vinne konkurranser med den. Jeg har aldri sett poenget i å ha ambisjoner om å bli best. Det er bare å øke de potensielle skuffelsene slik jeg ser det. ..og hva gjør dere med hunden om den svikter?

Da går jeg ut av banen, furter litt, koser litt med hunden min, tar meg en røyk, furter litt til. Setter hunden i bilen, furter litt til, mens jeg lurer på hva som gikk galt. Finner ut hva som gikk galt, og slår meg selv i bakhodet for å vært en dust mot hunden min. Drar hjem, mens jeg fortsatt furter over at jeg var dust. Så legger jeg det bak meg og prøver å lære noe av feilene jeg gjorde på banen som ødela for hunden min

[Guest vivere]

Du tar nok bittlitt feil LP kommer jeg aldri mer til å gå, jeg får sure oppstøt om noen så mye som mumler "høyre om" når jeg er på en bane

Forøvrig er det jo bare stas at tråden går sine egne veier, tror det er mange som har lært noe nytt

Edit: Satte inn " "

Uff dah

[Guest vivere]

Jeg er jo ikke uenig i at enkelte raser ikke er godt egnet i sport, jakt eller gjeting pga fysikk eller andre "mentale utfordringer" , men som noen kaller dem: potetene, de er da det fullt mulig å få til. Det at ambull og staff, shiba, samojed, en setterblanding og vorsteh A-godkjennes som redningshunder, og at pomme, staff og finske lapper tar LCH viser jo det.

Etter min mening viser det ikke det. Det viser at enkelte individer lar seg trenes i ulike grener som rasen ellers ikke ville blitt sett i. Som jeg skrev tidligere har en bekjent av meg hatt en amstaffblanding som var godkjent som redningshund. Men eieren var hundeinstruktør og visste hvordan denne i NRH-sammenheng "odde" hunden skulle formes. Men om det var amstaff-delen eller den andre halvparten av blandingshunden som hadde oddsene med seg er ikke godt å vite. Hadde det vært slik at ambull, staff, shiba, samojed etc hadde naturlige anlegg for RIK/IPO-brukshundsport/redningshundtjeneste ville vi sett langt flere av disse rasene i disse sportene/aktivitetene. Men det gjør man ikke av naturlige årsaker.

De senere årene har jeg hatt kontakt med en oppretter/kennel av hovedsakelig malle og hollandsk gjeterhund som trenes i en hundesport som kalles KNPV - en avart av schutz og som opprinnelig er et treningsprogram for nederlandske politihunder. Denne oppdretteren skiller mellom hunder fra brukshundlinjer og brukshunder - i tillegg til hunder fra showlinjer. I en artikkel skriver kenneleieren:

Showline dogs are bred for appearance and conformity to certain appearance standards. These objectives are set above everything else. The popularity of show line dogs is indisputable. The dogs however have by breeding become very different from their pure working line cousins. Many of the traits that make a given breed desirable for protection, agility or sports work have been reduced or have disappeared entirely in show dogs. We have seen many people who have purchased a show line German Shepherd and then tried to train it for Schutzhund or KNPV only to find that the dog lacked the drives, nerves and ability to be trained. A show line dog is generally the absolute manifestation of what it was bred for, appearance! The fact that it is a working breed does not mean it is a working dog.

Working dogs are generally bred to produce certain working characteristics. This may include obedience, bite and grip, tracking, very calm nerves, retrieves and a variety of other desirable characteristics. With a good working dog the appearance is always secondary to the capabilities of the dog. As stated earlier breeding working line dogs of the same breed guarantees nothing. Attempts have been made to breed working line dogs with show line dogs to enhance appearance. These have generally failed. Daneskjold Kennels in Denmark is well known for producing very excellent working Malinois. Their website tells an interesting story of their early breeding attempts to make show dogs into working dogs, and to cross show lines with working lines. The results were quite dismal. They eventually got their formula right with the help of a well-established kennel in the Netherlands. What we see today is first class.

There are occasions where a show dog is introduced into a working line to refresh the bloodline, or improve appearance. This is then diluted in successive generations before the offspring are considered up to working dog standards."

[Eloise]

Jeg har selv fransk bulldog, og om jeg hadde vært motivert til å trene henne så hadde vi helt sikkert kommet til klasse III, jeg er imidlertid usikker på om hun hadde vært særlig interessert i Elite - hun synes at ting skal gå fort, men hun synes jeg er pjuk når jeg forsøker å pirke på detaljer - hun er litt mer sånn "erre så nøye'a?" - og skal du hevde deg i de høyere klassene så må du ha en hund som synes presisjonstrening er morsomt. Fraller synes ikke det.

OT: Haha, herlig beskrivelse! Akkurat sånn er de frallene jeg har fått gleden av å li kjent med også. De liker godt å jobbe (for belønning, vel og merke), men begynner man å pirke så gidder de ikke mer. Perfeksjonisme er tydeligvis ikke et personlighetstrekk drasen har med på lasset.

[Guest Jonna]

Ot: men klarte google meg fram til artikkelen og Tusen takk for "tipset". Satt ord på mye av det jeg har tenkt selv