Gå til innhold
Hundesonen.no

Ødelagte raser - utrydde eller endre?


Čeahppi
 Share

Recommended Posts

Siden schäferen nevnes en del her, så vil jeg bare si at helsen på schäferen har fått mye større fokus nå enn tidligere. Det har vært en stor endring i helsa og framelsking av sykelige vinkler de siste 10-15 årene. HD/AD er ikke det største problemet på rasen, slik jeg ser det, men heller diverse grader og former for hudproblemer. Dette er ikke noe som kan testes for og friske avlsdyr kan være bærere av sykdommer recessivt uten at oppdretter er klar over det. Jeg hadde sett at man skulle kunne laget en gentest for f.eks. allergi. Det ville gjort utvalg av avl på friske dyr mye lettere. Jeg har hund med hudproblemer, men jeg er overbevist om at min oppdretter gjorde kombinasjonen i beste tro om å lage friske, funksjonelle valper. Hun var uheldig og det kan alle være. Hadde det vært en gentest på markedet for hudproblemer, ville foreldrene til min hund mest sannsynlig ikke blitt para.

På utstillingsschäferen ser jeg flere hunder med mer fornuftige vinkler, om enn litt mye etter min smak, men ikke i den grad at jeg tenker "stakkars hund" eller "fysj så stygt". Det finnes noen av de enda, men en del oppdrettere synes jeg avler på rimelig pene hunder. Hvordan helsa generelt er på utstillingsvarianten har jeg ikke den største kjennskap til, men jeg regner med de har noenlunde samme problematikk som bruksschäferne. At det er større mørketall i røntging synes jeg er ganske naturlig. Bruksen har et noe smalere marked, og stiller ofte litt strengere krav til valpekjøperne sine enn mange utstillingsoppdrettere gjør. Utstillingsschäferne selges ofte også som rene familiehunder og mange av disse eierne er ikke interessert i å bruke penger på røntging, og det kan ikke oppdretter gjøre noe med. Det kan være gode familier for hundene, men eierne ser gjerne ikke behovet for røntging og/eller mentaltesting av hundene sine. Da vil det være naturlig med større mørketall.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Før så ønsket jeg meg Mops og jeg hadde en Engelsk Bulldog, selvfølgelig var Bulldogen min frisk og fin! Herregud så tåpelig å si til meg at den rasen og ikke minst min egen hund var syk, jeg kjente j

Sånn jeg ser det finnes det en ganske enkel og bra løsning om man vil bevare raser og samtidig bedre helse/eksteriør. Og den løsningen kan gi virkninger ganske raskt. Åpne stambøker og ta inn nytt blo

Det er da akkurat samme sykdomsforekomst hos bruksschäferen som hos utstillingsschäferen. HD/AD/hudproblemer/allergi, det forekommer hos begge varianter, og ingen av dem er noe bedre eller dårligere e

Håper dette stemmer og blir stadig bedre i den retning du beskriver @Sprettballen, for schäfer er en rase jeg alltid har likt veldig godt :)

Liker den selvsagt nå også, men det er for mye grums på den synes jeg, dessverre. Og med grums snakker jeg ikke om eksteriøre ekstremer for de kan man unngå innen rasen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det JEG registrerer er at det her i verden er like mange ulike meninger om hva som er en hund det bør avles på, som der er hunde-eiere. Og de færreste er nerder, men helt "vanlige" folk som liker hunder og hunde-aktiviteter.

Det er helt sant at de fleste hunde-eiere er folk som liker selskap av hund, og som liker aktivitetene og kosen som følger med hunden. Men det er ikke disse som drar på utstilling og får hunden sin dømt etter en rasestandard, eller som liksom skal representere de ansvarlige avlerne, og dermed være "et godt eksempel" for de mindre erfarne hundeeirne. Og det er jo der en stor del av problemet ligger. Når dommere dømmer hunder som ligger over grensa på hva som kan aksepteres i forhold til standarden.

Alle her vet vel hva jeg mener om mange av dagens raser, og jeg er ikke den eneste heldigvis. Problemet er nok også stoltheten til oppdrettere som har bikkjer som vinner mye. De vil ikke sverte kennelnavnet sitt ved å blande inn nytt blod, for å gjøre en rase friskere. Det er jo folk det er noe galt med, ikke nødvendigvis standarden. Men helt ærlig synes jeg man burde gjøre om mange av dagens standarder i favør til hunden. Man MÅ ikke tviholde på ting fordi det har vært slik i alle år. Ting fungerer ikke når man likevel tøyer grensene for hva som beskrives, for å få en hund til å "passe" med standarden.

Blir spennende å se på årets Crufts kjenner jeg...

Det er også vanskelig å skille på fysiske overdrivelser av anatomi vs sykdom, men man burde jo starte med det som er mest obvious. Når man SER at eksteriøret er helseskadelig burde man gjøre noe med det!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er helt sant at de fleste hunde-eiere er folk som liker selskap av hund, og som liker aktivitetene og kosen som følger med hunden. Men det er ikke disse som drar på utstilling og får hunden sin dømt etter en rasestandard, eller som liksom skal representere de ansvarlige avlerne, og dermed være "et godt eksempel" for de mindre erfarne hundeeirne. Og det er jo der en stor del av problemet ligger. Når dommere dømmer hunder som ligger over grensa på hva som kan aksepteres i forhold til standarden.

Da kjenner du andre enn meg. Mange av de jeg jobber sammen med, feks, har en hund. Tispe. De stiller henne litt for morro skyld. Og fordi noen har sagt en eller annen gang at hun er så fin, så har de funnet ut at de bør ha et kull på henne.

At samme tispa er skuddredd, eller redd barn, blandes ikke inn i ideen om avl. Og de bryr seg nada om storoppdretterne. De forholder seg til SIN opdretter, som ofte har samme utgangspunkt.

De færreste her i Norge er storoppdrettere. Heldigvis (mtp genmaterialet som bør ivaretas). Noen er det, og de ser man på de fleste utstillinger. Men de aller fleste som har et kull eller to eller tre, nøyer seg med noen få utstillinger. Ikke minst fordi utstilling oppleves av mange som stress og pes.

Valg av dommere ligger på arrangør. Og arrangør vil ha pæng i kassa og velger dommere som gir CK an mas. De dommere som er strenge og bruker hele skalaen aktivt, blir ofte ikke invitert. Så aktørene i dette er mange, og det problemet kjenner vel de fleste "hunde-nerder" til tror jeg.

Å skulle få kontroll over kjøper, oppdrettere, dommere og arrangører ift hva slags hunder som premieres og avles på og selges...

Problemene ser de fleste. Løsningen tror jeg ikke er så enkel som at man kan tre ned enda flere påbud og forbud over hodet på folk. Vi lever i "frihetens" tidsalder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da kjenner du andre enn meg. Mange av de jeg jobber sammen med, feks, har en hund. Tispe. De stiller henne litt for morro skyld. Og fordi noen har sagt en eller annen gang at hun er så fin, så har de funnet ut at de bør ha et kull på henne.

At samme tispa er skuddredd, eller redd barn, blandes ikke inn i ideen om avl. Og de bryr seg nada om storoppdretterne. De forholder seg til SIN opdretter, som ofte har samme utgangspunkt.

De færreste her i Norge er storoppdrettere. Heldigvis (mtp genmaterialet som bør ivaretas). Noen er det, og de ser man på de fleste utstillinger. Men de aller fleste som har et kull eller to eller tre, nøyer seg med noen få utstillinger. Ikke minst fordi utstilling oppleves av mange som stress og pes.

Valg av dommere ligger på arrangør. Og arrangør vil ha pæng i kassa og velger dommere som gir CK an mas. De dommere som er strenge og bruker hele skalaen aktivt, blir ofte ikke invitert. Så aktørene i dette er mange, og det problemet kjenner vel de fleste "hunde-nerder" til tror jeg.

Å skulle få kontroll over kjøper, oppdrettere, dommere og arrangører ift hva slags hunder som premieres og avles på og selges...

Problemene ser de fleste. Løsningen tror jeg ikke er så enkel som at man kan tre ned enda flere påbud og forbud over hodet på folk. Vi lever i "frihetens" tidsalder.

Er enig i det du skriver.

Men ofte så er det slik at ansvaret blir lagt på valpekjøperne, og det blir ikke alltid riktig, da hvermansen ikke kan spesielt mye før de velger en valp. Og da er det oppdretters ansvar å stå frem som gode eksempler, og heller guide kjøperne til å ta rett valg. Og da er det oppdretters bilde kjøper ofte går etter. At en oppdretter har mange vinnende hunder trenger ikke nødvendigvis å være bra mtp avl. Men desverre så får mange blod på tann når de vinner, og da stiller de ut for sin egen del, og ikke for rasens del.

Ang dommere så er jeg enig. Det er synd at man velger gjengangere som liker å premiere samme type bikkjer hele tiden, som igjen gjør at oppdrettere velger hvem de vil stille for fordi de vet hva dommerne ser etter.

Det er mye som er skrudd, og det er synd at mennesker setter sine egne interesser foran hundens.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men desverre så får mange blod på tann når de vinner, og da stiller de ut for sin egen del, og ikke for rasens del.

Alle stiller vel ut for sin egen del, annet enn for de sløyfene de trenger for avl? Har man en helt middelmådig hund som samler VG og en sjelden gang Exc, så skal man jo være rimelig engasjert for å dra land og strand rundt og bruke mye penger på utstilling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden schäferen nevnes en del her, så vil jeg bare si at helsen på schäferen har fått mye større fokus nå enn tidligere. Det har vært en stor endring i helsa og framelsking av sykelige vinkler de siste 10-15 årene. HD/AD er ikke det største problemet på rasen, slik jeg ser det, men heller diverse grader og former for hudproblemer. Dette er ikke noe som kan testes for og friske avlsdyr kan være bærere av sykdommer recessivt uten at oppdretter er klar over det. Jeg hadde sett at man skulle kunne laget en gentest for f.eks. allergi. Det ville gjort utvalg av avl på friske dyr mye lettere. Jeg har hund med hudproblemer, men jeg er overbevist om at min oppdretter gjorde kombinasjonen i beste tro om å lage friske, funksjonelle valper. Hun var uheldig og det kan alle være. Hadde det vært en gentest på markedet for hudproblemer, ville foreldrene til min hund mest sannsynlig ikke blitt para.

På utstillingsschäferen ser jeg flere hunder med mer fornuftige vinkler, om enn litt mye etter min smak, men ikke i den grad at jeg tenker "stakkars hund" eller "fysj så stygt". Det finnes noen av de enda, men en del oppdrettere synes jeg avler på rimelig pene hunder. Hvordan helsa generelt er på utstillingsvarianten har jeg ikke den største kjennskap til, men jeg regner med de har noenlunde samme problematikk som bruksschäferne. At det er større mørketall i røntging synes jeg er ganske naturlig. Bruksen har et noe smalere marked, og stiller ofte litt strengere krav til valpekjøperne sine enn mange utstillingsoppdrettere gjør. Utstillingsschäferne selges ofte også som rene familiehunder og mange av disse eierne er ikke interessert i å bruke penger på røntging, og det kan ikke oppdretter gjøre noe med. Det kan være gode familier for hundene, men eierne ser gjerne ikke behovet for røntging og/eller mentaltesting av hundene sine. Da vil det være naturlig med større mørketall.

Dette er jeg veldig uenig med deg i! Er det noen som kan gjøre noe med det så er det nettopp oppdretter. Oppdretter bør informere, oppfordre og stille krav til røntging. Jeg har mange schäferhundeiere på kurs som ikke en gang vet hva HD og AD røntging er...da er det en stor glipp fra oppdretter en eller annen plass.

Når det gjelder helse så kan man ikke si at bruskschäfer er like frisk, friskere eller sykere enn utstillingslinjene for det finnes det ingen dokumentasjon på. Men brukslinjene er bedre dokumentert både i henhold til mentalitet, bruksegenskaper og helse fordi de er mer og bredere testet. Oppdrettere er generelt også flinkere til å opplyse om status på kull. Det var også hoved argumentet mitt da jeg gikk fra utstillingslinjer til brukslinjer, bedre og bredere dokumentasjon ga meg større forutsetning for å få det jeg ønsker i en hund.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle stiller vel ut for sin egen del, annet enn for de sløyfene de trenger for avl? Har man en helt middelmådig hund som samler VG og en sjelden gang Exc, så skal man jo være rimelig engasjert for å dra land og strand rundt og bruke mye penger på utstilling.

Ja, utover sløyfene er jo utstilling for eierens del. Men mange tror jo at jo bedre og flere sløyfer, rosetter og pokaler man har, så er man en dritgod oppdretter. Og det er ikke alltid det er sånn, fordi de ofte velger hvem de vil stille for. Alle er ikke sånn, men mange utstillingskjente oppdrettere gjør dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, utover sløyfene er jo utstilling for eierens del. Men mange tror jo at jo bedre og flere sløyfer, rosetter og pokaler man har, så er man en dritgod oppdretter. Og det er ikke alltid det er sånn, fordi de ofte velger hvem de vil stille for. Alle er ikke sånn, men mange utstillingskjente oppdrettere gjør dette.

Men selvfølgelig velger man hvem man vil stille for... hvis dommeren liker store, kraftige hunder og man selv har små hunder, så vet man jo på forhånd at man ikke kommer til å vinne noe som helst, og da er det bortkastede penger å stille (med mindre man bare skal ha en kvalitetsbedømming). Ingen gidder vel å kaste penger ut av vinduet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...