Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Håper dette stemmer og blir stadig bedre i den retning du beskriver @Sprettballen, for schäfer er en rase jeg alltid har likt veldig godt :)

Liker den selvsagt nå også, men det er for mye grums på den synes jeg, dessverre. Og med grums snakker jeg ikke om eksteriøre ekstremer for de kan man unngå innen rasen.

  • Svar 58
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Før så ønsket jeg meg Mops og jeg hadde en Engelsk Bulldog, selvfølgelig var Bulldogen min frisk og fin! Herregud så tåpelig å si til meg at den rasen og ikke minst min egen hund var syk, jeg kjente j

Sånn jeg ser det finnes det en ganske enkel og bra løsning om man vil bevare raser og samtidig bedre helse/eksteriør. Og den løsningen kan gi virkninger ganske raskt. Åpne stambøker og ta inn nytt blo

Det er da akkurat samme sykdomsforekomst hos bruksschäferen som hos utstillingsschäferen. HD/AD/hudproblemer/allergi, det forekommer hos begge varianter, og ingen av dem er noe bedre eller dårligere e

Skrevet

Det JEG registrerer er at det her i verden er like mange ulike meninger om hva som er en hund det bør avles på, som der er hunde-eiere. Og de færreste er nerder, men helt "vanlige" folk som liker hunder og hunde-aktiviteter.

Det er helt sant at de fleste hunde-eiere er folk som liker selskap av hund, og som liker aktivitetene og kosen som følger med hunden. Men det er ikke disse som drar på utstilling og får hunden sin dømt etter en rasestandard, eller som liksom skal representere de ansvarlige avlerne, og dermed være "et godt eksempel" for de mindre erfarne hundeeirne. Og det er jo der en stor del av problemet ligger. Når dommere dømmer hunder som ligger over grensa på hva som kan aksepteres i forhold til standarden.

Alle her vet vel hva jeg mener om mange av dagens raser, og jeg er ikke den eneste heldigvis. Problemet er nok også stoltheten til oppdrettere som har bikkjer som vinner mye. De vil ikke sverte kennelnavnet sitt ved å blande inn nytt blod, for å gjøre en rase friskere. Det er jo folk det er noe galt med, ikke nødvendigvis standarden. Men helt ærlig synes jeg man burde gjøre om mange av dagens standarder i favør til hunden. Man MÅ ikke tviholde på ting fordi det har vært slik i alle år. Ting fungerer ikke når man likevel tøyer grensene for hva som beskrives, for å få en hund til å "passe" med standarden.

Blir spennende å se på årets Crufts kjenner jeg...

Det er også vanskelig å skille på fysiske overdrivelser av anatomi vs sykdom, men man burde jo starte med det som er mest obvious. Når man SER at eksteriøret er helseskadelig burde man gjøre noe med det!

  • Like 1
Skrevet

Det er helt sant at de fleste hunde-eiere er folk som liker selskap av hund, og som liker aktivitetene og kosen som følger med hunden. Men det er ikke disse som drar på utstilling og får hunden sin dømt etter en rasestandard, eller som liksom skal representere de ansvarlige avlerne, og dermed være "et godt eksempel" for de mindre erfarne hundeeirne. Og det er jo der en stor del av problemet ligger. Når dommere dømmer hunder som ligger over grensa på hva som kan aksepteres i forhold til standarden.

Da kjenner du andre enn meg. Mange av de jeg jobber sammen med, feks, har en hund. Tispe. De stiller henne litt for morro skyld. Og fordi noen har sagt en eller annen gang at hun er så fin, så har de funnet ut at de bør ha et kull på henne.

At samme tispa er skuddredd, eller redd barn, blandes ikke inn i ideen om avl. Og de bryr seg nada om storoppdretterne. De forholder seg til SIN opdretter, som ofte har samme utgangspunkt.

De færreste her i Norge er storoppdrettere. Heldigvis (mtp genmaterialet som bør ivaretas). Noen er det, og de ser man på de fleste utstillinger. Men de aller fleste som har et kull eller to eller tre, nøyer seg med noen få utstillinger. Ikke minst fordi utstilling oppleves av mange som stress og pes.

Valg av dommere ligger på arrangør. Og arrangør vil ha pæng i kassa og velger dommere som gir CK an mas. De dommere som er strenge og bruker hele skalaen aktivt, blir ofte ikke invitert. Så aktørene i dette er mange, og det problemet kjenner vel de fleste "hunde-nerder" til tror jeg.

Å skulle få kontroll over kjøper, oppdrettere, dommere og arrangører ift hva slags hunder som premieres og avles på og selges...

Problemene ser de fleste. Løsningen tror jeg ikke er så enkel som at man kan tre ned enda flere påbud og forbud over hodet på folk. Vi lever i "frihetens" tidsalder.

Skrevet

Da kjenner du andre enn meg. Mange av de jeg jobber sammen med, feks, har en hund. Tispe. De stiller henne litt for morro skyld. Og fordi noen har sagt en eller annen gang at hun er så fin, så har de funnet ut at de bør ha et kull på henne.

At samme tispa er skuddredd, eller redd barn, blandes ikke inn i ideen om avl. Og de bryr seg nada om storoppdretterne. De forholder seg til SIN opdretter, som ofte har samme utgangspunkt.

De færreste her i Norge er storoppdrettere. Heldigvis (mtp genmaterialet som bør ivaretas). Noen er det, og de ser man på de fleste utstillinger. Men de aller fleste som har et kull eller to eller tre, nøyer seg med noen få utstillinger. Ikke minst fordi utstilling oppleves av mange som stress og pes.

Valg av dommere ligger på arrangør. Og arrangør vil ha pæng i kassa og velger dommere som gir CK an mas. De dommere som er strenge og bruker hele skalaen aktivt, blir ofte ikke invitert. Så aktørene i dette er mange, og det problemet kjenner vel de fleste "hunde-nerder" til tror jeg.

Å skulle få kontroll over kjøper, oppdrettere, dommere og arrangører ift hva slags hunder som premieres og avles på og selges...

Problemene ser de fleste. Løsningen tror jeg ikke er så enkel som at man kan tre ned enda flere påbud og forbud over hodet på folk. Vi lever i "frihetens" tidsalder.

Er enig i det du skriver.

Men ofte så er det slik at ansvaret blir lagt på valpekjøperne, og det blir ikke alltid riktig, da hvermansen ikke kan spesielt mye før de velger en valp. Og da er det oppdretters ansvar å stå frem som gode eksempler, og heller guide kjøperne til å ta rett valg. Og da er det oppdretters bilde kjøper ofte går etter. At en oppdretter har mange vinnende hunder trenger ikke nødvendigvis å være bra mtp avl. Men desverre så får mange blod på tann når de vinner, og da stiller de ut for sin egen del, og ikke for rasens del.

Ang dommere så er jeg enig. Det er synd at man velger gjengangere som liker å premiere samme type bikkjer hele tiden, som igjen gjør at oppdrettere velger hvem de vil stille for fordi de vet hva dommerne ser etter.

Det er mye som er skrudd, og det er synd at mennesker setter sine egne interesser foran hundens.

Skrevet

Men desverre så får mange blod på tann når de vinner, og da stiller de ut for sin egen del, og ikke for rasens del.

Alle stiller vel ut for sin egen del, annet enn for de sløyfene de trenger for avl? Har man en helt middelmådig hund som samler VG og en sjelden gang Exc, så skal man jo være rimelig engasjert for å dra land og strand rundt og bruke mye penger på utstilling.

Skrevet

Siden schäferen nevnes en del her, så vil jeg bare si at helsen på schäferen har fått mye større fokus nå enn tidligere. Det har vært en stor endring i helsa og framelsking av sykelige vinkler de siste 10-15 årene. HD/AD er ikke det største problemet på rasen, slik jeg ser det, men heller diverse grader og former for hudproblemer. Dette er ikke noe som kan testes for og friske avlsdyr kan være bærere av sykdommer recessivt uten at oppdretter er klar over det. Jeg hadde sett at man skulle kunne laget en gentest for f.eks. allergi. Det ville gjort utvalg av avl på friske dyr mye lettere. Jeg har hund med hudproblemer, men jeg er overbevist om at min oppdretter gjorde kombinasjonen i beste tro om å lage friske, funksjonelle valper. Hun var uheldig og det kan alle være. Hadde det vært en gentest på markedet for hudproblemer, ville foreldrene til min hund mest sannsynlig ikke blitt para.

På utstillingsschäferen ser jeg flere hunder med mer fornuftige vinkler, om enn litt mye etter min smak, men ikke i den grad at jeg tenker "stakkars hund" eller "fysj så stygt". Det finnes noen av de enda, men en del oppdrettere synes jeg avler på rimelig pene hunder. Hvordan helsa generelt er på utstillingsvarianten har jeg ikke den største kjennskap til, men jeg regner med de har noenlunde samme problematikk som bruksschäferne. At det er større mørketall i røntging synes jeg er ganske naturlig. Bruksen har et noe smalere marked, og stiller ofte litt strengere krav til valpekjøperne sine enn mange utstillingsoppdrettere gjør. Utstillingsschäferne selges ofte også som rene familiehunder og mange av disse eierne er ikke interessert i å bruke penger på røntging, og det kan ikke oppdretter gjøre noe med. Det kan være gode familier for hundene, men eierne ser gjerne ikke behovet for røntging og/eller mentaltesting av hundene sine. Da vil det være naturlig med større mørketall.

Dette er jeg veldig uenig med deg i! Er det noen som kan gjøre noe med det så er det nettopp oppdretter. Oppdretter bør informere, oppfordre og stille krav til røntging. Jeg har mange schäferhundeiere på kurs som ikke en gang vet hva HD og AD røntging er...da er det en stor glipp fra oppdretter en eller annen plass.

Når det gjelder helse så kan man ikke si at bruskschäfer er like frisk, friskere eller sykere enn utstillingslinjene for det finnes det ingen dokumentasjon på. Men brukslinjene er bedre dokumentert både i henhold til mentalitet, bruksegenskaper og helse fordi de er mer og bredere testet. Oppdrettere er generelt også flinkere til å opplyse om status på kull. Det var også hoved argumentet mitt da jeg gikk fra utstillingslinjer til brukslinjer, bedre og bredere dokumentasjon ga meg større forutsetning for å få det jeg ønsker i en hund.

  • Like 2
Skrevet

Alle stiller vel ut for sin egen del, annet enn for de sløyfene de trenger for avl? Har man en helt middelmådig hund som samler VG og en sjelden gang Exc, så skal man jo være rimelig engasjert for å dra land og strand rundt og bruke mye penger på utstilling.

Ja, utover sløyfene er jo utstilling for eierens del. Men mange tror jo at jo bedre og flere sløyfer, rosetter og pokaler man har, så er man en dritgod oppdretter. Og det er ikke alltid det er sånn, fordi de ofte velger hvem de vil stille for. Alle er ikke sånn, men mange utstillingskjente oppdrettere gjør dette.

Skrevet

Ja, utover sløyfene er jo utstilling for eierens del. Men mange tror jo at jo bedre og flere sløyfer, rosetter og pokaler man har, så er man en dritgod oppdretter. Og det er ikke alltid det er sånn, fordi de ofte velger hvem de vil stille for. Alle er ikke sånn, men mange utstillingskjente oppdrettere gjør dette.

Men selvfølgelig velger man hvem man vil stille for... hvis dommeren liker store, kraftige hunder og man selv har små hunder, så vet man jo på forhånd at man ikke kommer til å vinne noe som helst, og da er det bortkastede penger å stille (med mindre man bare skal ha en kvalitetsbedømming). Ingen gidder vel å kaste penger ut av vinduet?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær.  Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre   Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner.  Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?   
    • En dyrlegesjekk er absolutt lurt. Hun kan ha helseproblemer som gjør at hun ikke tar opp næring riktig. Hva dyrlegen sjekker kommer helt an på vurderingen av hunden, rase, vekt, hva hun spiser osv. Jeg antar du har prøvd ulike fõr og fõrtyper? Har du prøvd å gi mat til ulike tidspunkter? Det som funket best for min småspiste hund var å gi lite nok til at han alltid spiste opp. Du kan jo bare tenke deg selv om du ikke har matlyst, og stadig får servert mer mat enn du orker. Jeg fôret også en kombinasjon av rått og tørt, og varierte mellom typer og merker. Å ha litt lakseolje over maten kan også hjelpe.
    • Jeg har en tynn hund på 2 år og hun er fullvoksen for lenge siden. Hun har alltid vært tynn og spinkel sånn at ribbeina og knoklene stikker ut. Har prøvd å få henne opp i vekt. Er det noe jeg kan gjøre? Bør hun da ha en dyrlegesjekk men hva gjør dyrlegen da? Er det noen som har erfaring med en småspist hund? Har prøvd flere for og hun er like tynn. 
    • Du har ingen som vil passe hundene litt? Om du har en hund hjemme (lederen, om en av dem tydelig er det) og de andre ute, så er det antakelig mye lettere å få til, over tid. Det hender folk tilbyr gratis hundepass på Finn, bare fordi de elsker hunder, men ikke har lyst til å forplikte seg på fulltid. Om du ikke finner en annonse, så lag en. Sjansen for napp fra dyrevenner som ikke kan ha dyr selv er høy.  Jeg anskaffet en hund nr 2 fordi den første ikke var interessert i sønnen min, og han var så såret av alle avvisningene, han måtte få sin "egen" i en alder av fire år. "Itte'no problem," tenkte jeg, som hadde sett andre med flere hunder. Eldste hundens umiddelbare respons på det nusselige lille nøstet av samme art var aggressiv knurring. Hadde heldigvis en god hundepasser som hunden kjente og trivdes hos, som tillot oss en smooth tilvenningsperiode med passende mengder samvær og alenetid, og innen noen uker hadde eldste adoptert den yngre som sin egen. Den fikk henge fra ørene og jage ham bort fra matskålen sin, og han hadde ikke hjerte til å nekte den noe. Han hadde en grenseløs kjærlighet til den nye lille vennen sin. ..etter en stund, men det startet altså med høy nakkebust, stiv hale og et virkelig aggressivt knurr, og kunne potensielt blitt stygt om vi ikke hadde kunnet pæmpre den eldste med masse one on one time, favorittaktivitene hans og koblet den lille med noe positivt. Jeg antar du har servert hundene det beste de vet som belønning for ethvert tilløp til ro og avslapning ifbm kattene? 
    • Det bør nok helst foregå i et annet rom, om ikke utenfor huset eller ihvertfall på god avstand. Om du gjør det rett foran de andre hundene i bur så er du like langt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...