Gå til innhold
Hundesonen.no

Avlivning av hund - "the moment they die" lyder/bevegelser.


Gjest
 Share

Recommended Posts

Jeg tror det hadde vært verre for meg om jeg fant hunden død hjemme/den døde rett foran meg "uten grunn". Tror jeg hadde friket fullstendig.

Jeg har avlivet to hunder, begge gikk rolig og fint for seg. Med Ulrik gikk det veldig raskt. Raja tok litt lengre tid, men hun hadde ekstreme stressproblemer og sov omtrent aldri til vanlig.

Ilder derimot er jeg livredd for å avlive. Der er jeg veldig kjapp med å si at de skal bedøves først, noe som ikke nødvendigvis blir gjort. en del veterinærer stikker dem bare rett i hjertet med overdosen, og der har jeg hørt mange skrekkhistorier om forferdelige hyl og ildere som har vridd seg ut av hendene til eier/veterinær og landet på bordet/i gulvet :no: Begge ilderne jeg har avlivet fikk bedøvelse og så stikk i hjertet og alt gikk fint for seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 76
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg skjønner at man synes det er fælt å se på at hunden gisper/har krampetrekninger/defekerer/urinerer osv, men HUNDEN merker ikke noe til dette, og lider overhodet ikke. Det er kun fælt for oss, og s

Som mangeårig smertepasient må jeg si en ting: Herregud så enig jeg er i det du skriver! I den grad jeg kan unngå at mine hunder skal slippe å leve som meg, så skal jeg gjøre det selv om det kanskje

Samme her. Jeg synes faktisk avlivningen av de tre jeg har avlivet har vært fine, fredfylte stunder som det har vært godt å være med på (og forferdelig vondt selvsagt). Hundene har blitt døsige og sov

Hva er best for hunden: sovne av medisin hos veterinæren eller bli skutt i hodet over matskålen på tunet?

Jeg har avlivet tre hunder. Den første skalv av angst på tur inn, men ble veldig beroliget av første sprøyten. Fikk dødssprøyten i "armen" og sovnet fredlig inn uten lyd eller avføring. Den andre var i utgangspunktet rolig, men fikk angst av innsovningsdopet og kjempet hardt imot søvnen. Prøvde å berolige ham, men det hjalp bare til en viss grad. Dødsdosen ble satt i hjertet og han ble borte uten lyd eller avføring. Fæl opplevelse allikevel, fordi han ble så redd. Tredje ble skutt i hodet, mens han lykkelig og uvitende koste seg med frokosten. Jeg var ikke tilstede, så jeg vet ingenting om evt dødskramper i det tilfellet.

Edit: Står forøvrig ovenfor nok en avliving, og sliter med å skulle gjennomføre, fordi jeg hater å føle meg som en bøddel. Jeg, som er ateist på min hals, får alskens merkelige tanker om reinkarnasjonsmuligheter, og mareritt om at den stakkars hunden min blir gjenfødt som en fattig unge i Sør-Sudan eller noe. Da er det tross alt bedre å være syk hjemme hos meg, liksom. Vurderer derfor å få henne avlivet med et hodeskudd over matskålen og så bruke pengene på en god psykolog etterpå.. ..evt først.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er best for hunden: sovne av medisin hos veterinæren eller bli skutt i hodet over matskålen på tunet?

Jeg har avlivet tre hunder. Den første skalv av angst på tur inn, men ble veldig beroliget av første sprøyten. Fikk dødssprøyten i "armen" og sovnet fredlig inn uten lyd eller avføring. Den andre var i utgangspunktet rolig, men fikk angst av innsovningsdopet og kjempet hardt imot søvnen. Prøvde å berolige ham, men det hjalp bare til en viss grad. Dødsdosen ble satt i hjertet og han ble borte uten lyd eller avføring. Fæl opplevelse allikevel, fordi han ble så redd. Tredje ble skutt i hodet, mens han lykkelig og uvitende koste seg med frokosten. Jeg var ikke tilstede, så jeg vet ingenting om evt dødskramper i det tilfellet.

Edit: Står forøvrig ovenfor nok en avliving, og sliter med å skulle gjennomføre, fordi jeg hater å føle meg som en bøddel. Jeg, som er ateist på min hals, får alskens merkelige tanker om reinkarnasjonsmuligheter, og mareritt om at den stakkars hunden min blir gjenfødt som en fattig unge i Sør-Sudan eller noe. Da er det tross alt bedre å være syk hjemme hos meg, liksom. Vurderer derfor å få henne avlivet med et hodeskudd over matskålen og så bruke pengene på en god psykolog etterpå.. ..evt først.

Spørs hvordan man selv er.. Men det er et snillere syn å avlive hos vet enn hjemme på tunet.. Det kan være tøft å se sin beste venn skutt med alt blodet osv..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hera hørte jeg tok sine siste pustedrag. Det var også litt rykninger og det var innpust og litt høye sukk. Det var det værste med hele prosessen, så det kommer jeg aldri til å være med på igjen. Når jeg skulle avlive Chanti, satt jeg med henne til den første sprøyta var satt, og så gikk jeg ut og ventet til veterinæren fikk satt den siste sprøyta. Jeg kommer til å fortsette å gjøre dette, for å se/høre hunden dø var ganske forferdelig syns jeg. :( (får faktisk klump i halsen nå kjenner jeg, av å tenke på det! )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skrekk. Mine har fått dø hjemme, håper jeg slipper å gå på klinikk. Blir dårlig bare av å lese denne tråden

Men det er vel samme prosessen uansett? Altså, uansett hvor du gjør det, så er det samme prosess/medisinering? "Når den dagen kjem" så vil jeg nødvendigvis også at det skal skje på mer hjemlige områder, men jeg tror ikke det gjør avlivningen noe mer unik ifht om hunden reagerer på avlivningsmiddelet eller ikke.

----

Jeg ser fryktelig mange erfaringer i denne tråden, men det er ikke noen som har forklart meg det jeg faktisk lurer på: hvorfor er det sånn at noen hunder lager mye lyd når de 3 sprøytene er satt (var iallefall 3 store blå på det svenske dyrelegeprogrammet). Er det en standard bivirkning, og i såfall hvorfor. Altså hvilke kjemiske prosesser det er som fører til at hunden høres ut som den er sint/lager lyd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er vel samme prosessen uansett? Altså, uansett hvor du gjør det, så er det samme prosess/medisinering? "Når den dagen kjem" så vil jeg nødvendigvis også at det skal skje på mer hjemlige områder, men jeg tror ikke det gjør avlivningen noe mer unik ifht om hunden reagerer på avlivningsmiddelet eller ikke.

----

Jeg ser fryktelig mange erfaringer i denne tråden, men det er ikke noen som har forklart meg det jeg faktisk lurer på: hvorfor er det sånn at noen hunder lager mye lyd når de 3 sprøytene er satt (var iallefall 3 store blå på det svenske dyrelegeprogrammet). Er det en standard bivirkning, og i såfall hvorfor. Altså hvilke kjemiske prosesser det er som fører til at hunden høres ut som den er sint/lager lyd.

Det er det, men man bli nå glad i disse dyrene. Jeg er en tilhenger av eutanasi ved tilfeller hvor sykdommen er så irreversibel og smertefull at det virkelig fjerner byrden for dem (egentlig også for mennesker), men jeg mener oppriktig at dyr må få lov til å bli gamle de også. I dag misbruker veldig mange mennesker dette, og så fort et dyr krever mer enn "normalt" for eksempel til tilrettelegging, tid, kostnader m.m så velger mange denne utveien.

Man skal også leve med seg selv og sine valg og handlinger i ettertid, og jeg vet ikke om jeg noen gang hadde klart å være den som leverer dem der, Kanskje jeg hadde klart å komme dit, men å se hunden i øynene og tenke at den kanskje vet at den skal dø klarer jeg ikke. Selv om den ikke vet det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Står forøvrig ovenfor nok en avliving, og sliter med å skulle gjennomføre, fordi jeg hater å føle meg som en bøddel. Jeg, som er ateist på min hals, får alskens merkelige tanker om reinkarnasjonsmuligheter, og mareritt om at den stakkars hunden min blir gjenfødt som en fattig unge i Sør-Sudan eller noe. Da er det tross alt bedre å være syk hjemme hos meg, liksom. Vurderer derfor å få henne avlivet med et hodeskudd over matskålen og så bruke pengene på en god psykolog etterpå.. ..evt først.

:console:

Jeg håper mine sovner inn av seg sjøl når den tid kommer. :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har avlivet 2 hunder, første hos veterinæren og siste på stuegulvet hjemme.

2 veldig forskjellige situasjoner som nok også påvirket følelsene rundt, da førstemannen ble avlivet etter å ha jaget sau, mens han siste ble avlivet da han ble så gammel at kroppen begynte å svikte...

Ingen av disse avlivningene var særlig dramatiske, det gikk veldig fort.

Rambo, som ble nesten 15 år gammel, koste seg med fri tilgang på vom mens første sprøyta ble satt, og sovnet med hodet i fanget til min samboer.

Om det er snakk om planlagt avlivning, så kommer jeg til å avlive hundene hjemme når en tid kommer.

Ikke fordi de er redde hos veterinæren.

Men det blir noe annet hjemme der de trives best, også for vår del.

Har avlivet 2 hester med gift, og der var det 2 vidt forskjellige opplevelser.

Den første ble avlivet etter beinbrudd.

Det gikk utrolig fort.

Mens den siste ikke ville slippe taket og nektet å legge seg..

Så avlivningen tok enormt lang tid.

Det var en tung opplevelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser fryktelig mange erfaringer i denne tråden, men det er ikke noen som har forklart meg det jeg faktisk lurer på: hvorfor er det sånn at noen hunder lager mye lyd når de 3 sprøytene er satt (var iallefall 3 store blå på det svenske dyrelegeprogrammet). Er det en standard bivirkning, og i såfall hvorfor. Altså hvilke kjemiske prosesser det er som fører til at hunden høres ut som den er sint/lager lyd.

Vil tro det er en fysiologisk respons, det skjer med mennesker også. Det kan komme lyder og "sukk", også bevegelser, også en god stund etter dødstidspunktet. Ene legen jeg jobbet med jobbet som portør på sykehuset under studietida, og det er mye spesielt som kan forekomme tilogmed på "kjølerommet" (spesielt seint på kvelden når man er der aleine... :P ), det er ganske lenge etter døden har inntruffet det. Som oftest handler det om luft som har samlet seg opp, kan være andre ting som skjer også når musklene slapper av. Er mye derfor det er viktig å vaske et lik godt (også i kroppsåpninger), hilsen samboeren min som er sykepleier og har vært med på ganske mange stell av døde. Det er ikke så veldig kult med "overraskelser" på lik, selv om det er helt naturlig.

Edit: eneste dødsfallet jeg har tatt del i til nå var undulaten min på barneskolen, den døde naturlig, men hadde mange krampetrekninger etter at døden inntraff, lite lyd, men 11 årige Aslan var overbevist om at han prøvde å fly, men vet nå at han var død lenge før jeg innså det. Men kroppen sovner ikke alltid bare inn og blir så helt stille, hver gang :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En av mine hadde rykninger og trakk pusten noen ganger. Helt udramatisk når man er forberedt og klar over at hunden er Borte. Men forståelig at det kan oppleves dramatisk om man ikke er forberedt.

Samme her. Jeg synes faktisk avlivningen av de tre jeg har avlivet har vært fine, fredfylte stunder som det har vært godt å være med på (og forferdelig vondt selvsagt). Hundene har blitt døsige og sovnet i fanget mitt av sovesprøyten, og de har dødd udramatisk (noe gisping og sånt - men da var de så langt borte, det føltes ikke vanskelig). I alle tre tilfellene har jeg virkelig følt og sett (og "visst") at MIN hund, den gode snille sjelen som var min firbeinte bestevenn, den forsvant. Det var bare et skall igjen - uansett hvor klisjèaktig beskrivelse det er. Det har gitt meg en ro også. Men det er klart det er forferdelig, og det er så vondt å prøve å legge lokk på sine egne følelser for å ikke stresse opp hunden mer enn nødvendig. Likevel - en fin og god avslutning har det vært, og jeg kommer aldri til å velge å ikke være sammen med de til the btiter end etter det.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Likevel - en fin og god avslutning har det vært, og jeg kommer aldri til å velge å ikke være sammen med de til the btiter end etter det.

Veldig enig i akkurat dette, men mitt utsagn over var mer myntet på en slags planlagt død selv om hunden fungerer bra i det daglige. Jeg håper instendig på at alle mine fremtidige hunder også kan få dø hjemme i vante og gode omgivelser. Når man dør av naturlige årsaker er det så uendelig mer vakkert (om man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen) enn en planlagt klinikkdød. Det siste kan alltid gå galt eller ta for lang tid, og det er jo en sjanse man tar.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enig i akkurat dette, men mitt utsagn over var mer myntet på en slags planlagt død selv om hunden fungerer bra i det daglige. Jeg håper instendig på at alle mine fremtidige hunder også kan få dø hjemme i vante og gode omgivelser. Når man dør av naturlige årsaker er det så uendelig mer vakkert (om man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen) enn en planlagt klinikkdød. Det siste kan alltid gå galt eller ta for lang tid, og det er jo en sjanse man tar.

Nåja. det der er så ymse. Har sett en hund dø "naturlig" på en måte jeg helst skulle ha spart ungene mine fra å se(kollapset på stuegulvet, uventet, og tømte kroppen for blod fra alle kroppsåpninger foran ungene mine), og avlivet en annen hos vetrinær for at nettopp ungene skulle slippe å ende med å se tilsvarende (den som ble avlivet hadde stor hjertesvikt med høy risiko for akutt lungeødem).

Min yngste på da 9 år var med da hennes hund skulle avlives hos vetrinær. Hun ville selv. Og det var en god opplevelse for å henne å se at hunden bare sovnet inn, samt at hun fikk en lang og veldig god samtale etterpå med vetrinæren som avlivet (hun har også barn på samme alder.)

Så her er mange nyanser, og ikke sort-hvitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke veldig vakkert når kaniner dør av seg selv pga sykdom hvertfall, det tar gjerne noen timer, mye kramper både før og etter. Vi avliver når vi ser at vi ikke får i dem væske. Orker ikke la de dø av seg selv.

Naturlig død som i at de sovner inn av ren og skjær alderdom.

Har man syke dyr stiller det seg selvfølgelig helt annerledes. Den siste som døde her svømte i sjøen og hentet apporter dagen før han døde, og han ble 13 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nåja. det der er så ymse. Har sett en hund dø "naturlig" på en måte jeg helst skulle ha spart ungene mine fra å se(kollapset på stuegulvet, uventet, og tømte kroppen for blod fra alle kroppsåninger foran ungene mine), og avlivet en annen hos vetrinær for at nettopp ungene skulle slippe å ende med å se tilsvarende (den som ble avlivet hadde stor hjertesvikt med høy risiko for akutt lungeødem).

Min yngste på da 9 år var med da hennes hund skulle avlives hos vetrinær. Hun ville selv. Og det var en god opplevelse for å henne å se at hunden bare sovnet inn, samt at hun fikk en lang og eldig god samtale etterpå med vetrinæren som avlivet (hun har også barn på samme alder.)

Så her er mange nyanser, og ikke sort-hvitt.

Jeg hadde også lett spart folk for å se den hunden som døde selv hjemme.. Avliving hos Dyrlege er mye mer "humant" å se på..

Derfor har jeg også valgt at hvis min hund nå får diagnosen jeg mistenker, skal hun få slippe før hun blir kjempe syk. Hun skal få slippe å kjenne at kroppen forfaller og slippe faren for at hun plutselig dør hjemme. Da velger jeg det heller tidligere, men smertefritt hos Dyrlegen..

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT: kan man angre seg imellom sprøyte 1 og 2?

Lorrie sovnet fint etter sprøyte nr 1 men på sprøyte nr 2 fikk hun kramper og lagde pustelyder, som om hun kveltes litt :(

Veterinæren sa det var normalt så jeg ble litt roligere da.

Ja. Sprøyte 1 er sovemedisin.

Spøyte 2 er ofte såvidt je har forstått, kalium. Som gir hjertestans.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja. Sprøyte 1 er sovemedisin.

Spøyte 2 er ofte såvidt je har forstått, kalium. Som gir hjertestans.

Men de får vel ofte så mye sovemedisin at det er en overdose i seg selv?

Skal jeg være der for en hund så er dette betraktelig mer humant og jeg er sikker på at hunden ville ønsket det selv også:

;article-2208673-15353728000005DC-191_306

Humant? Er ikke dette mannen som måtte ut i vannet for at hunden skulle bli smertefri nok til å klare å sove? Det er ikke spesielt humant, syns jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt OT: kan man angre seg imellom sprøyte 1 og 2?

Lorrie sovnet fint etter sprøyte nr 1 men på sprøyte nr 2 fikk hun kramper og lagde pustelyder, som om hun kveltes litt :(

Veterinæren sa det var normalt så jeg ble litt roligere da.

Det Er helt normalt, men veldig forståelig at det er vondt å se på. Jeg har avlivet 4 egne og vært med på noen andre, kun en har fått kramper og pustelyder, men alle gangene ble jeg advart om det på forhånd. Hunden er borte når dette skjer og merker ingenting. :hug: det er bare kroppens reaksjon når ting stopper opp, reflekser, ingenting hunden er bevisst.

@bølla har aldri sett sånn død selv, men er jo organer som gir opp da og, så vil vel tro det kan komme kramper og lyder da og?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...