Gå til innhold
Hundesonen.no

Rett og galt - er jeg egoistisk?


Kine88
 Share

Recommended Posts

Jeg, og kjæresten min, har mange av de samme verdiene som deg. At det ikke er en ting vi snakker om, og det ikke er enkelt å være kynisk, når det er et annet liv jeg har ansvaret for. Og jeg vet jo at hun ikke ønsker å dø. Jeg ønsker heller ikke at hun skal dø. Og det er derfor valget er så sinnsykt vanskelig, når man skal finne en middelvei mellom følelser og fornuft.

Jeg fant litt trøst i noe noen skrev tidligere i tråden, at hun "skal dø uansett en gang", som jeg, du og alle andre også skal. Jeg sammenlignet det litt med om jeg selv skulle dø brått, uten å rekke å ha det vondt eller bli redd først. Jeg vil heller dø sånn, enn å ha kreft i mange måneder først, og få vite datoen når jeg skal dø. Hun vet jo ikke hva vi snakker om, og vil heller ikke ha det vondt om vi avliver henne. Hun vil sovne hjemme i fanget mitt, her i stua, og vil ha levd et bra liv frem til da.

Jeg har vanskeligheter for å velge mitt eget liv, fremfor hennes, jeg. Om hun hadde falt i havet en dag det var masse bølger og kraftig vind, og jeg hadde sett hun ikke hadde greid å komme seg på land selv, hadde jeg hoppet etter henne. All fornuft om at jeg kanskje kunne drukne selv, ville gått rett ut av vinduet. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig å tenke sånn. For hun er jo "bare en hund", i fornuften - men mitt aller kjæreste, innerste, mest kostbare i hele verden, i følelsene.

Det eneste jeg vet er at jeg har to hunder, der den lille har en mørk sky rundt seg i mitt mentale bilde, som er preget av stress og bekymring, for den minste ting. Jeg er alltid redd for hva som kan skje, jeg bekymrer meg hele tiden, og blir gal av å tenke på alle situasjoner som kan skje. Den store hunden har en lys, gulaktig sky rundt seg, som er stressfri og alt er så enkelt og behagelig og fri for bekymring. Jeg er ikke redd for noe som kan skje på tur med henne, fordi jeg vet hun er så sterk mentalt og god i hodet, at hun fikser det. Og om hun så skulle trenge hjelp av meg, så vil det være sikkert at vi kommer oss gjennom det. Den lille vil bli enda mer ødelagt enn hun allerede er, det går på mange måter an å gjøre henne MYE verre enn hva hun er i dag.

Så selv om hun, sånn jeg ser det, har et bra liv og det går bra store deler av døgnet, så må jeg alltid være bekymret og være stressa for at hun skal slippe å oppleve noe fælt. Som at jeg alltid ser etter ande hunder, spesielt løshunder (da LØPER jeg og gjemmer meg), eller at unger ikke kommer for nært henne hvis vi møter på foreldre med småbarn som virker interessert i å klappe henne. At hun aldri er løs på tur med mindre det er så kontrollert som mulig, plass og tidspunkt eller inngjerdet, og at ingen som passer henne har henne løs heller. Jeg må beskytte henne fra alt jeg vet hun ikke takler.

Så det er mitt liv for hennes, sånn som det er nå.

Men jeg vet akkurat hvordan det der er. Som jeg skrev før så har jeg også to hunder hvor den ene har svak psyke, hele livet mitt dreier seg om å tilpasse seg henne både når det kommer til at hun ikke kan være alene, det at hun er redd for andre hunder hun ikke kjenner og derfor utaggerer og at hun kan få frykt perioder om hun opplever noe skremmende. Feks så skvatt hun for julenissen på julaften og brukte da 3 dager på å komme seg. En gang hadde hun en frykt perioder på 5 dager hvor hun ikke sov!

Men at den bikkja vil leve, det er jeg 110% sikker på. Vi jobber hardt for å forbedre ting, ting vil aldri kunne bli perfekt, men ting kan virkelig forbedres masse :).

Vi jobber med å bygge opp selvtilliten hennes, hun trener masse triks, hun går agility 3 dager i uka osv. Hun har sine issues og krever tilrettelegging men samtidig så lærer jeg stadig mer om hvordan ting kan forbedres og hvordan jeg skal tøye strikken hennes om du forstår hva jeg mener.

Jeg har også i perioder vært deprimert av bekymring pga denne hunden, men nå etter snart 5 år så er jeg veldig rolig på det. Jeg kjenner henne godt, jeg leser henne tydelig og jeg vet mer hvordan jeg skal takle hennes personlighet og det gir meg mer selvtillit og trygghet.

Som sagt kan ikke jeg bestemme hvordan du skal gjøre dette, men mitt råd er ihvertfall å søke hjelp før du gir opp. Gå et passerings kurs feks, gå et kurs for at du og hunden skal gjøre noe morro sammen, bygge opp selvtillit og forholdet. Også må du også tenke på at for at hun skal være trygg så må du være trygg! Det er viktig og også jobbe med deg selv. Lære seg å bli en stabil klippe hvor hunden kan søke trygghet og støtte, det klarer man ikne hvis man er kjempe stressa selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 69
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hei kjære deg. Jeg har vært i noenlunde samme situasjon som deg. Min, gode, snille, fantastiske favoritthund - den som eide meg like mye som jeg eide henne, og som jeg kommuniserte med omtrent ved å

Jeg kjenner jeg tenker litt annerledes enn de andre som har svart deg, uten at det på noen måte betyr at jeg mener en avliving er feil (skriver også mer om dette helt nederst i svaret). Svaret mitt er

Jeg har vært gjennom det samme selv, men i mitt tilfelle var hunden 55 kilo, så han var i tillegg vanskelig å holde igjen. Han ville heller ikke ha noe med fremmede mennesker å gjøre, og måtte f.eks v

Som sagt kan ikke jeg bestemme hvordan du skal gjøre dette, men mitt råd er ihvertfall å søke hjelp før du gir opp. Gå et passerings kurs feks, gå et kurs for at du og hunden skal gjøre noe morro sammen, bygge opp selvtillit og forholdet. Også må du også tenke på at for at hun skal være trygg så må du være trygg! Det er viktig og også jobbe med deg selv. Lære seg å bli en stabil klippe hvor hunden kan søke trygghet og støtte, det klarer man ikne hvis man er kjempe stressa selv.

Jeg har jo egentlig gitt opp. Som jeg skrev i startinnlegget, så har jeg jobbet med dette fra dag 1 jeg fikk henne. Hun er i aller høyeste grad født med mye frykt i seg. Jeg kjenner til hunder som er nært beslektet med henne, som sliter like mye, om ikke mer. Det fant jeg selvfølgelig ut etter jeg hadde kjøpt henne, og blitt glad i henne.

Og det er ikke så enkelt som at er man selv trygg, så er hunden trygg også... Jeg skulle ønske det, men det er det ikke. Det er ikke bare å heve haka, være rett i ryggen og passe på at båndet er slakt, så ordner alt seg. Jeg var jo veldig trygg med henne før når vi passerte (til hun var ca 1 år), fordi jeg visste hvordan jeg skulle jobbe med henne, og hun stakk heller ikke av hvis hun var løs. Jeg kunne ha henne masse løs før, men hun har også hatt en hormonforstyrrelse som gjorde at hun måtte steriliseres, veterinæren anbefalte det. Og jeg er en ganske sensitiv person, selv om jeg har mye selvtillit og ikke er sjenert i den forstand. Så jeg tar meg nær av det, at hun er så ille, med så mye jobb og engasjement fra min side.

Så sånn jeg ser det, så orker jeg ikke starte på nytt og jobbe med henne enda en runde. Jeg greier det ikke, for om jeg får håpet litt opp om at ja; kanskje, kanskje kan vi gå forbi uten at hun klikker vinkel, så rives håpet helt ned ved at vi har en fæl episode (feks. at hun stikker av når hun er løs). Det har skjedd mange ganger.

Jeg er så mentalt sliten at jeg er ordentlig deprimert periodevis, der jeg bare gråter hele tiden. Jeg synes det er bra du kommer med et sånt innlegg likevel da, og takker for det.

Edit: Jeg lurer også på om du har lest startinnlegget mitt, om mine planer og drømmer som fremtidig oppdretter? Og at jeg ønsker meg flere voksne hunder enn to. Og jeg føler hun står "i veien" for dem, rett og slett fordi hun vil skape fullstendig kaos på tur om vi skal gå med alle samtidig, og jeg ikke føler hun er en god hund å et valpekull sammen med. Jeg føler ikke jeg kan sette alle mine planer på hold, og velge bort alt det, fordi hun kan leve i enda 10 år til - med de samme problemene, så hun kan dø av naturlige årsaker. Jeg har ikke lyst å ha den hverdagen her i 10 år til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er forskjellig hvordan folk reagerer, der en kanskje kommer seg opp og greier å få til et greit hundehold sitter kanskje andre å griner etter tur, graver seg ned og regelrett ødelegger livet sitt. At man har hatt en vanskelig hund betyr ikke nødvendigvis at man vet hvordan andre med vanskelige hunder har det, fordi deres opplevelse av det hele kan være helt annerledes. Jeg hadde feks aldri holdt liv i en hund som kan ha perioder på flere døgn med redlser, og det hadde vært av hensyn til hunden, ikke meg selv. Andre får selvsagt velge for seg selv. Det er ingens feil (evt oppdretters feil) at noen hunder har mer problemer enn andre, og når man har stått på å gjort alt i sin makt så er det faktisk ikke rettferdig å skape det minste lille følelse av å være egoistisk til dem som begynner å gi opp, de som ikke greier noe mer. For den situasjonen er vanskelig nok som den er. De fleste som ikke bryr seg like mye om hunden hadde jo gitt opp for lenge siden, og de hadde ikke prøvd alt i sin makt først. Det er helt forferdelig å i det hele tatt tenke tanken på å avlive noen man er så glad i, uten at det er en ubestridelig grunn for det. Og når man har kommet dit hen så er det oftest fordi man rett og slett ikke makter noe mer, det har ingenting med enkelt å gjøre. Man har også forskjellige forutsetninger, noen synes jo feks det er greit å stenge hunden ute av flokken, dra fra dem hjemme alene når de ikke kan være med ut, la dem sitte i bilen osv osv, der andre ofrer mye mer av sitt eget liv fordi de ikke synes det er greit å dra fra hunden eller stenge den ute fra flokken. Noen har jo også flere muligheter enn andre mtp pass, avlastning osv.

@Kine88 Det er alltid noen som ikke er enig når det er snakk om avliving, samme om det er aggressivitet, redsler, sykdom eller andre ting. Som regel er det galt om man ikke avliver og like galt om man velger å avlive, damned if you do, damned if you don't. Det er alltid noen som mener man skulle gjort litt mer, at det var unødvendig osv osv, men man må bare finne ut for seg selv hva man synes er rett situasjon og alt tatt i betraktning og når man har bestemt seg så får man bare stå for det og huske på hvilke grunner man hadde når noen kommer og er uenig og gir en skyldfølelse i en allerede vanskelig situasjon. Jeg synes forøvrig det høres ut som dere har større problemer enn bare passeringer og med tanke på siste hendelser så bør man jo etter hvert begynne å tenke over hundens totale livskvalitet. En ting er at det er litt bråk hjemme, men når hun tydelig får en skikkelig støkk som sitter i lenge så er det jo ikke like greit lengre, alle hunder bør jo kunne føle seg trygge i sitt eget hjem.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Jeg har jo egentlig gitt opp. Som jeg skrev i startinnlegget, så har jeg jobbet med dette fra dag 1 jeg fikk henne. Hun er i aller høyeste grad født med mye frykt i seg. Jeg kjenner til hunder som er nært beslektet med henne, som sliter like mye, om ikke mer. Det fant jeg selvfølgelig ut etter jeg hadde kjøpt henne, og blitt glad i henne.

 

Og det er ikke så enkelt som at er man selv trygg, så er hunden trygg også... Jeg skulle ønske det, men det er det ikke. Det er ikke bare å heve haka, være rett i ryggen og passe på at båndet er slakt, så ordner alt seg. Jeg var jo veldig trygg med henne før når vi passerte (til hun var ca 1 år), fordi jeg visste hvordan jeg skulle jobbe med henne, og hun stakk heller ikke av hvis hun var løs. Jeg kunne ha henne masse løs før, men hun har også hatt en hormonforstyrrelse som gjorde at hun måtte steriliseres, veterinæren anbefalte det. Og jeg er en ganske sensitiv person, selv om jeg har mye selvtillit og ikke er sjenert i den forstand. Så jeg tar meg nær av det, at hun er så ille, med så mye jobb og engasjement fra min side. 

Så sånn jeg ser det, så orker jeg ikke starte på nytt og jobbe med henne enda en runde. Jeg greier det ikke, for om jeg får håpet litt opp om at ja; kanskje, kanskje kan vi gå forbi uten at hun klikker vinkel, så rives håpet helt ned ved at vi har en fæl episode (feks. at hun stikker av når hun er løs). Det har skjedd mange ganger.

 

Jeg er så mentalt sliten at jeg er ordentlig deprimert periodevis, der jeg bare gråter hele tiden. Jeg synes det er bra du kommer med et sånt innlegg likevel da, og takker for det. 

 

Edit: Jeg lurer også på om du har lest startinnlegget mitt, om mine planer og drømmer som fremtidig oppdretter? Og at jeg ønsker meg flere voksne hunder enn to. Og jeg føler hun står "i veien" for dem, rett og slett fordi hun vil skape fullstendig kaos på tur om vi skal gå med alle samtidig, og jeg ikke føler hun er en god hund å et valpekull sammen med. Jeg føler ikke jeg kan sette alle mine planer på hold, og velge bort alt det, fordi hun kan leve i enda 10 år til - med de samme problemene, så hun kan dø av naturlige årsaker. Jeg har ikke lyst å ha den hverdagen her i 10 år til.

Min hund er også født sånn, det er også helt klart genetisk, der flere av søsknene har blitt avlivet pga mental svikt.

Så jeg vet hvordan du har det... Tro meg!

Men jeg føler ikke at jeg nå kan si noe videre uten å fornærme deg, men jeg er bare ærlig nå og jeg personlig synes ikke det at hunden ikke kan gå løs og at den uttagerer kvalifiserer til avlivning. Men halve sonen mener jo det motsatte så det er jo greit.

Jeg personlig hadde aldri kunne gått og avlivet den unge hunden min fordi jeg hadde ønsket å drive oppdrett eller noe annet. Jeg må neste være ærlig og si at nei, det hadde jeg ikke. Jeg hadde kun gått og avlivd hunden min og jeg viste at det var det beste for henne.

Men folk er forskjellige. Men dette blir feil i forhold til mitt verdisyn. Beklager hvis min ærlige mening støter deg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag på turen møtte vi løs hund, mens vi var oppe i skogen. Den lille i bånd, den store løs. De kom så brått på, så jeg plukka opp den lille og begynte å gå motsatt vei, da jeg så at den løse hunden ikke kom på innkalling. Jeg lot være å kalle inn den store, så hun heller kun møte den og oppholde den, så jeg fikk litt mer avstand med den lille som var helt rabiat i armene mine. Jeg kalte inn den store når jeg hadde kommet meg litt unna, og hun kom og fikk belønning.

Det endte i et stresskaos, da den løse hunden kom etter oss, og min store løp mellom den og meg, og var selv veldig stressa. Ikke noe drama med den andre, den var faktisk redd min store og skreik og løp unna når hun gikk bort til den. Min store begynte å bjeffe i frustrasjon på meg, fordi den lille og jeg var så stressa der vi prøvde å komme oss vekk. Jeg greide å forholde meg rolig da, og belønne den store masse for å høre på meg, og oppføre seg som hun gjorde. Hun var veldig flink.

Da jeg innså at vi hadde kommet oss unna og var trygge igjen, og kunne sette ned den lille, var jeg så skjelven i beina at jeg nesten ikke greide å gå ned stien :( Og jeg var jo rasende på dem, for å ha hunden løs, når de ikke hadde kontroll på den. Jeg bannet etter dem og var bare kjempelei meg. Den lille var ganske stressa resten av turen, på vokt ovenfor alt, til og med folk uten hund måtte hun se etter to ganger. Dro masse i båndet og snusa fanatisk etter der andre hunder hadde gått før oss.

Vet ikke hvorfor jeg forteller dette, for det er jo ikke ulikt andre ganger vi møter løs hund.

Har dere ikke hundeklubber i nærheten?

Har du ikke muligheten til å møte soniser med hund og trene med den lille? På passeringer, la henne erfare at man ikke dør av å se en annen hund osv. Det vil ta tid, energi, tid og kanskje tårer; men om det gir den lille en sjanse til å få leve sammen med familien sin til hennes tid kommer, er det ikke verdt et forsøk?

Å løfte opp små hunder når det kommer andre hunder er de fleste imot, samt jeg.. Men jeg gjør det selv i disse dager av lignende grunner; JEG blir livredd når det kommer fremmede hunder og jeg har den lille med meg. Jeg forventer og er livredd for at hun skal bli angrepet. (det har skjedd en gang før, hun døde nesten.)

Så jeg løfter henne opp, og jeg kjenner hjertet mitt slå i hundre, jeg kjenner knærne mine bli møre og skjelven helt til de nesten ikke klarer å holde meg oppe. Jeg må konsentrere meg om pusten for å ikke hyperventilere. Jeg blir forbanna. Alt av de samme symptomene du får. Det er helt forferdelig.. MEN; den eneste grunnen til at jeg klarer å gjøre det er fordi min lille hund ikke er redd andre hunder. Hun er ikke påvirket av den forferdelige hendelsen som skjedde.. Hun vil enda bort å hilse på alle.

Hadde jeg løftet henne opp og hun hadde vært redd fra førav, ville det garantert bare gjort problemet værre..

Mine hunder, både den store og lille, er jeg helt trygge på mtp andre hunder. Jeg følger litt med om det er jevngamle tisper, eller eldre tisper, bare av ren fornuft osv.. Men ellers slapper jeg helt av om det kommer hunder, for jeg vet hundene mine har så godt språk og er så trygge på seg selv og andre at de fikser det aller, aller meste. Og skulle det skje noe så hører de på meg og jeg vet jeg kan håndtere en eventuell situasjon.

Med samboers hund, derimot, går jeg rundt på vakt. Hunden er fryktaggressiv og oppfører seg ganske likt som din lille, bare i litt mindre skala tror jeg. Men han er en stor hund på 30kg og det gjør det forferdelig ekkelt for meg når han plutselig finner ut at han skal drepe noen og jeg har med meg en av mine også. Jeg må bruke all styrken jeg har i kroppen for å holde han igjen, og han kan finne på å gjøre utslag mot meg i rene overslagshandlinger pga stress.. Jeg har kommet hjem med blåmerker flere ganger.

Men det er liksom ikke snakk om å avlive han eller omplassere... Omplassering hadde garantert ført til avlivning uansett med mindre man finner noen som er 100% egnet som eiere og det skal godt gjøres.. Få vil ha aggressive hunder som de ikke klarer med. Vi tilpasser oss han. Skal vi gå igjennom byen og vi ikke har god tid til å følge godt med, så tar vi han ikke med... For i byen møter man gjerne på minst 2 hunder og da må man være i form til å takle en eventuell situasjon. Er man ikke det så unngår man bare å ta med problemhunden. Man lufter den alene, man går på steder man vet det ikke går så mange andre osvosv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

I dag på turen møtte vi løs hund, mens vi var oppe i skogen. Den lille i bånd, den store løs. De kom så brått på, så jeg plukka opp den lille og begynte å gå motsatt vei, da jeg så at den løse hunden ikke kom på innkalling. Jeg lot være å kalle inn den store, så hun heller kun møte den og oppholde den, så jeg fikk litt mer avstand med den lille som var helt rabiat i armene mine. Jeg kalte inn den store når jeg hadde kommet meg litt unna, og hun kom og fikk belønning. 

 

Det endte i et stresskaos, da den løse hunden kom etter oss, og min store løp mellom den og meg, og var selv veldig stressa. Ikke noe drama med den andre, den var faktisk redd min store og skreik og løp unna når hun gikk bort til den. Min store begynte å bjeffe i frustrasjon på meg, fordi den lille og jeg var så stressa der vi prøvde å komme oss vekk. Jeg greide å forholde meg rolig da, og belønne den store masse for å høre på meg, og oppføre seg som hun gjorde. Hun var veldig flink. 

 

Da jeg innså at vi hadde kommet oss unna og var trygge igjen, og kunne sette ned den lille, var jeg så skjelven i beina at jeg nesten ikke greide å gå ned stien  :( Og jeg var jo rasende på dem, for å ha hunden løs, når de ikke hadde kontroll på den. Jeg bannet etter dem og var bare kjempelei meg. Den lille var ganske stressa resten av turen, på vokt ovenfor alt, til og med folk uten hund måtte hun se etter to ganger. Dro masse i båndet og snusa fanatisk etter der andre hunder hadde gått før oss.

 

Vet ikke hvorfor jeg forteller dette, for det er jo ikke ulikt andre ganger vi møter løs hund. 

Sånn kan dere ikke ha det, hverken du eller hundene dine. Hvis du bor på sentrale østlandet så kan jeg komme å ha en privat time med dere og se om jeg kan bidra med noe.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har dere ikke hundeklubber i nærheten?

Har du ikke muligheten til å møte soniser med hund og trene med den lille? På passeringer, la henne erfare at man ikke dør av å se en annen hund osv. Det vil ta tid, energi, tid og kanskje tårer; men om det gir den lille en sjanse til å få leve sammen med familien sin til hennes tid kommer, er det ikke verdt et forsøk?

Å løfte opp små hunder når det kommer andre hunder er de fleste imot, samt jeg.. Men jeg gjør det selv i disse dager av lignende grunner; JEG blir livredd når det kommer fremmede hunder og jeg har den lille med meg. Jeg forventer og er livredd for at hun skal bli angrepet. (det har skjedd en gang før, hun døde nesten.)

Så jeg løfter henne opp, og jeg kjenner hjertet mitt slå i hundre, jeg kjenner knærne mine bli møre og skjelven helt til de nesten ikke klarer å holde meg oppe. Jeg må konsentrere meg om pusten for å ikke hyperventilere. Jeg blir forbanna. Alt av de samme symptomene du får. Det er helt forferdelig.. MEN; den eneste grunnen til at jeg klarer å gjøre det er fordi min lille hund ikke er redd andre hunder. Hun er ikke påvirket av den forferdelige hendelsen som skjedde.. Hun vil enda bort å hilse på alle.

Hadde jeg løftet henne opp og hun hadde vært redd fra førav, ville det garantert bare gjort problemet værre..

Mine hunder, både den store og lille, er jeg helt trygge på mtp andre hunder. Jeg følger litt med om det er jevngamle tisper, eller eldre tisper, bare av ren fornuft osv.. Men ellers slapper jeg helt av om det kommer hunder, for jeg vet hundene mine har så godt språk og er så trygge på seg selv og andre at de fikser det aller, aller meste. Og skulle det skje noe så hører de på meg og jeg vet jeg kan håndtere en eventuell situasjon.

Med samboers hund, derimot, går jeg rundt på vakt. Hunden er fryktaggressiv og oppfører seg ganske likt som din lille, bare i litt mindre skala tror jeg. Men han er en stor hund på 30kg og det gjør det forferdelig ekkelt for meg når han plutselig finner ut at han skal drepe noen og jeg har med meg en av mine også. Jeg må bruke all styrken jeg har i kroppen for å holde han igjen, og han kan finne på å gjøre utslag mot meg i rene overslagshandlinger pga stress.. Jeg har kommet hjem med blåmerker flere ganger.

Men det er liksom ikke snakk om å avlive han eller omplassere... Omplassering hadde garantert ført til avlivning uansett med mindre man finner noen som er 100% egnet som eiere og det skal godt gjøres.. Få vil ha aggressive hunder som de ikke klarer med. Vi tilpasser oss han. Skal vi gå igjennom byen og vi ikke har god tid til å følge godt med, så tar vi han ikke med... For i byen møter man gjerne på minst 2 hunder og da må man være i form til å takle en eventuell situasjon. Er man ikke det så unngår man bare å ta med problemhunden. Man lufter den alene, man går på steder man vet det ikke går så mange andre osvosv.

Det virker ikke som du har lest startinnlegget mitt utifra det du skriver her.

Jo, jeg har en hundeklubb her. Og jeg har trent i hundeklubb siden jeg fikk henne omtrent, for å få råd og hjelp fra andre, samt ha hunder i et kontrollert miljø å trene med, der jeg kunne være sikker på at ingen slapp hunden og ødela avstanden vår. Og jeg har fått MASSE hjelp fra veldig mange flinke mennesker! Hun er veldig trygg på trening i klubben, og kan gå løs der, det samme gjelder stevner og utstillinger. Det er ikke der vi har problemer, problemet oppstår når vi går på tur og hun får øye/ferten av en annen hund foran oss.

Du skriver at det vil ta energi, tid og tårer. Det er det jeg har drevet med de siste 5 årene med henne. Det er derfor jeg har skrevet denne tråden, fordi jeg har kommet dit at jeg har gitt opp treningen. Fordi det sitter så godt i henne, både genetisk, og i vane, å gjøre det hun gjør. Jeg var også spesifikk når jeg sa jeg ikke var ute etter trenings-tips.

Jeg løfter henne bare opp når det er en løs hund som kommer i full fart mot oss. Av den rene grunn at det er bedre å ha avstand fra bakken og opp i armene mine, enn at hunden kommer helt bort og er fysisk med henne. Det gjør det MYE MYE MYE verre, og det er en grunn til at hun aldri har blitt angrepet før, og heller ikke angrepet noen selv. Møter vi andre der hunden er i bånd, løfter jeg henne aldri. Og jeg jobber aktivt med henne i hver eneste passering på tur, jeg har alltid med meg godis og jeg er alltid mentalt forberedt før jeg går ut døra. Når følelsene mine tar overhånd er det nettopp det de gjør, jeg kan ikke kontrollere stresset mitt.

Jeg ser ikke helt hvordan svaret ditt skal hjelpe meg i å ta dette forferdelige valget, og føler meg nesten litt støtet av det du skriver. Om du løfter din hund og er livredd når det kommer løshund, men hunden din ikke er redd for andre selv om den ble så angrepet at den nesten døde, så er jo det griseflaks for deg. Og jeg skjønner ikke hvorfor du skal være så redd som meg, når hunden din har taklet noe sånt så bra, og du ikke har noen grunn til å løfte henne?

Om dere greier å ha en hund som er fryktaggressiv mot andre hunder, og som i tillegg er mye større enn min og får det til å fungere i hverdagen, så er jo det bra for dere :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn kan dere ikke ha det, hverken du eller hundene dine. Hvis du bor på sentrale østlandet så kan jeg komme å ha en privat time med dere og se om jeg kan bidra med noe.

Takk for tilbudet, men jeg bor nok ikke på sentrale østlandet, dessverre. Jeg har også allerede hatt time med adferdsekspert, og pratet veldig mye med han om problemet. Han anbefalte å sette henne på antidepressiva i tillegg til trening. Det er vel det eneste jeg ikke har prøvd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for tilbudet, men jeg bor nok ikke på sentrale østlandet, dessverre. Jeg har også allerede hatt time med adferdsekspert, og pratet veldig mye med han om problemet. Han anbefalte å sette henne på antidepressiva i tillegg til trening. Det er vel det eneste jeg ikke har prøvd.

Jeg anbefaler å lytte til det rådet. All adferd er biokjemisk betinget. Det er sånn adferd kan nedarves: ulike gener gir ulik produksjon av forekjellige hormoner og nevrotransmittere, som styrer adferd.

Kort forenkling: stressa gjetere har mer noradrenalin og adrenalin, blide og stabile retrievere har mer serotonin, beskyttende hunder som er lojale ovenfor familien produserer veldig lett veldig mye oxytocin ved kos, og det samme stoffet gjør dem reserverte og beskyttende ovenfor fremmede, samkjønnsaggressive hanner har mer testosteron, .... Ulike adferder utløser også ulike biokjemiske cocktails, avhengig av genetikk. I noen hunder utløser aggressiv adferd dopamin, i andre hunder utløses dopamin først og fremst av å følge et spor, sånn grovt forenklet.

En kan endre hundens adferd dramatisk ved å endre biokjemien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei kjære deg.

Jeg har vært i noenlunde samme situasjon som deg. Min, gode, snille, fantastiske favoritthund - den som eide meg like mye som jeg eide henne, og som jeg kommuniserte med omtrent ved å bare tenke - begynte å mislike andre hunder gradvis. Hun hadde mest sannsynlig en underliggende ryggskade som ga smerter, og som gjorde at hun ikke ville ha andre hunder innpå seg, men det visste jeg ikke på det tidspunktet. Det begynte med fremmede hunder på tur eller trening, og hun var rett og slett ganske skummel. Hun logret og holdt seg rolig til de kom innenfor båndavstand, og angrep da. Så begynte dette å gå utover den andre hunden min. De hadde vokst opp sammen og var bestevenner, men kunne ikke lenger stå i samme bagasjerom (ikke engang i hvert sitt bur), de kunne ikke gå inn og ut av dører samtidig, og etterhvert kunne de ikke være i samme hus. Den lille min, som var den uskyldige part, levde jo i dødsangst stakkar. Jeg prøvde mye, men ikke alt - for livskvaliteten til begge sank så drastisk veldig raskt, så jeg måtte ta noen vanskelige valg før jeg egentlig hadde hatt muligheten til å prøve alt. Men vet du? Man har _aldri_ mulighet til å prøve alt. Jeg har hatt enda en psykisk syk hund som jeg avlivet, og det samme opplevde jeg da. Det utrolig vanskelige dilemmaet man står i selv - for man vil jo ingenting annet enn å la hunden leve, men samtidig er det jo så umulig å gjøre nettopp det.

Sånn jeg ser det har du to valg her. Valg nummer en: Dere må i mye større grad styre samspillet mellom hundene inne (jeg konsentrerer meg om det, for når det gjelder passeringer og slikt ute tror jeg nok du har prøvd det som kan prøves, og har landet på den beste løsningen). Hundene får ikke gå og skule på hverandre. Ett skjevt blikk og dere må være der med EN gang. De må være under kommando inne hele tiden, eller være atskilt. Dere kan ikke kose med de inne, ikke fòre de sammen, aldri leke med de inne, aldri gi tyggebein eller leker, aldri ha de liggende i sofaen eller nær dere. Alle slike situasjoner er potensielle triggere. Og tro meg - for hver slik episode som du skisserer vil atferden ha befestet seg i enda større grad. Samtidig må du da gi opp drømmen om å være oppdretter så lenge den lille er i live, og det hele vil være urettferdig overfor den store - som tross alt må leve under et slikt regime ganske så ufortjent. Jeg ville ikke valgt dette valget.

Valg nummer to er å la henne slippe. Jeg tror ikke en hund som er så redd og har så mye stress i seg så store deler av døgnet (det gjelder jo ikke bare på tur, ikke når disse episodene eskalerer slik hjemme også) har det noe bra. Å dra inn "alle levende vesener ønsker å leve" synes jeg bare blir urettferdig. Alle levende vesener har en livskraft, det er jo helt grunnleggende i oss at vi ønsker å være i live, men drar man den tankegangen langt nok kan man jo ikke avlive for noen ting. Og da synes jeg vi misbruker vår posisjon som hundeeiere. For det er nettopp det som er privilegiet ved å være hund og ikke menneske. Noen som elsker de og er glade i de tar en veloverveid beslutning om når livet er mer dårlig enn godt, når det er flere vonde dager enn gode dager, og lar de slippe med "verdigheten" i behold, og mens de fremdeles har en viss grad av livskvalitet i behold. Kvalitet foran kvantitet, når som helst!

Jeg har avlivet tre hunder, og det har vært det vondeste jeg har gjort noen gang. Det aller vanskeligste var med de som hadde psykiske "greier", for hvordan i all verden skal man liksom kunne sette ned foten og si at nok er nok? Man venner seg til galskap som eier også. Et hundeliv skal være fullt av glede, vimsing ute, løping etter pinner, leking med andre hundekompiser, lange turer, kos med eier. Det skal ikke være stress og redsel.

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler å lytte til det rådet. All adferd er biokjemisk betinget. Det er sånn adferd kan nedarves: ulike gener gir ulik produksjon av forekjellige hormoner og nevrotransmittere, som styrer adferd.

Kort forenkling: stressa gjetere har mer noradrenalin og adrenalin, blide og stabile retrievere har mer serotonin, beskyttende hunder som er lojale ovenfor familien produserer veldig lett veldig mye oxytocin ved kos, og det samme stoffet gjør dem reserverte og beskyttende ovenfor fremmede, samkjønnsaggressive hanner har mer testosteron, ... Ulike adferder utløser også ulike biokjemiske cocktails, avhengig av genetikk. I noen hunder utløser aggressiv adferd dopamin, i andre hunder utløses dopamin først og fremst av å følge et spor, sånn grovt forenklet.

En kan endre hundens adferd dramatisk ved å endre biokjemien.

Vi har bestemt oss for å sette henne på antidepressiva, det blir det siste vi prøver. Vi har jo ingenting å tape. Så om hun blir bedre, og kanskje gir meg et annet utgangspunkt å jobbe med under passering, så er jeg villig til å gjøre en siste innsats.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei kjære deg.

Jeg har vært i noenlunde samme situasjon som deg. Min, gode, snille, fantastiske favoritthund - den som eide meg like mye som jeg eide henne, og som jeg kommuniserte med omtrent ved å bare tenke - begynte å mislike andre hunder gradvis. Hun hadde mest sannsynlig en underliggende ryggskade som ga smerter, og som gjorde at hun ikke ville ha andre hunder innpå seg, men det visste jeg ikke på det tidspunktet. Det begynte med fremmede hunder på tur eller trening, og hun var rett og slett ganske skummel. Hun logret og holdt seg rolig til de kom innenfor båndavstand, og angrep da. Så begynte dette å gå utover den andre hunden min. De hadde vokst opp sammen og var bestevenner, men kunne ikke lenger stå i samme bagasjerom (ikke engang i hvert sitt bur), de kunne ikke gå inn og ut av dører samtidig, og etterhvert kunne de ikke være i samme hus. Den lille min, som var den uskyldige part, levde jo i dødsangst stakkar. Jeg prøvde mye, men ikke alt - for livskvaliteten til begge sank så drastisk veldig raskt, så jeg måtte ta noen vanskelige valg før jeg egentlig hadde hatt muligheten til å prøve alt. Men vet du? Man har _aldri_ mulighet til å prøve alt. Jeg har hatt enda en psykisk syk hund som jeg avlivet, og det samme opplevde jeg da. Det utrolig vanskelige dilemmaet man står i selv - for man vil jo ingenting annet enn å la hunden leve, men samtidig er det jo så umulig å gjøre nettopp det.

Sånn jeg ser det har du to valg her. Valg nummer en: Dere må i mye større grad styre samspillet mellom hundene inne (jeg konsentrerer meg om det, for når det gjelder passeringer og slikt ute tror jeg nok du har prøvd det som kan prøves, og har landet på den beste løsningen). Hundene får ikke gå og skule på hverandre. Ett skjevt blikk og dere må være der med EN gang. De må være under kommando inne hele tiden, eller være atskilt. Dere kan ikke kose med de inne, ikke fòre de sammen, aldri leke med de inne, aldri gi tyggebein eller leker, aldri ha de liggende i sofaen eller nær dere. Alle slike situasjoner er potensielle triggere. Og tro meg - for hver slik episode som du skisserer vil atferden ha befestet seg i enda større grad. Samtidig må du da gi opp drømmen om å være oppdretter så lenge den lille er i live, og det hele vil være urettferdig overfor den store - som tross alt må leve under et slikt regime ganske så ufortjent. Jeg ville ikke valgt dette valget.

Valg nummer to er å la henne slippe. Jeg tror ikke en hund som er så redd og har så mye stress i seg så store deler av døgnet (det gjelder jo ikke bare på tur, ikke når disse episodene eskalerer slik hjemme også) har det noe bra. Å dra inn "alle levende vesener ønsker å leve" synes jeg bare blir urettferdig. Alle levende vesener har en livskraft, det er jo helt grunnleggende i oss at vi ønsker å være i live, men drar man den tankegangen langt nok kan man jo ikke avlive for noen ting. Og da synes jeg vi misbruker vår posisjon som hundeeiere. For det er nettopp det som er privilegiet ved å være hund og ikke menneske. Noen som elsker de og er glade i de tar en veloverveid beslutning om når livet er mer dårlig enn godt, når det er flere vonde dager enn gode dager, og lar de slippe med "verdigheten" i behold, og mens de fremdeles har en viss grad av livskvalitet i behold. Kvalitet foran kvantitet, når som helst!

Jeg har avlivet tre hunder, og det har vært det vondeste jeg har gjort noen gang. Det aller vanskeligste var med de som hadde psykiske "greier", for hvordan i all verden skal man liksom kunne sette ned foten og si at nok er nok? Man venner seg til galskap som eier også. Et hundeliv skal være fullt av glede, vimsing ute, løping etter pinner, leking med andre hundekompiser, lange turer, kos med eier. Det skal ikke være stress og redsel.

Det var ikke nok å like dette, et veldig godt svar, som traff meg godt. Tusen takk. Og jeg er helt enig med deg i alt du sier.

Vi vil ikke leve sånn som beskriver i alternativ 1, om det kommer til at ting blir så ille. Nå er jo heldigvis ikke ting så ille, enda. Men det er ikke sånn at vi skal vente til ting blir så ille heller. Så som jeg skrev i svaret over, så skal vi prøve antidepressiva for å se om hun endrer seg. Det vil være vårt siste forsøk sånn jeg ser det nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei..

Jeg har lest det du har skrevet og dannet meg ett lite bilde hvordan det kan se ut for meg, din situasjon. For det første, det jeg oppfatter er at eneste problemet er på tur når du møter andre hunder. Sånn du beskriver henne er hun veldig lik MANGE jeg vet om. Da er der som oftest eieren som er problemet. Hvordan rase er hun?

Jeg ville aldri kommet til det punktet at jeg valgte avlivning når hunden ellers er så glad. At du har hentet en til itllegg når du sier hun har vært sånn siden hun var valp så blir det feil (synes jeg) om det er den gamleste hunden som skal lide for at du må bruke tid på en til når den første trenger masse tid og trening.

Hvor er oppdretteren i bildet på den hunden du plages med? Jeg hadde aller først kontaktet oppdretter, for SÅ og kanskje latt oppdretter ha hunden en periode og se om dem kan hjelpe.

Siden du også skriver du har latt en veninne passe henne. Da har du jo allerede også latt hun dra bort fra deg. Jeg ser du også skriver at du er for kindermetoden og at alt skal være positivt. Men kanskje ikke det trenger og være det rette for akkurat din hund. kanskje det er lurt og sette grenser for henne? Og løfte henne opp når det er hunder lenger fram på tur gjør det enda værre. Da smitter du over din nervøsitet på hunden. Og om du går hjemme og er så stresset og bekymret, er det da rart den lille hunden reagerer?? Du har fått en til i hus, og for meg virker det som du overreagerer for alt den lille hunden gjør.

På måten du skriver på så virker det som du svart legger den lille hunden helt og alt er helt perfekt med den nye som er kommet. Det for meg er litt sårt og lese. Hvorfor ikke da prøve og evnt omplassere henne? kanskje det er vondt for deg, men hva om det kan hjelpe den lille hunden din? Hvor gammel var den lille da du skaffet en til? Er de av samme rase? Spør for enkelte raser er rasehatere.

Håper du finner ut av dette, og at det blir til hundens beste :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei..

Jeg har lest det du har skrevet og dannet meg ett lite bilde hvordan det kan se ut for meg, din situasjon. For det første, det jeg oppfatter er at eneste problemet er på tur når du møter andre hunder. Sånn du beskriver henne er hun veldig lik MANGE jeg vet om. Da er der som oftest eieren som er problemet. Hvordan rase er hun?

Jeg ville aldri kommet til det punktet at jeg valgte avlivning når hunden ellers er så glad. At du har hentet en til itllegg når du sier hun har vært sånn siden hun var valp så blir det feil (synes jeg) om det er den gamleste hunden som skal lide for at du må bruke tid på en til når den første trenger masse tid og trening.

Hvor er oppdretteren i bildet på den hunden du plages med? Jeg hadde aller først kontaktet oppdretter, for SÅ og kanskje latt oppdretter ha hunden en periode og se om dem kan hjelpe.

Siden du også skriver du har latt en veninne passe henne. Da har du jo allerede også latt hun dra bort fra deg. Jeg ser du også skriver at du er for kindermetoden og at alt skal være positivt. Men kanskje ikke det trenger og være det rette for akkurat din hund. kanskje det er lurt og sette grenser for henne? Og løfte henne opp når det er hunder lenger fram på tur gjør det enda værre. Da smitter du over din nervøsitet på hunden. Og om du går hjemme og er så stresset og bekymret, er det da rart den lille hunden reagerer?? Du har fått en til i hus, og for meg virker det som du overreagerer for alt den lille hunden gjør.

På måten du skriver på så virker det som du svart legger den lille hunden helt og alt er helt perfekt med den nye som er kommet. Det for meg er litt sårt og lese. Hvorfor ikke da prøve og evnt omplassere henne? kanskje det er vondt for deg, men hva om det kan hjelpe den lille hunden din? Hvor gammel var den lille da du skaffet en til? Er de av samme rase? Spør for enkelte raser er rasehatere.

Håper du finner ut av dette, og at det blir til hundens beste :)

Har du lest hele tråden? Det kommer ganske klart frem hvorfor det ikke er noe alternativ å omplassere henne (både i forhold til at hun ikke trives alene hjemme, har et problematisk forhold til andre hunder og er redd barn).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei..

Jeg har lest det du har skrevet og dannet meg ett lite bilde hvordan det kan se ut for meg, din situasjon. For det første, det jeg oppfatter er at eneste problemet er på tur når du møter andre hunder. Sånn du beskriver henne er hun veldig lik MANGE jeg vet om. Da er der som oftest eieren som er problemet. Hvordan rase er hun?

Jeg ville aldri kommet til det punktet at jeg valgte avlivning når hunden ellers er så glad. At du har hentet en til itllegg når du sier hun har vært sånn siden hun var valp så blir det feil (synes jeg) om det er den gamleste hunden som skal lide for at du må bruke tid på en til når den første trenger masse tid og trening.

Hvor er oppdretteren i bildet på den hunden du plages med? Jeg hadde aller først kontaktet oppdretter, for SÅ og kanskje latt oppdretter ha hunden en periode og se om dem kan hjelpe.

Siden du også skriver du har latt en veninne passe henne. Da har du jo allerede også latt hun dra bort fra deg. Jeg ser du også skriver at du er for kindermetoden og at alt skal være positivt. Men kanskje ikke det trenger og være det rette for akkurat din hund. kanskje det er lurt og sette grenser for henne? Og løfte henne opp når det er hunder lenger fram på tur gjør det enda værre. Da smitter du over din nervøsitet på hunden. Og om du går hjemme og er så stresset og bekymret, er det da rart den lille hunden reagerer?? Du har fått en til i hus, og for meg virker det som du overreagerer for alt den lille hunden gjør.

På måten du skriver på så virker det som du svart legger den lille hunden helt og alt er helt perfekt med den nye som er kommet. Det for meg er litt sårt og lese. Hvorfor ikke da prøve og evnt omplassere henne? kanskje det er vondt for deg, men hva om det kan hjelpe den lille hunden din? Hvor gammel var den lille da du skaffet en til? Er de av samme rase? Spør for enkelte raser er rasehatere.

Håper du finner ut av dette, og at det blir til hundens beste :)

Vel, hovedproblemet er jo på tur. Men det er ikke det eneste problemet, da tar du feil. Har du lest hele tråden, så har du jo sett at hun har et høyt ressursforsvar, og at ting har utviklet seg veldig nå i det siste. Samt at hun er avhengig av en annen hund for å være alene, og er skeptisk til unger.

Hvorfor sier du at det er eieren som er problemet? Hun har jo vært sånn fra jeg fikk henne, og jeg var ikke nervøs og redd før hun faktisk begynte å stikke av på tur, før den tid hadde jeg god kontakt og innkalling, og det var mye enklere å ha henne. Og det er etter fæle episoder jeg har blitt veldig redd, at jeg har blitt nervøs og stressa når det kommer løshunder eller jeg en sjelden gang våger meg å la henne løpe fritt og kose seg, mens jeg selv speider rundt som en hauk. Javel, det påvirker henne ikke positivt, men hun hadde reagert like ille om jeg var avslappa også. Og hun reagerer, som jeg har sagt flere ganger nå, på samme vis, uansett hvem som går med henne. Det spiller ingen rolle hvilken rase hun er sånn jeg ser det, men om du absolutt skal vite det, så er hun en dvergpuddel. Hun er heller ingen "rasehater", som du så fint beskriver det...

Oppdretter har jeg hatt kontakt med hele veien, og han er informert om hva vi driver med. Å levere henne tilbake dit er dessverre uaktuelt, hadde det vært et bedre alternativ enn avliving, hadde jeg selvfølgelig vurdert det. Det er jo forskjell på å la en venninne passe henne, som kjenner og vet akkurat hva hun trenger, og levere henne tilbake til noen som ikke har sett henne siden hun var valp.

Jeg har prøvd korrigering, om det er det du prøver å si. Etter rådføring med andre flinke hundefolk, bestemte jeg meg for å prøve å sette mer grenser, og fortelle henne under passering at NEI, dette har du ikke lov til. Så jeg var streng, bestemt, men likevel ikke for hard, og sa NEI, og korrigerte henne fysisk hvis hun fortsatte. Dette holdt jeg ikke på med så lenge, da det gjorde alt verre. Jeg var ikke sint eller opprørt under trening, men så at dette ikke var en bra måte å trene på. Dessuten kan må jo ikke korrigere bort frykt, man kan bare fjerne symptomene, men frykten vil jo fortsatt bli værende...

Jeg løfter henne bare når jeg absolutt må, og det er i situasjoner der det kommer en løs hund helt bort til oss. Hun har jo problemer med avstand, og jo nærmere hunden kommer, jo reddere (sintere) blir hun.

Jeg har heller ikke på noen måte svartmalt den lille. Jeg forteller det sånn som det er, og åpner meg fullstendig opp her. Den lille var 2 1/2 år da jeg anskaffet den andre, og nei, de er ikke av samme rase. Jeg har jo skrevet at den største er av mellomstor rase. Det virker jo ikke som du har lest noen ting i tråden, utifra det du spør om.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei..

Jeg har lest det du har skrevet og dannet meg ett lite bilde hvordan det kan se ut for meg, din situasjon. For det første, det jeg oppfatter er at eneste problemet er på tur når du møter andre hunder. Sånn du beskriver henne er hun veldig lik MANGE jeg vet om. Da er der som oftest eieren som er problemet. Hvordan rase er hun?

Jeg ville aldri kommet til det punktet at jeg valgte avlivning når hunden ellers er så glad. At du har hentet en til itllegg når du sier hun har vært sånn siden hun var valp så blir det feil (synes jeg) om det er den gamleste hunden som skal lide for at du må bruke tid på en til når den første trenger masse tid og trening.

Hvor er oppdretteren i bildet på den hunden du plages med? Jeg hadde aller først kontaktet oppdretter, for SÅ og kanskje latt oppdretter ha hunden en periode og se om dem kan hjelpe.

Siden du også skriver du har latt en veninne passe henne. Da har du jo allerede også latt hun dra bort fra deg. Jeg ser du også skriver at du er for kindermetoden og at alt skal være positivt. Men kanskje ikke det trenger og være det rette for akkurat din hund. kanskje det er lurt og sette grenser for henne? Og løfte henne opp når det er hunder lenger fram på tur gjør det enda værre. Da smitter du over din nervøsitet på hunden. Og om du går hjemme og er så stresset og bekymret, er det da rart den lille hunden reagerer?? Du har fått en til i hus, og for meg virker det som du overreagerer for alt den lille hunden gjør.

På måten du skriver på så virker det som du svart legger den lille hunden helt og alt er helt perfekt med den nye som er kommet. Det for meg er litt sårt og lese. Hvorfor ikke da prøve og evnt omplassere henne? kanskje det er vondt for deg, men hva om det kan hjelpe den lille hunden din? Hvor gammel var den lille da du skaffet en til? Er de av samme rase? Spør for enkelte raser er rasehatere.

Håper du finner ut av dette, og at det blir til hundens beste :)

1. Hunder som er så redd som denne er ikke det fordi eieren er litt nervøs eller slikt, dette er genetisk og ikke noe som blir bra hverken med trening eller noe annet.

2. Dette er ikke en hund som bare ikke liker andre hunder, men en hund som stresser bare den lukter en annen hund (noe som raskt betyr hele turen), som blir skikkelig redd og som sliter med å avreagere lenge etterpå, det er heller ikke godt for hunden.

3. Når hunden ikke kan være alene så kan hun heller ikke omplassere den andre hunden.

4. Nå har det jo også blitt problemer hjemme, hvor hunden går å er stressa lenge etterpå, altså ikke greier å slappe av i sitt eget hjem lenge etter småkrangling, da er problemet av en helt annen grad enn å bare være vanskelig i passeringer.

Virker ikke som du har lest tråden så veldig godt..

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei..

Jeg har lest det du har skrevet og dannet meg ett lite bilde hvordan det kan se ut for meg, din situasjon. For det første, det jeg oppfatter er at eneste problemet er på tur når du møter andre hunder. Sånn du beskriver henne er hun veldig lik MANGE jeg vet om. Da er der som oftest eieren som er problemet. Hvordan rase er hun?

Jeg ville aldri kommet til det punktet at jeg valgte avlivning når hunden ellers er så glad. At du har hentet en til itllegg når du sier hun har vært sånn siden hun var valp så blir det feil (synes jeg) om det er den gamleste hunden som skal lide for at du må bruke tid på en til når den første trenger masse tid og trening.

Hvor er oppdretteren i bildet på den hunden du plages med? Jeg hadde aller først kontaktet oppdretter, for SÅ og kanskje latt oppdretter ha hunden en periode og se om dem kan hjelpe.

Siden du også skriver du har latt en veninne passe henne. Da har du jo allerede også latt hun dra bort fra deg. Jeg ser du også skriver at du er for kindermetoden og at alt skal være positivt. Men kanskje ikke det trenger og være det rette for akkurat din hund. kanskje det er lurt og sette grenser for henne? Og løfte henne opp når det er hunder lenger fram på tur gjør det enda værre. Da smitter du over din nervøsitet på hunden. Og om du går hjemme og er så stresset og bekymret, er det da rart den lille hunden reagerer?? Du har fått en til i hus, og for meg virker det som du overreagerer for alt den lille hunden gjør.

På måten du skriver på så virker det som du svart legger den lille hunden helt og alt er helt perfekt med den nye som er kommet. Det for meg er litt sårt og lese. Hvorfor ikke da prøve og evnt omplassere henne? kanskje det er vondt for deg, men hva om det kan hjelpe den lille hunden din? Hvor gammel var den lille da du skaffet en til? Er de av samme rase? Spør for enkelte raser er rasehatere.

Håper du finner ut av dette, og at det blir til hundens beste :)

Du burde nok lese hele tråden før du kommer med slike utsagn syns jeg. Min hund reagerer som du sier mye verre om jeg er nervøs/stressa/redd når han skal passere små hunder som han ikke er så begeistra for. Når jeg er avslappet å bare går forbi uten å tenke så mye på at der er en liten hund på andre siden av gata, så reagerer han lite eller ingenting.

Men min hund har ikke frykt sånn som TS sin hund har, det er noe annet.

Edit: Til TS vil jeg bare si at jeg vil sende deg en god klem og at jeg føler med deg, det er ikke morsomt å gå rundt som dette.

Endret av MissHeike
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tar aldri lett på avliving, og er forkjemper for at man ikke skal gi opp for lett og at man skal jobbe hardt for å oppnå resultater. Min egen hund hadde vært avlivet i mange andre hjem. Men et sted går grensen. Hvor den går, er opp til hver enkelt å kjenne på. DET må man faktisk respektere. Jeg ville aldri uttryket min støtte, om jeg hadde fått inntrykk av at du ikke har gjort det du kan. Dette er et medfødt problem. Her på sonen diskuteres dårlig mentalitet hele tiden, men når man får eksempler på hva det vil si i praksis, så kommer det tydeligvis frem at det ikke er alle som har forståelse for hva det innebærer likevel.

Lykke til med medisinering!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har bestemt oss for å sette henne på antidepressiva, det blir det siste vi prøver. Vi har jo ingenting å tape. Så om hun blir bedre, og kanskje gir meg et annet utgangspunkt å jobbe med under passering, så er jeg villig til å gjøre en siste innsats.

Det kan ta en stund før "antidepressiva" (i mangel på bedre ord til beskrivelse av medisin som (gjen)oppretter en sunn hjernekjemi) virker, så sørg for at veterinæren også skriver ut noe annet angsdempende og beroligende til henne i denne perioden.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi ber om at spekulasjoner omkring hvem trådstarter er (eller ikke er) ikke postes i trådene. Det eneste vi kan gjøre er å forholde oss til informasjonen som trådstarter kommer med, dette gjelder alle tråder på forumet.

Dersom brukere har noe uoppgjort seg i mellom så får det tas på PM eller i virkeligheten, ikke i tråder her inne. Moderatorteamet har dessverre ingen mulighet til å være dommer i slike situasjoner om hvem som har mest rett eller feil.

Denne tråden stenges etter trådstarters ønske (men slettes ikke) da temaet er sårt og hun har allerede fått mye støtte, tips og råd.

Admin IW.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



×
×
  • Opprett ny...