Gå til innhold
Hundesonen.no

Røntge blandingshund hofter og albuer?


Aya
 Share

Recommended Posts

Hvorfor røntge før kløving.

Hvorfor lete etter bruksbegrensninger i det hele tatt? Du ser jo om det er noe hunden ikke tåler å gjøre. Er hva hunden forteller som er fasit, tenker nå jeg :)

Tro meg, det er ikke alltid man ser hva en hund tåler og ikke! Det vet jeg veldig godt. Hadde ei tispe som var med på alt, trakk kjetting, trente agility, lydighet, hun var alltid superivrig, energisk og klar for å jobbe. Hun var frirøngta for HD og AD. Ved ren tilfeldighet fant jeg ut at hun hadde hele ryggen full av forkalkninger. Ved et fall ble hun putselig helt apatisk og sto bare rett opp og ned. Vi dro til dyrlegen og tok røngten, og fant ut at hun hadde alvorlig spondylose og hadde knekt opp forkalkningene i fallet. Dyrlegen sa at det ville ta lang tid før hun ville være normal igjen pga smerter. Det tok cirka to-tre dager før hun var nesten som normal igjen. Var kun stiv når hun gikk opp og ned i trappa og hoppa ut og inn av bilen.

Litt OT, men jeg hører stadig folk sier at bikkjene dems ikke har vondt. Så jeg har sagt det mange ganger før, jeg sier det igjen: man vet IKKE om en hund har vondt eller ikke.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det handler vell ikke alltid om å se hva hunden tåler heller. En hund som har AA/HD har jo det også før den får vondt. Har man bilder som sier at hunden har en slik diagnose så kan man jo velge og ikke drive med kløv overhodet isteden for å kløve frem til hunden får vondt også slutte med det, og slik unngå å gjøre noe som forverrer situasjonen. Og selvsagt ikke alle som viser smerte før det er skikkelig ille heller, enten fordi de er tøffe eller fordi de har så mye motivasjon for å jobbe.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en hund med svak grad hd. Hun kløver og trekkes med som før hun fikk diagnosen, men jeg er nøye med tøying, strekking og massering etter trening. Hun er en hund med veldig høy arbeidsmoral, og jobber veldig godt. Da hun fikk diagnosen tenkte jeg å fortsette som normalt, men tok likevel kontakt med oppdrettere jeg kjenner som har mye erfaring med trening av hund, veterinæren vi bruker og en kiropraktor. Samtlige mener jeg må bruke bikkja som normalt og bygge opp muskulaturen. Vanlige båndturer i skogen vil ikke være nok for henne. Jeg ønsker å holde henne godt muskulert, og kommer til å bruke henne som normalt frem til hun viser tegn på vonter. De jeg har snakket med mener også at hun høyst sannsynlig kommer til å klare seg helt fint. C hofter uten forkalkninger trenger ikke bety sjuk hund.

Skjønner imidlertid godt at folk vil sjekke uansett rase eller blanding. Men jeg mener at man må se an hunden også, og ikke bare diagnosen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en hund med svak grad hd. Hun kløver og trekkes med som før hun fikk diagnosen, men jeg er nøye med tøying, strekking og massering etter trening. Hun er en hund med veldig høy arbeidsmoral, og jobber veldig godt. Da hun fikk diagnosen tenkte jeg å fortsette som normalt, men tok likevel kontakt med oppdrettere jeg kjenner som har mye erfaring med trening av hund, veterinæren vi bruker og en kiropraktor. Samtlige mener jeg må bruke bikkja som normalt og bygge opp muskulaturen. Vanlige båndturer i skogen vil ikke være nok for henne. Jeg ønsker å holde henne godt muskulert, og kommer til å bruke henne som normalt frem til hun viser tegn på vonter. De jeg har snakket med mener også at hun høyst sannsynlig kommer til å klare seg helt fint. C hofter uten forkalkninger trenger ikke bety sjuk hund.

Skjønner imidlertid godt at folk vil sjekke uansett rase eller blanding. Men jeg mener at man må se an hunden også, og ikke bare diagnosen.

Grad C er jo ikke veldig farlig som regel, spesielt ikke på hofter. Og forebygging kan bety mye mer enn å la bikkja gå i bånd resten av livet, for det vil ikke være veldig god forebygging, det vil nesten garantert være det verste man kan gjøre. Men det går jo an å feks ha litt lettere kløv enn man kanskje ellers ville hatt, litt sjeldnere, litt kortere, litt lettere terreng, alt ettersom. Og om ikke annet så kan det være kjekt å bare vite det slik at man kanskje litt lettere legger merke til de små signalene, om dagen skulle komme da hunden får plager relatert til diagnosen, istede for at man ikke skjønner greia, unnskylder det med masse andre naturlige ting som alder e.l., og fortsetter å pushe hunden lenge etter at den skulle få sluppet kløv og heller fått behandling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man leter, så finner man.

Slik er det for oss mennesker også, og det er slik at ikke alle problemer er av betydning, annet enn at eier innfører restriksjoner som kanskje er unødvendige.

Om man røntger en gjeng tenåringer, som alle er friske og aktive (snakker mennesker nå), så vil man finne både skiveutglidninger og forkalkninger. Og dette hos aktive mennesker som ikke ante at de hadde et problem, og kanskje aldri kommer til å få et problem heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man leter, så finner man.

Slik er det for oss mennesker også, og det er slik at ikke alle problemer er av betydning, annet enn at eier innfører restriksjoner som kanskje er unødvendige.

Om man røntger en gjeng tenåringer, som alle er friske og aktive (snakker mennesker nå), så vil man finne både skiveutglidninger og forkalkninger. Og dette hos aktive mennesker som ikke ante at de hadde et problem, og kanskje aldri kommer til å få et problem heller.

Men mener du med dette at det ikke er noe poeng i å røntge avlsdyr? Eller hunder generelt hvis ikke de synlig har vondt?
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man leter, så finner man.

Slik er det for oss mennesker også, og det er slik at ikke alle problemer er av betydning, annet enn at eier innfører restriksjoner som kanskje er unødvendige.

Om man røntger en gjeng tenåringer, som alle er friske og aktive (snakker mennesker nå), så vil man finne både skiveutglidninger og forkalkninger. Og dette hos aktive mennesker som ikke ante at de hadde et problem, og kanskje aldri kommer til å få et problem heller.

Vel - man sjekker jo hofter hos babyer, nettopp for å kunne fikse/forebygge mens det fremdeles er tid. Det til side, jeg er egentlig til en viss grad enig med deg, men dette handler ikke om å sjekke hele hunden for alt mulig, sånn i tilfelle ett eller annet. Det handler om å røntge en hund som er blanding av minst en rase som er belastet med HD, fordi jeg vil bruke henne til noe som medfører ekstra belastning på både albuer og hofter. Jeg sjekker ikke rygg, nakke, knær og haser i samme slengen, men akkurat HD/AD er ting jeg vil utelukke før jeg begynner å belaste hunden mer enn det hun belastes ved vanlig bevegelse og liv.

EDIT: Og har hun AD så er det å kløve en belastning man virkelig bør unngå - eller drive med med omhu - dersom man ikke vil at hundens tilstander skal forverres/at hunden skal få unødvendig vondt.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men mener du med dette at det ikke er noe poeng i å røntge avlsdyr? Eller hunder generelt hvis ikke de synlig har vondt?

I avlsarbeid så er det ikke alle raser som har røntgen som et punkt, da rasen ikke er plaget det hofter og albuer på generell basis.

Men alle raser har ett eller annet som er et problem i rasen, og må holdes under oppsikt i avlsarbeidet.

Seff skal man røntge dyr som har smerter/problemer (eller utføre UL etc), ville ikke du gjort det? Men om de IKKE har synlige plager, så ville ikke jeg røntget nei (og nå lever jeg i en verden hvor vi røntger langt oftere enn den menige hundeeier noen gang vil gjøre, så er godt vant til dette verktøyet)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker vel mer i den retningen at det er MANGE schæferhunder som faktisk ikke er registrert som blir røntget jeg. Derfor dukker det opp flere på listen over schæferhunder. Ikke at alle blandingshundene som er, som kanskje ligner på en schæfer, blir registrert som schæfer hos NKK..

Ei venninne har røntget sin Aussie. (renraset, men ikke registrert). Og han kommer jo opp som aussie, ureg, hos NKK.

Hos oss blir det som blir opplyst som blandingshund (selv om eier sier blanding av schæfer og border collie feks) skrevet som blandingshund på skjemaet. Aussien nevnt over, er jo en aussie, selv om han ikke er reg, og ble derfor lagt inn som aussie.

Tror virkelig ikke det er grunn til å bekymre seg for at statistikken til schæferen blir ødelagt pga de få som er ureg ;) Det blir å skylde på feil hold vel!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...