Gå til innhold
Hundesonen.no

Rasekatt vs huskatt. Rasehund vs blandingshund. Same shit new wrapping, eller...


ida
 Share

Recommended Posts

  • Svar 129
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Nå lurer jeg bare: I en annen tråd her, ønsker Margrete seg en katt. En rasekatt. Hun blir straks anbefalt å ta til seg en stakkar fra et omplasseringssted for katter. Jeg har til dags dato i

Nei, jeg tror faktisk veldig mange av oss som ikke har konkrete mål/utstillingsplaner (fun fact: man kan stille huskatter - også kastrater) hadde klart seg utmerkt med blandingshund - meg inkludert.

Jeg tenker at hvis folk hadde tenkt litt lengre enn nesetippen sin og kastrert alle katter som ikke skal gå i avl, så hadde det ikke vært noe problem. Jeg må medgi at jeg blir innmari provosert av fol

Jeg vil bare legge til en kommentar ang nrr vs nkk, og hvorfor nkk gjør veldig mange ting bedre enn nrr. Det har rett og slett med størrelsen å gjøre. Hundemiljøet er vanvittig mye større enn kattemiljøet. Det er mye mer penger i nkk som gir mye større friheter og profesjonelle løsninger. Kattemiljøet er ganske lite, og ganske amatørmessig fordi midlene er så få. Og helt ærlig tror jeg andelen ressurssvake mennesker er større hos katt enn hund. Mange personer som av helsemessige årsaker ikke kan ha hund, skaffer seg rasekatter. Det vil selvfølgelig påvirke i stor grad.

Sammenligningen som litt tidligere ble gjort med rasekattoppdrettere og selskapshundoppdrettere kan nok stemme langt på vei. Heldigvis finnes det noen seriøse og flotte oppdrettere av dem begge som beriker livene til alle involverte.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingen tro på at vi mennesker kan gjøre avl sunnere enn naturen selv. Det viser seg jo bare med å se hvor mye sykdom det er i hunderaser.

Dødsfødsler og at kattunger dør i ung alder er egentlig naturens gang. Det er slik det fungerer - hvor mange ulvevalper og løveunger dør ikke før de føs opp? Det er slik det er, det er slik man sikrer seg at de best egnede overlever og fører arten videre. Og av den grunn mener jeg at vanlige huskatter jevnt over er sunnere enn en hunderaser - fordi naturen kan dette bedre enn oss.

Hvis man avler etter helse, så får man jo god helse, det ser man jo på produksjonsdyrarter osv. Man får det avler. Problemet er at fokuset på helse er alt for lavt, ikke at vi ikke KAN.

Jeg er helt enig! At vi bare skulle hatt rasekatter er jo som en vond drøm, da går det for kattene som det har gjort med hundene...

For meg er det helt greit at noen av oss vil ha rasekatt, men absolutt ikke noe for meg og egentlig ingenting jeg støtter. Jeg vil heller ha en litt uforutsigbar huskatt med stor genpool, enn den forutsigbare rasekatten med liten genpool. Er ikke det bare naturlig at man alle er litt forskjellige (og dermed også et tegn på stor genpool)?

Jeg tror at ting vil kunne fungere bra om bare litt flere kastrerer enn i dag, og de som lar de få kull kastrerer etter ett kull. Såpass mange at man sliter litt med å finne kattunger til salgs, gjerne sånn at man må betale en tusenlapp for den.

Genpoolen er ikke nødvendigvis så stor, spesielt ikke i avgrensede populasjoner i mindre tettsteder. Naboen her har f. eks masse ukastrerte katter som formerer seg med hverandre, og så skyter han dem når det blir for mange. Det lyser innavl lang vei!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

oi hva er forskjellen på Norsk Skogkatt og Norsk Skogskatt? Kun s'n?

Har aldri hørt den forskjellen før. Har kun tatt S'en som et tegn på at folk ikke egentlig vet hva rasen heter. Og jeg har dessuten merket meg at de fleste som påstår de har en norsk skogkatt/skogskatt, kun har en langhåret huskatt. Ofte er det svært tydelig at det ikke er mye skogkatt i kattene det hele tatt...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At skogkatt i tillegg til stamtavle har en del særtrekk ment for å kunne klare seg ute i naturen, f.eks store labber som fungerer som truger, og dobbel pels som ikke floker, mens "skogskatt" er den langhåra katten som alle har, med ymse utseende og oftest en elendig pelskvalitet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da må man inn og klå på profil, skalleform og proporsjoner i kroppen ;) ellers hadde jeg tenkt det var et forferdelig uheldig bilde om du hadde presentert den første som ren skogkatt :)

Haha ja, jeg ser det jo veldig godt selv, men for et utrent øye så er det vist vanskelig :P (ikke at mine øyne er skarptrente heller, men jeg ser i hvert fall at han hadde mangla noe vesentlig om han hadde vært en skogkatt. :lol: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en huskatt som vi lurer på om det er noe norsk skogkatt i, fordi han ser litt slik ut.

De er jo som oftest tabby (stripete), men de fleste fargevarianter går an...

Ellers må man nesten klå på pelsen for å finne det ut. Er den vannavstøtende? Tover den lett? Hvor myk er den? Skogkatter har "grov" overpels (til kattepels å være).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bonden sikler på skogkatt, men hvor mye pelsstell er det man må regne med på renrasede? Svigers har to langhåra huskatter og de har virkelig helt grusom pels - tover bare man ser på den... kombinert med nada pelsstell så ser de deretter ut også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har 6 voksne katter, og de kammes som regel i forbindelse med bad og utstilling, og et par med stor pels litt ekstra i røytinga. Ellers er pelskvalitet så god at jeg ikke børster dem mer enn en gang eller to i året.

De har dobbel pels; underull som holder katten varm og tørr, og hard dekkpels som skal beskytte underulla fra kvist, tjafs og regn.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har 6 voksne katter, og de kammes som regel i forbindelse med bad og utstilling, og et par med stor pels litt ekstra i røytinga. Ellers er pelskvalitet så god at jeg ikke børster dem mer enn en gang eller to i året.

De har dobbel pels; underull som holder katten varm og tørr, og hard dekkpels som skal beskytte underulla fra kvist, tjafs og regn.

Et par ganger i året utenom røyting? Det kan tilogmed jeg leve med jo. Men er det stor forskjell på pelskvaliteten innad i rasen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den jeg la ut bilde av lenger oppe her floka noe forferdelig, men tror ikke de steller pelsen så ofte at det gjør noe, sånn utenom å klippe bort tover på sommerstid. (Så han får jo liksom aldri vokst dekkpelsen ut nok til å få god kvalitet på den) Han var veldig myk og veldig allergivennlig da, rart nok :P (Første katten jeg overhodet ikke har reagert på, selv med iherdig trykke tryne i pelsen og sniffe, uten noen form for allergitabletter)
Søstra hans var vistnok problemfri pelsmessig når hun levde dog. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil fortelle litt om katten med stor K. Lilo. Hun var ungen min, og selv etter å ha fått barn har jeg ikke noe problem med den sammenligningen. Hun var HELT spesiell, og alle som møtte henne sa seg enig. En vanvittig stor personlighet som viser hva rasekatter kan være - på godt og vondt.

Hun gav gaver. Hver dag fant hun noe hun kunne gi. Det kunne være en lue, en sokk, en skinkebit hun fikk servert osv. Tok det i munnen, startet et hyleorkester uten like, og løp for å finne meg for å avlevere gaven. Hun kunne godt komme med en munnfull tørrfôr til og med. Hun hadde en tilstedeværelse som var helt unik. Kunne ha lange samtaler ved å bare se på hverandre. Eller prate sammen. Annen hver gang. Hun skillte veldig på folk hun likte og ikke. Eksen min, som ikke var det hyggeligste mennesket på denne jord, kunne hun ikke fordra. Hver gang jeg kom hjem måtte hun gi meg kos. En labb på hver skulder, og stryke kos på hver siden av kinnet. Hvis hun ikke fikk det, fotfulgte hun meg til hun fikk kompensert. Jo lengre tid det gikk, jo lengre måtte vi kose, og da lå hun som en boa rundt halsen på skulderne mine. Jeg kunne fortsatt med slike historier i det uendelige. Personligheten hennes (og utseende) var så veldig spesiellt at jeg vil aldri møte maken. Once-in-a-lifetime-katt, uten tvil. Men helsen hennes gjorde at vi fikk bare littt over 4 år sammen før kroppen var helt oppbrukt. Heftig tannkjøttbetennelser fra hun var 4-5 mnd gammel, som endte med store mengder medisiner og til slutt tanntrekkning av alle tenna, utennom hjørnetenna. Tannløs og spesialfôr klarte vi å holde det i sjakk, men da hun var 4 år fikk hun kronisk nyresvikt, sannsynligvis delvis pga sykdomshistorien. Til slutt måtte jeg la henne gå. Det er det verste jeg har vært med på. Det er 4 1/2 år siden nå, og jeg griner fremdeles av tanken. Jeg savner henne så ubeskrivelig mye, og hadde gjort hva som helst for å få henne tilbake - frisk.

Men ja. Hennes fantastiske egenskaper er et resultat av hva man kan oppnå av raseavl. Men den dårlige helsen er prisen av dårlig avl. Slik må det heldigvis ikke være.

336435_2391296828203_1922656_o.jpg

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...