Gå til innhold
Hundesonen.no

Korthårscollien Alertness Storm Of Applause "Prima" (tidligere "Bia")


Recommended Posts

Skrevet

Regner med at det kanskje er noen soniser som lurer på hvordan det går med kortårscollien Bia, nå kalt Prima.

Bilder av Prima tatt i høst av Hilde S. Løken:

prima02.jpg

prima03.jpg

Prima er nå 16 mnd gammel og har bodd hos meg i snart fem måneder. Røntgen av hofter, albuer og rygg viste at hun var fri (A på hofter og albuer) og ryggen er uten anmerkning. Altså ingen LTV (lumbosacral Transitional Vertebrae) eller skjevheter. Hun er frisk og rask og en god nyhet er at haltingen/svikten i det ene bakbeinet ser ut til å ha forsvunnet for godt. Hun har ikke haltet eller sviktet i bakbeinet siden i slutten av august. I september var det kulltreff der Prima var ute i fem timer i strekk, mye av tiden i fullt firsprang sammen med sine brødre, uten å halte.

Prima har også lært seg at trapper er til for å gå i. Etter å ha observert henne noen måneder så er min konklusjon at trappe-skepsisen hennes ikke skyldes gulvredsel: Hun virker uberørt av alle typer gulv og underlag enten det er tre, parkett, laminat, bølgeblikkplater, betong osv. Men det at hun har trengt hjelp til å lære å gå i trapper, og vegret da hun var valp mens hennes kullsøster løp opp og ned trapper uten problemer viser jo at man ikke kan skylde vegringen på noen miljøfaktor: De to kullsøstrene har vokst opp i nøyaktig samme miljø. Det er derfor sannsynlig at det finnes en genetisk faktor der. For meg ser det ut som at usikkerheten hennes bunner i en slags høyde/"rom-følelse". Rett og slett en slags mild høydeskrekk i mangel av et bedre ord. Ser det blant annet på hvordan hun reagerer mer på "space-følelsen"/veggene i f.eks trapperom, enn på selve trappa. Årsaken til at jeg tror "rom-skrekken" ikke stikker så dypt er at Prima har tatt trappe-treningen veldig raskt, har bra mestringsfølelse og generaliserer læringen ganske bra til nye trapper og nye settinger.

Her er noen videoklipp som viser Prima i aksjon:

Prima i trappa:

Prima på rampa og i heisen:

Mange spennende inntrykk i messehallen i Lillestrøm (Dogs4All):

Prima er generelt en bekymringsløs og livlig unghund; til tross for at hun allerede har makulert tre Bia-bed'er (heldigvis den billige varianten fra Biltema) og liker å hjelpe meg med å bone gulvet med både kjøkkenruller og håndklær hun river ned fra tørkestativet så kan man ikke unngå å like henne; hun er en skikkelig sjarmør :-)

  • Like 21
Skrevet

Så fin hun har blitt! Jeg innrømmer glatt at jeg er av de som ikke liker utseendet på kortisen, men jeg liker rasen (slik den egentlig skal være), og begynner å venne meg til dem, skjønner jeg. :) Og så godt å høre at det går bra. Selv om jeg liker rasen har den nemlig ramlet nedover på listen for hvert individ jeg har hørt om som har vært fysisk eller mentalt dårlig...

  • Like 1
Skrevet

Fint å se at hun har funnet seg til rette i et hjem med mye ro og betydelig lavere aktivitetesnivå enn der hun var :)
Så du har nok rett i det du sa da jeg overlevert henne: "Rasen passer best hos "typisk collie-eier"".
(Vedr trapp - så har jeg mine tanker jeg ikke skal gi uttrykk for her. :) )

Skrevet

Så fint å se henne igjen! :ahappy:

Fint å se at hun har funnet seg til rette i et hjem med mye ro og betydelig lavere aktivitetesnivå enn der hun var :)
Så du har nok rett i det du sa da jeg overlevert henne: "Rasen passer best hos "typisk collie-eier"".
(Vedr trapp - så har jeg mine tanker jeg ikke skal gi uttrykk for her. :) )

Nå henger jeg sikkert litt etter, hva tilsa at dere ikke gav henne et 'collie-hjem'? Rasen skal jo være aktiv og på farten av seg, det er vell hva raseentusiastene fremmer den som? :)

  • Like 1
Skrevet

Men hadde ikke Bia-Prima slike søte store ståører?? :-) Trodde brusken hadde stivnet for leeenge siden. min kusine tok over en collie unghund, vi forsøkte både tyggis/vekt i ørene, tape og massering til ingen nytte.

  • Like 1
Skrevet

Utrolig gøy med en oppdatering, har lurt på hvordan det gikk med henne :ahappy: Fine collien :ahappy:

Er det lov å spørre om hvordan du har du jobbet med trappeproblemet @Easy ? :)

  • Like 1
Skrevet

Utrolig gøy med en oppdatering, har lurt på hvordan det gikk med henne :ahappy: Fine collien :ahappy:

Er det lov å spørre om hvordan du har du jobbet med trappeproblemet @Easy ? :)

Siden jeg ikke visste hvor dypt trappe-skepsisen hennes satt så valgte jeg å starte trappe-treningen litt forsiktig. Valgte samme strategi som jeg ville brukt ved nyinnlæring av et agility-hinder som bommen eller mønet; altså kjører baklengskjeding: Startet med å løfte henne opp i armene mine (jo, 28 kilo hund er litt tungt :shocked: ). Sa ingenting, bare bar henne rolig opp de første fire-fem trinnene; snudde meg slik at hodet hennes vendte riktig vei og satte henne forsiktig ned (forbeina var vel på det tredje trinnet tenker jeg). Holdt henne rolig igjen til jeg kjente at hun hadde kontroll på hvor hun hadde alle fire bein. Da slapp jeg samtidig som jeg sa "værsågod!". I det øyeblikket hun hadde alle fire bein på gulvet roste jeg og skrøyt skikkelig av henne; "ååååååå; DET var fliiiiink jente det!!!" Prima ble skikkelig kry og glad og danset og hoppet og "lo" med hele kjeften slik bare hun kan.

Kjørte kun den ENE repetisjonen første dagen. Gjentok det samme dagen etter; bar henne opp; satte henne ned (nå ett trinn eller to høyere opp) og lot henne gå ned igjen når jeg kjente hun hadde "bakke-kontakt" med beina sine. Ros og høylydt skryt, og en like hoppende glad Prima. Gjentok dette hver dag; kun en repetisjon og gradvis flere trinn etterhvert som jeg så at det gikk fint. Ca 5-6 repetisjoner tenker jeg over en uke. Når Prima viste at hun var trygg og hadde god kroppskontroll i den nedre halvdelen av trappa opp til andre etasje i huset mitt, så var det på tide å øve inn den øverste delen. Kjørte samme opplegg, bare at nå satte jeg henne ned med forbeina på det tredje øverste trappetrinnet og sa "værsågod!".

Siden vi først var oppe i andre etasje så gikk jeg inn på soverommet mitt for å sjekke et eller annet (før jeg forberedte meg på å bære Prima ned igjen), men mens jeg var der så hørte jeg "dunk", dunk", "dunk" "dunk". Da hadde Prima gått ned trappa helt på egen hånd :) . Det foregikk i rolig og fint tempo så ingen usikkerhet (ingen av de klassiske gulvredsel-symptomene som lav kroppsholdning eller stive bein og forsøk på å klore seg fast i underlaget). Det at Prima plutselig valgte å "jukse" med trappe-treningen helt på egen hånd er igrunnen et godt eksempel på hvor effektiv og nyttig baklengskjeding er: Gjør hunden trygg på den siste delen av hindret og/eller øvelsen først, så går resten som en lek.

Selv om hun nå viste at hun syntes det var helt kurant å gå ned trappa så var vi ikke helt ferdig med oppover-treningen så jeg tok et par repetisjoner til over to-tre dager. Fra da av har hun gått opp og ned trappa som om hun aldri har gjort annet. vi hadde også en "incident" her forleden natt der hun gikk på hue i trappa så det sang; det var et skikkelig rabalder: Lyset i trappegangen hadde gått så i det stummende mørket så hun antakelig ikke trinnene godt nok og gikk på tryne. Jeg tenkte at nå blir hun vel skeptisk til trapp igjen etter å ha fått vondt men nei da; helt uberørt etterpå og går fortsatt opp og ned av den som vanlig.

Etter at hjemme-trappa var okay så avanserte vi til litt større utfordringer som betong/stein-trapper i flere etasjer, forskjellige heiser osv. Kjørte samme opplegg med å starte nederst i trappa osv. Men trengte ikke like mange repetisjoner på disse fremmede stedene så hun ser ut til å generalisere okay selv om hun er seint ute aldersmessig med slike grunnleggende ferdigheter.

  • Like 9
Skrevet

Glemte å legge ved videosnutten av Prima i trappa hjemme :) . Dette er filmet ganske kort tid etter at hun har lært å gå i den og hun har tatt seg en tur opp i andre etasje uten noen annen grunn enn at hun kan :D

  • Like 2
Skrevet

Men hadde ikke Bia-Prima slike søte store ståører?? :-) Trodde brusken hadde stivnet for leeenge siden. min kusine tok over en collie unghund, vi forsøkte både tyggis/vekt i ørene, tape og massering til ingen nytte.

Brusken i ørene til Prima er overraskende myk til å være så "opprettstående" så etter å ja jobbet med dem noen måneder så ser det ut som jeg ihvertfall får dem til å vippe noen dager av gangen. Nok til å kunne stille henne ut ihvertfall, en gang i blant :) . Om det blir en varig vipp, det vet jeg ikke.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...