Gå til innhold
Hundesonen.no

Foravtale


tmp
 Share

Recommended Posts

Vil gjerne høre andres erfaringer med forvertsavtaler :-) Gjerne begge sider, som eier og forvert. Vi har tenkt en del på muligheten for å overta en voksen omplasseringshund, og i den sammenheng har jeg fått henvendelser ifbm oppdrettere som søker forverter til voksne hunder.

Jeg ser at det kan være mange positive sider ved det, som feks. ha en oppdretters støtte i ryggen, godt samarbeid og muligheten for å ha et trygt sted for "avlastning" om vi feks skal reise på ferie.

Samtidig synes jeg tanken er litt skummel, det å binde seg for et tett samarbeid med en du ikke kjenner. Hva om det ikke fungerer?

Synes tanken er fin på mange måter, men er litt usikker samtidig.

Er det noen som vil dele erfaringer og kanskje hjelpe meg i tankeprosessen? Var du og først usikker? Ble det som forventet? Har du noen tips?

En god og "vanntett" avtale er en selvfølge, (men hvordan ser den ut..) og godt samarbeid/ god kjemi mellom partene også (men hvordan kan man vite det..).

Hadde også vært interessant å se flere forvertsavtaler. Tenket spesielt på hanhunden. Om du vil dele, send gjerne en pm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har i grunnen alltid sagt at jeg aldri skal være forvert igjen, men nå har jeg begynt å se på det som et alternativ igjen, eller hvertfall deleier.

Jeg hadde cavalier på for, hadde nok en helt basic normal avtale med to kull, vi betalte "hverdagsutgifter/forsikring ol". mens oppdretter betalte alt som hadde med kull å gjøre, de utstillingene hun ville stille hunden på, og jeg stod fritt til å stille og konkurrere så mye jeg ville, mot at hun hadde førsterett på valg av utstillinger.

Jeg fikk forsikringssummen da hunden ble avlivet pga sykdom. Vi klarte oss stort sett selv, fikk veldig lite støtte da hunden ble syk, men jeg hadde veldig lite med oppdretteren å gjøre generelt, så det er kanskje ikke så rart.

Skal jeg gå med på en sånn avtale igjen, så kommer jeg ikke til å gå med på mer enn ett kull (hvilket medfører at jeg antakeligvis må betale noe for å få hunden), og vil ha noen enten muligheten til å levere hunden tilbake eller at veterinærutgifter som ikke dekkes av forsikring blir delt på en eller annen måte om hunden blir kronisk og kostbart syk. Jeg kommer heller ikke til å skrive på en avtale som "godkjenner" ting jeg ikke vil stå for, som foreksempel at det brukes "for unge" hunder i avl, både når det gjelder hunden jeg selv har og en eventuell partner. Jeg må kunne "stå" for oppdrettet, hvertfall sånn i grove trekk, selv om det ikke er jeg som står som eier. Kommer også til å ønske å ha muligheten til å ha kullet hjemme hos oss, OM det er realistisk gjennomførbart, mot en form for kompensasjon for arbeid.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min avtale på "helfor" er at jeg står for alt av helsesjekk, jeg betaler utstillinger ( et maks antall i året, tror det er 4? Som avtales på forhånd. Jeg betaler alle slags tester. Samme hvor mange valper, bare to kull/fødsler. Jeg betaler rabies, forvert betaler vanlig vaksiner. Forvert tegner veterinærforsikring og står for de daglige utgiftene. Forvert kan også tegne livsforsikring om ønsket i sitt navn, da jeg ikke skal ha dette men ikke et krav.

Jeg forventer at forvert behandler hunden som sin egen, får mosjonen den trenger og fores på kvalitetsmat, thats it. Ønsker jeg ikke å avle på hunden får forvert hunden uten kostnader, jeg betaler omregistrering.

Jeg synes det er viktig å være ærlig mot forvert og ønsker også å vite forverts tanker tilbake. Tok nettopp ut ei ung tispe av avl, og hadde til da et fint samarbeid med hennes forvert.

Deleie blir da bare et kull, og deleier kjøper hunden for halv pris. Jeg betaler alt ovenfor som på forvert.

Passer også hundene mer enn gjerne når som helst.

Hos meg får ikke forvert/deleier under noen omstendigheter ha kullet hjemme hos seg forøvrig. Vi har også i avtalen når tispen skal leveres/hentes i forbindelse med valper og løpetider :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer ALDRI til å ta i mot en hund på fôravtale.

Vil være 100% eier av hunden og ta alle avgjørelser selv, har ikke lyst til å ha en annen person å "diskutere" med dersom det er noe jeg vil gjøre med hunden eller forandre osv.

Man kan være veldig enige når kontrakten skrives, men man vet aldri hva som kan skje og jeg er ikke villig til å legge følelsene mine på hoggetabben fordi jeg deleier hunden sammen en annen person.

Ikke er jeg så kjempe glad i folk som bryr seg hele tiden heller, derfor jeg ikke hadde orket å ha en oppdretter som jeg hadde følt at jeg måtte ha meldeplikt til.

Selvfølgelig er det ok å melde i fra om resultater eller andre ting som har skjedd med hunden, men jeg har hørt om folk som har følt at de har oppdretteren over skulderen hele tiden, de følte seg rett og slett overvåket og det er etter mitt syn veldig frekt og et stort overtramp av oppdretteren.

Jeg ville tenkt meg godt om før jeg hadde gått inn i en slik avtale, hva om det skjer uenigheter? Hvilke rettigheter har du da? Pass på å få med det på kontrakten ihvertfall ;)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg hadde hund på fôravtale var avtalen 1 kull, jeg betalte ingenting for hunden i innkjøp, men skulle betale røntgen. Oppdretter stod for forsikringen. Vi hadde og i avtalen at kullet kunne vokse opp her, og hvordan jeg da skulle kompenseres for arbeidet. Jeg følte aldri at hunden var noe annet enn min, på tross av at oppdretter hadde rett på et kull. Vi trente mye sammen og hadde veldig god kontakt (det har vi enda da, om enn enda mer enn på det tidspunktet). Jeg visste på forhånd at vi hadde et veldig likt hundehold og at det kom til å være uproblematisk å deleie en hund med henne, og at hun aldri ville "utnyttet" avtalen - eller avlet på en måte jeg ikke kunne stått for. Nå kom det aldri dit at det ble noe kull, da hunden døde brått 28 måneder gammel. :hmm:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke helt hvorfor man skal gidde å ha hunder på fôr, det er færre fordeler enn ulemper. En hund er ikke så dyr at man ikke har råd til å kjøpe seg en selv med litt sparing i forkant, helt uavhengig av livssituasjon.

I tillegg bifaller jeg oppdrettere som faktisk ikke tar seg hodet over vannet og ønsker å avle på avkom fra absolutt alle kull, skal man sette en hund i avl så bør man kjenne den ut og inn, det oppnår man veldig sjeldent om hunden står på fôr.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nesten holdt på bli fôrvert for hannhund ved flere tilfeller, og har droppa det i all hovedsak av to årsaker:

Det blei forventa at jeg skulle betale for livsforsikring.

Eier/oppdretter hadde ingen planer om at hunden på noe som helst tidspunkt skulle bli min.

Skal en være fôrvert for tispe er grensene litt enklere, da får du henne skrevet over på deg etter et visst antall kull.

Edit: Jeg kommer aldri til å være fôrvert for noens hund. Jeg vil ikke føle at jeg må drive med selvsensur f.eks. dersom jeg har lyst til å fortelle om utfordringer i hundeholdet, og jeg vil ha full råderett over tida jeg har med bikkja. Jeg vil heller ikke risikere at hunden min skal gå drektig med en hund jeg ikke ville valgt sjøl, eller i verste fall: At oppdretter insisterer på å pare hunden, til tross for at jeg sjøl ser mange brister jeg ikke er komfortabel med at skal gå i avl.

Endret av SandyEyeCandy
  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nesten holdt på bli fôrvert for hannhund ved flere tilfeller, og har droppa det i all hovedsak av to årsaker:

Det blei forventa at jeg skulle betale for livsforsikring.

Eier/oppdretter hadde ingen planer om at hunden på noe som helst tidspunkt skulle bli min.

Skal en være fôrvert for tispe er grensene litt enklere, da får du henne skrevet over på deg etter et visst antall kull.

Edit: Jeg kommer aldri til å være fôrvert for noens hund. Jeg vil ikke føle at jeg må drive med selvsensur f.eks. dersom jeg har lyst til å fortelle om utfordringer i hundeholdet, og jeg vil ha full råderett over tida jeg har med bikkja. Jeg vil heller ikke risikere at hunden min skal gå drektig med en hund jeg ikke ville valgt sjøl, eller i verste fall: At oppdretter insisterer på å pare hunden, til tross for at jeg sjøl ser mange brister jeg ikke er komfortabel med at skal gå i avl.

Ditt punkt nr. to hadde fått meg også til å droppe det helt klart! Og ang livsforsikring så høres vel det fornuftig ut at eier skal betale..

Men hadde ikke du først tenkt å sette ut en tispe på for etter supersamuraien om det hadde blitt valper? Hvordan tenkte du i forhold til det, når du samtidig aldri kunne tenke deg være forvert selv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke livsforsikring på mine forhunder, men om forvert ønsker dette så får de ha det selv, mot at de bekoster det og det da tilfaller dem. (For meg er det logisk, for det er jo forvert sitt tap også. De er jo den som mister familiemedlemmet, og jeg "låner" jo bare hunden for kullet sin del, men er jo forvert sin hund.)

På hannhunder så har jeg tidsbestemt kontrakt på både forvert og deleie, og man igjennom hele denne perioden deler eventuelle inntekter også.

For meg er det utrolig viktig at forvert føler seg trygg på at det er SIN hund, og at samarbeidet er bra. Kommer jeg ut for et dårlig samarbeid, så får forvert tilbudt om å kjøpe hunden.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ditt punkt nr. to hadde fått meg også til å droppe det helt klart! Og ang livsforsikring så høres vel det fornuftig ut at eier skal betale..

Men hadde ikke du først tenkt å sette ut en tispe på for etter supersamuraien om det hadde blitt valper? Hvordan tenkte du i forhold til det, når du samtidig aldri kunne tenke deg være forvert selv?

Jeg veit hvordan jeg er, men jeg veit ikke hvordan andre oppdrettere ville vært mot meg. ;) Nettopp fordi jeg er så skeptisk og har disse erfaringene, ville jeg vært svært opptatt av å sikre fôrvertens opplevelse av samarbeidet (slik som de fleste andre forhåpentligvis gjør), og også foretrukket om hunden kom til noen jeg allerede kjente litt, sånn at ingen av oss ville vært redde for å tråkke den andre på tærne.

Jeg har ikke livsforsikring på mine forhunder, men om forvert ønsker dette så får de ha det selv, mot at de bekoster det og det da tilfaller dem. (For meg er det logisk, for det er jo forvert sitt tap også. De er jo den som mister familiemedlemmet, og jeg "låner" jo bare hunden for kullet sin del, men er jo forvert sin hund.)

Her var tanken at jeg skulle betale livsforsikring og at summen da skulle tilfalle eier av hunden. :P

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var tanken at jeg skulle betale livsforsikring og at summen da skulle tilfalle eier av hunden. :P

:lol: :lol: :lol:

Jeg har jo en hund ute nå, men der er forholdet litt spesielt siden hun bor hos min bror og samboer. Jeg ser hvor praktisk det er for meg at jeg har et godt forhold til de andre eierne av hunden, og det går jo også andre veien.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke livsforsikring på mine forhunder, men om forvert ønsker dette så får de ha det selv, mot at de bekoster det og det da tilfaller dem. (For meg er det logisk, for det er jo forvert sitt tap også. De er jo den som mister familiemedlemmet, og jeg "låner" jo bare hunden for kullet sin del, men er jo forvert sin hund.)

På hannhunder så har jeg tidsbestemt kontrakt på både forvert og deleie, og man igjennom hele denne perioden deler eventuelle inntekter også.

For meg er det utrolig viktig at forvert føler seg trygg på at det er SIN hund, og at samarbeidet er bra. Kommer jeg ut for et dårlig samarbeid, så får forvert tilbudt om å kjøpe hunden.

Dette tenker jeg mye på.. Kommer jeg i så fall å føle at det er MIN hund, eller blir det å kjennes som å "låne/passe " hunden og være redd for å tråkke eier på tærne.. Det SKAL jo ikke være slik, og sammarbeid/ kjemi mellom partene er jo veldig viktig her. Men man kan jo aldri vite sikkert før man har prøvd og investert følelsene sine i det..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg setter bare på halvför/deleie selv, men gir i kontrakten samme muligheter som andre valpekjøpere: kan levere tilbake hunden innen den er to år og få tilbake kjøpesummen (som da er halvpris da det er ett deleie vi har). Deleieren kan også kjøpe seg ut av avtalen om de ønsker dette ved å betale resterende sum av hunden. Avtalen er ett kull innen hunden er 4 år eller etter avtale som passer begge parter.

HD/AD/andre helseundersøkesler deler vi (jeg forventer at alle mine valpekjøpere tar aktuelle heleundersøkelser). Rabies (evt annet som kan være behov utover normalt) betaler jeg og alt av endre utgifter som er i avlssammenheng betaler jeg selvsagt.

Forsikring dekker deleier og forsikringsum tilfaller selvsagt deleier.

Omregistrering etter avtalen er oppfylt evt om jeg velger ikke avle: betaler jeg.

Ellers passer jeg hunden og låner den med meg etter avtale, også mye for å bli kjent med hunden. Så langt har dette fungert veldig bra for meg og deleiere virker være fornøyde med avtalen (både de som er avlet på og de som er overført uten ¨å ta kull.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har en hanne på for, det er begrenset til et visst antall kull eller til han når en viss alder.

Jeg kjenner eieren godt og både hun og jeg ser på billy som min. Hun eier bare de edlere delene som hun sier.

Hun betaler forsikring og testene som kreves utover hd/ad.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oppdrettere skal ikke glemme at gode forverter er noe av det mest verdifulle vi har. Jeg prøver å gi forvertene så mange fordeler som mulig, inkludert frynsegoder som sponsing av kurs etc når jeg har råd til det. Det er i min egen interesse at forvertene føler seg godt ivaretatt og verdsatt - og at forholdet mellom forverten og hunden blomstrer. Jeg syntes også det er viktig at forverten føler at det er deres egen hund og at den ikke bare er "på lån". Samtidig er jeg overhodet ikke interessert i å sette ut hunder til folk som ikke simpelthen ønsker seg en gratis hund - jeg stiller langt høyere krav og forventninger til forvert enn kjøper. Det skal være folk som har mye kunnskap og interesse og som ønsker å drive aktivt med hund. De blir en del av "familien" og får muligheten til å være med på ting som "vanlige" kjøpere ikke får tilbud om, for eksempel fikk de overvære parring der alt ble forklart, det blir mulighet for å være med på fødsler og det har vært tilbud om å være observatører på dyreassisterte intervensjoner på demensavdeling. Så på sett og vis blir de litt oppdretteraspiranter :) . Har ikke hatt foverter så voldsomt lenge, men så langt har dette gitt et godt og produktivt forhold.

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg personlig ville ikke ha hund på fôr når jeg så etter valp i år. Jeg har egentlig heller ikke så veldig lyst på det fordi jeg vil virkelig føle at det er min hund. Jeg har hørt mange skrekkeksempler, så jeg tar ikke noe sjanse jeg. Da skal jeg i så fall kjenne oppdretter godt og føle meg trygg på vedkommende.

Nå er jeg ingen oppdretter selv, men hvis jeg skulle satt ut noe på fôr skulle hovedtingen for meg være at forverter følte at det var deres hunder! Detaljer får jeg ta senere :P Forverter er gull verdt for oppdrettere så lenge samarbeidet fungerer ypperlig og det ikke blir misbrukt på noen måte. Jeg personlig foretrekker å eie og ser flere fordeler ved det, men jeg ser absolutt også fordeler ved å ha/være fôrvert.

Min erfaring når det kommer til fôrvert er egentlig 0 - MEN, når det er sagt så bor jeg sammen med en som er fôrvert, og har en venninne som også er forvert for samme oppdretter. Hadde jeg funnet en slik oppdretter innenfor min rase hadde jeg nok ikke nølt med å være fôrvert for å si det slik! Selv om jeg bare er venninne av forvert, føler jeg meg alltid veldig velkommen og inkluderende, selv om jeg ikke har samme rase. Begge to er også inne på sonen her, så de vet nok hvem de er :D Skulle definitivt vært flere av dere, som både oppdretter og forvert/hundeeier!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått med tanken om at dersom jeg får en renraset tispe neste gang og som oppfyller alle kriterier til at hun kan avles på, så kan jeg feks "leie" hun ut til en oppdretter som jeg kjenner.

Er ikke sikker på om det er noe som gjøres ofte, men for meg som ikke er kjempe interessert i å ha valpe kull så hadde det kanskje vært en fin måte for både meg og en oppdretter med dette opplegget.

Jeg sa i forrige innlegget mitt at jeg ALDRI kom til å ha hun på fôr.

Nå har jeg gått og tenkt på det et par dager og kommet til det at jeg kunne hatt hund på fôr, men da må det være sammen en oppdretter som jeg kommer veldig godt over ens med og som har likt syn som meg på hundehold.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det kommer an på avtalen man blir presentert for. Og på kjemien mellom forvert og oppdretter.

Jeg har selv aldri vært forvert, men har likevel opplevd EN gang en oppdretter som la seg borti alt hele tiden (selv om jeg hadde kjøpt hunden og den dermed var min), ringte og sendte meldinger om at jeg måtte melde på til utstilling her og der, hunden måtte spise slik og slik osv. Jeg ble rimelig lei etterhvert og det skar seg helt mellom oss på et tidspunkt.

En venninne opplevde at hennes sønn ble lurt inn i et forvert-forhold (han er lettere psykisk utvikl.hemmet), der bla oppdretter krevde at han skulle ta opp livsforsikring og vetrinærforsikring, men ev utbetaling skulle tilfalle oppdretter. Så der er nok mye rart ute og går, selv om også mange er ærlige og redelige og ønsker å gi gode kontrakter til sine forverter. Så det gjelder å være kritisk, der som alle andre steder.

Akkurat nå har jeg en hund på deling. Og det er helt uproblematisk. Den andre deleier legger seg aldri bort i hva jeg gjør, så lenge jeg holder hunden slank (som er en del av avtalen mellom oss), og hun stiller opp som "barnevakt" om jeg trenger det. Vi har god kjemi, og snakker "samme språk". Og en slik person kunne jeg godt ha vært forvert for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt ei tispe på delfòr. Avtalen var ett kull som hun har hatt og hun er nå min :)

Det har fungert veldig bra og jeg har alltid betraktet hunden som min. Kravet til oppdretter var at hunden skulle brukes og få mentalstimuli, men ikke krav om å konkurrere og at hunden skulle ta en MH-test (og selvfølgelig røntges og øyelyses). Jeg har hatt kontakt med oppdretter hele veien og vi har faktisk fått så god kontakt at vi har begynt å samarbeide :D

Men, jeg forstår veldig godt de som ikke får god "kjemi" med oppdretter og føler at de ikke kan gjøre som de vil med SIN hund (den er jo din selv om du ikke står som eier på papiret før avtalen er gjennomført)..

Jeg tror det viktigste man skal foreta seg om man vurderer å være fòrvert/deleier er å forhøre seg med andre som har hatt hund på fòr fra den oppdretter du vurderer ;) Hvordan er oppdretter? Hvordan har deres samarbeid fungert? Holder oppdretter avtalen? osv ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en hannhund ute på fôr, han fylte et år i September så jeg har ikke et tonn med erfaring. Foreløpig syns jeg jo det fungerer veldig greit, men jeg innbiller meg at jeg er relativt rund i kantene. Jeg betaler selvfølgelig alt av helsesjekker, utstillinger som jeg vil ha han med på, MH etc. Jeg tror jeg har avlsforsikring, mens fôrvert har veterinærforsikring. Husker ikke OM vi har liv og evt hvem som betaler den.

Jeg har krav på et visst antall kull evt blir hunden overført i en alder av syv år.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...