"En rase for spesielt interesserte"

[xxx12345]

Er et begrep som dukker opp både hist og her, gjerne som en kvalitetsbenevnelse. Men er det egentlig det?

Hvis en rase har et snevert nedslagsfelt, vil det ikke da resultere i snever avl? Motstykket med veldig populær rase fører jo gjerne til at man avler på kreti og pleti, men kanskje har det noen positive sider det også?

[Djervekvinnen]

Tja, jeg vil se på det som positivt at en rase er for spesielt interesserte, nettopp fordi det er vanskelig å få solgt valper, og dermed blir oppdrettere mer obs på dette og avler ikke bare "for skøy skyld" for å si det sånn. For det er ikke enkelt. Se på min rase. Det er 4 oppdrettere her til lands, det er 1-2 kull i året , og markedet blir mettet på dette. Blir det et 3 kull, så må man se til utlandet for å få solgt valper. Jeg personlig nøler veldig med å tenke oppdrett, nettopp fordi det er en rase for spesielt interesserte og da må man "vite hva man gjør". Ikke bare gjøre det for moro skyld. Også det at rasemiljøet er så lite og alle kjenner alle, gjør det vanskelig å skal la dårlig avel passere/skjules i mengden. Men når det kommer til avel så vil jo mindre hunder føre til mindre genpool. Det ser man på rasen at det kan brukes tett avel. Men på en annen side er mange flinke til å bruke hunder fra andre land, også når det kommer til import av sperm. Mindre hunder gir også bedre oversikt.

Sånn sett er det lettere med en rase som alle vil ha. Så i mine øyne er det positivt at en rase er liten og for de spesielt interesserte.

[Malamuten]

Tja, spørs kanskje hvor spesiell og hvor stor populasjon som finnes? Forøvrig så er vell liten populasjon lettere å løse enn en del problemer som kommer av dårlig avl på populære raser, sånn om det skulle bli et problem. Jeg synes det er utelukkende positivt at vi har forskjellige raser, og jeg er sjeleglad for at vi har raser for spesielt interesserte så jeg slipper å forholde meg veldig til problemer knyttet til dårlig avl på populære raser.. Forøvrig så er det vell ikke nødvendigvis bedre med stort antall, vi har jo sett mye av matadoravl osv på populære raser med store populasjoner, men store populasjoner hjelper jo ikke når alle har samme bestefar uansett.

[Mud]

Er et begrep som dukker opp både hist og her, gjerne som en kvalitetsbenevnelse. Men er det egentlig det?

Hvis en rase har et snevert nedslagsfelt, vil det ikke da resultere i snever avl? Motstykket med veldig populær rase fører jo gjerne til at man avler på kreti og pleti, men kanskje har det noen positive sider det også?

Jeg synes det virker motsatt.

De rasene som ikke er særlig lettomsettelige har gjerne få kull per tispe og hannhund.

Ofte blir genpoolen ødelagt når en rase blir populær.

[Tuvane]

En rase for spesielt interesserte er for meg en hund som enten har veldig spesielle bruksområder eller veldig spesielle særtrekk som gjør at den ikke er egnet som en hund for kreti og pleti, litt i motsetning til "potethunder" som retrievere, schäfer, collie osv.

Plotthund f. eks er for meg en rase for spesielt interesserte.

[xxx12345]

Jeg kan kanskje nyansere litt. I snuserklubben er det til tider en ganske heftig diskusjon rundt riesen. På den ene siden sitter de hardbarka bruksfolka som mener (satt på spissen) at om hunden ikke duger til IPO så er det ikke en ekte riesen, og at det skal være en rase som kun egner seg for noen få. På den andre siden så sitter de som har riesen som aktiv familiehund og er uenige, som mener at rasen skal egne seg for slike som dem også. Om den første gruppen hadde fått bestemme så ville avlsbasen unektelig blitt veldig innsnevret om man ikke hadde hatt veldig dyktige og dedikerte oppdrettere med samarbeid over grensene. Burde det da egentlig være et mål å ha noe for spesielt interesserte?

[Pringlen]

Plotthund f. eks er for meg en rase for spesielt interesserte.

Det er mest fordi de fleste Plottene er ganske ubrukelige

Nei da (jo da) Men alle jakthunder er jo egentlig for spesiellt interesserte - som i DEN jaktformen den aktuelle rasen er laget for

[SFX]

Det er jo også mange ulike grupper som kan konstitueres som "spesielt interessert" - med fare for å henge ut raser, men en napolitansk mastiff er ansett som for "spesielt interesserte", og det er også malinois, selv om de åpenbart tiltrekker seg vidt forskjellig segment av hundefolk.

Jeg har til og med om min egen rase fått høre at den er for spesielt interesserte - da gjerne av folk som ikke fikser røyting og synes de er altfor store. Så ja, "spesielt interesserte" er et uttrykk som slenges rundt i hytt og pine, og gjerne litt nedlatende som dårlig skjult kritikk av raser en selv ikke har sansen for.

Jeg vil helst selge mine valper til spesielt interesserte, jeg. Jeg vil selge bernervalper til folk som faktisk vil ha berner, med alt det innebærer på godt og vondt. De som er bevisst på hva de ønsker seg og hvordan berner passer inn i det, stiller åpenbart høyere på ventelista enn de som "bare vil ha en familiehund" og like godt kan lande på en kooiker eller labrador eller havanaise.

[Cavalierflat]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner spørsmålet riktig, men alle raser er vel for spesielt interesserte? Jeg er jo spesielt opptatt av min rase, imens jeg samtidig kan si at noen raser jeg ikke kunne tenke meg er for spesielt interesserte, og det er det som regel også.

Eller har jeg bare missforstått det du prøver å få frem?

[xxx12345]

Mer som i at en rase ikke skal egne seg for alle @Cavalierflat . Se eksempelet med riesen, skal man kunne ha rasen bare om man takler en hardbarka heftig brukshund eller skal man kunne ha rasen om man "bare" er aktiv. De to alternativene forutsetter forskjellig avlsfokus.

[Mud]

Min rase er for spesielt interesserte bare pga pelsen.

Ikke krever den pelsen vanvittig mye heller, det er rett og slett utseendet som er avskrekkende for mange.

De er ikke særlig pene liksom. .og de ser aldri velstelte ut.

Det har gagnet rasen tror jeg. .

Jepp, de krever jo litt hundevett av eier og en del aktivisering, men ikke mer enn mange andre raser som har eksplodert i popularitet ( hva pokker skjedde med tolleren liksom, en av de mest krevende retrieverne ) og de har såpass mange positive egenskaper at hadde de vært penere så hadde det nok vært langt flere kull.

Ved et hypotetisk kull på Nico skulle vi hatt en rimelig sikker venteliste hvis det skulle vært forsvarlig å parre.

Og sikker venteliste får du vel egentlig bare på sånne raser om linjene er spennende nok,dvs lite brukt i Norden, bra gemytt og god helse.

Markedet ligger mest hos raseentusiaster, ikke hos de som vil ha en morsom familiehund, god brukshund eller vakker utstillingshund.

Det tror jeg har gjort rasen mye godt.

[Gjest]

Jeg mener det er både negative og positive sider ved en rase som er for "spesielt interesserte". Avlsarbeidet, rasemiljøet, antall valpekull, bruksmålet og lignende.

Skal jeg vurdere min egen rase, som nå er en svært populær rase, ser vi de siste årene mange av de negative effektene man unngår med raser av lav bestand - rovavl (svært mange useriøse oppdrettere og lite gjennomtenkte kombinasjoner), mangel på helsetester, sære tanker om hvordan rasen skal se ut, svært høy kjøpspris og mange utypiske individer av rasen (selv med registrerte foreldre). I en mindre rase derimot settes det (vil jeg tro) høyere krav fra valpekjøpere.

For meg er en rase for spesielt interesserte en rase jeg, av ulike grunner, ikke interesserer meg for eller har kapasitet til å ta vare på. I min hverdag har jeg ikke plass til en svær berner sennen selv om Aurora (berner på 3 år) er en av de fineste hundene jeg noen sinne har møtt. Malinos er for meg utelukket grunnet mangel på kunnskap jeg mener jeg burde ha for å ha en slik rase, men er den absolutte drømmehund da drømmejobben er hundepatruljen i politiet. Diverse langhårede hunder som krever mye pelsstell året rundt er uaktuelt for meg grunnet manglende interesse. Videre ville jeg aldri kjøpt en ren jakthund, trekkhund eller f.eks. mynde da disse rasene krever for mye av meg rent bruksmessig, noe jeg ikke er interessert i heller.

Kort sagt så er vi alle forskjellige. Jeg elsker å ha en fleksibel hund som har sovet hele dagen på sofaen og klart seg med minimalt med tur idag da jeg har omgangssyke. Men samtidig som kan gå opp og ned fjellet på egne bein i et normalt tempo imorgen om det er det jeg har lyst til. Han passer meg og vi er skummelt samkjørt på mange måter.

[Gjest]

"Rase for spesielt interesserte"; da tenker jeg på de rasene som ikke tiltrekker seg den jevne hunde-eier. Altså de rasene som ikke er typiske "bare" familiehunder, og som man skaffer seg fordi man har en eller annen spesiell interesse. Det kan være alt fra diverse brukssporter man konkurrerer i, til jakt/trekk/ekstremt aktivt friluftsliv.

[Raksha]

Riesen er jo for spesielt interesserte i utangspunktet pga pelsen. Men jeg er litt delt, fordi jeg vil at riesen skal være en hund som fungerer til "alt", om den ikke blir verdensmester så kan den i det minste være en god potet. Jeg syns ikke, og har derfor valgt bort riesen som ren familiehund selv, at riesen skal være golden/labrador ol. i riesenkropp - de skal ha mer futt og fart, mer vilje, mer meninger, mer skarphet, mer vakt ol. Det skal ikke være et alternativ til a4 familiehund som golden, mener jeg. (når det er sagt så ligger golden langt oppe på lista mi som neste hund). Desverre så er det endel som avler riesen uten å ta det med i betraktningen når man velger både valpekjøpere og kombinasjoner. Dermed får man et mer komplisert hundehold enn det strengt tatt hadde trengt å bli, OM man tok høyde for de tingene.

Riesen fungerer utmerket som aktiv familiehund, helt klart, OM man tar med i betraktningen at man kan få en hund med mye jakt, mye vakt, en god porsjon skarphet og generelt en aktiv hund med mye meninger. Og det er jo ikke et problem så lenge man er instillt på det. Så for spesielt interesserte? Ja absolutt, men ikke bare for hardbarka ipo/bruks-folk.

[Perfect Image]

Langhåren er en skikkelig potethund, mens Kortisen er litt mer spesielt interesserte som tiltrekker seg den synes jeg, som ofte og gjerne blir raseentusiaster. De aller fleste synes de har et spesielt utseende med den lange snuten og uten pels rundt hodet osv . Det er ikke like stort "marked" som på langhåret Collie eller, uten av jeg har merket noe særlig til det egentlig. Jeg synes det virker som om jo flere som møter dem, jo flere liker dem Med veldig få oppdrettere i Norge de siste tiårene, så er det jo ikke rart ikke mange vet om dem eller

[Aya]

Jeg synes det er fint at endel raser er for spesielt interesserte - for meg handler det om at hunden har en pakke som gjør at de ikke nødvendigvis er det åpenbare valget for den jevne hundeeier. Og det trengs jo, hvis alle raser skal tilpasset A4-familien så mister vi jo mye verdifull hund! Raser som for meg er for spesielt interesserte er både krevende brukshundraser som Malionois og Laekenois, raser med krevende gemytt/instinkter som KO, Boerboel og endel av mastiffene, samt de mer krevende jakthundrasene. Ikke raser som passer for gud og hvermann, men som kanskje passer helt perfekt med de få som faktisk ER spesielt interesserte.

[Red Merle]

@Lill har jo nevnt Korthårs Collie. Den er vel mer fyrig enn mange laghårede, men like mild og god på bunnen. Og tiltrekker seg vel folk som liker det - colliens gode sinn i en litt mer aktiv og spretten utgave.

Aussie får man stadig høre at er for spesielt interesserte, og jeg er enig i! Dette er en rase som krever mye oppdragelse for å kunne bli en velfungerende hund i normale miljøer. Og da tenker jeg på aktive familier som bor i byer/tettsteder og ikke familier som bor langt ute på landet osv. Rasen har trekk som lett kan bli en håndfull for 'mannen i gata' bla vokt, vakt og gjeterinstinkter. Den krever at man bruker tid på den. Ikke minst er det veldig varierende hva rasen krever av mental stimuli for å ha det godt. Noen klarer seg med litt triksing og hverdags morro, andre må ha harde bruks økter og lange spor. Rasen er lite homogen. - noe som kan gjøre det uforutsigbart mtp hva man faktisk får. Ja, man kan se på linjer -men man har dorske gjetere og fyrige showhunder. Ikke minst er aussien en sikkelig klovn og en livsnyter, det er lettere å hoppe over, enn å gå rundt. Det er bedre å hoppesleike gjestene i trynet, enn å sitte pent å bli klappet. De ER hoppete, på en eller annen måte, så hopper de uansett!

Så ja, aussien er for spesielt interesserte. Og da vil jeg si at den er for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i hund, dens atferd, trening og vel. Den er for deg som liker å bruke masse tid på hunden din. Vil man ha en enkel turhund, så er det mange andre raser som passer bedre.

[Raksha]

Kanskje man må ha en (for denne diskusjonens skyld) definisjon av hva "spesielt interesserte" er?

[Pringlen]

Kanskje man må ha en (for denne diskusjonens skyld) definisjon av hva "spesielt interesserte" er?

Det tenker jeg er vesentlig Jeg mener jo at feks langhårede hunder, miniatyrer og slikt er for spesielt interesserte. Og regner med at ikke alle er enig i det..

[Raksha]

Det tenker jeg er vesentlig Jeg mener jo at feks langhårede hunder, miniatyrer og slikt er for spesielt interesserte. Og regner med at ikke alle er enig i det...

Enig, det er mange faktorer som kan spille inn.

[Red Merle]

Kanskje man må ha en (for denne diskusjonens skyld) definisjon av hva "spesielt interesserte" er?

Kanskje man kan ta for seg sin egen rase, og hva man tenker er spesielt med den osv?

På aussie, vil jeg si at spesielt interessert, er en eier som er over gjennomsnittet interessert i hund, at man er så glad i å bruke tiden på hunden sin, at man vil kunne si at man har hund som livsstil.

[TullBull]

Kanskje man kan ta for seg sin egen rase, og hva man tenker er spesielt med den osv?

På aussie, vil jeg si at spesielt interessert, er en eier som er over gjennomsnittet interessert i hund, at man er så glad i å bruke tiden på hunden sin, at man vil kunne si at man har hund som livsstil.

Jeg tenker at en rase for "spesielt interesserte" er en rase med egenskaper av en eller annen type som krever litt ekstra av eieren. Om det så er adferd, energinivå, pelsstell eller lignende.

Jeg har vel en rase som ofte sies å være for spesielt interesserte. Personligheten til bull terriere er riktignok noe for seg selv, men det går nok mest på utseende

[Malamuten]

Jeg kan kanskje nyansere litt. I snuserklubben er det til tider en ganske heftig diskusjon rundt riesen. På den ene siden sitter de hardbarka bruksfolka som mener (satt på spissen) at om hunden ikke duger til IPO så er det ikke en ekte riesen, og at det skal være en rase som kun egner seg for noen få. På den andre siden så sitter de som har riesen som aktiv familiehund og er uenige, som mener at rasen skal egne seg for slike som dem også. Om den første gruppen hadde fått bestemme så ville avlsbasen unektelig blitt veldig innsnevret om man ikke hadde hatt veldig dyktige og dedikerte oppdrettere med samarbeid over grensene. Burde det da egentlig være et mål å ha noe for spesielt interesserte?

Det gjelder vell like mye andre veien? Som nevnt, avlsbasen blir jo ikke større bare av å ha flere individer så dyktige og dedikerte oppdrettere er egentlig et must uansett, for å unngå at alle avler på noen få linjer.

Forøvrig så ser jeg ikke helt hvorfor en ipo hund ikke skal kunne være en hund for en aktiv familie? Hvor er kræsjen der? Det funker jo helt fint i mange andre raser.. Hva er det egentlig som er så "skummelt" med ipo hunder?

Og helt ærlig, en riesen er en brukshund, vi har mer enn nok potethunder, både selskapsraser og tidligere bruksraser som nå er "ødelagt" i bruksmessig forstand og i mange tilfeller også ellers, jeg ser ingen grunn til å gjøre noen brukshund en hund for "alle". Brukshunder er ikke skumle, de kan faktisk leve som aktive familiehunder og noen som ikke vil leve et aktivt liv bør velge noe annet enn en bruksrase.. Og jeg tror ikke dette er noe rasene vil lide for, heller tvert i mot. Akkurat i tilfellet riesen så tror jeg rasen hadde hatt en større populasjon om den faktisk hadde vært en utpreget brukshund, den er dessverre på nedtur der, noe som fører til at bruksfolk gjerne velger andre raser som egner seg bedre, og iom at riesen i utgangspunktet ikke er en hund for alle, både mtp størrelse, utseende og pels så mister den jo en del potensielle rieseneiere når den taper andeler i bruks og annen hundesport.

[Gjest]

Kanskje man kan ta for seg sin egen rase, og hva man tenker er spesielt med den osv?

På aussie, vil jeg si at spesielt interessert, er en eier som er over gjennomsnittet interessert i hund, at man er så glad i å bruke tiden på hunden sin, at man vil kunne si at man har hund som livsstil.

Jeg tror ikke dachs er for spesielt interesserte. Men den krever nok mye mer mosjon enn mange er klar over når de skaffer seg dachs. Selv om de i større grad enn en del andre raser avfinner seg med sin "skjebne" uten mye uro. Men når man leser at en del studier finner at dachs er den rasen som biter mest, kan jeg tenke meg at mye av det skyldes frustrasjon som nok ofte dels skyldes inaktivitet.

Irsk setter er nok for mest for jegere, og for veldig fysisk aktive som liker å løpe, ev trekk om vinteren. Å skaffe seg setter uten å være innstillt på et fysisk svært aktivt liv, er å be om -bokstavelig talt - uro og bråk i heimen. For en setter sier fra når den ikke får dekt sine behov Ingen sofagris dette, med mindre den først har fått løpt en time eller tre.

[ingvildoline]

Jeg vil ikke si whippeten er for spesielt interesserte. Det er en relativt enkel rase som man kan gjøre litt av alt med. Potethund som ikke når toppen i noe, men som er veldig snill og ålreit. Eneste er at man må kunne provide den med egnet område å løpe løs på noen ganger i uka + at man må gidde å ta på den klær, og det er det. Whippeten er kanskje den minst spesielle mynden sånn sett, flere av de andre må man gjerne være litt "spesiell" for å like.

Sent fra min GT-I9506 via Tapatalk