Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdretter eller kopimaskin? Om genetisk variasjon i hunderasene


Easy
 Share

Recommended Posts

Noen tanker etter Dyreveldferdsseminaret som ble arrangert av NKK for noen dager siden:

NKK blant annet ved Astrid Indrebø hadde en meget flott presentasjon av hvilke tiltak NKK har for å bedre helsen i rasene våre, spesielt med fokus på usunn konstruksjon (pusteproblemer i kortnesede raser osv). Det ble nevnt at stadig flere raseklubber innfører obligatorisk gentesting for avlsdyr, og om opprettelse av helseregistre og standarder som blir "omskrevet" til det bedre (eks chihuahua som ikke lenger skal ha åpen fontanell iflg standarden). Og man la vekt på at NKKs (og rasenes problem) er at andelen uregistrerte valper øker også i Norge spesielt av de populære smårasene som f.eks fransk bulldog. Og at disse useiøse oppdretterne (og importørene) står utenfor NKK og ikke er så lett å påvirke til sunnere avl. Med det regner jeg med det ble implisert at avl av f.eks fransk bulldog innenfor NKK-systemet er mye mer seriøst og at disse hundene har en sunnere anatomi og derfor også mindre pusteproblemer (?).

Det som overrasket meg litt var at det var kun en av foredragsholderne som var invitert som tok opp temaet genetisk variasjon og den genetiske størrelsen på rase-populasjonene. Det ble ikke nevnt med ett eneste ord av de andre. Når man snakker om dyrevelferd i forbindelse med avl og å forbedre helsen på rasene våre så burde vel i det minste genetisk variasjon være en viktig del av det vi oppfatter som dyreetisk , forsvarlig avl? Når vi vet at en smal avlsbase og dertil tilhørende innavl fører til dårligere immunforsvar, dårligere fertilitet og økning av andre defekter?

Pr dags dato er de renrasede populasjonene delt inn i 3-400 raser, 99% av dem med lukket stambok, mange av dem med faretruende liten genpool etter 100 pluss år med lukkede stambøker, linje/innavl og matadoravl. En ting jeg var enig med Anne Woldmo i som hun nevnte i sitt foredrag, er at alle de gode tiltakene som NKK liste opp blir omtrent som å sette et lite plaster på et stort blødende sår. Det er godt ment, men det hjelper så lite når skoen trykker et helt annet sted.

Pr dags dato får jeg dessverre inntrykk av at Anne Woldmo og hennes meningsfeller er i sterkt mindretall i det kynologiske miljøet. Hennes meninger om innkryssing av andre raser i eksisterende raser for å øke genpoolen til en sunn størrelse oppfattes som radikalt og ekstremt. Men er de det? Skal vi fortsette i det samme sporet som vi har gjort til nå, og vente med å krysse inn nytt blod i en rase til det ikke lenger er etisk forsvarlig å sitte og se på alle de sjuke dyra, og rasen praktisk talt er i ferd med å dø ut, slik som med norsk lundehund? Eller skal vi våge å ruske litt i gamle og utdaterte forestillinger om streng typelikhet og raserenhet? Jeg tror det vil presse seg fram en endring i hvordan vi tenker raseavl og hvordan vi praktiserer den. Både fordi vi tilslutt MÅ mht til innavlsdepresjon, og fordi det ikke lenger vil være akseptabelt i samfunnet som vi er en del av å bedrive etisk uforsvarlig hundeavl. Vil vi som oppdrettere, raseklubber og kennelklubber bli tatt på senga og dratt ufrivillig og skrikende i den retningen, eller kommer vi til å følge med i timen og komme frivillig?

Som et lite apropos kan nevnes at FCI (mye takket være Astrid Indrebø og The Breeding Committee som hun er leder av) nå har åpnet opp for at rasevarianter kan krysses med hverandre (f.eks belger-variantene, schnauzer-fargevariantene og bull/miniatyrbullterrier) fordi man nettopp ser at størrelsen på genpoolene er langtfra sunne. Så det går i riktig retning, men hvor lang tid tar det før vi tør å åpne opp for ytterligere innkryssing på tvers av rasene?

Her er en youtube-video som bare MÅ sees. Dessverre litt dårlig lyd og illustrasjonene er tildels teite, men budskapet er superviktig, og veldig interessante rasekrysnings-eksperimenter som nevnes:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gode tanker og i mine øyne en svært god oppsummering. Når det snakke som raseavl blander mange raskt to viktige men relativt uavhengige deler:

  • Ekstremt/Usunt eksteriør
  • Mangel på genetisk variasjon

Førstnevnte har fått mye oppmerksomhet, bl.a. i dokumentaren "Pedigee exposed" og det jobbes med å redusere plagene ved å skrive om rasestandarder, ha veterinærgodkjenner på utstillinger osv. Men genetisk variasjon ser ut til å ha blitt "glemt" midt oppi det hele, på tross av at det er her de største helse- og mentalitetsutfordringene ligger. Lukkede stambøker tar livet av hundene våre i ung alder.

Hege Volmo treffer blink! Hvorfor kan vi ikke krysse gordon setter og engesk setter? Eller retrievere med ulike pelslag? Eller en jaktcocker og en jaktspringer? Border collie og working kelpie? (Mulig noen av disse forslagene ikke er gode pga sprikende egenskaper) Det er stor variasjon INNEN raser - til tider større variasjon enn vi finner MELLOM ulike raser. Da hadde det kanskje vært like greit å slippe opp litt på reglene rundt lukkede stambøker og åpnet mer opp for stambøker som baserer seg på egenskaper. På den måten kunne vi økt den genetiske variasjonen betraktelig og forbedret hundenes helse betydelig.

Flere og flere av de som bruker hundene til viktige arbeidsoppgaver med lang udanning, velger å skaffe seg godt planlagte kryssninger (blandingshunder). SWDI tar f.eks i bruk blanding av schäfer og malanois til sitt søksarbeide av flere grunner: mye bedre helse, mer livlige hunder, riktige egenskaper til jobben.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Innkryssningsprosjekter blir jo gjort.. Paradoksalt nok på noen av de friskeste rasene vi har ;) Men dermed er det også større sjans for at de vil være like friske og funksjonelle også i framtiden.. Et poeng er kanskje at det er rasens hjemland som i utgangspunktet bør stå for disse prosjektene? Det må i ihvertfall avklares med raseklubben der..

Men som tidligere nevnt; genetisk variasjon alene hjelper lite, om individene allikevel ikke er friske. Det er nok av eksempler på store selskapshundraser med masse sykdommer. Og ikke bare pga. defekt bygning. Da er det nok grenser for hvor mye det hjelper å krysse inn en og annen hund fra en rase som kanskje har like mye "rusk". Canarioen feks. er jo en rase som svært nylig er mikset fram av diverse molossere. En blandingshund kan man nesten si. Med masse helseproblemer :) Fordi rasene som er mikset sammen er langt i fra friske - og ikke minst fordi det avles på utseende og utseende. De behøver faktisk ikke fungere til noe som helst annet enn å se "skumle" ut :P Og selvsagt skal bikkjene settes i avl helst før de fyller 2, så rekker de kanskje ikke å bli sjuke før de har spydd ut en 20-30 valper...

Slik ser selekteringen stikk motsatt ut på feks. de bittesmå støverrasene. Fungerer ikke hunden fysisk = ingen avl. Og fordi det tar tid før en støver er god nok til å jaktpremieres, vil avlsdebuten normalt være veldig mye senere enn på selskapshunder. Les feks. hvordan Haldenstøveren ble laget. Det er nesten til å le av. En gubbe som fant ut at han ville lage sin egen rase, og ja, så gjorde han det. Men fordi selekteringen har vært på rett sted, er det tross alt en svært frisk rase! Dog så mikroskopisk liten, at innkryssninger må til.

Altså; poenget var at å bredde genpolen alene, ikke hjelper stort, om ikke de som avler hund rundt om, greier å selektere rett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I teorien, nei...

Men med tanke på all hodeløs avl av spesielt selskaps og utstillingshunder, så er det nok desverre som å pisse i havet - å blande inn enkeltindivider i alt skakkjørte raser..

Helt enig, det blir som å pisse i havet. Det er derfor en helomvending må til. Både i hva vi legger i definisjonen rase og hvordan majoriteten av oppdrettere praktiserer avl. Det er en lang vei å gå, men alternativet er å gi opp.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På de japanske nasjonalrasene mener jeg det er et veldig kunstig skille. Det er seks raser som har utvikla seg forskjellig basert på hva slags region de kommer fra, men som egentlig deler akkurat de samme karakteristikkene. Japanerne omtaler dem som "nihon ken" - den japanske hunden, og jeg mener at de tre største og de tre minste fint kunne blitt kryssa på tvers av raseinndelinga.

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Aussieglis, shibaen er den minste, akita den største. De din samboer har funnet kalles mame shiba og lider av samme komplikasjoner som mini-aussier. Ingen seriøse oppdrettere driver med dem, det er som teacup-varianten og IKKE noe en skaffer seg! De kan bestilles fra nettsider, på samme måte som mini-plommer, maltipoms og gudene veit hva. Mtp trådens tema, så er disse virkelig kriseeksemplet på innavl og lite variasjon i genmaterialet.

En vanlig shibatispe er rundt 37 cm, og de trenger ikke bæres noe sted, nei. Hva er det han liker med shiba, men som han må bære på? Det er en fyrrig jakthund, ikke en (veske)hund en kjøper fordi den er søt. :P Send meg gjerne en PM for å ikke ødelegge tråden. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det alle disse str. under shiba, imellom akita osv. du tenker på?

Sambo er veldig svak for Shiba, men syns de er enda hakket for store (han ønsker seg bærbar-hund neste gang), og for en stund siden fant han "mini shibaer" på nettet. Det var visst ingen moterase, de hadde eksistert i tusenvis av år fikk jeg inntrykket av, men de var ingen "ordentlig" rase andre plasser enn i Japan.

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"mame"-shiba (mame=bønne) er avlet på små shibaer, så der finner du mye dritt gemyttmessig, da det kun er størrelsen som har betydd noe i avlen. Styr unna.

Jeg fikk bange anelser med en gang han nevnte det, og tenkte på mini-aussien med en gang. Tenkte jeg skulle høre med shiba-folket her inne før jeg satte ned foten. Men nå går den ned, altså! ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Jeg er helt klart for høyere andel av inkryssning på tvers av raser og pelsvarianter. Mange raser kunne med fordel blitt slått sammen til en rase. Men ingen vil jo gi slipp på sin rase.

Slike prosjekter måtte selvsagt blitt gjort under godkjennelse av og i samarbeid med kennelklubber

Hvis jeg ser på min egen rase så er det mange der som vegrer seg for å i det hele tatt pare med noe fra en annen linje. Dette fenomenet er like ille uansett om det er folk som fokuserer på bruk (og

da kun vil holde seg til sin brukslinje) eller om det er de som fokuserer mer på utstilling.

Håpløst synes jeg.

Nå har jeg en for det neste frisk og sunn rase, men det betyr ikke at det er en kjempe idé og bare avle på sin egen lille tue uten å ta inn blod fra andre kennellinjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...