Gå til innhold
Hundesonen.no

Omplassering, tilpassing osv.


Malamuten
 Share

Recommended Posts

Åpent spørsmål til de av dere som har gått til det skritt å avlive hunder; hvor mange har vært grunnet ren og skjær alderdom?

Den svarer jeg glatt på; INGEN :D red: og det svaret tror jeg de aller fleste kan gi!

Det som følger med alderdom, er en annen sak. Men da alvorlige tilstander som kreft og hjertesvikt. Siste pensjonist som vandret her var "bare" 12. Hun var superfrisk til hun fikk lukket livmorbetennelse. Dyrlegen var mye mer klar på avliving enn meg, selv om fornuften sa det var rett...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 106
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Omplassert den, mest sannsynlig til faren min. Der kunne hunden ha levt et fint liv med å løpe bak vogna mens han trente hest, eller sitti oppi med han og vært med som gårdsarbeider. Hadde ikke behold

Det er en slags absurd disneyfisert misforståelse at hunder flest synes omplassering er problematisk. Jeg har tatt til meg flere hunder og andre dyr i voksen alder. Jeg har ALDRI merket noe savn ett

For ikke å snakke om at jeg ikke ønsker å oppdra min sønn i et hjem hvor det forventes at han skal være en robot og alltid gjøre det som sies når det sies. Han skal få være barn og et individ, få gjør

Har ikke hatt så mange hunder og vært heldig med de jeg har/har hatt. De har vært friske og raske.

Avlivet en hund og det pga alderdom. Det var en golden som ble 13 år. Har nå ei på 13 år, og tre andre i hus. To av hundene går ikke overens og jeg er spent på hvordan det blir når babyen vår blir større. Det er ikke optimalt og ikke et hundehold jeg ønsker. Men hverken jeg eller samboer vil omplassere så da blir det sånn. De er av den grunn mye mer i bur en jeg ønsker, men når de ikke kan være løse sammen så er det sånn det blir. Vi har tilpasset oss den nye hverdagen med to hannhunder som ikke liker hverandre. For å være ærlig håper jeg at jeg ikke kommer i en sånn situasjon senere, for moro er det ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åpent spørsmål til de av dere som har gått til det skritt å avlive hunder; hvor mange har vært grunnet ren og skjær alderdom?

Jeg antar at jeg burde svare på dette i denne tråden også, så Bølla kan få tilfredsstilt sin nysgjerrighet og får grunn til å godte seg litt.

4 hunder har jeg måtte avlive. 1 pga alderdom, han ble avlivet 12 år og 10 mnd gammel.

1 fordi han beit, jeg overtok han 14 mnd gammel fordi han ikke fungerte i sitt første hjem. Han fungerte ikke her heller (jada, Bølla, det er den hunden som aldri kunne være alene i samme rom som ungene). Han ble avlivet 4 dager før han ble 2 år.

Nr 2 var en velfungerende valp til han ble 4-5 mnd gammel, da oppdaget vi at han hadde en ekstrem fryktaggresjon for andre hunder. Han ble jobbet med både av meg og andre fra da av for å få han tryggere. Han beit ei venninne i en overslagshandling da to andre hunder barket sammen på tur, da ble han sendt til oppdretter for evaluering og trening. Der var han i 4 mnd, da kom vi frem til at vi ville prøve å kastrere som en siste utvei. Den planen beit oss i ræva, for å si det sånn, fryktaggresjonen utviklet seg til å omfatte menn, og jeg valgte å avlive ham før han beit igjen da han var 20 mnd gammel.

Nr 3 var ei tispe jeg overtok da hun var 2 år gammel, og etter å ha hatt nr 2 og nr 3, så var hun en himmelsk fryd å ha i hus. Ingen diller, ingen redsler, ingen issues. Nesten 6 år gammel ble hun syk, noe som viste seg i stadig økende nervøsitet. X antall veterinærtimer og prøver viste ingen grunn til den økende nervøsiteten. I sine verste perioder var hun redd folk hun hadde kjent og likt siden jeg overtok henne. Etter nesten 3 år med økende nervøsitet måtte jeg innse at hennes dårlige perioder var lengre og oftere enn hennes gode, hun ble avlivet 8 år og 8 mnd gammel.

Jeg vinner forøvrig ikke på lotto heller. Belgeren jeg har nå er allergisk og nervøs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har avlivet 5 hunder. 4 av dem i løpet av 16 mnd. Sånn for sikkerhetsskyld.

1. Cavalier, syringomyelia. 5 år.

2. Collie, ukjent autoimun sykdom som spiste opp alt han hadde av muskler i løpet av 4 mnd. 4 år.

3. Petit brabancon, syringomyelia 1 år

4. Schnauzer, organsvikt, kreft, alderdom 12,5 år

5. Riesenschnauzer, sammensatt årsak, hadde deformert ryggvirvel antakeligvis presset å nerver, forkalkning i en hofte, mageproblemer (mulig spiserørsbrokk, men det ble aldri utredet ordentlig). 4 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, ja... Det var meningen vi skulle ramse opp de som IKKE var blitt gamle :ahappy:

Jo da, ja da:

1x ukjent forgiftning med organsvikt. 1x soppforgiftning med organsvikt. 2x død i hi. 1x drept av elg. 1x borte på skauen (før peilerens tid) 1x organsvikt som følge av betennelser spredt gjennom vev fra et bittelite sår. 1x avlivet etter slåsskamp. 1x drept av en laika. 1x avlivet rett etter kjøp, pga OCD. 2x avlivet pga mentalitet, den ene etter skade.

ET av disse tilfellene kunne jeg spart meg for ved å drite i å kjøpe valpen, men bikkja fikk da et par-tre fine år før jeg stoppet det (mer enn søsknene for å si det sånn...)

Resten må jo også være dårlig seleksjon :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden denne tråden har sporet av tema for lenge siden så fortsetter jeg bare :P

Jeg lurer på en del ting etter å ha lest igjennom her:

Hvilke raser er ikke egnet med barn?

De som velger bort valper med svakheter, velger dere da også bort hele kullet og oppdretteren slik at man ikke støtter slik avl, og dermed igjen ikke er med på å støtter hunder som må avlives/omplasseres eller ha tilrettelegging i hverdagen (som jo er slitsomt for eier)?

Når det nå er født slike valper, samme hvilken rase eller hvilken årsak som ligger bak, hva gjør man med dem? Fortjener ikke de et godt liv så lenge det lar seg gjøre? Fortjener de ikke en sjanse på livet? Og bør ikke eier da til slutt kunne få slå seg til ro med at h*n har gjort alt som kunne gjøres og dermed få fred i sjela til å avlive eller kanskje omplassere om riktig hjem finnes, et hjem hvor hunden naturlig blir skjermet for sine problemer, med "god" samvittighet om problemet blir for stort?

Hva med alle de som faktisk ikke er utdannet instruktør, adferdsspesialist eller har doktorgrad i gener og avl, hva med dem? Bør de føle at de kan takke seg selv som var uheldig enten i sitt valg av oppdretter, rase eller kanskje til og med bare fikk den ene dårlige valpen i et ellers bra kull, med gode foreldre osv? Eller burde kanskje en litt større del av ansvaret her ligge på oppdretter, både ifht hva som avles på og også hvem de selger valp til?

Hva med plutselig endret adferd etter feks skader/smerter e.l. som henger i hvem skal lide for det?

Jeg er veldig for å ta ansvar, det vil si at jeg synes ikke det skal være lett å ta en slik avgjørelse, og med mindre det er noe akutt som biting e.l. så synes jeg man skal legge ned litt arbeid i å få ting til å fungere. Det vil også si at jeg er veldig striks på hvem jeg støtter, jeg kjøper ikke hund av folk jeg ikke liker avlen til, selv om jeg kan få en bra hund i et kull så lenge jeg kan luke ut de som er mindre bra. Fordi om jeg kjøper en slik hund så støtter jeg også dette oppdrettet og bidrar til at det lever videre, og ikke bare det, får jeg en god hund så driver jeg jo regelrett god reklame for det, enten jeg vil eller ikke.. Det betyr selvsagt også at jeg gjør research på alt jeg synes er viktig, og det betyr at jeg lærer av mine feil slik at jeg ikke trenger å gjøre samme feil to ganger. Men på tross av dette så synes jeg ikke folk skal behøve å legge livet i grus for å få en dårlig hund til å fungere. Det er faktisk i de aller aller fleste tilfeller ikke eier sin feil på noe som helst plan at hunden er slik. Noen ganger er det oppdretters feil, andre ganger er det ingens feil, skrøpelige bikkjer kan komme i selv de beste kull og innen alle raser, og slik er livet, man rår ikke over alt, og det er faktisk helt ok å ikke skulle snu opp ned på verden fordi man har vært uheldig. Og det er ikke noe man skulle eller burde trenge å føle seg skyldig for, hverken for utfallet eller i form av at man får skylda for å ha ødelagt hunden. Og omså man har gjort et dårlig valg, javell, ingen vet alt, det som er viktig for meg da er 2 ting, først at hunden får et bedre hjem om man har tatt seg vann over hodet(hundens velferd er tross alt det viktigste og man kan ikke gjøre om på det valget som er tatt så da får man gjøre det beste man kan), også at man lærer av sine feil å gjør et klokere valg neste gang, mer kan man faktisk ikke forvente.

Og sånn generelt, husk på at det er ingen her i disse diskusjonene som snakker om normale hunder som bare stues vekk pga alder eller små ubetydelige problemer, det snakkes om hunder med faktiske, vanskelige problemer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har avlivet en pga alderdomsrelaterte problemer. Hunden ble dement. Han ble ikke veldig gammel ( 9 år ), men han rakk å bli veldig dement..

2 av de andre har blitt avlivet pga sykdom ( en omplasseringshund og nevnte retriever), den siste jeg avlivet var pga barnets sykdom. Han var ikke en finn.no hund og en hund for hvem som helst, selv om han var hunden i mitt liv.

Den første egne hunden min lever enda, men bor ikke hos meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åpent spørsmål til de av dere som har gått til det skritt å avlive hunder; hvor mange har vært grunnet ren og skjær alderdom?

En pga degenerativ myolpati, han ble 6,5 og en som tygde på datteren min til tross for alle tilrettelegginger og han ble 5,5. Resten av de jeg har hatt har dødd av alderdom i andres hjem pga årsaker dere ikke trenger å vite ;) Han på 6,5 hadde jeg prøvd å holde i live siden han var ett knøtt. Han andre hadde jeg tilrettelagt for siden han var ett knøtt. En kan si hva en vil om å sjekke opp, det følte jeg at jeg gjorde, men når ting blir hemmeligholdt er det jaggu ikke lett å vite noe ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vedr dette med feks gulvredsel og valg av valp. Den siste jeg leverte tilbake (da var hun 12 mnd) var den tøffeste på valpekullet. Uredd, løp etter gressklipperen når andre løp motsatt veg for å gjemme seg. Hun var den nyskjerrige som oppsøkte for å sjekke ut. Fysisk den som var tidligst ute - klatret over hindringer en uke før søsken osv. Fra ca 6 mnd alder begynte hun å reagere på trapper, inkludert de vi har inne i huset vårt. Vi trente med godbiter. Og så ingen fremgang, tvert imot - hun utvidet repertoaret med å utvikle angst for flere typer underlag. Til slutt ble det så ille at vi ikke fikk henne med oss på vanlige familieturer ut i skog og mark der vi måtte kjøre bil. Hun nekta å gå inn i bilen om vi feks hadde baggasje på taket av bilen, eller inni bilen. Vi fikk henne heller ikke med hjem til venner på besøk, for hun nekta å gå trapper, og jeg kunne heller aldri vite om hun fikk panikk av underlag inni andres hus.
Der var ingenting ved henne som valp som tilsa at hun skulle utvikle en slik redsel. Og hun ble hele vegen miljøtrent som valp, på samme måte som alle andre valper vi har hatt (og er den eneste jeg har hatt med gulvredsel - som forøvrig er genetisk betinget iflg forskning).
Klart - at i etterpåklokskapens lys burde jeg har krevd å få se tispa (som jeg kjente etter mange besøk hos oppdretter også før parring) i andre miljøer enn sitt vanlige hjemmemiljø. Men uten bil selv når jeg var der, boende langt på landet, er det et slikt krav man ikke stiller når man stoler på oppdretters utsagn om at tispa ikke har slike trekk. Eller kjenner til slike trekk i linjene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke raser er ikke egnet med barn?

De som velger bort valper med svakheter, velger dere da også bort hele kullet og oppdretteren slik at man ikke støtter slik avl, og dermed igjen ikke er med på å støtter hunder som må avlives/omplasseres eller ha tilrettelegging i hverdagen (som jo er slitsomt for eier)?

Når det nå er født slike valper, samme hvilken rase eller hvilken årsak som ligger bak, hva gjør man med dem? Fortjener ikke de et godt liv så lenge det lar seg gjøre? Fortjener de ikke en sjanse på livet? Og bør ikke eier da til slutt kunne få slå seg til ro med at h*n har gjort alt som kunne gjøres og dermed få fred i sjela til å avlive eller kanskje omplassere om riktig hjem finnes, et hjem hvor hunden naturlig blir skjermet for sine problemer, med "god" samvittighet om problemet blir for stort?

Hva med alle de som faktisk ikke er utdannet instruktør, adferdsspesialist eller har doktorgrad i gener og avl, hva med dem? Bør de føle at de kan takke seg selv som var uheldig enten i sitt valg av oppdretter, rase eller kanskje til og med bare fikk den ene dårlige valpen i et ellers bra kull, med gode foreldre osv? Eller burde kanskje en litt større del av ansvaret her ligge på oppdretter, både ifht hva som avles på og også hvem de selger valp til?

Hva med plutselig endret adferd etter feks skader/smerter e.l. som henger i hvem skal lide for det?

På det jevne så er det slettes ingen selvfølge at hunder og barn er en god match likegyldig av rase, det er alltid mitt utgangspunkt. En retriever som folk flest tror er den beste familiehunden i verden er ikke så fin å ha i hus dersom den skvetter til hver gang en baby drar hunden i halen. En hund som aldri har klart å bli noenlunde selvstendig og som er svært knyttet til en person i familien vil kanskje oppleve det som veldig vanskelig å bli litt tilsidesatt og oversett om det kommer barn i hus. Noe er arvbart, noe er miljøbetinget. Trekk jeg IKKE vil ha hos en hund er utpreget dominans, nervøsitet, stressadferd, overslagshandlinger og ressursforsvar.

Å spørre spesifikt hvilke raser blir også litt feil (jeg er fullt klar over hva jeg har sagt selv, men jeg henviser selv til flertallet innenfor en rase). Innenfor en populasjon vil man alltid finne mange forskjellige egenskaper og trekk. Alle rottweilere er ikke samkjønnsaggressive eller har ressursforsvar, og alle labradorer er ikke hypersosiale og vannglade. Det viktigste er å gå ut fra en rase som per definisjon er trygg og uten de nevnte trekkene, og så må man begynne å selektere ift linjer og hva som ligger bakover i stamtavlen av egenskaper, samt se på adferd innenfor valpeflokken.

Når jeg har fått en valp i hus så har utgangspunktet vært at selv om jeg ikke planla barn der og da, så må den takle å være rundt barn, bli håndtert av barn og være selvstendig nok til å godta at mor/far bruker tid med barn også. Dette kommer ikke bare av at jeg ville ha barn, jeg er helt avhengig av at andre mennesker ønsker å passe hundene våre, og med de fordommer som f eks finnes mot store hunder (les; mastiffen) så har jeg med stort alvor jobbet med at (i teorien) hvem som helst kan passe hundene og de kan oppholde seg hvor som helst.

Er man veldig usikker ift valg av hund og rase samtidig som man er veldig avhengig av å få rett hund i hus (dvs stressende hverdag med lite rom for å velge "feil") så ville jeg valgt en unghund fremfor en valp, for en person som er mindre hundekyndig vil det være mye lettere å observere trekk og spesiell adferd. I tillegg låner de fleste oppdrettere ut unghunder til prøveperioder osv, og da kan man miljøteste hunden svært godt.

Hva angår selektering av valper; ofte velger jeg bort hele kull. Hvis jeg observerer visse trekk hos valper som man vet har en arvbar faktor har man jo ingen sikkerhet for at resten av gjengen ikke er påvirket, og man kan sjeldent ta utelukkende oppdretters ord for god fisk. Jeg låner gjerne med meg andres hunder om jeg skal besøke en oppdretter for å teste ut samspillet med andre dyr, og jeg inviterer gjerne oppdretter hjem til oss med morhund for å observere hunden i et annet miljø enn hjemme hos seg selv. Jeg synes dog at veldig mange oppdrettere begynner å bli flinke til å opplyse om feil i linjene sine, og av og til godtar jeg endel jeg også, men visse ting er så pregende for en hund at det sjeldent retter seg opp selv om eier gjør alt rett. Det kan være at jeg har vært heldig med å bli kjent med ansvarlige oppdrettere, men det er mange år siden jeg måtte være frøken detektiv og finne ut alt på egenhånd. Still kritiske spørsmål og krev respekt, du får som regel det samme tilbake. De fleste oppdrettere setter veldig pris på kjøpere som har krav til både avl og hunder.

Alle dyr fortjener gode liv, men uansvarlig hundeavl er og kan bli et mye større problem. Vi har i mange år ihjelavlet mange hunder og resultatet er til tider farlig og ekstremt frynsete mentalitet. Gemytt, adferd og personlighet til hunder er jo hovedårsaken til at vi har dem; de slikker oss på kinnet på dårlige dager, de ser på deg med sitt skakke ansikt når man endelig har 15 min på sofaen - hunder gjør oss godt og det har de gjort i tusenvis av år. Men når vi selekterer for mye får det alvorlige følger, og det er min kjepphest innenfor avl. Dårlige hunder bør ikke avles på, basta bom. Som kjøpere har vi enorm makt, still krav og vær kresen på hva man kjøper, det er den eneste veien å gå.

Oppdretter har et stort ansvar ja, men som alle vet; når man er førstegangs hundekjøper er man et lett bytte. Oppdretter kan si "hunden er registrert". -"Jaha, så flott", tenker kjøper. Hunden er kanskje registert i NHL, og ikke i NKK. Oppdretter driver kanskje ekstremavl og har vært utestengt fra NKK i medio 30 år, men pytt. Hva vet man som kjøper? I min utopiske verden hadde man kanskje måtte gått på et teorikurs før man fikk seg hund, som man må når man skal ta lappen. Hva er god mentalitet? Hva kan vi kreve av en oppdretter? Hvordan lese foreldredyr best mulig? Osv osv.

Hva angår skader/sykdom/endret mentalitet hos hund. Først og fremst; hunden lider alltid under sykdom, enten det er mentalt eller somatisk. Selvfølgelig går det ut over eier også, og ingen skal sitte og godta at en hund angriper mennesker eller andre dyr. Vi har et lovverk som regulerer dyrehold, og jeg innretter meg etter det. Det er mange mennesker som er veldig kyndige og som liker å jobbe med såkalte problemhunder, har man tatt seg vann over hodet er det bedre å innse det først som sist og gjøre noe med situasjonen før det ender i alvorlige skader m.m. Jeg har likevel alltid stor tro på forebygging og kunnskap, enten det gjelder rus og barn/ungdom eller dyrehold.

Det er forresten et område jeg synes NKK kunne vært mye mer aktive på; få husdyrkunnskap inn i skolepensum. Det er så mange fremmedkulturelle mennesker i Norge nå, svært mange av dem er livredde for hunder og de aner jo ikke hvordan man skal omgås dyr. Det er først og fremst veldig leit og vanskelig for de det gjelder, men det innskrenker jo også hunders bevegelsesfrihet. At det til syvende og sist påvirker bitestatistikken er jeg også sikker på.

Kunnskap til folket.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åpent spørsmål til de av dere som har gått til det skritt å avlive hunder; hvor mange har vært grunnet ren og skjær alderdom?

1 pga alderdom

1 med alvorlig skade og dårlige prognoser for fremtiden

1 som var dårlig mentalt

Tenkt scenario(stjeler tema fra den andre tråden): Familien har en hund, den har vært fungerende familiehnd, men har fått problemer med barn. Finnes mange tenkte muligheter for det, men det spiller ingen rolle for scenarioet eller løsningen av det. Hunden må skjermes/tilpasses, enten for sin egen del eller for barna sin del (velg selv). Dette er ikke noe som kan trenes vekk, det er sånn det er nå. Hva gjør dere og hvorfor?

.

Her hos oss er jeg ganske sikker på at det måtte blitt omplassering til noen som enten ikke hadde barn, eller hadde voksne barn.

Å stenge vekk hunden hver gang husets ungdom, med eller uten venner, er hjemme der ikke jeg på som noe fullverdig liv for en av våre hunder (som er sosiale).

Som et minstekrav så er det to ting i hundeholdet som virkelig MÅ fungere, og det er at hundene kan være noen timer alene hjemme av og til, og at de fungerer sosialt i hverdagen. Sistnevnte betyr ikke at de må elske alt på to bein, men at de tolererer at vi omgåes kjente og ukjente, både barnnog voksne.

Jeg har selv overtatt to omplssseringshunder og det å komme til ro i en ny familie har begge to tatt på strak arm, selv den som viste seg å ha mer bagasje enn vi visste om, og ble avlivet som 3 åring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenkt scenario(stjeler tema fra den andre tråden): Familien har en hund, den har vært fungerende familiehund, men har fått problemer med barn. Finnes mange tenkte muligheter for det, men det spiller ingen rolle for scenarioet eller løsningen av det. Hunden må skjermes/tilpasses, enten for sin egen del eller for barna sin del (velg selv). Dette er ikke noe som kan trenes vekk, det er sånn det er nå. Hva gjør dere og hvorfor?

Omplassert den, mest sannsynlig til faren min. Der kunne hunden ha levt et fint liv med å løpe bak vogna mens han trente hest, eller sitti oppi med han og vært med som gårdsarbeider. Hadde ikke beholdt den her hjemme for verken hundens egen skyld, og ikke minst for barna. Hvis jeg noen gang kjenner en liten tvil engang om at en av hundene kan finne på noe mot ungene så er det ut. Ungene mine skal ha det trygt hjemme, og det skal ikke være rom for at ting kan skje.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Bølla

Jeg er enig i alt du sier i det innlegget du siterte meg på, men jeg forstår ikke sammenhengen mellom det å det andre du sier ifht omplassering, ansvar, hva man bør tåle/tilrettelegge etc.

Og en liten kuriositet (ikke myntet til deg, men til alle), hva er det som gjør at dere som mener at man skal tilpasse mest mulig, ser på det som så utrolig viktig at man skal gjøre "alt" man kan for å beholde hunden hjemme? Egentlig uansett grunn til at den ikke passer inn i hverdagen. Viss man har en hund man ikke trives optimalt med, men som det finnes hjem til hvor både hund og eiere kan fungere helt smertefritt, uten hverken tilrettelegging fra eiers side eller skjerming fra hundens side, hvorfor er det da så galt å velge å gi den fra seg, selv i de tilfeller man kunne ha tilrettelagt eller skjermet og fått det til å gå rundt relativt uproblematisk? La oss si at man kunne ha tilrettelagt slik at hunden ikke hadde lidd noen nød over hodet, den kunne ha levd et perfekt liv, men det hadde vært slitsomt og krevende for eierne, når hunder tåler å bytte hjem helt problemfritt, hvorfor er det så viktig å av prinsipp pine seg gjennom 10 år med "feil" hund? Hvem gagner det?

Ta feks saken fra tråden til klematis. Her er jo mulig å tilrettelegge, men jeg kan ikke finne en eneste årsak til at det skulle være galt å gi fra seg hunden for h*n når det finnes en løsning som er perfekt både for eier, hund og ny eier, hvor ingen noen gang trenger å kjenne på at det er tungt, feil eller stress. (nå er det jo ikke sikkert at den hunden skal bort å vi trenger ikke diskutere akkurat demmers sak, men selve scenarioet er interessant)

Det eneste jeg hadde sett på som galt med det er om noen bruker det som en ren bruk å kast greie, at de ikke lærer av sine feil, ikke gjør research neste gang å gang på gang går å kjøper hunder som de lett kunne ha funnet ut av på forhånd at ikke passer til dem, feks noe så enkelt som rasevalg, type ikke kjøp bruksschæfer om man har tenkt å gå 45 min tur om dagen, å ikke kjøp en ny en når den første ble for mye, eller en annen krevende rase når man burde ha lært.. (snakker ikke nå om folk som rett å slett er uheldige mtp sjukdom eller mentalitet å får mer enn sin dose av det rett å slett pga uflaks).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg vært "tøffere" så hadde Trym blitt omplassert til mamma og pappa, han har det bra her. Men han går meg på nervene og jeg "gruer" meg til 6-7 år til med han. Men for det første er han jo ikke min, og for det 2 så har vi jo kjøpt han så vi "må" jo holde ut :P Og jeg er jo veldig glad i han, han er bare helt feil hund til meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste jeg hadde sett på som galt med det er om noen bruker det som en ren bruk å kast greie, at de ikke lærer av sine feil, ikke gjør research neste gang å gang på gang går å kjøper hunder som de lett kunne ha funnet ut av på forhånd at ikke passer til dem, feks noe så enkelt som rasevalg, type ikke kjøp bruksschæfer om man har tenkt å gå 45 min tur om dagen, å ikke kjøp en ny en når den første ble for mye, eller en annen krevende rase når man burde ha lært.. (snakker ikke nå om folk som rett å slett er uheldige mtp sjukdom eller mentalitet å får mer enn sin dose av det rett å slett pga uflaks).

Jeg kan være enda strengere.

- Ikke gjør forarbeid i det "hele tatt" (min standard) - omplasserer/avliver hund for n'te gang pga at hunden ikke "passer inn" i en hverdag høyst uvanlig for hund.

- Kjøper hund fra linjer/områder med viden kjent mentalproblematikk

- Kjøper brukshundraser uten å ha peiling på hva man går til eller hvordan man jobber med slike hunder

- Har 3 bikkjer og hverdagen går så vidt rundt, men den 4 skal i hus.

- Stiller så og si null krav til oppdrettere

Å omplassere en hund er ikke en dødssynd, Malamute. Det jeg vil er at folk skal tenke litt. Hvor mange hunder har man omplassert eller avlivet som hundeeier? Se bort fra årsaker som sykdom, skader og alderdom. Så fort antallet går over 2 ville jeg tatt en alvorlig prat med meg selv og min selvinnsikt ift hundehold. Får man en skikkelig problemhund i hus kan livet bli til et ******* og da har man 3 valg; 1) leve i et *******, 2) omplassere eller 3) avlive. Det får være opp til den enkelte.

Poenget mitt er at dette kan unngås, og derfor fokuserer jeg på det. Det er ikke min jobb å dømme hva alle andre velger i en vanskelig situasjon, men man kan jo stille spørsmål om hvilke valg man som mennesker tar, og da tenker jeg på hva man tenkte når man i utgangspunktet gikk til anskaffelse av denne hunden.

Enkelte her kan bare le av at jeg er nokså prinsippfast ift utvelgelse av valp, linjer og oppdretter. Men jeg kan med hånden på hjerte si at jeg bare har opplevd elskelige hunder som har vært en drøm å jobbe med. Det kan ta 3 år før vi får en valp fra grunnarbeidet startet, det er ikke noe jeg tar lett på og det synes jeg heller ikke det bør være. En hund kan leve med oss i alt fra 10-18 år, selvfølgelig bør man legge en god dose arbeid i det om man ønsker et trivelig hundeliv. Jeg unner alle å oppleve normale og stabile hunder, men av hva jeg leser her inne og mtp hvilke tilbakemeldinger man får så kan jeg bare konkludere med at flere står på stedet hvil ift å tenke nytt og lære fra andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å snu litt på det da... Hva er tankegangen og drivkraften bak at "alt må bli i sitt første hjem til krampa tar både den ene og den andre" ??

Koste hva det koste vil, liksom... Bare man tar sitt ansvar og ikke svikter det, så kan det gjerne gå ut over både to og firbeinte?

Gode spørsmål!

Det som slår meg når jeg leser denne tråden, er at det er en allmenngyldig oppfatning om at en hund har det best når den får bli i den første familien, uavhengig av hvilke problemer den har eller hvordan "samlivet" med de andre i familien fungerer.

Av og til er faktisk omplassering det beste for hunden, forutsatt at man finner et godt hjem til den, selv om man skulle ha mulighet til å tilrettelegge for hunden i originalhjemmet. Jeg har selv erfart dette. Jeg har også erfart og vet om hunder som rett og slett blir bedre av miljøbytte, og som "glemmer" diller og redsler som har vært til så stor ulempe for eieren at de har vurdert avlivning.

Det er så fort gjort å tenke at "dette skal vi klare, koste hva det koste vil", men ikke glem å tenke på hva som er det beste for hunden.

(Og vær åpen om problemene til ny eier ...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke det er noen her inne som hverken ler av eller er uenige i det du sier om utvelgelse og forarbeid. Og i det innlegget ditt her nå så kommer egentlig poenget mitt frem, det jeg ønsket med tråden i utgangspunktet, jeg tror ikke de fleste av oss egentlig er spesielt uenige, ihvertfall ikke i det store å det hele selv om valgene våre neppe hadde vært helt identiske i en gitt situasjon.

Det er typisk i slike diskusjoner at det blir to leirer, en som oppfattes som helt prinsippfast på at man ikke skal omplassere samme hva og man skal lide seg igjennom det man har vært dum nok til å dra i hus og en som kanskje oppfattes som det helt motsatt (spesielt av de som synes temaet er litt vanskelig) at hunder er noe man kan ta lett på å bare kvitte seg med når det ikke passer mer.

Mine observasjoner er derimot at den leiren som er veldig bastant mot omplassering gjerne ikke har veldig mange gjennomtenkte argumenter å komme med å de virker å missforstå/feiltolke det som blir skrevet av de som er litt mer åpen på området og en gjenganger er at det gjerne er veldig lite/ingen forståelse for at noen andre opplever ting annerledes enn dem selv (helt uavhengig av om man er enig eller uenig i avgjørelsen som blir tatt). Innlegg som jeg leser helt annerledes bare med et par enkle tanker i bakhodet, at det ikke er snakk om vanlige bikkjer med små problemer og at de som skriver ikke påstår at dette er en lett avgjørelse som skal taes over en lav sko, selv om det ikke står poengtert i vær setning. Med dette på minnet får ofte innleggene en helt annen mening enn det kan virke som om man tar dette ut av diskusjonen å heller bare går ut i fra at disse mener at bikkjer er ting man bare kan bruke å kaste som man vil. Å det var på bakgrunn av det jeg følte for å starte denne tråden, for å forsøke å få frem begrunnelser for hvorfor og dermed få et litt mer nyansert syn på det, for jeg har hatt følelsen av hele tiden at de aller aller fleste her ikke egentlig står så langt fra hverandre, mer at det snakkes litt forbi poenget. Mange ganger så er det også rett og slett beskyldninger eller direkte ufine komentarer som blir slengt ut, med null interesse av å i det hele tatt prøve å forstå hva andre gjennomgår, at det kan være utrolig vanskelig og vondt selv om man faktisk vurderer å kvitte seg med hunden, uten å ha argumenter for hvorfor man sier som man sier, og jeg har jo da tenkt at om man hadde fått hørt gjennomtenkte begrunnelser, så hadde kanskje ikke svaret eller tankene vært det samme som det som kom først. Jeg har jo som sagt selv vært helt anti omplassering/avliving, men jeg har jo funnet ut at mye av det var mangel på kunnskap og et urealistisk bilde på hvordan realiteten faktisk er, og derfor har teorien min vært at det ofte er det som er problemet i slike diskusjoner, at ikke alle har sine tanker og prinsipp like gjennomtenkt, fordi de ikke vet bedre, fordi de ikke har opplevd ting som har tvingt dem til å se ting på andre måter, og dels fordi det gjerne lett oppstår missforståelser når det er litt såre tema og da blir det jo heller ikke en korrekt eller konstruktiv debatt.

Noen her kan være ganske rett frem, enkelt å greit, å det kan sikkert virke litt hjerterått å feil, men viss man tar høyde for hva som ligger bak svaret, helheten, å at de ikke mener at det hverken er lett eller ubetydelig, selv om det kanskje virker slik i det som blir skrevet så klarer jeg i de aller aller fleste å se at det ikke er slik. Men at disse pga tidligere opplevelser har lært på den harde måten at slik er det bare, så gidder de ikke å pakke det inn for at det skal høres "pent" ut, for det er ikke pent. Noen vil det alltid være som har en regelrett bruk å kast mentalitet, helt uten noen som helst respekt for hundeliv og som på ingen måte er interessert i å endre på det, men jeg har ikke sett slike inn her, og heldigvis så er det nok noe som hører sjeldenhetene til, stort sett.

Og nå snakker jeg ikke bare om eller til deg, @Bølla , ei heller om bare denne tråden eller den andre om hvorvidt det er egoistisk og omplassere, men et generelt bilde jeg har hatt i lignende tråder en god stund. Og sånn ellers så leser jeg noe veldig annet i det siste innlegget ditt enn jeg har gjort i de tidligere, og det viser jo viktigheten av hvordan man både skriver selv og tolker hva andre skriver (gjelder alle), og jeg er veldig enig med deg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det, så er ikke problemet å omplassere en hund til en familie man vet kan gi hunden et bedre liv enn man kan selv når omstendigheter man ikke kan styre har blitt som de har blitt. Selvsagt er det ikke i seg selv noe galt. Det jeg bekymrer meg for, er at man blir så rund i kantene at terskelen for omplassering blir lavere.

Hvor mange hunder skal man kunne omplassere fordi de ikke passer inn i eget liv før man bør ta en titt på seg selv? Er det bildet man har i hodet av hvordan hunden skal være realistisk sett i forhold til de hundene man faktisk får? Er hunden blitt en bruk-og-kast som omplassseres etter et år eller to fordi den "ikke passet inn", også prøver man seg frem til man finner den som passer, litt som når man prøver sko?

Det jeg er redd for, hvis man blir for forståelsesfull og tolerant, er som sagt at terskelen skal bli lavere, og at det skal bli mer og mer akseptert å omplassere fordi hunden ikke var helt det man så for seg. Jeg mener man må ha i bakhodet at en hund ikke kommer med noen garantier, og at vi også må tilpasse oss hunden og ha respekt for den som individ - ikke bare andre veien.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å summere det opp ganske kjapt; omplassering eller avliving er ikke galt, per se. Det begynner derimot å bli en tankeboble hos meg (og vel så det) når hundeeiere forteller om hund nummer 3,4 og kanskje til om med 5 som har blitt avlivet eller omplassert pga hensyn/adferd - ja alt annet enn påvist somatisk sykdom eller naturlig alderdom/aktiv dødshjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det, så er ikke problemet å omplassere en hund til en familie man vet kan gi hunden et bedre liv enn man kan selv når omstendigheter man ikke kan styre har blitt som de har blitt. Selvsagt er det ikke i seg selv noe galt. Det jeg bekymrer meg for, er at man blir så rund i kantene at terskelen for omplassering blir lavere.

Hvor mange hunder skal man kunne omplassere fordi de ikke passer inn i eget liv før man bør ta en titt på seg selv? Er det bildet man har i hodet av hvordan hunden skal være realistisk sett i forhold til de hundene man faktisk får? Er hunden blitt en bruk-og-kast som omplassseres etter et år eller to fordi den "ikke passet inn", også prøver man seg frem til man finner den som passer, litt som når man prøver sko?

Det jeg er redd for, hvis man blir for forståelsesfull og tolerant, er som sagt at terskelen skal bli lavere, og at det skal bli mer og mer akseptert å omplassere fordi hunden ikke var helt det man så for seg. Jeg mener man må ha i bakhodet at en hund ikke kommer med noen garantier, og at vi også må tilpasse oss hunden og ha respekt for den som individ - ikke bare andre veien.

100% enig. I tillegg er det ingen som har sagt det er galt å avlive en syk hund med aktivt dårlig liv som man ikke kan gjøre noe mer for (eller omplassere til noen andre som f.eks kan gi den et roligere liv enn det du har).

Men å avlive en hund som åpenbart bare ikke passa inn i et hus, omplassere fordi det allikevel ble hakket mer jobb enn man så for seg.... Da stiller jeg meg i køa av folk som pirker med pinne og mener noe om det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg ser det, så er ikke problemet å omplassere en hund til en familie man vet kan gi hunden et bedre liv enn man kan selv når omstendigheter man ikke kan styre har blitt som de har blitt. Selvsagt er det ikke i seg selv noe galt. Det jeg bekymrer meg for, er at man blir så rund i kantene at terskelen for omplassering blir lavere.

Hvor mange hunder skal man kunne omplassere fordi de ikke passer inn i eget liv før man bør ta en titt på seg selv? Er det bildet man har i hodet av hvordan hunden skal være realistisk sett i forhold til de hundene man faktisk får? Er hunden blitt en bruk-og-kast som omplassseres etter et år eller to fordi den "ikke passet inn", også prøver man seg frem til man finner den som passer, litt som når man prøver sko?

Det jeg er redd for, hvis man blir for forståelsesfull og tolerant, er som sagt at terskelen skal bli lavere, og at det skal bli mer og mer akseptert å omplassere fordi hunden ikke var helt det man så for seg. Jeg mener man må ha i bakhodet at en hund ikke kommer med noen garantier, og at vi også må tilpasse oss hunden og ha respekt for den som individ - ikke bare andre veien.

Men det finnes vell en middelvei? Det går an å forstå å være hyggelig/empatisk/medfølende, selv om noen velger noe annet enn man selv ville gjort. Det er mulig å fremme sitt poeng å sine meninger på en mer nyansert måte enn enten eller. At man kan argumentere med saklige gjennomtenkte argumenter heller enn å si "du er skikkelig egoistisk og en dårlig hundeeier" som eneste innspill til noen som står i en vanskelig situasjon. Det er utrolig vondt for de fleste å måtte kvitte seg med hunden sin, samme hva som ligger bak, og viss man i tillegg tar høyde for at det er faktorer inne i bildet som vedkomende ikke rår over så er det utrolig slitsomt og i verste fall ødeleggende for folk som allerede er langt nede å føler seg både misslykket, skyldig i og er lei seg fordi de i tillegg må miste sin beste venn. Jeg har ikke ord på hvor mange ganger jeg ser totalt fremmede slenge all skyld over på eier, rase har ingen betydning, oppdrett/avl har ingen betydning, det er jo bare å sosialisere å oppdra så blir de jo så fine å greie, tenkt deg den følelsen?

Jeg er helt enig i at det ikke skal være enkelt å kvitte seg med hunder, at man skal tenke gjennom ting, ta ansvar, jobbet med utfordringer osv, men det er for meg ikke noe problem å kombinere dette synet med realiteten og være støttende eller forståelsesfull når folk har det vanskelig. Det er selvsagt også lov til å si ifra på en ålreit måte om man synes ting går over stokk å stein, men da bør man først være sikker på at man kjenner situasjonen slik man tror, man bør tenke før man snakker å det man sier bør være konstruktivt. Man bør også være litt forsiktig med å ytre hva man mener om enkeltpersoner man ikke kjenner godt til ang deres hundehold basert på overfladiske inntrykk, kanskje har man rett i at vedkommende har avlivet for mange hunder og uten særlig grunn, men hva om man ikke har det? Hva om du ender opp med å tråkke rett i salaten å gruse noen som allerede ligger nede fordi de har vært skikkelig uheldig med hundene, sykdom, mentalitet etc på tross av forarbeid osv. Man rår jo ikke alltid over hva som dukker opp i hodet, men man rår over hva sier og skriver, og hvordan man bearbeider de tankene som dukker opp.

Det er heller ikke noe problem å ha det synet på hund og samtidig diskutere slike ting hvor jeg både greier snakke for omplassering der det er grunn uten å åpne for bruk å kast, uansvarlighet osv.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

100% enig. I tillegg er det ingen som har sagt det er galt å avlive en syk hund med aktivt dårlig liv som man ikke kan gjøre noe mer for (eller omplassere til noen andre som f.eks kan gi den et roligere liv enn det du har).

Akkurat det har vell blitt nevnt flere ganger, og ble kalt egoistisk fordi man da burde ofre sitt eget liv og tilpasse seg til hunden er avgått med døden. (nei, jeg tror ikke det er mange som egentlig mener det om de tenker igjennom situasjonen skikkelig, og det var mye av bakgrunn for at jeg startet denne tråden, et forsøk på å få et litt mer detaljert å gjennomtenkt bilde)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Malamuten

Du snakker for alle, alle er ikke lik. Det er mennesker som avliver en hund den ene uke og har øyne på en ny valp neste uke. Det er mennesker som omplasserer hunder for så å bare gå å skaffe seg en ny hund - med akkurat like lite forbarbeid og baktanke. Selvfølgelig skal man ikke ta lett på det, dette er levende vesener, det er ikke gjenstander man bare kan levere inn til kremasjon når man måtte føle for det. Men noen få mennesker har et - etter mitt syn - uansvarlig forhold til dyr. Jeg ser ikke at noen stiller spørsmålstegn ved reelle kriser hvor hunden åpenbart har enorme mentale brister og følgene kan bli katastrofale, eller hvor man ikke engang kan forlate hunden hjemme i sitt eget hus uten å frykte angrep på andre.

At man stiller spørsmålstegn ved en slik adferd finner jeg helt legitimt. Trå feil en gang, du lærer litt, trå feil to ganger - da har de fleste lært. Gjentar du likevel prosessen med x-antall dyr er det lite som vitner om at man er villig til å lære eller utvise en respekt for de oppdretterne som står bak eller hundene som sådan.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...