Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis du var 19 år og visste det du vet i dag ...


Aya
 Share

Recommended Posts

  • Svar 59
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Evt fulgt litt mer med på skolen og lært seg å lese hvilken tråd hun var i pff liksom

Jeg har så lite ambisjoner så jeg bryr meg egentlig ikke om hva jeg gjør, det viktigste er at jeg trives med jobben og arbeidstiden

Endrer svaret mitt, jeg ville vært litt mindre "flink pike" og gikk f i forventninger og fulgt hjertet. Jeg fulgte forventninger, ikke hjertet.

Jeg vet ikke. De valgene jeg har tatt undervegs har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg det jeg har i dag (Mann, barna, jobbene jeg har hatt, kompetansen jeg har opparbeidet meg). Hadde jeg visst på forhånd hvor svingete vegen ville bli hadde jeg nok klokelig valgt noe annet. Hva vet jeg ikke.

Det er bra vi ikke vet. I forkant :)

I motsetning til nesevis har ikke jeg endt opp med en "verdifull" utdannelse, og ikke bruker jeg den aktivt hver dag heller, så jeg ville nok valgt noe annet.

Men jeg angrer ikke likevel, har lært utrolig mye av den utdannelsen og den knallharde jobbingen som måtte til for å få det til.

Og slik jeg har det nå, kunne ikke ha vært bedre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde definitivt tatt studiekompetanse. Men målet er fortsatt det samme :) Vernepleier. Eventuelt politi om jeg klarer å komme inn på PHS:) Alt hadde vært lettere med studiekompetanse.

Jeg hadde også begynt tidligere med ting JEG ville, og ikke latt meg stoppe av andre som mente at det var for farlig eller at jeg ikke "fikk lov". Jeg er bare 23 da, så ting kan jo fortsatt endre seg mye :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I motsetning til nesevis har ikke jeg endt opp med en "verdifull" utdannelse, og ikke bruker jeg den aktivt hver dag heller, så jeg ville nok valgt noe annet.

Men jeg angrer ikke likevel, har lært utrolig mye av den utdannelsen og den knallharde jobbingen som måtte til for å få det til.

Og slik jeg har det nå, kunne ikke ha vært bedre :)

Hva er verdifullt og hva er ikke?

Det å ta valget om å studere det jeg gjorde, der jeg gjorde, fikk også direkte konsekvenser i "valg av ektemann", fordi jeg traff han via studiene. Hadde jeg ikke valgt det studiet og det stedet, hadde jeg ikke truffet han, og da hadde jeg kanskje ikke tatt en del andre valg undervegs heller, og heller ikke gjort meg de erfaringer jeg har gjort, også privat, på godt og vondt.

Så jeg finner det vanskelig å skulle tenke seg å velge om igjen, fordi uten den kaskaden av hendelser som har ledet meg dit jeg er i dag, hadde jeg heller ikke hatt de barna jeg har. Som jeg ikke kan tenke meg å være uten. Men samtidig hadde jeg kanskje sluppet noen opplevelser jeg helst skulle ha sluppet.

Så derfor tenker jeg at det er bra vegen blir til undervegs. For vi kan ikke vite hva valgene i dag leder oss til i morgen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Jeg er ikke så gammel at det gjør noe, da. Men enn så lenge har jeg ikke tenkt at jeg burde gjort noe annerledes. Seks år siden jeg var atten. Nei - trives godt med det jeg gjør og de valgene jeg har tatt jeg. De har gjort meg til den jeg er og har gitt meg alt jeg har. :) Fine hunder, solid utdannelse og jobb, leilighet, fantastisk kjæreste og i det hele tatt. Valgene har tatt meg hit!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke. De valgene jeg har tatt undervegs har gjort meg til den jeg er i dag, og gitt meg det jeg har i dag. Hadde jeg visst på forhånd hvor svingete vegen ville bli hadde jeg nok klokelig valgt noe annet. Hva vet jeg ikke.

Det er bra vi ikke vet. I forkant :)

Jeg tenker også litt sånn.

Men samtidig... Det hadde vært veldig greit med noen x00 000 mindre i studielån, pluss at jeg gjerne skulle hatt de pengene jeg klarte å spare opp for et par år siden. Jeg hadde nok studert det samme som jeg gjør nå, men jeg hadde gått rett på dette studiet, i stedet for å gjøre så mye annet først.

I tillegg tror jeg livet mitt hadde blitt fint veldig mye tidligere, hvis jeg hadde skjønt/visst at det både er lov og lurt å be om hjelp til ting man ikke takler på egenhånd.

Endret av Vims
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er drømmen? :)

Drømmen min er rett og slett å jobbe med hund :) Ja, vet det kan være en litt "håpløs" drøm som kan være vanskelig å leve av til de som måtte tenke det :P Men jeg har tenkt hardt igjennom hva jeg kunne tenke meg videre etter å ha droppet ut av studiespes. i fjor (etter 3 år på landbruksskole) og prøvde meg som gårdsarbeider i et melkefjøs (ikke vanlig avløser, jeg var morgenstell + kveldsstell 5 dager i uka). Jeg trivdes på gård altså, men jeg må nok ha noe mindre som blir mer hobby-basert og ikke gård for å satse stort og flott liksom. Jeg kan heller ikke tenke meg noe annet arbeid sånn sett jeg ville trives i. Jeg er egentlig en person som må jobbe med noe jeg trives med og føler meg trygg på (vil ikke gå så mye inn i detaljer om mitt privatliv her), og jeg personlig syns det er viktig å gjøre noe man liker også. For meg handler det ikke om å ha den høyeste lønna, jeg får mer lønn i meg selv å jobbe med noe jeg elsker og trives med :)

Men hva det er innen hund er jeg ikke 100% sikker enda. Jeg syns adferd er veldig gøy, interessant og spennende, så noe innenfor det hadde selvsagt vært gøy. Kennel er jo også en tanke jeg syns er spennende. Instruktør vil jeg uansett utdanne meg som, men det er jo vanskelig å leve av bare det. Det å ha egen dyrebutikk har også faktisk vært en drøm en stund nå, da jeg syns det er givende og viktig arbeid å gi korrekt informasjon om dyr. Så 100% er jeg nå ikke, men jeg har ihvertfall emnet jeg vil jobbe med

Jeg burde egentlig kanskje bare skaffe meg et småbruk, hvor jeg kan surre med hundene, kaninene, rottene og hestene mine og drive kennel og dyrebutikk på samme tomta, og slå alle fluene i en smekk :whistle: Neida :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Njaaa, hadde jeg vært 17 hadde jeg prøvd å fullført videregående. Men jeg har nå fått det til i livet uansett, selv om veien til utdanning ikke ble helt A4. Nå har jeg fått min bachelorgrad i en alder av 24, og jeg er stolt av meg selv. Jeg ville nok ha vært foruten visse ting som skjedde når jeg var yngre, men nå er det sånn at jeg ikke kan kontrollere alt.

Det er aldri for sent, og det er mange forskjellige veier for å nå målet sitt. Tror ikke man skal bekymre seg så mye over at man har "kastet bort år", eller bruke tid på å sammenligne seg med andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
    • Ja - det har nok vært lite struktur på tilværelsen på landet.  Han er svært lite interessert i lek. Har prøvd diverse leker, biteleker og dra-leker - men han skjønner ikke poenget. Apportering er også null interessant. Har tydeligvis ikke vært aktivisert med dette tidligere. Oppdaget i går kveld at jeg kan fremprovosere "krypingen" hans også hvis jeg bare står og jogger på stedet innendørs. Så det er noe med hoppingen/løpe-bevegelsen som gjør han redd eller usikker. Har ikke forsøkt med ball - men har noen tennisballer liggende - så skal prøve ut neste gang vi går ut. Hva angår turområder - så varierer jeg turene i helgene - da er det tid å kjøre til ulike steder  - mens i hverdagen blir det nok ofte litt de samme stiene siden jeg bor i skogkanten.   
    • Fordommene mine sier "vokst opp på landet uten mye rammer eller struktur, og heller ikke mye sosialisering og miljøtrening". Det trenger ikke å være riktig, men hvis det er tilfelle kan det ta ganske lang tid å venne seg til et nytt sted, nye folk og nye rutiner. Jeg ville startet med en fysioterapeut for å utelukke muskulære problemer, og så bare gitt det tid. En måned er ikke lenge å omstille seg på for en voksen hund. Prøv heller å aktivisere med lydighetsøvelser, triks, lek og søk. Hva skjer hvis du har ham løs og bare går? Går dere på samme sted, har du evt. mulighet til å prøve ulike områder? Ikke ofte jeg anbefaler ballkasting, men hvordan er han der?  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...