Gå til innhold
Hundesonen.no

Gamle hunder fakter


MegaMarie
 Share

Recommended Posts

Må skryte lit av gamlefar da, da jeg har lest at det å stjele mat (som jeg også leser i tråden her) er typisk gamle-hund-fakter

For det ble nemlig glemt igjen en hel bærepose med oppdelt VogH (ikke av meg) tidligere på dagen i dag, og gamlefar var da hjemme alene noen timer - med tilgang til gangen hvor denne lekre bæreposen stod. Når jeg kom hjem nå i kveld forventet jeg ikke å finne denne posen i gangen, men når jeg oppdaget hva det var tenke jeg "shit!". MEN, gamlefar har ikke rørt posen overhodet :lol: Er en del kilo i den posen som var lett tilgjengelig, men ikke snakk om at han skulle røre noe av det gitt :sleep:

Men en annen ting jeg kom på som er litt gammel-hund-fakter er at han har blitt MYE mer kosen! Søker opp i sofaen (som ikke er lov), i senga mi (der får han lov, men det var noe han aldri gjorde på sine yngre dager) og generelt sett skal ha mye mer oppmerksomhet :lol: Herlig er han uansett da, må innrømme jeg syns det er litt mer kos enn stress, tihi :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Ut ifra hva dere skriver har jeg allerede en 3 åring som er "gammel" :lol: "Sur gammel gubbe"-faktor, selektiv hørsel og sær væremåte? Det er Angus det :P Glad i han læll da :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Toya er blitt 13 år.

Hun hadde en periode for to år siden hvor hun var ganske stiv etter tur, men etter forbytte ( til Hills j/d) så ble stivheten borte. Og hun kviknet mer til også. Fikk mer livsgnist og piggere. Utrolig godt å se.

Hun stubber med beina på tur innimellom har jeg merket i sommer, og innimellom så snubler hun litt også. Føler meg veldig hønemor, men følger nøye med på henne. Hun virker ikke stiv ellers. Er i ganske god form og gleder oss til 20 aug hvor hun kan få løpe løs i skogen igjen.

I vinter så ble hun borte for oss noen ganger og veldig glad jeg hadde GPS bånd på henne. Skulle ikke tro man trengte det på en så gammel hund, men når hun bare løper avgårde og hører dårlig, så er det greit å vite hvor hun er. Går vi på grusveien hun er kjent går det bra, men i juletider gikk vi på noen stier og da ble hun borte. Da måtte vi ofte snu og hente henne. Ene gangen kom hun ut på stien langt unna oss og fikk helt panikk da hun ikke fant oss. Hylte og skrek, det var ikke noe moro. Vi ropte og plystret men hun hører ganske dårlig.

Så heretter blir hun ikke med på slike turer, men får bli med på kjente veier.

Blitt grå i ansiktet, maser litt mer (spesielt nå med baby i hus) og gjør litt som hun vil. Men hun er fortsatt en snill og enkel hund.

Hun har alltid bjeffet når det ringer på, men det har hun nå sluttet med. Om det er fordi hun overlater jobben til Dirk (som bjeffer) eller hva vet jeg ikke. Men hun bjeffere ikke og ikke alltid hun gidder å gå ut av sofaen for å hilse på gjestene heller.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Dixie er 11 år og har fått selektiv hørsel , har fått nedsatt syn og har blitt mye særere i løpet årene.

For eksempel når vi skal inn eller ut Så i stedet for å komme til meg så skal hun tisse litt her og der :P. Så begynner hun å gå veldig sakte fremover, mens hun står å ser på meg med store øyne. Vil ikke inne, please, bare 2 minutter til ?

Hun legger seg ned med et stort sukk når hun ikke får kos 24 timer i døgnet. Når vi er på tur skal alt luktes på og hun skal gå i sakte tempo så hun er sikker på at hun får tisset, og lukta på det hun vil :P.

Dersom hun ikke får kos er det moro å slenge med labbene.

Hun har begynt å se spøkelser som er verd å bli redde .

Hun har lært tegnspråk veldig godt :)

Jeg venter på resultatene pga hun kanskje har fått diabetes. Men alt i alt er hun verden søteste og snilleste Dixie <3 :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Solo toller er 13. Hun er delvis min, men bor hos min datter og har i praksis vært hennes siden de begge flyttet hjemmefra for mange år siden :) Solo bodde hos meg fem uker i sommer og er her når den unge familien trenger pass :) Hun er stokk døv, men fremdeles toller, så hun kan navigere til vann på en kilometers avstand. Helt på egenhånd. Ingen grunn til å vente på noe klarsignal, man skal da bade. Verdens eldste og tregeste hund, blir plutselig målrettet og supersprek :lol:

En ting til: Hun kan ligge inne på soverommet og småboffe (hun hører ikke, så hun bare bjeffer ut i lufta). Jeg kjefter for døve ører (hehe) og må reise meg opp og gå inn på soverommetfor å be henne ti stille. Da titter hun opp og blir såååå glad for at jeg kommer for å kose!! Ja, så må jeg kose litt, da :teehe:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Zima er åtte. Ingen alder for en sheltie, men hun har forandret seg mye det siste året likevel. Hun virker generelt veldig fornøyd med livet, og det er koselig. Hver kveld har hun minst en runde rundt på stuegulvet, hvor hun ligger på ryggen og gnikker og gnir seg ned i parketten mens hun lager koselyder. Hun har blitt myyye mer utspekulert, for eksempel vet hun godt at hun ikke får ligge i sengen vår, så hun LISTER seg innover gangen mens hun stadig stopper opp og kikker inn i stua på oss. Hvis vi møter blikket hennes piler hun tilbake med tidenes mest uskyldige mine, men hvis vi ikke ser henne fortsetter hun helt til hun ligger i sengen. Hun har blitt roligere generelt på tur, hun får fremdeles valpebøyer hvor hun raser rundt og plager de andre hundene med å henge i nakkeskinn og pels, men mellom disse bøyene tusler hun gjerne i hælene mine (og hvis det er snø eller høyt gress tråkker hun meg på hælene HELE tiden sånn at hun skal slippe å anstrenge seg mer enn nødvendig). Hun har blitt mer likegyldig til folk flest, men er veldig kosete med oss hun kjenner. Selektiv hørsel kan krysses av på her og, hun har blitt mye frekkere - kikker på oss mens hun gjør stikk motsatt av det vi sier (og ja ... hun VET godt hva vi mener *fnis*).

Fine gamle hundene <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...