Gift før barn?

[Cavalierflat]

Tar det som det kommer jeg, men jeg synes begge deler virker koselig.

Skulle jeg ha giftet meg skulle det ikke vært i kirken og med ett litt annet opplegg.

Men uansett er det nok lurt å finne noen jeg har lyst til å være sammen med først

[Guest 2ne]

Syns det er interessant at så mange forbinder giftermål med "stabilitet", da omtrent halvparten av alle inngåtte ekteskap, resulterer i skilsmisse. Okay, da er det 50 % sjans for at ting blir "stabilt", hvor mye dårligere er sjansen om man bare er samboer?

Jeg fikk barn 5 år før jeg gifta meg, samme far til begge barn, forhold som varte i 8 år, ekteskapet varte ikke ett år engang. Lå ingen dyp og gjennomtenkt grunn bak det å velge å gifte seg, vi hadde vært samboere så lenge, så vi kunne like gjerne gifte oss, og når vi allikevel skulle gifte oss, ville jeg gifte meg i kirken, med pappa som ga meg bort, som den lille luksus-smørninga jeg er. Jeg kan ikke si at jeg savner denne stabiliteten jeg kunne hatt heller, for å være helt ærlig.

Mine foreldre fleiper forøvrig om at de burde skille seg (de ble forøvrig gift på 70-tallet, fordi mamma var 7 mnd på vei med meg), så de får mer utbetalt av pensjonene sin. Å fremstille giftermål som en rein økonomisk gevinst blir litt snålt. Har man en ordentlig samboerkontrakt og setter opp et testamente, så har man dekket det meste.

[Gjest]

Det KAN også løses med at man rett og slett kjøper ting i rett persons navn. Samboern min har barn utenom meg og jeg har betalt mye dagligdags småtteri som mat og dasspapir ( ).

Men jeg eier også bilen vår. Jeg er registrert eier på absolutt alle papirer, både bil, lånetaker alene, forsikring. Hele pakka. Men det er samboer som betaler lån og reparasjoner. Jeg eier også tv og litt andre elektroniske greier, rett og slett fordi det er jeg som har betalt for de.

Enkelt og greit. Eiendom har ingen av oss.

[Mari]

Syns det er interessant at så mange forbinder giftermål med "stabilitet", da omtrent halvparten av alle inngåtte ekteskap, resulterer i skilsmisse. Okay, da er det 50 % sjans for at ting blir "stabilt", hvor mye dårligere er sjansen om man bare er samboer?

Ja, og "forpliktelse". Jeg har blitt latterliggjort fordi vi turte å få barn sammen, men "ikke turte" forpliktelsen med å gifte oss. Virkelig? Jeg har ikke tenkt å gifte meg for å bevise noe for andre altså, både jeg og sambo vet hvor forpliktet vi er til familien vår.

Og nei, ekteskapet er absolutt ikke nødvendlig for å sikre seg økonomisk, jeg kan bare se for meg at de færreste samboerpar kjører hele linja ut med testamente, samboerkontrakt og tinglysing. De/vi burde, men jeg antar at sånt blir utsatt ut i evigheten.

[Gjest]

Jeg bryr meg ikke om hva andre velger. Men det jeg ser, gang på gang, er at ved dødsfall (spesielt!) og ved samlivsbrudd, kommer ofte alle de stygge konfliktene opp, og der blir lite raushet til overs for "den andre". Og da er det lovens skrevne ord som gjelder. Hvilket igjen ofte betyr at spesielt eldre barnløse kvinner kommer dårlig ut. De færreste har ordnet seg med kontrakter, viser det seg i praksis.
Og det får ofte store negative konsekvenser for resten av livet deres. Fordi økonomi tross alt styrer hva vi kan velge og hvordan vi kan leve. (ektefelle er også, i motsetning til samboer, fritatt fra arveavgift).

Mange påstår at penger ikke betyr så mye. Men det er stort sett penger som får frem de mindre sympatiske egenskapene hos folk i slike situasjoner.

Interessant forresten å lese at enkelte mener de vil føle seg "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av et ekteskap. Samtidig som det fremholdes at samboerskap er akkurat like "bindende" mellom de partene det gjelder….. Jeg har aldri følt meg bundet, jeg gjør som jeg vil, forvalter min egen tid og mine egne penger som jeg vil (etter at vi har fordelt felles utgifter mellom oss hver måned). Og det gjør min mann også. Ekteskap er ikke et fengsel…..

[Guest 2ne]

Interessant forresten å lese at enkelte mener de vil føle seg "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av et ekteskap. Samtidig som det fremholdes at samboerskap er akkurat like "bindende" mellom de partene det gjelder….. Jeg har aldri følt meg bundet, jeg gjør som jeg vil, forvalter min egen tid og mine egne penger som jeg vil (etter at vi har fordelt felles utgifter mellom oss hver måned). Og det gjør min mann også. Ekteskap er ikke et fengsel…..

Hvis du regner meg blant de "enkelte", så tar du feil. Jeg følte meg hverken mer eller mindre "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av ekteskapet enn jeg gjorde av å være samboer. Det forandrer ingenting, ikke for oss heller, annet enn at det ble mer papirarbeid enn om vi aldri hadde gifta oss.

Bundet bør man være av hva man føler og hva man legger i forholdet, ikke av hvorvidt man er gift, samboer eller bare kjærester.

[Mari]

Dette kan jeg så lite om. Vi har barn sammen, bolig og lån står på oss begge, bilene står også på oss begge. Han har livsforsikring som tilfaller meg, jeg er uforsikret (spark i røven dette).

Jeg trodde ikke det var så store forskjeller når man har fått barn sammen, men vi bør kanskje gifte oss?

Planen er jo der sånn når vi har råd til å ha festen vi ønsker å arrangere, selve bryllupet er ikke viktig for meg. Men det er kanskje lurt å gifte oss nå og ta festen når penga er på plass?

Bumper denne jeg, fordi jeg rett og slett ikke vet hva vi har å vinne eller tape.

At noen ville følt seg bundet må da være greit. Dem om det. Det betyr ikke at man mener at ekteskap er et fengsel for alle, men at det ikke er riktig for en selv.

[Guest Snusmumrikk]

De aller, aller fleste som velger å gifte seg i kirka gjør det pga "tradisjon", ikke fordi de er personlig kristne. Bruden har stort sett alltid hvit kjole, som er et tegn på uskyld. Den vordende ektemannen står ved alteret og venter på sin kvinne, som føres opp til alteret av faren sin, fordi han, som familiens overhode, har æren av å "gi" henne vekk til den nye mannen i hennes liv. Dette ritualet henger igjen fra da kvinner var for eiendom å regne, og blei brukt som alliansebrikker mellom familier.

Dette trur jeg ikke så veldig mange tenker over, de aller fleste synes det er superkoselig at pappa gir fra seg datteren sin, "det kjæreste han har", til ektemannen. Om jenter synes det er greit med denne arkaiske holdninga til ekteskapsinngåelse, så er jo saken grei, men dersom de visste hvorfor ritualet gjennomføres på den måten, så ville kanskje flere ønske å sette sitt eget preg på seremonien, ved å feks gå opp til alteret sammen (slik det vanligvis gjøres i borgerlige vielser), da det jo tross alt er det et partnerskap innebærer, nemlig å gå ved hverandres side?

Jeg har ingen problemer med at folk gifter seg sjøl om jeg personlig synes det er uhyre spesielt å føle at det å love noen evig kjærlighet veier tyngre om en gjør det foran alle en kjenner, jeg skulle bare ønske at interessen for ritualene vi gjennomfører var litt større og ikke bare reprodusert blindt.

Hva er galt med å legge nye meninger til gamle tradisjoner? Hvorfor er det værre enn å lage seg nye tradisjoner? Man trenger ikke være ett blindt nek som ikke tenker gjennom hva man gjør, selv om man ønsker å følge tradisjoner og f.eks. la faren sin gi seg bort.

(og jeg tok det ikke personlig. Jeg har ingen å gifte meg med, og om jeg skulle gifta meg hadde det blitt borgelig fordi jeg har meldt meg ut av statskirka)

[Gjest]

Hvis du regner meg blant de "enkelte", så tar du feil. Jeg følte meg hverken mer eller mindre "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av ekteskapet enn jeg gjorde av å være samboer. Det forandrer ingenting, ikke for oss heller, annet enn at det ble mer papirarbeid enn om vi aldri hadde gifta oss.

Bundet bør man være av hva man føler og hva man legger i forholdet, ikke av hvorvidt man er gift, samboer eller bare kjærester.

Det var ikke deg hun snakket om, men f.eks madam mim som skrev nettopp det du setter i gåsetegn….

[Arkan]

Hvis ikke noe har endret seg helt nylig som ikke jeg har fptt med meg så får man ikke kun ved avtale de samme rettighetene som gift når det er fellesbarn. Feks ved et dødsfall hos en av partene vil overformynderiet ta ansvar for barnets arv. Men er foreldrene gift kan gjenlevende ektefellen sitte i uskiftet bo. Samt å forvalte midlene videre som er der.

Jeg har hatt nok erfaring med overformynderiet i jobben til at jeg unngår det hvis det lar seg gjøre. Jeg håper også at vi ikkeil få behov for det noen gang.

For meg blir ekteskap todelt. En juridisk del og en feiring/markeringsdel.

Vi skal ha navnefest for knotten også, det er fordi vi ønsker å feire med familie og venner at vi har fått et nytt medlem i familien. Det er en koselig markering.

Det samme blir det når vi får gifta oss. En koselig markering med familie og venner. Det er jo kjedelig om vi bare skal samles i begravelser

Ekteskap har for min del handler ikke om å forsørge hverandre eller at man ikke skal klare seg på egne bein. Både mannen og jeg er helt kapable til å ta vare på oss selv og knotten både i fellesskap og hver for oss.

Jeg håper vi kan gi knotten en stabil familie og leve i et godt fellesskap. Det at vi gifter oss kan ikke sørge for det alene, men forhåpentligvis er moment i en helhet av at vi ønsker å leve sammen.

[SandyEyeCandy]

Hva er galt med å legge nye meninger til gamle tradisjoner? Hvorfor er det værre enn å lage seg nye tradisjoner? Man trenger ikke være ett blindt nek som ikke tenker gjennom hva man gjør, selv om man ønsker å følge tradisjoner og f.eks. la faren sin gi seg bort.

Igjen: Hvor leser du at jeg sier at noe er "galt"? Det er jo nettopp det å IKKE være "et blindt nek" som du kaller det, men å ta informerte valg jeg oppfordrer til. Som @Maria nevner i et tidligere innlegg, så er det da fritt fram å gjennomføre et kirkebryllup helt etter boka og legge egne verdier og meninger i det, men poenget mitt er at de færreste gjør seg så fryktelig mange tanker om hvorfor feks kjolen er hvit og faren gir bort bruden. De gjennomfører fordi det er tradisjon, ikke fordi de har tenkt så veldig over saken og kommet fram til at det er noe de ønsker å videreføre pga av et eller annet, eller at de ønsker å endre seremonien iht ritualer de føler de kan stå mer inne for. Jeg synes folk skal få gjøre som de vil iht Kardemomme-loven når det gjelder disse tingene, men hadde som sagt syntes at det var kult om flere satte seg inn i hva ritualene betyr før de gjennomfører dem.

Da ville kanskje flere brudepar gått opp kirkegulvet sammen feks, eller mammaen gitt vekk bruden, eller begge foreldrene til både brud og brudgomm, eller ingen, eller et annet viktig menneske som har vært vesentlig i brud og brudgoms utvikling som menneske osv. Eller kanskje hadde færre valgt kirkebryllup, flere hadde via seg i kjoler i andre farger, det hadde vært større fokus på det at de to personene ønsker å fortsette å velge hverandre, framfor det prinsessete eller familiære, hvor visse personer holder taler, sitter på fast anviste plasser og har roller de skal fylle i løpet av dagen. Kanskje? Jeg synes i alle fall at dagens seremoni kan tjene på å moderniseres en hel del, enten ved at de som gifter seg fyller ritualene med eget innhold, eller ved å finne på noe helt nytt.

[madam mim]

Interessant forresten å lese at enkelte mener de vil føle seg "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av et ekteskap. Samtidig som det fremholdes at samboerskap er akkurat like "bindende" mellom de partene det gjelder….. Jeg har aldri følt meg bundet, jeg gjør som jeg vil, forvalter min egen tid og mine egne penger som jeg vil (etter at vi har fordelt felles utgifter mellom oss hver måned). Og det gjør min mann også. Ekteskap er ikke et fengsel…..

"Enkelte" *klippet vekk no greier*

Men denne tråden begynte med "ekteskap eller barn først" og ikke "Madam Mims erfaringer med ekteskapet."

Så nok OT herfra. Kanskje...

Endret 12. Juli 2014 av madam mim

[Cams]

Ønsker hverken å gifte meg eller ha barn. Heldigvis er han jeg har vært sammen med i snart 10 år heeelt enig i det.

Hvis jeg plutselig en dag ønsker barn, så håper jeg at jeg heller sjekker an mulighetene for å adoptere. Om det blir tilfelle, er det ett fett for meg om jeg er gift eller ikke. Noen stor fest skal jeg ihvertfall ikke sløse penger på.

[simira]

Men det går an å skrive avtale uten at man gifter seg slik at man slipper å oppleve situasjonen som Lise har kommet i.

Jo, men skal man dekke alt ekteskapet innebærer så blir det himla mye papirarbeid i stedet for å bare skrive under denne ene kontrakten? Hvis det nå likevel er det økonomisk/juridiske som er formålet?

[13de]

Man skal gifte seg når/viss en klar for det. En skal få barn når/viss en er klar for det. I hvilken rekkefølge det eventuelt måtte komme er meg likegyldig. Men, når det er sagt, syns jeg ikke en skal gifte seg når en er gravid etter min personlige mening. Selvfølgelig respekterer jeg at andre gjør det, men jeg syns ikke det er så romantisk med en brud gravid i 7. måned, da virker det bare som om de skal være overstått før et barn blir født og det setter begrensinger i feiringen...

[ingvildoline]

Igjen: Hvor leser du at jeg sier at noe er "galt"? Det er jo nettopp det å IKKE være "et blindt nek" som du kaller det, men å ta informerte valg jeg oppfordrer til. Som @Maria nevner i et tidligere innlegg, så er det da fritt fram å gjennomføre et kirkebryllup helt etter boka og legge egne verdier og meninger i det, men poenget mitt er at de færreste gjør seg så fryktelig mange tanker om hvorfor feks kjolen er hvit og faren gir bort bruden. De gjennomfører fordi det er tradisjon, ikke fordi de har tenkt så veldig over saken og kommet fram til at det er noe de ønsker å videreføre pga av et eller annet, eller at de ønsker å endre seremonien iht ritualer de føler de kan stå mer inne for. Jeg synes folk skal få gjøre som de vil iht Kardemomme-loven når det gjelder disse tingene, men hadde som sagt syntes at det var kult om flere satte seg inn i hva ritualene betyr før de gjennomfører dem.

Da ville kanskje flere brudepar gått opp kirkegulvet sammen feks, eller mammaen gitt vekk bruden, eller begge foreldrene til både brud og brudgomm, eller ingen, eller et annet viktig menneske som har vært vesentlig i brud og brudgoms utvikling som menneske osv. Eller kanskje hadde færre valgt kirkebryllup, flere hadde via seg i kjoler i andre farger, det hadde vært større fokus på det at de to personene ønsker å fortsette å velge hverandre, framfor det prinsessete eller familiære, hvor visse personer holder taler, sitter på fast anviste plasser og har roller de skal fylle i løpet av dagen. Kanskje? Jeg synes i alle fall at dagens seremoni kan tjene på å moderniseres en hel del, enten ved at de som gifter seg fyller ritualene med eget innhold, eller ved å finne på noe helt nytt.

Altså, VET du at det er slik du sier, eller bare tror du det? Jeg lurer fordi jeg ikke har tenkt over denne "problemstillingen" før, siden jeg ikke bryr meg om hva andre gjør med sine personlige liv og jeg selv har tenkt nøye gjennom slike ting. Finnes det noen undersøkelser eller lignende?

[Red Merle]

Det ville vel vært mest idèllt å gifte seg først. Men jeg synes ikke man skal gifte seg bare fordi han har lyst på barn. Man skal gifte seg av respekt og kjærlighet, og begge skal virkelig ønske det.

[simira]

Det ville vel vært mest idèllt å gifte seg først. Men jeg synes ikke man skal gifte seg bare fordi han har lyst på barn. Man skal gifte seg av respekt og kjærlighet, og begge skal virkelig ønske det.

Jeg synes de tingene bør være til stede om man skal ha barn sammen også jeg da.

[Perfect Image]

Man skal gifte seg når/viss en klar for det. En skal få barn når/viss en er klar for det. I hvilken rekkefølge det eventuelt måtte komme er meg likegyldig. Men, når det er sagt, syns jeg ikke en skal gifte seg når en er gravid etter min personlige mening. Selvfølgelig respekterer jeg at andre gjør det, men jeg syns ikke det er så romantisk med en brud gravid i 7. måned, da virker det bare som om de skal være overstått før et barn blir født og det setter begrensinger i feiringen...

:lol: jeg var 6 mnd på vei nesten tror det satt mer begresninger enn etter ungen hadde vært født jeg gifta meg "den gang" bare for å være gift og rettighetene, vi kunne ha gjory det på tinghuset for min del, men han ville i kirken og jeg brydde meg ikke.

[Perfect Image]

(Som nevnt før i denne tråden; ikke alt man kan planlegge )

[Helianthus]

Hvis du regner meg blant de "enkelte", så tar du feil. Jeg følte meg hverken mer eller mindre "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av ekteskapet enn jeg gjorde av å være samboer. Det forandrer ingenting, ikke for oss heller, annet enn at det ble mer papirarbeid enn om vi aldri hadde gifta oss.

Bundet bør man være av hva man føler og hva man legger i forholdet, ikke av hvorvidt man er gift, samboer eller bare kjærester.

Enig! Jeg har aldri følt meg bundet på hender og føtter av ekteskapet, men ungene derimot ... ;-)

Og sånn ellers så synes jeg ikke det ene kommer naturlig før det andre. Unger er den største forpliktelsen, og er (for meg) et naturlig resultat av å ha lyst til å ønske å dele resten av livet med en person. Men vi giftet oss ikke før andremann var et halvt .. rett og slett fordi det tok oss så lang tid å få ut fingern

[Red Merle]

Jeg synes de tingene bør være til stede om man skal ha barn sammen også jeg da.

Selvsagt. Men jeg ville ikke tatt abort, om jeg hadde blitt gravid før jeg evnt hadde giftet meg. Barnet klarer man (stort sett, de fleste) å gi en god oppvekst uavhengi av giftemål og samboerskap. Å holde sammen hele livet bare fordi man er gift, og kanskje krangler mye, mye uro, misstrivsel osv, er nesten værre, enn å ha et barn utenfor ekteskap/saboerskap.

[Guest Gråtass]

Vi har vært sammen i 14 år, samboere i 13 år. Barn skal ikke jeg ha, han har fra før. Jeg har lovet han at jeg skal være lojal resten av mitt liv, mer enn det kan man ikke forvente av seg selv syns jeg. Ekteskap er ikke utenkelig, men det blir ikke bryllup. For meg så kan jeg like gjerne gå på tinghuset og gifte meg i olabukser, som å gå (i olabukser) til en advokat og skrive en samboerkontrakt. Det handler mer om gode hverdager, enn en fest for oss.

[Guest 2ne]

Og sånn ellers så synes jeg ikke det ene kommer naturlig før det andre. Unger er den største forpliktelsen, og er (for meg) et naturlig resultat av å ha lyst til å ønske å dele resten av livet med en person. Men vi giftet oss ikke før andremann var et halvt .. rett og slett fordi det tok oss så lang tid å få ut fingern

haha - Ja, og får man barn sammen, er man (så sant man er et normalt voksent og oppegående menneske) bundet til den andre i det minste til barna blir voksne.. Det er forpliktelse det

[Ganzie]

Det KAN også løses med at man rett og slett kjøper ting i rett persons navn. Samboern min har barn utenom meg og jeg har betalt mye dagligdags småtteri som mat og dasspapir ( ).

Men jeg eier også bilen vår. Jeg er registrert eier på absolutt alle papirer, både bil, lånetaker alene, forsikring. Hele pakka. Men det er samboer som betaler lån og reparasjoner. Jeg eier også tv og litt andre elektroniske greier, rett og slett fordi det er jeg som har betalt for de.

Enkelt og greit. Eiendom har ingen av oss.

Slik gjør vi også det. Hus og lån står 50% på hver av oss, vi har hver vår bil og egne eiendeler som vi har betalt hver for oss. De eiendeler vi har kjøpt sammen har vi skrevet opp på en avtale hvor begge har skrevet under på hvem som eier hva. Denne listen oppdateres fortløpende dersom vi kjøper ting.

Mat, strøm, forsikring og slikt deles 50/50, og penger til dette settes av på en felles konto. Jeg har nemlig ingen intensjoner om å havne i den klassiske "kvinnefella", hvor mannen betaler alt som har verdi, og dama betaler mat og dopapir og blir stående på bar bakke ved evt brudd eller dødsfall.

For mange høres det nok veldig sært ut, men begge to liker å ha ting "på stell". Vi har vært sammen i 10 år, samboere i 9 år og har ingen planer om å gå fra hverandre akkurat, men det er greit å ha ting i orden vissomatte og dersomatte

Barn nr 1 var en skikkelig "ups", men døde rett før termin. Barn nr 2 var veldig, veldig planlagt, men alikevel er vi ikke gift når han blir født. Ei heller kommer vi nok til å gifte oss, da han ikke har lyst. For min del er det mest det juridiske mtp overformynderi dersom en av oss faller fra før barnet er myndig som gjør at jeg gjerne skulle ønske vi ble gift.