Gå til innhold
Hundesonen.no

Mitt navn er Tabris og jeg har en hund med skrapmentalitet


Tabris
 Share

Recommended Posts

Litt på siden, men jeg ser @TonjeM nevner: Dette her med at har man ikke det i seg å få til timingen av straff (og det kjenner jeg meg så veldig igjen i...) så er det simpelthen dødfødt å fikse et problem i de baner. Da må man tenke "hvilke andre måter er det?" Hvis det er andre måter da.

Mener man seriøst at det ikke finnes andre måter å fikse en hund på, hvis man selv ikke fikser fysisk korreks - at man heller bør avlive hunden? Every now and then får jeg veldig sterkt inntrykk av at man har ekstremt forskjellige livssyn. For min del betyr hunden min så mye for meg at om det så var at jeg måtte banke henne en gang for å ha et videre liv i flere år så hadde jeg gjort det. Men det er jo ikke snakk lm bank engang..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 139
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg trur også det er kjekt med litt realitetsorientering her, altså. Selvsagt er det "skuffende" og pinlig når bikkja er teit, men det er jo bare det han er, dust og usikker. Hadde det vært min hund,

Tusen takk @2ne, det var gode ord. Vi tok den vanlige runden på tur i dag. Traff en håndfull joggere og syklister som vi pleier (men ingen barnevogner), og Ozu kunne ikke brydd seg mindre. Han va

Så rart. Jeg overtok en skrapbikkje hvor de hadde prøvd å få av den skrapet ved hjelp av straff. Denne hadde opprykk Elite Lp og kom fra et erfarent treningsmiljø. Det eneste de oppnådde var å g

Jeg har skummet tråden via telefonen i flere dager, og har lyst til å komme med noen generelle spørsmål i forbindelse med noen konklusjoner som har blitt gjort her.

1) Ganske tidlig i tråden ble det foreslått å "korrigere hunden"/bruke positiv straff . Jeg tolket det som at de som foreslo det mener at det har bedre effekt på utageringsproblemer. Det ble også antydet at TS har forsøkt positiv trening uten av det har funket, så kanskje det er på tide å åpne øynene for straffebaserte metoder. (Nå diskuterer jeg ikke hvilke resultater TS faktisk har fått med sin trening, men derimot diskuterer jeg folks generelle syn på "metoder")

Det jeg synes er pussig i denne diskusjonen er at ingen før side 4 eller noe spør TS om hva hun faktisk gjør/hvordan hun legger opp treningen, før de kasserer "positive metoder" som metodevalg. Det finnes ganske mange måter å legge opp treningen på, ulike metoder som alle kan karakteriseres som "positive", men her i diskusjonen så skjæres alle metodene over samme kam uten at det i det hele tatt er stilt spørsmål om, og gjort forsøk på å forbedre, teknikk eller treningen. For meg blir dette rett og slett amatørmessig, noe som er naturlig all den tid de fleste her er amatører. Men jeg forventer allikevel en viss grundighet når man tross alt kommer med råd og anmodninger i forbindelse med uønsket atferd som man ikke ønsker å forverre (og aller helst forbedre).

2) En annen ting jeg har hengt meg opp i er hvor enkelt det er å anbefale å "korrigere hunden" eller "bruke positiv straff", uten å utdype hvordan man ville gå frem selv. I tillegg så presterer mange å si at det ikke er snakk om smertefulle ubehag eller ubehag i det hele tatt. Da lurer jeg på hva slags hunder disse egentlig har. Positiv straff defineres som et ubehag som påføres og som hunden aktivt vil søke å unngå. Da ligger det i sakens natur at positiv straff er noe hunden oppfatter som ubehagelig på en eller annen måte, enten noe som er ubehagelig, direkte smertefullt eller skremmende. Det sier seg selv at dersom man skal klare å korrigere en hund ut av den utagerende atferden som TS beskrev i startinnlegget så må det ganske hard skyts til - OM det i det hele tatt kommer til å funke.

3) "Alle" antar (tror jeg iallfall, jeg har som sagt ikke lest tråden helt grundig) slik jeg oppfatter det, at TS prinsippielt velger å la være å bruke straff/korrigering i forbindelse med utagerende atferd, fordi hun ikke liker å være slem mot hunden sin. For alt jeg vet så er det også en prinsippiell avgjørelse, men det er vel så sannsynlig at hun velger å ikke korrigere/straffe fordi hun ikke har tro på at det kommer til å virke. Dersom dette er tilfelle så har hun mer å tape på å forsøke å straffe enn hun har å vinne på å la være. Jeg synes det er rart at så få forstår dette - dette handler ikke om at TS er en "softie" som ikke vil ta i hunden sin, det handler om å bruke treningsmetoder som hun har tro på at virker - helhetlig på hundeholdet.

4) Hunder er forskjellige (og det er jammen trenere også). Korrigering mot gjeting av biler ble feks. brukt som argument for bruk av positiv straff/korrigering av uønsket atferd tidligere i denne tråden. Jeg har vært borti hunder som har gjett biler og som har blitt kraftig korrigert (les: tatt i nakkeskinnet og lest lekser for og det som verre er) med god timing, uten at det har resultert i noe annet enn en enda mer krypende hund som gjette enda mer intenst. Det som funket til slutt i ett tilfelle var å slippe opp båndet så det ikke var stramt idet bilene passerte. På slike hunder er det tåpelig å korrigere utagering. Du kan straffe en slik hund til du ser mannen med ljåen uten resultater (utover et temmelig utrivelig hundehold og sannsynligvis forverre hundens atferd markant). Men det som garantert akdri kommer til å ødelegge, og som er effektivt dersom man får trent effektivt, er positiv trening. I situasjonen som TS beskrev så skjønner jeg at det blir en utfordring å få trent direkte på lignende situasjoner (siden reaksjonen kom ut av det blå), og da får man gjøre det beste ut av situasjonen ved å trene på lignende situasjoner, legge om strategien om nødvendig eller evt. bare innse at enkelte kamper ikke er verdt bryet og bære bikkja forbi eller noe... Å anbefale straffebaserte metoder for en slik hund - og i tillegg bruke hersketeknikkargumenter som at eier ikke bryr seg om resultatet, bare metodevalgene, er ufint og ødeleggende.

5) :wub::wub::wub: @2ne :wub::wub::wub::D

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De av dere som mener det er enkelt å bare gi bikkja et spark i ræva med beskjed om å oppføre seg, må gjerne ta en sykkeltur med tervefrøkna her, og gi henne et spark i ræva hver gang hun skaper seg, så vi får se hvor effektivt det er. I dare you to ;)

Jeg kunne invitert dere til å gå en tur med oss ved skytebanene når det skytes også, men da er hun redd, ikke bare usikker, og da trenger hun ikke å være forsøkskanin for folk som tror løsningen på alt er å fortelle bikkja hvor skapet skal stå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså; lenken går til et blogginnlegg som forfekter bruk av fysisk ubehag og mener ar det redder hundeliv der positiv trening (eller "cookie training", som han kaller det) ikke strekker til. Dette er selvsagt bologna, men tar seg fint ut på trykk når han kan "bevise" det ved å vise til hunden "Nachos", som ser ut som en skikkelig "skumling av en kamphund" [min beskrivelse]. I teksten er en lenke til et videoklipp som viser (visstnok hele seansen) hvordan de kurerte Nachos fra sin aggressivitet ved hjelp av .henging og rykk i et pigghalsbånd. Den hunden kommer nok til å oppføre seg helt fint så lenge han er rykket eller hengingen er rett rundt hjørnet ... men jeg vil ikke tenke på hva som skjer om han skulle komme til noen til noen som ikke er beredt til å ta i bruk disse midlene.... Og jeg tør ikke tenke på hva som kan skje dersom lignende fremgangsmetode ble brukt mot utagering overfor barn eller andre mennesker (inkl. syklister og barnevogner). Bikkja blir jo en tikkende bombe!

En annen ting er at med rett trening så ville det ikke være noen sak å trene denne hunden positiv, men det krever at man går systematisk til verks. Og, faktisk, så lenge hunden ikke er tvunget til å oppføre seg pent, så bobler det heller ingenting under overflaten. Da tør hunden å oppføre seg akkurat som den har lyst til, og det er faktisk en forutsetning for å vite hva som bor i hunden.

Kathy Sdao har forresten en artikkel om en lignende sak, hvor hun beskriver hvordan hun ga en og dødsdømt hund en ny sjanse vha positiv trening ;-)

Men spørsmålet mitt:

Dere som gidder å se videoen, spesielt begynnelsen, virker dette som en uhelbredelig, hundeaggressiv hund? Jeg synes den ser ut som en helt vanlig utagerende hund som er en blanding av ivrig og i angrep er beste forsvar .. men jeg ser kanskje helt feil?

Kanskje de rett og slett har så strenge krav til omplasseringshunder i USA fordi de vil være på den sikre siden i forhold til at hunden skal være 100% trygg for hvem som helst? At det ikke handler om hva som virker, men at noe (straffebaserte metoder) har en lei tendens til å tilsynelatende virker fordi det skremmer hunden fra å oppføre seg som den har lyst?

(Jeg ser ikke bort fra at det også kan lære hunden at den overlever selv om den ikke dreper alle møtende hunder, men i utgangspunktet så ser jeg en hund som har resignert...)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De av dere som mener det er enkelt å bare gi bikkja et spark i ræva med beskjed om å oppføre seg, må gjerne ta en sykkeltur med tervefrøkna her, og gi henne et spark i ræva hver gang hun skaper seg, så vi får se hvor effektivt det er. I dare you to ;)

Jeg kunne invitert dere til å gå en tur med oss ved skytebanene når det skytes også, men da er hun redd, ikke bare usikker, og da trenger hun ikke å være forsøkskanin for folk som tror løsningen på alt er å fortelle bikkja hvor skapet skal stå :)

sukk, nope, det er ikke det som er sagt og dette handler (for nte gang) ikke om dine hunder. det går direkte på uttalelser i denne tråden, hvor bla jeg har spurt - men ikke fått svar - på det jeg leste som at man i klartekst heller ville avlivet enn å straffet hunden. det er ingen som sier at det er garantert å fungere, men i stedet for å avlive bør man kanskje prøve ALT er budskapet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sukk, nope, det er ikke det som er sagt og dette handler (for nte gang) ikke om dine hunder. det går direkte på uttalelser i denne tråden, hvor bla jeg har spurt - men ikke fått svar - på det jeg leste som at man i klartekst heller ville avlivet enn å straffet hunden. det er ingen som sier at det er garantert å fungere, men i stedet for å avlive bør man kanskje prøve ALT er budskapet.

Jeg har aldri nevnt med et ord noen sted at jeg heller vil avlive enn og straffe hunden. Når det er sagt så har jeg for min del liten tro på at straff kan hjelpe i denne situasjonen.

Dvs, det skjedde en gang da han utagerte kraftig mot en annen hund (før både chip og trening, så han var på sitt verste), og mens han hoppet og sprellet i båndet så kom jeg uforvarende til og tråkke ham på labben. Han hylte - og gikk som en prins etter det. Så du kan si at det funket - der og da. For ved neste passering var han like ille igjen. Så skulle jeg brukt den type straff så måtte jeg tråkket ham på labben ved hver passering til han koblet og ble passiv.

Så det er litt som Helianthus sier - utfra det jeg vet om læringsteori og utfra hvordan jeg har erfart og kjenner Ozu, så kan jeg ikke se for meg at det ville fungere. Bortsett fra at hvis man som sagt ga Ozu juling (evt tråkket ham på labben) hver gang han utagerte, og dermed gjorde ham så passiv at han ikke turde noe.

Ellers høres en del av metodene jeg har fått tips om i denne tråden (som går på straff/ubehag) som noe man gjør som brannslukking, dvs noe man gjør for og bryte hunden der og da. Og jeg har noe som funker i åtte av ti tilfeller når Ozu utagerer. Det viktigste for meg er og trene FØR han utagerer. For det er stress og usikkerhet som gjør at han utagerer, og det er ingenting som kan få meg til og tro at hvis en hund (eller et menneske, for den saks skyld) er i en situasjon som de selv oppfatter som så truende at de sliter med voldsomt stress, så vil det stresset og den usikkerheten forsvinne om man tilfører et ubehag.

Jeg er livredd stankelbein. En irrasjonell fobi da de ikke er en reell trussel i det hele tatt. Og det vet jeg, rasjonelt sett. Likevel er jeg livredd. Hvis jeg hoppet unna og hylte i redsel når en kom for nær, og min samboer svarte med og holde meg fast i håret/armen/klærne og strengt be meg om å kutte ut og skjerpe meg - tror dere jeg hadde blitt mindre redd og stresset av den grunn?

Men nå er dette på vei til og bli en diskusjon om metoder, og jeg tror ikke jeg orker og gå den runden igjen. Innlegget mitt over er mer ment som en utdyping av hva jeg tenker om straff i denne situasjonen og hvorfor jeg ikke vil bruke det.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det trenger ikke å være brannslukking, man kan bestemme seg for at i dag skal jeg straffe Ozu hver gang han tenker på å utaggere, f.eks, da er det et metodevalg. Jeg har gjort det på en hund som brøla og reiste seg på bakbeina hver gang vi møtte noen, men han var bare stressa og dårlig miljøtrent, han var ikke engstelig eller usikker. Det funket fint på ham :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De av dere som mener det er enkelt å bare gi bikkja et spark i ræva med beskjed om å oppføre seg, må gjerne ta en sykkeltur med tervefrøkna her, og gi henne et spark i ræva hver gang hun skaper seg, så vi får se hvor effektivt det er. I dare you to ;)

Jeg kunne invitert dere til å gå en tur med oss ved skytebanene når det skytes også, men da er hun redd, ikke bare usikker, og da trenger hun ikke å være forsøkskanin for folk som tror løsningen på alt er å fortelle bikkja hvor skapet skal stå :)

Hvem har sagt noe om spark i ræva? Hva får deg til å tro at "folk" her mener at straff er løsningen for en hver situasjon hvor hunden er usikker? Du må gjerne sitere meg!

Og jeg tør ikke tenke på hva som kan skje dersom lignende fremgangsmetode ble brukt mot utagering overfor barn eller andre mennesker (inkl. syklister og barnevogner). Bikkja blir jo en tikkende bombe!

Jeg har brukt lignende fremgangsmåte på min hund som utagerte på barn og alle andre mennesker, inkludert dem med rullator, sykler og barnevogner. Så i følge ditt resonnement så har jeg gått rundt med en tikkende bombe i åtte år nå. En tikkende bombe som er brukt i behandling for alvorlig hundefobi hos barn, blant annet.

På den annen side, og den er litt mer myntet på deg, @2ne, så finner jeg f eks ikke på å tuppe henne i ræva ute på sykkeltur, for gauling. Da vil jeg bare risikere å få et saftig blåmerke i beinet. Jeg vil heller ikke finne på å kringlevri henne for å knekke sammen når det tordner ute, eller når noen tar bilde med et mobilkamera, eller det blåser (ja, hun er redd for vinden også hun), eller når noen lager en summelyd, eller når det flakser opp en fugl over hodet hennes. Jeg tar henne ikke for usikkerheten, men i gitte situasjoner har jeg tatt henne for reaksjonen - da eksempelvis utagering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem har sagt noe om spark i ræva? Hva får deg til å tro at "folk" her mener at straff er løsningen for en hver situasjon hvor hunden er usikker? Du må gjerne sitere meg!

Jeg har sagt noe om spark i ræva med beskjed om å oppføre seg, er ikke det som er løsningen da? Å bare gi bikkja tydelig beskjed om at dette er tull, oppfør deg? Det er det de 2-3 siste sidene har handlet om, at Tabris må slutte å dille og bare sette tydelige grenser for hunden sin, med straff.

På den annen side, og den er litt mer myntet på deg, @2ne, så finner jeg f eks ikke på å tuppe henne i ræva ute på sykkeltur, for gauling. Da vil jeg bare risikere å få et saftig blåmerke i beinet. Jeg vil heller ikke finne på å kringlevri henne for å knekke sammen når det tordner ute, eller når noen tar bilde med et mobilkamera, eller det blåser (ja, hun er redd for vinden også hun), eller når noen lager en summelyd, eller når det flakser opp en fugl over hodet hennes. Jeg tar henne ikke for usikkerheten, men i gitte situasjoner har jeg tatt henne for reaksjonen - da eksempelvis utagering.

Det er greit det, Emilie, men når Tabris skriver i innlegg etter innlegg, side etter side, att hun ikke føler seg komfortabel med å straffe ham når han er redd og utaggerer, så hjelper det fint lite hva du og jeg gjør, gjør det ikke? For, som jeg nevnte for noen sider siden - skal man bruke straff i en sånn setting, så må man være innstilt på at det er riktig, hvis ikke så risikerer man at man timer straffen feil, og straffer for hardt eller for lite. Det betyr ikke at Tabris heller avliver hunden sin enn å straffe den, det betyr ikke mer enn at hun ikke er helt der enda at hun føler at det er eneste måten å gjøre det på. Og det er ikke den eneste måten å gjøre det på, selv om vi syns det er mer effektivt enn hva Tabris har gjort til nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker for flere tips!

 

Bare for og presisere: Han har aldri hatt overslag og knurret/glefset etter meg i utagering. Knurring har vært hvis jeg har prøvd fysisk korrigering i andre situasjoner hjemme.

 

Ellers en liten oppdatering til: I dag passerte vi ei med både barnevogn OG hund. Brukte kinderegg som vanlig og det gikk helt fint. Ingen utagering.  :D Men det var også såpass langt hjemmefra, det er jo nær leiligheten han er verst. Så det vil bli den verste - og siste - bøygen.  :P

Og hva gjorde du da han knurret? Hva følte du? Var det han som fikk overtaket da? Ble du redd?

Det at hunden reagerer tilbake betyr som oftest at den ikke tror du har det i deg, ser at du egentlig ikke mener det du sier.

Men det betyr ikke at du som eier har gjort feil i korrigeringen, det betyr bare at du må gjennomføre den til den går igjennom.

Gir du deg når hunden kommer med et motsvar, så har du tapt. Neste gang vil han høre litt mindre på deg, og protestere tidligere, neste gang etter det igjen hører han enda litt mindre osv

Å bestikke hunder som er redd/bekymret med godbiter og ros for å få ledet snute og hjerne på riktig spor, er bra

Å bestikke hunder som er frekke, med godbit og ros, er ikke så bra

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hva gjorde du da han knurret? Hva følte du? Var det han som fikk overtaket da? Ble du redd?

Det at hunden reagerer tilbake betyr som oftest at den ikke tror du har det i deg, ser at du egentlig ikke mener det du sier.

Men det betyr ikke at du som eier har gjort feil i korrigeringen, det betyr bare at du må gjennomføre den til den går igjennom.

Gir du deg når hunden kommer med et motsvar, så har du tapt. Neste gang vil han høre litt mindre på deg, og protestere tidligere, neste gang etter det igjen hører han enda litt mindre osv

Å bestikke hunder som er redd/bekymret med godbiter og ros for å få ledet snute og hjerne på riktig spor, er bra

Å bestikke hunder som er frekke, med godbit og ros, er ikke så bra

Eller du ender opp med en hund som er redd deg og biter i frykt. Jupp, been there done that. Fordi jeg hørte på akkurat det du skriver her. Det tok laaaaaang tid å bygge opp tilliten i hunden igjen slik at jeg nå kan korrigere normalt med kroppspråk f.eks uten at hunden blir redd og går i forsvar.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Eller du ender opp med en hund som er redd deg og biter i frykt. Jupp, been there done that. Fordi jeg hørte på akkurat det du skriver her. Det tok laaaaaang tid å bygge opp tilliten i hunden igjen slik at jeg nå kan korrigere normalt med kroppspråk f.eks uten at hunden blir redd og går i forsvar.

Da vil jeg tro at du i utgangspunktet leste hunden din feil, og opprinnelige situasjon var fryktbetinget

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da vil jeg tro at du i utgangspunktet leste hunden din feil, og opprinnelige situasjon var fryktbetinget

Overhodet ikke, å stjele kattemat f.eks er ikke fryktbetinget. Jeg har en særdeles lite redd hund. Men jeg er som tabris. jeg er ikke komfortabel overhodet med den typen korrigering, og da er det fort gjort at ting blir feil, timing eller styrke på korrigeringen.

Og ja jeg hadde andre hundeiere som guidet meg i denne typen trening, og syns jeg gjorde alt rett. (Disse har velfungerende hunder selv.) Men for oss fungerte ikke den metoden overhodet, jeg fordi jeg ikke er komfortabel med det og bikkja fordi da måtte jeg ha straffet så hardt at det virkelig kjentes og så korrekt timingmessig at det som du sier "det betyr bare at du må gjennomføre den til den går igjennom." Og et slikt hundehold for meg hadde ikke vært et kjekt hundehold.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overhodet ikke, å stjele kattemat f.eks er ikke fryktbetinget. Jeg har en særdeles lite redd hund. Men jeg er som tabris. jeg er ikke komfortabel overhodet med den typen korrigering, og da er det fort gjort at ting blir feil, timing eller styrke på korrigeringen. 

Og ja jeg hadde andre hundeiere som guidet meg i denne typen trening, og syns jeg gjorde alt rett. (Disse har velfungerende hunder selv.) Men for oss fungerte ikke den metoden overhodet, jeg fordi jeg ikke er komfortabel med det og bikkja fordi da måtte jeg ha straffet så hardt at det virkelig kjentes og så korrekt timingmessig at det som du sier "det betyr bare at du må gjennomføre den til den går igjennom."  Og et slikt hundehold for meg hadde ikke vært et kjekt hundehold. 

Er her så mange faller av lasset:

Å gjennomføre en korrigering betyr IKKE å ta hardere å hardere i. Hvor er det folk egentlig lærer om rammer og disiplin når de tror dette???

Å gjennomføre en korrigering, gjøres mentalt, og du kan fysisk ta i hunden, men du skal jo ikke denge eller kvele den..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hva gjorde du da han knurret? Hva følte du? Var det han som fikk overtaket da? Ble du redd?

:icon_confused:

Når hunden knurrer og evt. snapper når den blir tvunget eller "korrigert" så ville iallfall JEG følt at jeg hadde feilet. Redd eller overtaket har ingenting med saken å gjøre .. 1) Det er ikke sånne hunder vi vil ha (iallfall ikke jeg), men om jeg først har en sånn så prøver man å unngå å havne i situasjoner der hunden føler seg så presset at den knurrer/snapper og tar det derfra. Å tenke vinne/tape i sånne situasjoner tror jeg virker mot sin hensikt. Men nå er vi langt unna møte vogn-situasjonen ...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner ikke Tabris eller Ozu, så mine tanker er basert på innleggene jeg har lest på sonen (ikke bare denne tråden). Ozu har blitt beskrevet som en viljesterk gutt som dessverre er gjennomsyret av usikkerhet. Da snakker vi ikke om en hund som er litt skvetten eller bråkete i visse situasjoner, men en som er så usikker at livet til både hund og eier formes av dette på en måte som er vanskelig å skjønne før man står midt oppi det selv.

Hadde Ozu havnet i et vanlig hjem som bare ville ha en familiehund/turkamerat så ville han nok vært avlivet eller omplassert opptil flere ganger allerede, men han var heldig og havnet hos Tabris, som har både kunnskap og vilje til å jobbe med han. Og det har hun gjort, med godt resultat. Hun har rett og slett jobbet halen av seg, for å si det pent.

Jeg har levd i 8 år med en hund som styrte livet mitt med sin usikkerhet, og man lever i en berg- og dalbane av håp og nedturer. Det håpet man føler når det ser ut til at man endelig kan få en hund som fungerer helt ok i hverdagen er så utrolig sterkt, og når man er på sitt høyeste og får et sånn spark i magen som Tabris fikk med den barnevogna, så er det tungt. Sånne hendelser fikk i allefall med til å gå hjem å gråte en skvett, og jeg klagde min nød til mine nærmeste.

Mulig det bare var jeg som leste Tabris sitt hovedinnlegg sånn, men jeg så på det som en frustrasjonstale etter å ha fått et tungt nederlag når ting endelig gikk bra. Jeg har lest Tabris sine tråder på forumet mange ganger, og synes de gir et viktig og fint innblikk i hvordan det er når man får hunder med dårlig mentalitet. Det er mange tunge dager, mange nederlag, og hvis min forrige hund hadde levd den dag i dag, så hadde jeg funnet en viss trøst av å lese dette. Ikke for at jeg unner Tabris eller andre å ha det sånn, men fordi jeg kjenner meg igjen i følelsene, og jeg ville følt meg litt mindre alene.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er her så mange faller av lasset:

Å gjennomføre en korrigering betyr IKKE å ta hardere å hardere i. Hvor er det folk egentlig lærer om rammer og disiplin når de tror dette???

Å gjennomføre en korrigering, gjøres mentalt, og du kan fysisk ta i hunden, men du skal jo ikke denge eller kvele den..

Min bryr seg ikke om lette korrigeringer av den fysiske typen. Klyping, dytting i siden, nakkeskinn og hva nå enn man måtte finne på, du får kanskje oppmerksomheten hans i et nanosekund om du er heldig. Uansett hvor godt timet de er. Derfor må man hardere til verks om man skal trene ham med slikt, noe jeg overhodet ikke er komfortabel med. Derfor trener jeg slik som tabris, å være i forkant og bruke type kinderegg metoden. Kattemat har jeg dog gitt opp, den står i høyden hvor han ikke når den. Den er for selvforsterkende rett og slett, har jeg den på gulvet må jeg passe på som en hauk og avbryte med kommando i det han tenker på å gå å spise den omtrent.

Her går det i innlært nei/stopp det du driver med/se eller kom til meg/sitt/gå bort/ut av rommet kommandoer når det trengs.

Om jeg misforsto innlegget ditt beklager jeg det, men jeg leste det som om du mente fysiske, ubehagelige korrigeringer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Eloise: Du forstår veldig godt hva det går i, og hvordan det er. Og tusen takk for fine ord! :)

@julnil: Vi har helt forskjellige oppfatninger om hva knurring fra hundens side vil si, og det er ikke debatt jeg har lyst til og ta videre her og nå, så fra min side lar jeg den ligge.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem har sagt noe om spark i ræva? Hva får deg til å tro at "folk" her mener at straff er løsningen for en hver situasjon hvor hunden er usikker? Du må gjerne sitere meg!

Jeg har brukt lignende fremgangsmåte på min hund som utagerte på barn og alle andre mennesker, inkludert dem med rullator, sykler og barnevogner. Så i følge ditt resonnement så har jeg gått rundt med en tikkende bombe i åtte år nå. En tikkende bombe som er brukt i behandling for alvorlig hundefobi hos barn, blant annet.

På den annen side, og den er litt mer myntet på deg, @2ne, så finner jeg f eks ikke på å tuppe henne i ræva ute på sykkeltur, for gauling. Da vil jeg bare risikere å få et saftig blåmerke i beinet. Jeg vil heller ikke finne på å kringlevri henne for å knekke sammen når det tordner ute, eller når noen tar bilde med et mobilkamera, eller det blåser (ja, hun er redd for vinden også hun), eller når noen lager en summelyd, eller når det flakser opp en fugl over hodet hennes. Jeg tar henne ikke for usikkerheten, men i gitte situasjoner har jeg tatt henne for reaksjonen - da eksempelvis utagering.

Når du sier lignende, snakker du da om pigghalsbånd og henging i båndet? Det er i tilfelle noe helt annet enn det som har blitt foreslått av andre som "korrigering" i denne tråden.

Hvis det er sånne metoder du har brukt for utagering på blant annet barn så tror jeg nok jeg ville droppet å la mine unger hilse på hunden din ;-) Men hvorvidt den er en tikkende bombe eller ikke har jeg ingen formening om .. det avhenger selvsagt av hundens følelser overfor andre mennesker, og av hva den tør å gjøre. Nå er det også forskjell på situasjoner. Det at hunden reagerer i en møtesituasjon betyr ikke at den er redd i enhver situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke uvanlig å bare ville ta råd fra de som er enige, men jeg vil oppfordre deg til også å lese innleggene som ikke klapper deg på ryggen, en gang til med litt andre øyne :)

Hva får deg til å tro dette da? Tips: ta på deg "andre briller" og les Tabris sine svar ihvertfall en gang til.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte av folk som vil ha Tabris til å bytte metode til tross for at metodene hennes tydeligvis fungerer utmerket.

Er det viktigere å korrigere enn at treningen virker?

Er metodene viktigere enn resultatet?

Egentlig skjønner jeg ikke at jeg gidder svare i tråden mer, enkelte er så kjørt fast i eget spor at man ikke klarer å forstå at hunder og førere er forskjellige, og at det er flere veier til rom.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...