Mitt navn er Tabris og jeg har en hund med skrapmentalitet

[Raksha]

Vi minner om at folkeskikk og normal høfflighet IKKE er oppskrytt og ber folk roe ned gemyttene litt. Det går fint an å diskutere metoder og metodevalg uten å bli usaklige og direkte ufine.

Moderator Raksha.

[Emilie]

Ok, @Mud, da får du synes det er "rart" da, at jeg mener det kanskje er litt overkill å kategorisere noe som en hund med "skrapmentalitet", fordi den utagerer på en barnevogn. Jeg på min side synes ikke dette høres det minste rart ut med tanke på at det er snakk om en unghund og dermed kanskje litt tidlig å plassere den i bås. Særlig uten en ordentlig mentalbeskrivelse.

[lucy]

Fjotten her fikk for seg at han skulle utvide det å vokte huset/hagen til å vokte veien utforbi hagen/porten (og postkassestativet rett bortforbi porten vår...), og begynte å utagere på folk bare akkurat på det strekket. Han utagerte ikke på folk når vi bare kom oss litt vekk fra huset, og har aldri utagert på folk i andre situasjoner (han kan være litt usikker på fremmede, men trekker seg heller unna enn å utagere).

Jeg bestemte meg for å gjøre kort prosess og gi han beskjed om at det var helt uaktuelt; han er en stor hund, og i gaten bor det mange innvandrere som ikke er vandt med/er redd for hunder. Siden jeg stort sett har trent positivt, og fjotten ikke var vandt med at jeg hevet stemmen til han omtrent, var det ikke mye som skulle til for å avbryte han. Han har på ingen måte tatt skrekken eller blitt mer usikker på folk, han er tvert i mot mye mer avslappet nå som han skjønner at han ikke har noe med å drive å passe på på den måten. Han kan enda en gang i blandt finne på å stivne eller stirre litt, spesielt om det er mørkt ute (og vi møter noen med hette), men da får han en liten påminnelse om å legge av, så roer han seg. Han har ikke vært i nærheten av å utagere.

Med det sagt, så har jeg forstått at det for din del bare var et enkelttilfelle? Så da synes jeg ikke du skal gå helt i kjelleren enda Etter det jeg leser her på forumet, har du gjort en super jobb med Ozu så langt, så jeg ville fortsatt som du gjør og sett om dette faktisk var en greie, eller bare et minor setback eller engangstilfelle

Jeg tenker jo og litt sånn at du har en liten hund, jeg skjønner godt at du synes det er litt pinlig når han utagerer, men du har liksom litt mer å gå på enn om han hadde vært på str med fjotten. Lykke til

[Illiya]

Enig med det 2ne sier her og skulle til å skrive noe av det samme Jeg er veldig ukomfortabel med straff så det funker dårlig for meg, bikkja kjenner jo at jeg ikke har god timing eller gjennomføringskraft

Når det er sagt så fikk jeg nok her en dag når bikkjekreket hadde utagert på ca 120 biler og jeg så at han begynte å tenke om han skulle orke å ta de neste som kom eller ikke. Da tok jeg tak i halsbåndet, stirra han dypt inn i øyene og sa klart og tydelig at "nå holder det". Følte meg skikkelig streng men også skikkelig sterk på en måte. Da gikk han fot hjem og tilbydde kontakt hele veien- så ikke på bilene Men det er ikke noe jeg bruker i hverdagen - er alt for myk av meg og jeg skjønner du vil holde på dine metoder. Men det kan jo være verdt å tenke over om noen av forslagene du har fått i tråden kan brukes - men som sagt man må jo time og føle at det er riktig å gjøre ellers så tror jeg det fungerer dårlig. Men det er forskjell på straff og å rundjule bikkja også

Synes det forslaget du fikk om Siddis var et godt et - hvis problemene blir verre kan du vurdere privattimer der

Det gjør jeg også med Maja når hun får det for seg at hun skal vokte på alle andre. Akkurat nå er vi på Nord-norsk mesterskap i skyting. Vi er på campingen, og det er folk og hunder rundt oss på alle kanter. Vegg i vegg med oss er det en familie med 3 små barn, som spiller fotball hele dagen. Jeg MÅ rett og slett få henne til å la være å vokte, og da gjør jeg det samme som du gjør. Tar tak i halsbåndet, stirrer henne i øynene, og sier at nå er det nok.

Og det funker. Når mor sier nok, så hører hun etter. Da slapper hun av, og lar være å vokte. Sier jeg ingenting, og kun belønner "det gode", evt prøver på kindereggmetoden, så tar hun gladelig imot godbiter, og fortsetter med voktinga si. Dette er en hund med sterke meninger, og mye stahet. Så kun positive metoder hadde kun ført til at hun ble vanskelig å ha blandt mange.

Det funker på henne, men det er ikke sikkert det funker på alle. Hunder er ulike, og man må kjenne sin hund for å vite hva som er riktig. Det en sier at fungerer på sin, fungerer kanskje ikke på en annen.

[Guest 2ne]

Ok, @Mud, da får du synes det er "rart" da, at jeg mener det kanskje er litt overkill å kategorisere noe som en hund med "skrapmentalitet", fordi den utagerer på en barnevogn. Jeg på min side synes ikke dette høres det minste rart ut med tanke på at det er snakk om en unghund og dermed kanskje litt tidlig å plassere den i bås. Særlig uten en ordentlig mentalbeskrivelse.

Det er snakk om en hund som er kastrert med chip fordi han stresser seg opp og utaggerer i møtesituasjoner med andre hunder. Det er en ting man ikke tester i en MH. Nå har han reagert på en barnevogn, det er enda en ting vi ikke tester i en MH. Utaggering er ikke noe som "plutselig" har dukket opp, det "plutselige" her er hva han uttagerer på. Dette er ikke uvanlige problemstillinger på usikre hunder. Min hund med skrapmentalitet liker ikke rullatorer. Enda en ting som ikke dukker opp på en MH. Hun kan ha litt hun skulle ha sagt om enkelte hunder vi møter og hun. Og enkelte ganger reagerer hun på mennesker. Hun utaggerer heldigvis ikke, men at hun er usikker visste jeg før hun gikk en MH.

Man lever med sine hunder utover den ene dagen man er på en mentalbeskrivelse. Diller og brister kan ses før de er over 12 mnd og har lov til å gå en MH. Det er ikke sånn at skrapmentalitet dukker opp så fort du har gått en MH, i så fall har jo alle disse som hever at å mentalteste/beskrive hundene ødelegger de mentalt rett da, og da burde vi kutte det ut med en gang. Evt gi alle disse hundene med skrapmentalitet et tupp i ræva, det vil nok få de til å skjerpe seg og bli mindre usikre med en gang.

[Renate A]

Når han utagerte som han gjorde, ble du bare stående og la han utagere, eller snudde du deg og feks gikk en annen vei?

Jeg har gjort det i situasjoner hvor Chicka har låst seg helt på andre hunder, jeg snur meg og går, hun har ingen valg om hun vil eller ikke (hun leser på kroppspråket at hun bør følge meg), når vi da er litt borte fra den andre hunden så snur vi oss og da er det lettere å få kontakt med hun.

Reagerer han negativt om du bruker stemmen?

Kanskje du kunne lære han lyder som han blir vant med å lyde, da kan du feks lage en lyd for "rooolig" eller "slappe av" osv.

Selv bruker jeg "rooorooorooo" om hun skal roe seg litt ned, "jepp" er positivt ord for at hun har vært flink og at vi går videre, "DU!!!!" (kun et ene ordet med godt trykk på) er lyd for at hun skal kutte ut det hun driver med og jeg vil ha kontakt, også den klassiske "NEI" da

Nå har jeg jo hatt Chicka i 11år og vi er ganske så innarbeidet på hverandre, men jeg syntes de ordene er veldig lure å bruke, da skjønner hun 100% sikkert hva jeg mener i situasjoner hvor jeg må inn og "forklare" litt

Har hatt mye snakke kommando på hestene opp igjennom også og er veldig fornøyd med denne metoden, og de skjønner det overraskende fort.

[Tabris]

Når han utagerer så drar jeg ham raskt bort fra det han utagerer mot, får ham i nærmeste grøftekant og stiller meg selv mellom ham og det han reagerte på (med ryggen på hunden eller hva-det-nå-var slik at Ozu fortsatt kan se det og dermed ha kontroll på det skumle samtidig som han lett også kan se på meg). Alternativt går jeg bare raskt forbi den andre hunden, det kommer an på hva som er mest hensiktsmessig der og da.

Jeg har en kontaktlyd, eller mer enn muntlig klikker-lyd som jeg bruker når jeg ikke har klikker tilgjengelig. I de aller fleste tilfeller vil den lyden være nok til at han bryter og ser på meg i forventning om godbit, selv i en utagering har jeg flere ganger klart og bryte ham med den lyden. Noen få ganger er han så låst at det ikke hjelper - dette var en av de gangene.

Det var det jeg synes var skummelt. Ikke at han utagerte i seg selv nødvendigvis, men at han var så låst i stress at jeg ikke nådde gjennom - mot et menneske. Det er det som aldri har skjedd før. Usikker boffing mot folk er lett og bryte av - med min "klikker-lyd", så kommer han direkte til meg og den andre er glemt. Her satt han og småmurret for seg selv, stiv i kroppen, selv et par sekunder etter damen hadde passert. DET synes jeg er ekkelt, mer enn selve utageringen. At han låste seg så fullstendig.

[julnil]

Jeg synes at de som er veldig opphengt i metoder, metoder som gjerne har navn, blir veldig kompliserte. Ting skal analyseres og beskrives, før en tilnærming av problemet vurderes. Og før eier vet ordet av det, og fått korrigert, så er the moment gone.

Hva med å føle, ha en hundefølelse/førerfølelse? Legg bort bøker og internett, og tenk logisk, mothandle utfra handling.

Og rammer eller disiplin er ikke et synonym for mishandling.

Slutt å fokusere på at alt skal være perfekt, det er lov at dyr avviker fra "normalen" som er satt av mennesket.

[Emilie]

Jeg vet hva en mentalbeskrivelse går ut på, @2ne. Du trenger ikke å degraderer meg fordi jeg synes kanskje det virker litt urettferdig å stemple hunden sin som skrapbikkje på grunn av denne utageringsepisoden.

[julnil]

Det enkle er ofte det beste: hvorfor ikke la hunder få undersøke det de er redde for?

Utagerer hunden mot barnevogn, så la han få gå å undersøke den og se at den ikke er farlig. Etter at han har fått gjort dette et antall ganger, så går det over.

Forundrer meg ofte, hvorfor hele hundens eksistens skal defineres utfra enkelte episoder. Hvorfor må hundene vært så perfekte for at de ikke skal defineres som dritt. Man må godta at hunder har enkelte ting de ikke digger like mye som alt annet, og heller fokusere på alt annet som ER bra.

Synes til at om hunden ikke går fot og overser verden som om den skulle vært lobotomert, så er den bare å skyte?

Hva om vi skyter alle hingster som hater andre hingster? Eller bitchy merrer som hater alle? Eller hester som er redd søppelkasser (eller barnevogner for den saks skyld)?

Vet dere hva vi gjør der? Jo vi forholder oss til individet. Vi tvinger ikke alle individ sammen, vi skiller de som må skilles.

Og hva gjør vi når hester reagerer på barnevogner: jo vi lar dem finne ut av det, klapper dem på halsen og bygger opp selvtilliten.

Men vi kaller dem aldri skyteklar av den grunn, eller setter oss ned å kompliserer situasjonen til det ytterste.

Og når det er nødvendig, så sier vi "HEY, HØR ETTER, HER ER DET JEG SOM BESTEMMER"

Dette kan også brukes i hundeverden, men der er de som plages ofte mer opptatt av hvilken metode de skal velge, og stresser seg selv opp fordi utvalgte metode ikke fungerer

[Guest 2ne]

Jeg vet hva en mentalbeskrivelse går ut på, @2ne. Du trenger ikke å degraderer meg fordi jeg synes kanskje det virker litt urettferdig å stemple hunden sin som skrapbikkje på grunn av denne utageringsepisoden.

Forundrer meg ofte, hvorfor hele hundens eksistens skal defineres utfra enkelte episoder.

Veit ikke helt hvor mange ganger det må nevnes for at det skal gå inn jeg, men det er fortsatt snakk om en hund som har en historie i å utaggere når han blir usikker, så det er vel ikke snakk om en eller enkelte episoder.

Hunder er forøvrig ikke hester. De holdes ikke som hester heller.

[julnil]

 

Veit ikke helt hvor mange ganger det må nevnes for at det skal gå inn jeg, men det er fortsatt snakk om en hund som har en historie i å utaggere når han blir usikker, så det er vel ikke snakk om en eller enkelte episoder. 

 

Hunder er forøvrig ikke hester. De holdes ikke som hester heller. 

Med andre ord, så har metoden til eier ikke fungert over lang tid. Er det hundens feil at den da gjør som den gjør?

Det er veldig sammenlignbart hvordan man oppdrar hund og hest: sett rammer og grenser, godta at de ikke er perfekt uten å definere dem som problemdyr, bruk hodet, la dyret få finne ut at ting ikke er så skremmende som du tror.

Samme tankegang kan man bruke på barn, ansatte osv

Er en grunn til at det hestejenter ofte er definert som gode ledere i arb.livet, så å dra parrallellen til hunders oppdragelse er veldig naturlig

[TonjeM]

Interessant tråd!

Og Tabris, det er mulig at det alltid kommer å være slik - at det går opp og det går ned. Jeg tror imidlertid at jo fortere man "aksepterer" det er slik, jo greiere blir det og jo mindre plages man av det.

Ellers må jeg si at @2ne er min store helt i tråden her. Dette her med at har man ikke det i seg å få til timingen av straff (og det kjenner jeg meg så veldig igjen i...) så er det simpelthen dødfødt å fikse et problem i de baner. Da må man tenke "hvilke andre måter er det?" Hvis det er andre måter da.

Hunder er så forskjellige skrudd sammen i hodene sine, og det er genetisk. Man kan modifisere men ikke endre. Min lille neurotiske, psykotiske, paranoide basenji utagerte også til de grader. Drev på i åresvis å forsøke å jobbe med det. For henne var alt som het straff/bli bøs totalt utelukket (det la jeg bort i løpet av første året med henne). Jeg forsøkte alt som var av positive metoder tror jeg. Det må jeg si - det er en del av de metodene som er ubrukelige i praksis, for de forutsetter at man alltid har stålkontroll på omgivelsene, minste rusk og man måtte gå tilbake i treningen. I praksis betød det at man aldri kom i mål for verden får man jo ikke styrt. Løsningen fant jeg da hun var 7-8 år gammel - ta henne på armen og gå forbi. Så enkelt var det. Riktignok måtte man tåle alle de teite kommentarene om "klart hunden din er sint når du overbeskytter", eller "små bortskjemte hunder får jo aldri være hunder" eller "gamle kjerringer og små hunder altså" (man var jo i den rette alderen også liksom.. og basenjien veldig søt, typisk klimakteriepølse). For henne var det trygghet å være på arm, og da var det greit.

Kelpiene derimot er helt annerledes. Det har vært en reise det. Feks dette å dusje. I positiv ånd, som fungerte så ekstremt bra på basenjien, forsøkte jeg å lære Strider å dusje - gå frivillig inn i dusjen, stå der og bli vasket etc. Det fungerte ikke, han hadde ingen progresjon han, gå inn i dusjen fikk vi til men så stoppet det der. Helt. Endte opp med å fore bikkja i dusjen liksom, men ikke mer. Med han fungerer det å bare utføre det man skal, ignorere eventuelle protester og bare fortsette. 2 ganger med "vennlig vold&tvang" og så er hele saken grei. Han går selv inn i dusjen nå, står der duknakket med halen mellom beina og bare finner seg i å bli dusjet. Det samme gjelder kloklipp, ta på potesokker, sjekke sår, og nå sist få ørene renset osv. Med han kan man kjøre godbit&belønning til man blir blå i fjeset - han lar seg bare ikke overtale på den måten, er ikke skrudd sammen i hodet på den måten simpelthen. Hadde jeg vært flink til å time korrekser, så hadde det bare tatt ett forsøk å få han til å oppføre seg, men siden det ikke er metode for meg, så kreves det 2 runder.

Med en hund som Strider blir de positive metodene bare dilling, mens for basenjien var det helt nødvendig. Man må vurdere hunden simpelthen. Ozu er nok ikke så rett frem og grei som Strider i hodet sitt, det var dette med skrapmentaliteten, og skal jeg være ærlig tror jeg ikke en streng korreks ville funket på han uansett om du hadde klart å time riktig eller ei, han er ikke skrudd sammen slik i hodet han.

[Guest 2ne]

Med andre ord, så har metoden til eier ikke fungert over lang tid. Er det hundens feil at den da gjør som den gjør?

Det er veldig sammenlignbart hvordan man oppdrar hund og hest: sett rammer og grenser, godta at de ikke er perfekt uten å definere dem som problemdyr, bruk hodet, la dyret få finne ut at ting ikke er så skremmende som du tror.

Samme tankegang kan man bruke på barn, ansatte osv

Er en grunn til at det hestejenter ofte er definert som gode ledere i arb.livet, så å dra parrallellen til hunders oppdragelse er veldig naturlig

Metoden har fungert den, tilbakefall i trening av nervøse individer er ikke unormalt, det er heller ikke unormalt at når en ting ordner seg (møte med andre hunder) får man reaksjoner på andre ting (som i dette tilfellet var en barnevogn). Vi har også en faktor i kastrerings-chippen, enten det er sånn at den har begynt å gå ut nå så testosteron klusser ting til igjen, eller om det blir kluss fordi det ikke er noe testosteron med i bildet lenger. Vi har også en faktor i alder, han er unghund på vei til å bli voksen, det er ikke unormalt at man har en økning av problematferd i den perioden. Det er for enkelt å si at metoden ikke har funka, og det er for lite nyansert å si at et tupp i ræva med beskjed om hvordan man oppfører seg vil løse alle problemer.

At man ikke vil bruke straff, betyr ikke at man ikke setter rammer og grenser - det kan man, tro det eller ei, gjøre helt uten å påføre hunden fysisk vondt.

Det blir mer og med hunder med dårlig mentalitet. Ett av flere faktorer rundt det er nettopp det at man ikke kaller en spade for en spade, og bortforklarer uønsket atferd som "de er jo dyr, de er ikke perfekte", eller "det er eiers skyld" osv. Adressere problemet burde være første skritt på veien, og problemet er at man avler på hunder som ikke takler dagligdagse ting - "de er jo dyr, de er ikke perfekte", "han liker ikke andre hunder fordi han ble tatt av en stor svart en som liten" (snakk om dårlig avreagering, liksom), "han liker ikke menn fordi oppdretter var en dame", "eier var ikke flink nok til sosialisere", og den stadige gjentatte mantraen i denne tråden her: "det er bare å røske tak i ham og si at han ikke får lov å oppføre seg sånn".

Ingen hunder er "perfekte". De er ikke nødvendigvis problemhunder eller hunder med dårlig mentalitet av den grunn. Men når man har en hund som ikke takler å møte noe/noen, så er det ikke fordi den ikke har fått grenser. Da er det fordi den har noen mentale brister - og det er et problem med mentalitet, ikke oppdragelse.

[Tabris]

Interessante tanker, TonjeM og 2ne, og jeg er langt på vei enig med dere i mange ting. F.eks med min forrige hund så kunne jeg ha kattematen fremme døgnet rundt, fordi et par-tre strenge "Nei!" i det hun forsøkte og ta kattematen var nok. Jeg trengte aldri og ta i henne fysisk. Etter et par slike "Nei!", så var kattematen sjelden en issue, og jeg kunne være i et annet rom uten at hun spiste den.

Med Ozu hadde det vært helt dødfødt. Han kunne ikke brydd seg mindre om et "Nei!". Og tro meg - i svake stunder hvor min tålmodighet har tatt slutt så HAR jeg forsøkt og ta ham fysisk. Med det eneste resultatet at han knurret til meg. Han er skrudd sammen fullstendig annerledes enn min forrige hund.

Derfor hjelper deg meg aldri med råd som "fortell ham at det kan han drite i" og "en liten korreksjon" - fordi det funker ikke på ham. (I tillegg til at det og fortelle en hund at "det kan den drite i" sier meg egentlig veldig lite, for det kan jo inneholde svært mye forskjellig). Muntlig korreksjon gir han som regel blaffen i, fysisk korreksjon gjør at han knurrer.

Så at jeg sier at han har skrapmentalitet (som i seg selv er selvsagt en unyansert påstand satt litt på spissen) er basert på ganske mye mer enn èn utagering på en barnevogn. Det er over hele fjøla, fra lav terskel for å knurre ved fysisk håndtering, utagering mot hunder, bjeffing mot mennesker som er skumle og nå til slutt voldsom utagering mot noe han har sett tusen ganger før.

Edit: Jeg vil også legge til: Det er nok derfor jeg er så veldig opptatt av kun og bruke positive metoder/klikkertrening på ham. Fordi jeg ser hvor stor effekt det faktisk har. F.eks og bruke en negativ/streng "Nei!" for og få ham bort fra kumøkk, sørpe eller annet har liten effekt. Men når jeg lærte inn et "Nei!" som betyr "Gå bort fra det, kom hit og få godbit", så har jeg nå en hund som nærmest "sladrer" på kumøkk og ser forventningsfullt på meg når han passerer den i stedet for og spise den.

Klikkertrening har hjulpet meg milevis der straff/korreksjon ikke kunne med ham. Selvsagt, hvis to sekunders ubehag gjort èn gang kan løse et problem du ellers måtte brukt to uker med godbiter på, så ser ikke jeg heller problemet med det. Men det er ikke slik Ozu funker.

[Emilie]

Veit ikke helt hvor mange ganger det må nevnes for at det skal gå inn jeg, men det er fortsatt snakk om en hund som har en historie i å utaggere når han blir usikker, så det er vel ikke snakk om en eller enkelte episoder.

Men likevel var det barnevognepisoden som fikk eier til å beskrive hunden som en hund med skrapmentalitet.

[Superøivind]

Men likevel var det barnevognepisoden som fikk eier til å beskrive hunden som en hund med skrapmentalitet.

.

Er du sikker? Les innlegget over, avsnitt 4 en gang til, og se om du fremdeles er enig med deg selv.

[Emilie]

.

Er du sikker? Les innlegget over, avsnitt 4 en gang til, og se om du fremdeles er enig med deg selv.

Om ingen andre er enig, så er jeg i hvert fall enig med meg selv her.

[Khela]

Men likevel var det barnevognepisoden som fikk eier til å beskrive hunden som en hund med skrapmentalitet.

Eller som med alle oss andre, så renner begeret over av og til når problemer hoper seg opp. Denne gangen ble det en barnevognepisode for Tabris og Ozu. Syns du kverulerer nå.

Og selvfølgelig begynner man å undre når firfotingen får et tilbakefall og i tillegg forandrer på hvem/hva/hvor.

[Emilie]

Eller som med alle oss andre, så renner begeret over av og til når problemer hoper seg opp. Denne gangen ble det en barnevognepisode for Tabris og Ozu. Syns du kverulerer nå.

Og selvfølgelig begynner man å undre når firfotingen får et tilbakefall og i tillegg forandrer på hvem/hva/hvor.

Er det jeg som kverulerer fordi jeg ikke gir ts en klem og et klapp på skulderen, men istedenfor hentyder at kanskje det er litt tidlig å kalle hunden en skrapbikkje? Fy, så stygg jeg er! For et forferdelig individ som ikke klarer å forstå at det er et menneske bak et hvert nick. For et innlegg som jeg regner for fullstendig legitimt og realitetsorientert skal jeg kategoriseres som kverulant, surmaget, ute etter å "ta" ts og en som burde bedt om unnskyldning for min uttalelse, og jammen er det ikke en hel "hær" som henger seg på. Jeg vet ikke hvem som skal "tas", jeg?

[maysofie]

Derfor hjelper deg meg aldri med råd som "fortell ham at det kan han drite i" og "en liten korreksjon" - fordi det funker ikke på ham. (I tillegg til at det og fortelle en hund at "det kan den drite i" sier meg egentlig veldig lite, for det kan jo inneholde svært mye forskjellig). Muntlig korreksjon gir han som regel blaffen i, fysisk korreksjon gjør at han knurrer.

Men en fysisk korreksjon trenger ikke innebære at du tar i hunden overhodet, den kan være via et bånd, et hardt tramp i marka, vann i ansiktet osv. At en muntlig korreksjon ikke fungerer er du ikke alene om, for enklete må faktisk også den betinges ved hjelp av en fysisk korreksjon, noen velger og være 'ekkel' å gjøre det som en trening, andre bare i de tilfellene det trengs.

Hvis du holder i han når han utagerer, overfører han aggresjonen på deg?

[Guest 2ne]

Men en fysisk korreksjon trenger ikke innebære at du tar i hunden overhodet, den kan være via et bånd, et hardt tramp i marka, vann i ansiktet osv. At en muntlig korreksjon ikke fungerer er du ikke alene om, for enklete må faktisk også den betinges ved hjelp av en fysisk korreksjon, noen velger og være 'ekkel' å gjøre det som en trening, andre bare i de tilfellene det trengs.

Hvis du holder i han når han utagerer, overfører han aggresjonen på deg?

Det skriver hun jo i innlegget du siterer:

Interessante tanker, TonjeM og 2ne, og jeg er langt på vei enig med dere i mange ting. F.eks med min forrige hund så kunne jeg ha kattematen fremme døgnet rundt, fordi et par-tre strenge "Nei!" i det hun forsøkte og ta kattematen var nok. Jeg trengte aldri og ta i henne fysisk. Etter et par slike "Nei!", så var kattematen sjelden en issue, og jeg kunne være i et annet rom uten at hun spiste den.

Med Ozu hadde det vært helt dødfødt. Han kunne ikke brydd seg mindre om et "Nei!". Og tro meg - i svake stunder hvor min tålmodighet har tatt slutt så HAR jeg forsøkt og ta ham fysisk. Med det eneste resultatet at han knurret til meg. Han er skrudd sammen fullstendig annerledes enn min forrige hund.

Derfor hjelper deg meg aldri med råd som "fortell ham at det kan han drite i" og "en liten korreksjon" - fordi det funker ikke på ham. (I tillegg til at det og fortelle en hund at "det kan den drite i" sier meg egentlig veldig lite, for det kan jo inneholde svært mye forskjellig). Muntlig korreksjon gir han som regel blaffen i, fysisk korreksjon gjør at han knurrer.

Så at jeg sier at han har skrapmentalitet (som i seg selv er selvsagt en unyansert påstand satt litt på spissen) er basert på ganske mye mer enn èn utagering på en barnevogn. Det er over hele fjøla, fra lav terskel for å knurre ved fysisk håndtering, utagering mot hunder, bjeffing mot mennesker som er skumle og nå til slutt voldsom utagering mot noe han har sett tusen ganger før.

Edit: Jeg vil også legge til: Det er nok derfor jeg er så veldig opptatt av kun og bruke positive metoder/klikkertrening på ham. Fordi jeg ser hvor stor effekt det faktisk har. F.eks og bruke en negativ/streng "Nei!" for og få ham bort fra kumøkk, sørpe eller annet har liten effekt. Men når jeg lærte inn et "Nei!" som betyr "Gå bort fra det, kom hit og få godbit", så har jeg nå en hund som nærmest "sladrer" på kumøkk og ser forventningsfullt på meg når han passerer den i stedet for og spise den.

Klikkertrening har hjulpet meg milevis der straff/korreksjon ikke kunne med ham. Selvsagt, hvis to sekunders ubehag gjort èn gang kan løse et problem du ellers måtte brukt to uker med godbiter på, så ser ikke jeg heller problemet med det. Men det er ikke slik Ozu funker.

[maysofie]

Det skriver hun jo i innlegget du siterer:

Og ta tak i han fysisk, ja, altså nakkeskinn, kjeke, øre osv. Jeg tenkte på å holde, holde i halsbånd og styre bakende

[Pringlen]

Jeg skal ikke komme med masse råd og lange avhandlinger Bare et forslag, som passer fint sammen med den andre tråden din; sykle på tur. Da rekker han ikke tenke så mye på hva som er farlig, og heller ikke utagere...

[Tabris]

Takker for flere tips!

Bare for og presisere: Han har aldri hatt overslag og knurret/glefset etter meg i utagering. Knurring har vært hvis jeg har prøvd fysisk korrigering i andre situasjoner hjemme.

Ellers en liten oppdatering til: I dag passerte vi ei med både barnevogn OG hund. Brukte kinderegg som vanlig og det gikk helt fint. Ingen utagering. Men det var også såpass langt hjemmefra, det er jo nær leiligheten han er verst. Så det vil bli den verste - og siste - bøygen.