Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Når rotter kan angre, så tror jeg hunder kan føle sjalusi på ett eller annet nivå. Det blir flisespikkeri å tvinge inn ett skille på ressursforsvar og sjalusi, da de ofte - selv for mennesker, er det samme.

  • Like 6
Guest Michellus
Skrevet

I mitt hode henger sjalusi og misunnelse sammen og dette er i mitt hode følelser som henger igjen lenge, det være minutter, timer, dager, måneder eller år. Dette er for meg veldig negative følelser både for en selv og for andre (om man lar det gå ut over noen da). Jeg har store vanskeligheter for å se på hunder som vesener med sånne typer følelser i det hele tatt. For meg de komplekse, men enkle vesener og det som gjør hunder til hunder er at de lever akkurat nå, og dette er vel kanskje det jeg liker med hunder. De har liksom evnen til å bare nyte øyeblikket hele tiden og ikke tenke på at en annen hund fikk mer kos en den.

I mitt hode setter man ord på disse reaksjonene hundene kommer med, som jeg mener er ressursforsvar, med menneskelige følelser, da de ligner (men er jo feil teknisk sett). Dette er jo kanskje noe som gjør mennesker til mennesker. Vi liker å menneskeliggjøre dyra våre for å gi atferden dems noe vi kan kjenne oss igjen i.

Skrevet

Den ene gutten min tar labben å "klorer" meg når jeg sitter på pcn og han er ved siden av meg. Hjelper ikke det krabber han opp på fanget mitt og tar snuten å "dytter" hånden min.

Han er sikkert ikke direkte sjalu, men han liker ikke at jeg gir oppmerksomhet til noe(n) andre enn han alltid :)

Skrevet

Hunder er ikke, som andre har nevnt, like kompleks som mennesker. De har ikke evnen til andreordensoppfattning og føler bare lyst. De kan ikke tenke hypotetisk, altså framover eller planlegge. De reagerer på følelser, behov osv. de har der og da, og tenker ikke på konsekvenser. Jeg tror derfor heller ikke hunder føler sjalusi i den forstand, selvom vi eiera kanskje ønsker at de skal tenke mer ''menneskelig''.

Eks. Venninnen min sin mor har en hund. Hver gang venninnen min kommer på besøk legger hunden seg på morens fang, aldri ellers. Da ligger den stirrer på henne konstant og vrir og vender på seg for å holde oppsyn. Moren forklarer det med at hunden prøver å gjøre venninnen sjalu fordi hun har flyttet hjemmefra og ikke er det lengre. Jeg tror heller det er hunden som markere moren som hennes teritorium.

Skrevet

Jeg har en hundegård og gjerdet er jo stort nok så de ikke kan hoppe over til hundenes store fortvilelse. Da så jeg hun ene stilte seg altså som en slags hoppbukk rett ved gjerde og den andre hunden hoppet på ryggen til den som sto ved gjerde og hoppa ekstra høyt :P. De kom ikke over gjerdet, men er ikke det planlegging så vet ikke jeg :)

Det som jeg reagerer på er at vi antar at hunder er på det og det vise. De kan det og det, men for å være ærlig så har vi ingen aning om hva disse skapningene føler og eller om de planlegger eller ikke.

Dersom du noen gang har sett på rodyr jakte så ser en jo klart at de har "planlagt" hvordan det skal skje. selv om det skjer ved hjelp av instinkter. Se på en løveflokk der de ligger spredd i gresset og jager bytter mot "sprinteren", den som faktisk feller bytte på grunn av sin hastighet. Hadde de vært "dumme" hadde de ikke klart å samarbeide på den måten.

Så ja jeg tror at hunder kan føle sjalusi.

Skrevet

Det du refererer til nå er rett og slett lyst og ønsker. Hunden din har lyst på mat, da går han til skålen. Eller kanskje han har lært at hvis han står foran deg å ''poker'', så skjønner du at han vil ha mat osv. Jeg mener ikke at hunder ikke er i stand til å utføre handlinger, noe de åpenbart er. Jeg tenker på planlegging i det forstand at dyr ikke tenker ''Først skal jeg spise, deretter skal jeg leke''. De tar for seg den lysten som er mest fremtredende i det øyeblikket. Selvølgelig er jeg enig i at vi mennesker ikke er i stand til å vite hvordan andre skapninger sanser verden. Hvordan det er å være dem, men det er jo derfor man drøfter og forsker ;-)

Skrevet

Ja, men uansett hvor mye en drøfter og forsker så kan man ikke vite hvorfor en hund gjør som den gjør . Den eneste gangen vi kunne ha skjønt hvordan det hadde vært er dersom en kunne vært en hund for en dag. Jeg er sikker på at dersom den muligheten hadde bydd seg, og vi virkelig kunne satt oss inn i hvordan hunden tenker eller hvorfor den gjør som den gjør så hadde hver og en fått en veldig stor aha opplevelse. Nå går det selvsagt ikke an å bli en hund for en dag :P, men noen ting får man aldri vite.

  • 4 weeks later...
Skrevet

Gjenoppliver en litt gammel tråd her, men i sammenheng med mine tidligere poster, har den første eksperimentelle studien[1] nå blitt publisert. I tråd med det forskere tidligere har trodd, støtter også denne studien at hunder kan bli sjalu. Fra et vitenskapelig perspektiv, er det kanskje mer interessant at studien beskriver en form for sjalusi som er en primær følelse.

Det er for meg fremdeles overraskende at flere her inne avviser sjalusi hos hunder når evidensen vi i dag har peker på det motsatte.

[1]http://www.plosone.org/article/info%3Adoi%2F10.1371%2Fjournal.pone.0094597

  • Like 1
Skrevet

Kjære trådstarter, jeg tviler på at det er et stort problem for din valp at du koser med katten i etasjen over.

Min yngste hund har alltid vært av typen som snuser grundig på meg når jeg kommer hjem, mens den eldste sjelden gjør det. Jeg tolker den yngste som at hun er mer nysgjerrig, har en bedre nese, og sjekker hva jeg har gjort mens jeg var borte. Jeg var for eksempel hos en venninne og koste med valper, og da snuste hun veldig på der jeg hadde holdt valpen mot brystet mitt. Den eldste snuste ikke på meg i det hele tatt, hun er ikke like nysgjerrig på hva jeg har gjort.

Jeg tolker det ikke som sjalusi, men som nysgjerrighet, og den yngstes form for å spørre "hva har du gjort da???". Jeg skulle ønske jeg kunne spørre om det samme, for å forstå hvorfor de har makulert papirsøppelet mens jeg er borte :D

Den eldste hunden min er fire år eldre enn den yngste, og har åpenbart vært vant til å være enebarn og få all oppmerksomhet. Nå må hun dele, og det kan jeg bruke til min fordel i lydighetstreningen. Hvis den eldste har en "det passer meg virkelig ikke å være lydig"-dag, så setter jeg henne i bilen, trener med den yngste - og det øker motivasjonen til den eldste, slik at hun jobber mye bedre og viser en bedre samarbeidsvilje i neste økt. Kall det sjalusi, kall det kamp om ressursen Meg & Godbiter, kall det hva du vil. Jeg kan utnytte det til min fordel - men hunder har ikke den lange "grudge'n" som mennesker har. Den eldste snur ikke ryggen til meg og furter om jeg ikke tar henne ut for å trene etter å ha jobbet med den yngste. Hun blir ikke bitter og såret, hvis det er en sjalusi-greie, så er den mer i nuet enn for oss mennesker som kan ha skikkelig dårlig avreagering.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...