Maks alder for førstegangsfødende tispe

[Pringlen]

Kondisjon er ikke det samme som fysisk skikket. Pattedyr flest er ikke laget for å få førstefødte når de er middelaldrende, så selv om mye annet er på topp enda så er det ikke da hundens kropp (innvendig) er best skikket for første fødsel og reproduksjon.

Komplikasjoner? Tispa er mindre "fleksibel" noe som er en større belastning for henne og som kan føre til komplisert fødsel (evt keisersnitt). Det er nok i hovedsak det som er issuet, belastning på tispa og evt også komplikasjoner under fødsel. Det finnes jo flere ting, som kromosomfeil, dødfødte valper osv, men det går nok mer på generelt høy alder enn på antall kull tispa har hatt tidligere, og jeg antar at den alderen er en del høyere enn 5 år.

Ja, hvilke komplikasjoner?

Kromosomfeil og dødfødte, så skal man nok langt over NKK's 8 år grense Og uansett har det nok i så fall fint liten betydning hvor mange kull tispa måtte ha trykket ut tidligere...

[Malamuten]

Ja, hvilke komplikasjoner?

Kromosomfeil og dødfødte, så skal man nok langt over NKK's 8 år grense Og uansett har det nok i så fall fint liten betydning hvor mange kull tispa måtte ha trykket ut tidligere...

Hvilke? Hunden er mindre fleksibel = valper som ikke kommer ut i verste fall som igjen = keisersnitt. mindre alvorlig "komplikasjon" er belastningen på tispa, som ikke er spesielt målbart, men fortsatt noe man bør ta hensyn til.

[Guest 2ne]

Hvis man trenger 7-8 år på seg til å vurdere mentalitet og helse i forhold til avl, så er vel neppe avlsdyret en super representant for sin rase?

[Snøfrost]

Jeg synes også 5 år-ish er øvre grense for første kull. Som andre har nevnt så er det fordi ting blir litt mindre fleksibelt med alderen, noe som har lettere for å gi utslag om hunden ikke har hatt kull før. Selv om det kan gå helt fint med eldre tisper også på min rase. Og jeg ville heller hatt første kull på en sprek 7-åring enn 5. kull på en 8-åring. Fødsler tar på kroppen og jeg hadde sånn sett vært enda mer engstelig for "tretthetsproblemer" med en hund som har hatt mange kull, og kanskje tette kull også

Gaia har fått sitt siste kull nå, hun fylte nettopp 6 år. De to siste kullene var tett (hun har hatt et kull før hun kom til meg), men nå var det bare 3, som ble til 2 etter 1 uke, i det forrige kullet. Hun hadde sin letteste fødsel denne gangen.

Fjellbris er litt yngre enn ideelt for meg (2 år) men pga omstendighetene passet det absolutt best nå. Og jeg har aldri hatt en hund med lettere drektighet eller fødsel enn henne, god mor er hun også. Så alderen var sånn sett ingen hindring.

[Guest Bølla]

Hvis man trenger 7-8 år på seg til å vurdere mentalitet og helse i forhold til avl, så er vel neppe avlsdyret en super representant for sin rase?

Ingen har vel sagt at man trenger det, men for å oppnå visse premieringer i bruks krever det endel forarbeid, og det er langt fra alle som velger å stille hunder fra en veldig tidlig alder. Enkelte oppdrettere er veldig selektive i sin avl og velger kun å benytte de aller beste individene og selv de får bare to kull hver.

Det kan være tilfeldigheter og andre omstendigheter som gjør at man ikke velger å få kull før også, mange har andre forpliktelser enn hund og ønsker å være tilstede ved evt kull. Men at det er så voldsomt problematisk for hunden bare fordi den har kommet halvveis i livet er ikke nødvendigvis sant, det kommer jo helt an på helsen og kondisjonen. I tillegg har man jo en mye sikrere helsestatus på en 6-åring kontra enn 2- åring.

[Meg]

For en trekkhund er det jo en fordel om den har noe å vise til om den skal brukes i avl. Sin første sesong går de som 1,5-2-åringer. De bør ha gått to sesonger for å vise hva de er gode til, så da blir de fort 3-4 år før en kan si at en har sett hva som bor i dem trekkmessig. Ideelt sett.

jeg synes 5-6 år er maks alder for min rase for første kull, men ingen regel uten unntak sikkert.

[Guest Jonna]

Det er vel det som er: ingen regel uten unntak. Også er det alle forholdene rundt.

Jeg kommer til å parre en tispe nå ved 7-8 år, som nevnt før: lettfødene, sprek som fy osv osv og bruker henne til inseminasjon. Jeg hadde IKKE gjort det samme med hennes mor. Hun var/er en hund som har vært igjennom mye. Ja hun er fortsatt sprekere, men har vært igjennom flere akutte situasjoner o.l. som har gjort henne "gammel".

Det er jo også spørsmålet om för tisper feks, det skal jo passe med den motsatte part og fortsatt være innenfor det kontrakten sier. Faren er jo alltid at de kan gå tom, og dette gjør jo gjerne at man vil ha litt "slingring" i forhold til alder og reparring. Og gjerne tar kull litt tidligere enn hva man gjør med egene tisper (eller senere pga konkurranse situasjon hos eier).

Det er som jeg skrev i første innlegg: Det er ekstremt mange faktorer! Men jeg har sett eksempler på eldre tisper som sliter mer med kull enn hva de gjør når de var yngre. Noen statestikk har jeg ikke å vise til, men at de gjerne er mer sliten etter fødsel, har lavere melkepoduksjon og er viktig faktor for meg: de har brukt ekstremt lang tid på å komme seg i form igjen, eller blir veldig gammel etter valpekullet (men da har gjerne ikke fokusen på hva slags form tispen er i før parring vært så godt tilstede).

[Guest 2ne]

Ingen har vel sagt at man trenger det, men for å oppnå visse premieringer i bruks krever det endel forarbeid, og det er langt fra alle som velger å stille hunder fra en veldig tidlig alder. Enkelte oppdrettere er veldig selektive i sin avl og velger kun å benytte de aller beste individene og selv de får bare to kull hver.

Det kan være tilfeldigheter og andre omstendigheter som gjør at man ikke velger å få kull før også, mange har andre forpliktelser enn hund og ønsker å være tilstede ved evt kull. Men at det er så voldsomt problematisk for hunden bare fordi den har kommet halvveis i livet er ikke nødvendigvis sant, det kommer jo helt an på helsen og kondisjonen. I tillegg har man jo en mye sikrere helsestatus på en 6-åring kontra enn 2- åring.

Vel, for å ta utgangspunkt i det du selv skreiv, så var det:

Raseavhengig og veldig individuelt. Jeg har god erfaring med litt eldre tisper som har fått valper (6-7 år), hvorav den ene hadde sitt første kull uken før hun fylte 7 år. Super tispe i super form, og oppdretteren hadde brukt lang tid på å vurdere om hun skulle ha valper eller ei; evt endring i personligheten etter x-antall løpetider var også en viktig del av vurderingen, og når oppdretteren viser så stor evne til seleksjon i avl blir jeg veldig betrygget på at avlsdyret ligger på et mentalt tilfredsstillende nivå. Det er altfor mange som dessverre stresser verre for å få championatet i boks uken etter tispen fyller 2 år og deretter bruker all tid på å finne en egnet partner. Men igjen, skal en tispe ha valper i voksen alder bør hun ha en plettfri sykehistorie og en svært god fysisk form.

Min uthevning. Hvis det virkelig er snakk om en super tispe, hvorfor brukte oppdretteren "lang tid på å vurdere om hun skulle ha valper eller ei"? For meg så er det ikke et tegn på "stor evne til seleksjon" at man bruker 6-7 år på å vurdere ei tispe, det er et tegn på at man har tvilt på om tispa burde gå i avl, og det får meg til å lure på hvorfor.

Jeg evaluerer tispene mine hele tiden, fra de er små av, og de tispene jeg har hatt størst kvaler og trengt mest tid på å evaluere, har blitt selekter bort nettopp fordi de ikke var "supre tisper". Den ene hadde ikke rasetypisk gemytt (manglet bruksegenskaper), den andre har store redsler. Dette er ikke noe som kom som en overraskelse når de ble voksne, og de ble selektert bort fra avl lenge før de ble 7 år (den siste blir 6 år nå straks, faktisk).

Jeg ser at i forhold til helse, så kan man fint vente til tispene er ordentlig voksne og se om noen av disse sykdommene som dukker opp med alder dukker opp, det er derfor jeg normalt sett vil vente til tispene er 3-4 år gamle før de har sine første kull. Men at det skal være udelt positivt å vente med å pare ei tispe til de er 6-7-8 år gamle, og at det ikke er en større belastning på kroppene deres når de er middelaldrende enn når de er unge, klarer ikke jeg å se logikken bak.

[tulip]

Og så har vi dette med levealder da. Vi snakker alltid om at vi skal ha valpen i 10-15 år og jattajattajatta, men realiteten er at de færreste individer, uansett rase, blir så gamle.

La oss ta collie feks, der snakker man alltid om en levealder på 12-14 år. Men RAS viser at snittalderen er 8 år og 1 mnd. Det er en vid forskjell på forventet levealder og snittalder, og det er snittalder man må gå ut i fra, fordi det er det man realistisk sett kan forvente, alle sykdommer, mentalitet og ulykker tatt i betraktning.. Å da parre en 7 åring for første gang betyr at mor dør før valpene er voksne.

[Guest Bølla]

Vel, for å ta utgangspunkt i det du selv skreiv, så var det:

Min uthevning. Hvis det virkelig er snakk om en super tispe, hvorfor brukte oppdretteren "lang tid på å vurdere om hun skulle ha valper eller ei"? For meg så er det ikke et tegn på "stor evne til seleksjon" at man bruker 6-7 år på å vurdere ei tispe, det er et tegn på at man har tvilt på om tispa burde gå i avl, og det får meg til å lure på hvorfor.

Jeg evaluerer tispene mine hele tiden, fra de er små av, og de tispene jeg har hatt størst kvaler og trengt mest tid på å evaluere, har blitt selekter bort nettopp fordi de ikke var "supre tisper". Den ene hadde ikke rasetypisk gemytt (manglet bruksegenskaper), den andre har store redsler. Dette er ikke noe som kom som en overraskelse når de ble voksne, og de ble selektert bort fra avl lenge før de ble 7 år (den siste blir 6 år nå straks, faktisk).

Jeg ser at i forhold til helse, så kan man fint vente til tispene er ordentlig voksne og se om noen av disse sykdommene som dukker opp med alder dukker opp, det er derfor jeg normalt sett vil vente til tispene er 3-4 år gamle før de har sine første kull. Men at det skal være udelt positivt å vente med å pare ei tispe til de er 6-7-8 år gamle, og at det ikke er en større belastning på kroppene deres når de er middelaldrende enn når de er unge, klarer ikke jeg å se logikken bak.

Beklager at jeg ordla meg litt rotete, ser at innlegget lett kan misforstås.

Ekstremt gode individer utmerker seg gjerne fra starten av, og de som er eksepsjonelt gode er det jo ingen vits i å utsette kull på til tispa er 7-8 år, det vil jeg kalle dumskap. Ideelt sett ville jeg satt parret en tispe som var 4-5 år, det hører jo til unntakene at man venter så lenge på ei som ikke har hatt kull før. Men nå er det altså individer som trenger både lengre tid og ikke minst tilfeller hvor man ikke oppnår brukspremiering før etter en viss tid. Jeg ville rynket på nesen om oppdretter brukte 7 år på å vurdere dette i hvert tilfelle, men at man som oppdretter i det hele tatt faktisk har en seleksjonsprosess er utelukkende positivit. De fleste kjøper jo tisper i håp om at de skal starte eget avl, likegyldig om hunden viser aggresjon, utrygghet, skuddredsel mm.

Jeg er jevnt over enig med deg.

[Siri]

Men nå er det altså individer som trenger både lengre tid og ikke minst tilfeller hvor man ikke oppnår brukspremiering før etter en viss tid.

Men er hunder som trenger så langt tid på å utvikle seg og oppnå nødvendige permieringer egentlig spesielt bra? Om jeg er superopptatt av utstilling og liker å drive med det, så er det himla kjipt å ende opp med en hund som ikke er "ferdig" utviklet før den er 5-6 år liksom. Eller innen bruks - en hund som man må bruke så lang tid på å oppnå meritter på - er den egentlig en bra brukshund?

[Pringlen]

Hvis man trenger 7-8 år på seg til å vurdere mentalitet og helse i forhold til avl, så er vel neppe avlsdyret en super representant for sin rase?

Helt klart ikke. Men vi har jo alle hørt om tispene som har trykket ut både 2, 3 og 4 kull. Og som har fått epilepsi, hjerteproblemer (u name it) i 6-7 års alder. Det er ikke like godt å spå for ikke-synske, i hvertfall.

Nå sier jeg på ingen måte at man SKAL vente så lenge med å sette tispen i avl (4 er som nevnt grei alder for første kull, synes jeg. Da bør normalt evt. problemer ha meldt seg) Men det sier seg jo selv; jo lenger man venter, jo sikrere er man på at helsemessige overraskelser ikke dukker opp...

[Guest Bølla]

Men er hunder som trenger så langt tid på å utvikle seg og oppnå nødvendige permieringer egentlig spesielt bra? Om jeg er superopptatt av utstilling og liker å drive med det, så er det himla kjipt å ende opp med en hund som ikke er "ferdig" utviklet før den er 5-6 år liksom. Eller innen bruks - en hund som man må bruke så lang tid på å oppnå meritter på - er den egentlig en bra brukshund?

Det er få hunder som trenger 7 år på å utvikle seg, men det kan være elementer som endrer seg som gjør at oppdretter likevel bestemmer seg for å sette kull på tispen. Først og fremst kommer det vel an på hvor aktiv man skal være som oppdretter og hvor mye tid man har til hundesport, av og til kommer unger, karriere og andre ting litt i veien for det. Jeg har selv hatt en hund som ikke ble brukspremiert før han var over 5 år og jeg ville aldri satt han i avl uten dette selv om han er "showvarianten". For meg er det like viktig at bruksegenskapene til rasen bevares like godt som det eksteriørmessige, tittelen nuch fikk han jo lenge før den tid.

Men hva angår tisper er det selvfølgelig fordelaktig om parring skjer i 4-5 års alderen.

[SFX]

Det er en vanskelig balansegang når en skal tenke generasjoner framover i sitt avlsarbeid, samtidig som en tenker generasjoner bakover i forhold til avkomstgranskning og kartlegging av slekt.

Når jeg parrer ei tispe, så parrer jeg ikke bare det individet - jeg har selvfølgelig med meg hele pakka.

Ideelt sett bruker en kun frossen sæd fra døde hannhunder en vet absolutt alt om (og som innfrir ethvert krav), og parrer tispa senest mulig for å vite at ikke noe drit dukker opp der heller. Men slik er ikke virkeligheten - for det første er det mer enn to dyr en parrer, en parrer generasjoner både bakover og til siden.

Når jeg vurderer om jeg skal parre ei tispe, og når jeg vurderer hvilken hannhund jeg skal bruke på henne, så ser jeg jo også på søsken, foreldre, halvsøsken, tanter og onkler, besteforeldre, besteforeldres søsken, også videre.

Altså for å være spesifikk - da jeg i romjula parret 2.5 år gamle Foenix, var hennes mor drøye seks år, og om det hadde dukket opp noe arvelig problematisk på mora innen da, ville det påvirket om jeg parret Foenix - selv om Foenix til da hadde vært frisk. For hver gang jeg parrer ei tispe på nytt, tar jeg en statussjekk for å se om noe nytt har dukket opp og dermed endret bildet, prioriteringer og ønsket om å bruke dette videre i avl.

Det hjelper ikke å vente til avlsdyret er velvoksent, om en ikke vet noe om det som ligger bak. Hvordan vet en ellers om avlsdyret er det ene friske, sunne dyret i en rekke av mye sykdom, plager og brister? (Satt på spissen)

Og det er vanskelig å få en tilstrekkelig utfyllende kvalitetssjekk av avlstispa, derfor blir en nærmest en generasjon forsinket ved at den tispas avlsverdi måles både gjennom sine forfedre og seg selv. En vet ikke hva et avlsdyr gir, før alle avkom er døde. Men avkommene må åpenbart i avl før de dør.

Ideelt sett vil jeg heller ha et kull på ei tispe som er to-tre år, og deretter et nytt når hun er fem-seks år - om det ikke allerede har dukket opp noe på første kull som tilsier at hun er ute av avl. Før parring nummer to kan en dermed vurdere både tispa selv som fullvoksen, neste generasjons potensiale og takter, og en vet mer om forrige generasjon.

Men ingen regel uten unntak - jeg forsøkte å få kull på eldstetispa her bare et år etter første kull, fordi det kun var tre valper, og tre valper er for lite til å si noe særlig om "hva hun gir" - to tette kull ville derimot sagt mer om hva hun gir, og dermed gitt mer bredde når en skal vurdere om hennes avkom skal i avl, når en tross alt har halvsøsken en kan sammenligne med også. For eksempel. Noen tisper modnes sent mentalt, og skal få bli voksne før de tar på seg morsrollen. For eksempel.

Det er ikke noe fasitsvar.

Jeg kunne like godt sagt det med en gang.

Men jeg synes ikke "jobbet for mye, hadde ikke jobb, hadde ikke råd, bodde for trangt, datet for hektisk," og slike unnskyldninger er særlig legitime for å unnskylde parring av en hund på syv-åtte år. Å være oppdretter krever en innsats, det er ikke bekvemt og enkelt, og en må legge forholdene til rette - og en må planlegge, det er ikke noe en gjør på impuls når første løpetidsdråpe er identifisert. Om en har en knalltispe som rasen ikke kan unnvære, men egne forhold ikke ligger til rette for å ha et kull, så kan en lease ut tispa, fryse ned sæden til broren eller finne andre løsninger utover å parre en nesten-veteran for første gang.

Etter min mening.

[Guest Bølla]

Det er ikke noe fasitsvar.

Jeg kunne like godt sagt det med en gang.

Men jeg synes ikke "jobbet for mye, hadde ikke jobb, hadde ikke råd, bodde for trangt, datet for hektisk," og slike unnskyldninger er særlig legitime for å unnskylde parring av en hund på syv-åtte år. Å være oppdretter krever en innsats, det er ikke bekvemt og enkelt, og en må legge forholdene til rette - og en må planlegge, det er ikke noe en gjør på impuls når første løpetidsdråpe er identifisert. Om en har en knalltispe som rasen ikke kan unnvære, men egne forhold ikke ligger til rette for å ha et kull, så kan en lease ut tispa, fryse ned sæden til broren eller finne andre løsninger utover å parre en nesten-veteran for første gang.

Etter min mening.

Jeg nevnte vel verken størrelse på husrom eller "dating" i noen av innleggene mine. For noen er oppdrett av egne dyr så viktig at de selv ønsker å være tilstede, jeg kjenner flere oppdrettere som ikke klarer å sende vekk verken tisper eller hanner til låns. Og for mange av oss er hund en veldig stor hobby samtidig som man har en ganske fruktbar karriere på siden, og denne sikrer jo midler til å holde på med nettopp dyre hobbyer.

I tillegg er det nokså stor forskjell på berner sennen og endel andre raser, det er ingen hemmelighet at levealderen til enkelte store raser er betraktelig lavere enn hos andre. Jeg hadde personlig aldri satt valper på en berner på 7 år iallefall. Jeg er nokså enig med deg ellers også, jeg hadde nok ventet til 4 år med evt parring, men vi har alle forskjellige erfaringer og preferanser. Hundeavl bør være en metodisk, gjennomtenkt og ansvarsfull affære. Jeg er nok strengere mtp avl enn de fleste, men i tallrike raser er det ikke noen bakdel tror jeg.

[SFX]

Jeg nevnte vel verken størrelse på husrom eller "dating" i noen av innleggene mine. For noen er oppdrett av egne dyr så viktig at de selv ønsker å være tilstede, jeg kjenner flere oppdrettere som ikke klarer å sende vekk verken tisper eller hanner til låns. Og for mange av oss er hund en veldig stor hobby samtidig som man har en ganske fruktbar karriere på siden, og denne sikrer jo midler til å holde på med nettopp dyre hobbyer.

I tillegg er det nokså stor forskjell på berner sennen og endel andre raser, det er ingen hemmelighet at levealderen til enkelte store raser er betraktelig lavere enn hos andre. Jeg hadde personlig aldri satt valper på en berner på 7 år iallefall. Jeg er nokså enig med deg ellers også, jeg hadde nok ventet til 4 år med evt parring, men vi har alle forskjellige erfaringer og preferanser. Hundeavl bør være en metodisk, gjennomtenkt og ansvarsfull affære. Jeg er nok strengere mtp avl enn de fleste, men i tallrike raser er det ikke noen bakdel tror jeg.

Quotet jeg deg?

Trådstartet nevne boplass og økonomi som faktorer som påvirket om en parret en tispe innenfor ideell aldersramme, og jeg la til andre unnskyldninger som kan forklare at en ikke parrer ei tispe til et gitt tidspunkt, men som etter min mening ikke legitimerer å parre en gammel hund for første gang når livsforholdet har endret seg.

Hvis en helt oppriktig mener at ens hund er av et slikt kaliber at det er et tap for rasen at den ikke blir brukt i avl, men en selv ikke har mulighet til å ha det kullet - så bør en etter min mening være så uselvisk at en setter bort tispa for et kull. Forhåpentligvis har en rasens beste, foredling og forvaltning av rasen, og forbedring av linjene, når en driver oppdrett - og om en har en tispe som er så unik; så vil jeg heller lease den bort som femåring til noen som hjelper meg å føre blodet videre, enn å parre tispa når hun er ni år og jeg har en mindre hektisk karriere/er ferdig med skilsmissen/har en romsligere sparekonto/whatever.

Det er heller ikke slik at en må lease tispa 200 mil unna, så en ikke får sett henne på åtte uker.

Og for å være ærlig - de færreste dyr er så unike at rasen ikke tåler deres fravær fra avlsarbeidet.

Jeg ville satt pris på om du skrev rasenavnet på min rase korrekt, om du på død og liv skal bruke den som et eksempel.

Jeg nevner egne hunder fordi trådstarter spør om VÅR mening, og da er det naturlig at jeg henter eksempler og erfaringer fra mitt eget avlsarbeid, og det er berner jeg har mest erfaring med.

Jeg synes ingen tispe fortjener å bli syv-åtte år gammel før den parres første gang, som en tommelfingerregel, så jeg vet ikke hvor enig vi er.

[Guest Belgerpia]

Gode tanker her! Rase og levealder spiller nok mye inn som dere sier. Og Jeanette kom med et godt poeng med tanke på hvor lett fødende tispa er. Er man riktig uheldig kan man jo ende opp med en død tispe og kanskje til og med et dødfødt kull. 5-7 år på en belgisk fårehund (da dette er rasen jeg kjenner mest til) høres jo ikke så ille ut med tanke på levealder på rasen og helsa generelt. Men så vet man jo samtidig ikke hvordan det vil gå. Tispa er jo litt eldre uten å være langt ifra gammel på den alderen.

Vanskelig problemstilling dette her

Jeg ville aldri paret en belger som var eldre enn 5-6 år. Enkelt og greit. 7 år er etter min mening for seint for en førstegangsfødende. Da får heller eier se seg om etter valp fra samme linjer ett annet sted.

[Guest Gråtass]

Jeg hadde av forskjellige årsaker en tispe som var 5 år som førstegangs fødende, det var ok for meg da, men hun hadde nok fått det lettere om hun var yngre. Om tispa er i god form og kommer fra linjer som føder selv, så ville nok jeg satt grensen på 6 år og ett kull.

Sent from my ST27i using Tapatalk 2

[Siri]

Egentlig synes jeg disse diskusjonene om alder og parringer er litt interessante, jeg...

- man skal ikke ha valper på ei tispe som er for ung, helst skal man vente til den er minst 3 år, helst 4...

- men man skal heller ikke vente for lenge til man setter på ei tispe, helst skal hun ikke være eldre enn 5 år (ut fra hva jeg kan lese)....

... man har jammen meg ikke mye slakk å gå på da - og om tispa da ikke tar seg på første parringen så er man jammen meg ille ute .

.... bare noen tanker som slo meg...

[Guest 2ne]

Helt klart ikke. Men vi har jo alle hørt om tispene som har trykket ut både 2, 3 og 4 kull. Og som har fått epilepsi, hjerteproblemer (u name it) i 6-7 års alder. Det er ikke like godt å spå for ikke-synske, i hvertfall.

Nå sier jeg på ingen måte at man SKAL vente så lenge med å sette tispen i avl (4 er som nevnt grei alder for første kull, synes jeg. Da bør normalt evt. problemer ha meldt seg) Men det sier seg jo selv; jo lenger man venter, jo sikrere er man på at helsemessige overraskelser ikke dukker opp...

Nei, det var vel omtrent det jeg sa? At helsemessig så ser jeg at man godt kan vente, men at man ikke skal klare å vurdere mentalitet og arbeidsegenskaper før de er 5-6-7 år, det skjønner jeg ikke. Da er man uerfaren, om man trenger så lang tid på seg.

Egentlig synes jeg disse diskusjonene om alder og parringer er litt interessante, jeg...

- man skal ikke ha valper på ei tispe som er for ung, helst skal man vente til den er minst 3 år, helst 4...

- men man skal heller ikke vente for lenge til man setter på ei tispe, helst skal hun ikke være eldre enn 5 år (ut fra hva jeg kan lese)...

... man har jammen meg ikke mye slakk å gå på da - og om tispa da ikke tar seg på første parringen så er man jammen meg ille ute .

... bare noen tanker som slo meg...

Mens jeg tenker at hvis man har ei tispe som har vansker med å bli drektig, så bør man kanskje revurdere hvorvidt hun burde gå i avl eller ikke. Evnen til å reprodusere bør være et avlskriterie, syns jeg

[tulip]

Egentlig synes jeg disse diskusjonene om alder og parringer er litt interessante, jeg...

- man skal ikke ha valper på ei tispe som er for ung, helst skal man vente til den er minst 3 år, helst 4...

- men man skal heller ikke vente for lenge til man setter på ei tispe, helst skal hun ikke være eldre enn 5 år (ut fra hva jeg kan lese)...

... man har jammen meg ikke mye slakk å gå på da - og om tispa da ikke tar seg på første parringen så er man jammen meg ille ute .

... bare noen tanker som slo meg...

Nja.. La oss si at tispa løper hver 7 mnd. Man parrer første gang rett før 4 årsdagen, så når hun er 4.5 og så når hun er litt over 5. Har hun fortsatt ikke tatt seg (hatt første kull) ville hun neppe tatt seg som 2 eller 7 åring heller? Og det er snakk om første kull, om hunden er frisk og rask og veldig duganes så kan man feks parre når den er 4, 5.5 og 6.5?

[Siri]

Mens jeg tenker at hvis man har ei tispe som har vansker med å bli drektig, så bør man kanskje revurdere hvorvidt hun burde gå i avl eller ikke. Evnen til å reprodusere bør være et avlskriterie, syns jeg

Men det er jo litt vanskelig å vite om tispa har vanskelig for å bli drektig, eller om man bare har bomma litt (når man ser på slike parringstråder, så er det jammen ikke lett å treffe, tydeligvis), dersom man bare har et år å gå på - i verste fall . Gamle Lotta gik 12 mnd mellom hver løpetid - da har man ikke mye å gå på .

Nja.. La oss si at tispa løper hver 7 mnd. Man parrer første gang rett før 4 årsdagen, så når hun er 4.5 og så når hun er litt over 5. Har hun fortsatt ikke tatt seg (hatt første kull) ville hun neppe tatt seg som 2 eller 7 åring heller? Og det er snakk om første kull, om hunden er frisk og rask og veldig duganes så kan man feks parre når den er 4, 5.5 og 6.5?

Men mange tisper løper sjeldnere enn det - i hvert fall hos større raser.

[Guest 2ne]

Men det er jo litt vanskelig å vite om tispa har vanskelig for å bli drektig, eller om man bare har bomma litt (når man ser på slike parringstråder, så er det jammen ikke lett å treffe, tydeligvis), dersom man bare har et år å gå på - i verste fall . Gamle Lotta gik 12 mnd mellom hver løpetid - da har man ikke mye å gå på .

Jeg har ei frøken her som løper hver 10-11 mnd, så jeg veit at man ikke har all verdens å gå på med alle tisper. Men, om de går tom o ganger på rad, har man da bare "truffet feil" begge gangene? Eller kan det være at sjeldne løpetider og 2 paringer som resulterer i ingenting, er et tegn på at tispa ikke er spesielt reproduktiv? Det er i hvert fall noe jeg ville vurdert.

[tm100021]

Egentlig synes jeg disse diskusjonene om alder og parringer er litt interessante, jeg...

- man skal ikke ha valper på ei tispe som er for ung, helst skal man vente til den er minst 3 år, helst 4...

- men man skal heller ikke vente for lenge til man setter på ei tispe, helst skal hun ikke være eldre enn 5 år (ut fra hva jeg kan lese)...

... man har jammen meg ikke mye slakk å gå på da - og om tispa da ikke tar seg på første parringen så er man jammen meg ille ute .

... bare noen tanker som slo meg...

Jeg har en tispe som mistet valpene første gangen pga av borrelia, gang nr to parret ikke hannen, men det ble valper på gang nr tre men hun løper hver 6 mnd så dt er ikke noe problem. Hvis det skjer noe lignende den andre tispen min (første gang var vi for sent ute.) og om hannen ikke parrer neste gang feks så ville hun ha vært seks år før hun fikk sitt første kull, for hun løper med 14 måneder mellomrom hver gang og jeg ventet til hun var nærmere tre år første gangen. Jeg er nok bare en av de veldig uheldige, men ingen av gangene har vært tispene mine sin feil at det har blitt valper, selv om rasemiljøet veldig gjerne snakker om det på den måten

Det er jo ikke akkurat helt sort hvitt dette med fertilitet og parring.

[tulip]

Men det er jo litt vanskelig å vite om tispa har vanskelig for å bli drektig, eller om man bare har bomma litt (når man ser på slike parringstråder, så er det jammen ikke lett å treffe, tydeligvis), dersom man bare har et år å gå på - i verste fall . Gamle Lotta gik 12 mnd mellom hver løpetid - da har man ikke mye å gå på .

Men mange tisper løper sjeldnere enn det - i hvert fall hos større raser.

Mulig det er mange store raser som løper sjeldent, men da har det kanskje noe å si om fruktbarheten, som 2ne sier? Og det virker som de fleste har det travelt, dvs at man har bare tid til å parre en maks to dager (pga avstand feks) da kan man kanskje vurdere å inseminere med både fersk og frossen sperm neste gang, slik at man får parret over en hel uke?