Gå til innhold
Hundesonen.no

Oppdeling av hunderaser


charlotte
 Share

Recommended Posts

De hundene som kom til England var jo nettopp St Johns, og det er jo de som er de første stamfedrene til hele rasen, så jeg finner det mer naturlig å begynne her enn henge fast ved hva FCI sa på et visst tidspunkt. Helt fra starten har beskrivelsene vært at de har vært svært gode til vannapport og generelt brukbare til det meste, dette er ikke et nytt fenomen.

Det er bare noen få kenneler i Norge som utelukkende fokuserer på eksteriør og aldri drar med hundene på jaktprøver o.l. Selvfølgelig ville du ikke det, det hadde jeg heller ikke gjort. Akkurat som jeg heller ikke ville avlet på en usikker, vannredd, samkjønnsaggresiv, stresset og verbal labrador.

Bruksområdene til labradoren er enorme, og jeg synes det er synd om man skal skadeskyte alt annet enn jakt når de beviselig gjør det så bra på så mange fronter. Det ligger litt forskjell i å ville ha en god jakthund til den dagen man selv skal gå på jakt eller å ha en god jakthund som gjør det bra på standardiserte tester og prøver arrangert av mennesker i en evig jakt etter store titler.

Jeg synes det er mer naturlig å henge seg opp i at det er per definisjon en apporterende fuglehund og har vært det siden seint 1800 tallet. St Johns hund var St Johns hund, og labrador er labrador.

Ja jeg synes jaktprøvemiljøet har gjort mange riktige ting for å få alle til å føle seg velkommen, masse uoffisielle prøver og kurs som rekrutterer fra alle hold.

Ja de er gode på mange områder - nettopp på grunn av egenskaper som tilfaller en jakthund, det synes jeg er en bonus med rasen og ikke det som er spesielt med rasen. Skjønte ikke helt hva du ville frem til med den siste setningen. Mener du at det er forskjell på å trene frem en hund til praktisk jakt kontra jaktprøver? Utdyp gjerne. Liker at folk har meninger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 121
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes brukshunder skal forbli brukshunder. Ønsker man ikke det en bruksrase krever, så får man skaffe seg en annen rase. Jeg har alltid elsket siberian husky, synes det er en av de vakreste ra

Genpolen og variasjonen blir allerede innskrenket betraktelig ved å dele opp arten hund i raser. Skal disse rasene videre deles opp i "linjer" og ulike varianter blir genpolen enda mindre. Dette er tr

Fordi det da avles mot det ekstreme i hver sin retning, uten å ta hensyn til rasestandard i det hele tatt. Jeg er helt klart mer for å ta vare på bruksegenskapene til rasen, men hvorfor ikke gjøre en

Posted Images

Guest Bølla

Ja jeg synes jaktprøvemiljøet har gjort mange riktige ting for å få alle til å føle seg velkommen, masse uoffisielle prøver og kurs som rekrutterer fra alle hold.

Ja de er gode på mange områder - nettopp på grunn av egenskaper som tilfaller en jakthund, det synes jeg er en bonus med rasen og ikke det som er spesielt med rasen. Skjønte ikke helt hva du ville frem til med den siste setningen. Mener du at det er forskjell på å trene frem en hund til praktisk jakt kontra jaktprøver? Utdyp gjerne. Liker at folk har meninger.

At noen i det hele tatt ikke føler seg velkommen i et hundemiljø er et alvorlig varsku. Men som med alt annet så blir ting fort veldig seriøst og veldig lite lystbetont for de som kanskje bare ønsker en dugelig familiehund som fungerer godt nok de 6 gangene i året man er på rypejakt.

Ja, det synes jeg. Jeg har egenhendig trent opp labradorer til jakt og har i ettertid gått på offisielle jaktprøver. Hovedårsaken til at vi har deltatt der er fordi 1) det forventes og 2) enkelte tror ikke at hunden er av god kvalitet med mindre en dommer har sagt det (samme gjelder forøvrig utstilling). I tillegg så blir jeg drittlei (for å være ærlig) av dette evinnelige prestasjonsjaget hvor mennesker skal skinne gjennom egenskapene til hunden (som også er helt overførbart til utstillinger).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er hundre prosent enig med deg i alt du skriver her og skjønner at vi står ganske nært hverandre i tankene rundt dette. :)

Det tror jeg også, bare ikke alltid like lett å få frem poenget når det er så omfattende. Og selvfølgelig så er det mange flinke oppdrettere i begge leirer og i alle raser, selv om det ikke er det som diskuteres akkurat her.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amen til siste setning, Bølla. Jeg har selv deltatt på jaktprøver med mine utst.labradors og sett hånflirene fra "de grønnkledde", og har også fått direkte spørsmål om "hva i all verden gjør de teite venstesvingbikkjene her". Eter et par sånne opplevelser har jeg kuttet ut jaktprøvemiljøet, men hygger meg med jakttrenig i godt selskap. Jeg har ikke labrador for å gå på jakt, men det er så himla mye annet disse hundene kan brukes til, så de får endelig utløp fo aktivitetstrangen sin.

Jeg kommer aldri i livet til å parre noemn avmine tisper med en jakttype, pga ekseriøret. Snipete hoder, for høyt ansatte whippetører, dårlig pels, manglende vinkler, og et gemyt som ikke imponerer meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At noen i det hele tatt ikke føler seg velkommen i et hundemiljø er et alvorlig varsku. Men som med alt annet så blir ting fort veldig seriøst og veldig lite lystbetont for de som kanskje bare ønsker en dugelig familiehund som fungerer godt nok de 6 gangene i året man er på rypejakt.

Ja, det synes jeg. Jeg har egenhendig trent opp labradorer til jakt og har i ettertid gått på offisielle jaktprøver. Hovedårsaken til at vi har deltatt der er fordi 1) det forventes og 2) enkelte tror ikke at hunden er av god kvalitet med mindre en dommer har sagt det (samme gjelder forøvrig utstilling). I tillegg så blir jeg drittlei (for å være ærlig) av dette evinnelige prestasjonsjaget hvor mennesker skal skinne gjennom egenskapene til hunden (som også er helt overførbart til utstillinger).

Jeg skjønner at man kan bli lei prestasjonsjaget. Det jeg lurer på er hvordan selektere ut de beste hundene til videre avl om man ikke skal gå jaktprøve eller delta på utstilling. Skal hver enkelt oppdretter selv være dommer å avgjøre hva som er rasetypisk og godt nok for avl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Jeg skjønner at man kan bli lei prestasjonsjaget. Det jeg lurer på er hvordan selektere ut de beste hundene til videre avl om man ikke skal gå jaktprøve eller delta på utstilling. Skal hver enkelt oppdretter selv være dommer å avgjøre hva som er rasetypisk og godt nok for avl?

Selvfølgelig kan det ikke være slik heller.

Personlig har jeg mye mer sans for en type "CV" som jeg har nevnt før i denne tråden og ikke minst mentaltesting og bruksevne til dyrene. Dette er et problem jeg aldri tror man vil bli kvitt, det er for mye penger i både utstillinger og jaktmiljø til at noen vil endre på dette og gå til mindre lønnsomme vurderingsformer. Og til syvende og sist er det vel det alt handler om.

For min del holder det at hundene har blitt vurdert 1-2 ggr av en spesialdommer for rasen og at alle mentaltester er gode. Velger du et godt individ fra valpeflokken med to stabile foreldre skal det godt gjøres å ikke klare å gjøre det greit på f eks jakt eller andre bruksområder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel kun de mest ekstreme tilfellene (ift utstilling) som ikke duger på bruksfronten. Det er fortsatt mange labradorer fra utstillingslinjer som ser svært godt ut med funksjonelle øyne, det er bare noen enkelte oppdrettere som avler på den ekstreme, engelske labradoren hvor de overhodet ikke egner seg som lettbent på tå til skogs.. Til gjengjeld er det også disse som dominerer utstillingsringene, men jeg har selv hatt labradorer fra utstillingslinjer som har gjort det svært bra på begge fronter. Noe storchampionat må vi bare se bort fra, men det er også helt greit ;-)

Jeg har en Labrador fra utstillingslinjer, dere ser han i profilbildet mitt. Han er langbent og slank, sånn som en Labrador skal se ut etter min mening. Så nettopp et bilde av en tispe fra han som har far til min. En rund Labrador med korte bein! Som hadde fått så gode resultater på utstilling at bildet måtte postes på fb. De skal da ikke se sånn ut? Og jeg har sett bilder fra store utstillinger i England, der rett og slett feite Labradorer har nådd helt til topps.

Tror tiden er inne for å snu akkurat den trenden. Det vil vi kanskje se framover? Det finnes da så mange flotte Labradorer som ikke er kortbeinte og feite, men heller veltrente og godt egnet til det de ble "laget" for!

Det har vært mange gode og innsiktsfulle innlegg i denne tråden. Det er mange med god kunnskap her. Da jeg svarte, hadde jeg kun lest de første innleggene. Men jeg mener altså at med en god Labrador, så trenger men ikke å gå til bruksvarianten. En god Labrador skal fint greie alt det bruksvarianten klarer, og også gjøre det godt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amen til siste setning, Bølla. Jeg har selv deltatt på jaktprøver med mine utst.labradors og sett hånflirene fra "de grønnkledde", og har også fått direkte spørsmål om "hva i all verden gjør de teite venstesvingbikkjene her". Eter et par sånne opplevelser har jeg kuttet ut jaktprøvemiljøet, men hygger meg med jakttrenig i godt selskap. Jeg har ikke labrador for å gå på jakt, men det er så himla mye annet disse hundene kan brukes til, så de får endelig utløp fo aktivitetstrangen sin.

Jeg kommer aldri i livet til å parre noemn avmine tisper med en jakttype, pga ekseriøret. Snipete hoder, for høyt ansatte whippetører, dårlig pels, manglende vinkler, og et gemyt som ikke imponerer meg.

Vet du hva, jeg har aldri opplevd noen som har vært så frekke på prøver som det du beskriver. Tvert i mot føler jeg at det blir jobbet hardt for å samle både bredde og topp i miljøet, og at alle blir behandlet på lik linje uavhengig av hvilken hund de kommer med. Men hvis du har denne attituden til labradorer som er jaktavlet når du kommer på jaktprøve så tror jeg ikke du får spesielt god velkomst. Akkurat som jeg ikke kan ha nedlatende holdning til tyngre hunder enn min egen når jeg kommer på utstilling. Jeg har opplevd det samme som deg på utstilling bare så det er sagt, det betyr jo ikke at det er gjengs over hos alle utstillere av labrador, ikke kan man ta seg nær av det heller hvis man har interesse for å vise hunden sin. Den siste setningen gidder jeg ikke engang å kommentere.

Jeg skjønner at man kan bli lei prestasjonsjaget. Det jeg lurer på er hvordan selektere ut de beste hundene til videre avl om man ikke skal gå jaktprøve eller delta på utstilling. Skal hver enkelt oppdretter selv være dommer å avgjøre hva som er rasetypisk og godt nok for avl?

Godt poeng.

Jeg har en Labrador fra utstillingslinjer, dere ser han i profilbildet mitt.

Hunden din er kjempefin!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er et problem jeg aldri tror man vil bli kvitt, det er for mye penger i både utstillinger og jaktmiljø til at noen vil endre på dette og gå til mindre lønnsomme vurderingsformer. Og til syvende og sist er det vel det alt handler om.

Det er ikke mye penger i jaktmiljøet, det koster så mye å få inn dommere (lite miljø, få dommere) fra land og strand, det er jo bare ca 15 prøver i året. Går man i 0 så er man fornøyd. Og ingen i Norge avler så mye jaktlabrador at de kan leve av det eller bygge noe imperium på det. Det er ikke engang noe kultur for å drive med studs/avlshanner. De som hører til toppen i Norge må reise over landegrenser for å være med på prøver og jakter, for å parre, for å hente valp. Hvorfor gjør de det? Fordi det er gøy å dra ut det beste av hunden sin, gøy å oppleve jaktsituasjoner sammen med hund, gøy å trene til noe sammen med venner og støtte hverandre på prøve. Vil kalle det ganske genuine interesser :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke mye penger i jaktmiljøet, det koster så mye å få inn dommere (lite miljø, få dommere) fra land og strand, det er jo bare ca 15 prøver i året. Går man i 0 så er man fornøyd. Og ingen i Norge avler så mye jaktlabrador at de kan leve av det eller bygge noe imperium på det. Det er ikke engang noe kultur for å drive med studs/avlshanner. De som hører til toppen i Norge må reise over landegrenser for å være med på prøver og jakter, for å parre, for å hente valp. Hvorfor gjør de det? Fordi det er gøy å dra ut det beste av hunden sin, gøy å oppleve jaktsituasjoner sammen med hund, gøy å trene til noe sammen med venner og støtte hverandre på prøve. Vil kalle det ganske genuine interesser :)

Det samme kan man trygt si om jakt og jaktprøver for de fleste hundetyper. Å få fram og premiere gode jakthunder er utelukkende tid og utgifter - og mye glede og moro!!! Unntaket er muligens stående fuglehunder, hvor det nok kan være noen kroner med i bildet for enkelte. På den andre siden er jo ikke det raser som er delt i Norge, og de stående har vel et svært godt fungerende system for vurdering av avlskvalitet...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å stille ut hund er ikke lukrativt det heller, ikke engang her på Østlandet hvor det er utstillinger minst en gang i måneden gjennom hele året. Du får ikke mer for valper som har multichampion-forfedre, det koster ikke noe mer å bruke en multichampion hannhund, og sist, men ikke minst - to multichampion-foreldre er ikke garantert multichampion avkom.

Hvor mye penger du tjener på å merittere hundene dine, tror jeg er en oppblåst og oppskrytt greie. I hvert fall i de rasene jeg har kjennskap til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det viktigste bruksegenskapene, eksteriør kommer definitivt i andre rekke. En liten del inni meg strides litt, for du verden så kjekt det hadde vært med en sånn der snerten liten golden-tispe på 16 kg med en spinnvill fart i agility-ringen. Men det er liksom ikke golden for meg, da får jeg finne meg en annen rase.

Men det som virkelig, virkelig gjør meg trist er å høre hundreogørten historier om at golden alá min type golden blir uglesett i det hunden entrer ringen, lenge før den har fått vise seg frem. Nettopp fordi man på lang avstand ser at "åja, der kommer en sånn der jaktgolden. Huff!" At en tispe på 16 kg blir sendt ut igjen med elendig kritikk kan jeg forstå, men denne type golden, en stor hannhund på 32-33kg? Nei, det forstår jeg ikke... Fordi den er for tynn, for liten, for mørk i fargen, ligner ikke en golden (!).

10003706_10152226783732225_597211887_o.j

Jeg synes det er synd at man ikke kan enes om en type. I de aller fleste (alle?) raser må da det være mulig om man hadde samlet seg om et felles mål: En hund etter en rasestandard som ivaretar et eksteriør som er funksjonelt i forhold til hva hunden er skapt til. Heldigvis MÅ man ikke velge enten eller på golden enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det å stille ut hund er ikke lukrativt det heller, ikke engang her på Østlandet hvor det er utstillinger minst en gang i måneden gjennom hele året. Du får ikke mer for valper som har multichampion-forfedre, det koster ikke noe mer å bruke en multichampion hannhund, og sist, men ikke minst - to multichampion-foreldre er ikke garantert multichampion avkom.

Hvor mye penger du tjener på å merittere hundene dine, tror jeg er en oppblåst og oppskrytt greie. I hvert fall i de rasene jeg har kjennskap til.

DET er helt riktig :D Men det er vanvittig mye enklere å kjøre fram en hund på utstilling enn på jakt (og sikkert bruks) Du kan også kjøre fram mange fler hunder samtidig. Dermed ender eksteriøroppdretterene gjerne opp med fler avlshunder i drift, og dertil flere kull, enn en jakthundoppdretter. Dette er i hvertfall veldig tydelig på min rase.... :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det viktigste bruksegenskapene, eksteriør kommer definitivt i andre rekke. En liten del inni meg strides litt, for du verden så kjekt det hadde vært med en sånn der snerten liten golden-tispe på 16 kg med en spinnvill fart i agility-ringen. Men det er liksom ikke golden for meg, da får jeg finne meg en annen rase.

Men det som virkelig, virkelig gjør meg trist er å høre hundreogørten historier om at golden alá min type golden blir uglesett i det hunden entrer ringen, lenge før den har fått vise seg frem. Nettopp fordi man på lang avstand ser at "åja, der kommer en sånn der jaktgolden. Huff!" At en tispe på 16 kg blir sendt ut igjen med elendig kritikk kan jeg forstå, men denne type golden, en stor hannhund på 32-33kg? Nei, det forstår jeg ikke... Fordi den er for tynn, for liten, for mørk i fargen, ligner ikke en golden (!).

10003706_10152226783732225_597211887_o.j

Jeg synes det er synd at man ikke kan enes om en type. I de aller fleste (alle?) raser må da det være mulig om man hadde samlet seg om et felles mål: En hund etter en rasestandard som ivaretar et eksteriør som er funksjonelt i forhold til hva hunden er skapt til. Heldigvis MÅ man ikke velge enten eller på golden enda.

Jeg kan ikke mye om golden, men tok en titt på rasestandarden. Selv om jeg syns hunden din er vakker så er den rød på farge. Det skal den ikke være i følge standard. Halen skal også bæres i flukt med overlinjen, altså ikke så høyt som din. Det trenger jo ikke være fordi han er en jaktgolden, men fordi han har feil ifølge standard.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke mye om golden, men tok en titt på rasestandarden. Selv om jeg syns hunden din er vakker så er den rød på farge. Det skal den ikke være i følge standard. Halen skal også bæres i flukt med overlinjen, altså ikke så høyt som din. Det trenger jo ikke være fordi han er en jaktgolden, men fordi han har feil ifølge standard.

Han var kun ment som et eksempel i forhold til størrelse og kropp, ikke at han på noen som helst måte er perfekt i forhold til utstilling (han er forøvrig aldri stilt). Men jeg synes det er trist at denne typen golden blir uglesett pga farge på langt hold - selv om han, etter min mening, har en mye sunnere kroppsbygning enn de lave, kraftige og småfeite goldenene som blir premiert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han var kun ment som et eksempel i forhold til størrelse og kropp, ikke at han på noen som helst måte er perfekt i forhold til utstilling (han er forøvrig aldri stilt). Men jeg synes det er trist at denne typen golden blir uglesett pga farge på langt hold - selv om han, etter min mening, har en mye sunnere kroppsbygning enn de lave, kraftige og småfeite goldenene som blir premiert.

Bare litt fra sidelinja her - og det har ikke noe med din hund å gjøre altså, for han har jeg jo aldri sett, men svært mange av de jaktgolden-typene jeg har sett, har hatt til dels svært usunne bevegelser (ut fra hva jeg anser er sunne, gode bevegelser på en hund). De har ofte paraderende frambeinsbevegelser og er ofte litt korte og bratte i krysset og får korte steg bak - noe som er lite effektivt når en hund traver i hvert fall (da tenker jeg hund generelt, og ikke spesielle trekk som enkelte raser liksom skal ha).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare litt fra sidelinja her - og det har ikke noe med din hund å gjøre altså, for han har jeg jo aldri sett, men svært mange av de jaktgolden-typene jeg har sett, har hatt til dels svært usunne bevegelser (ut fra hva jeg anser er sunne, gode bevegelser på en hund). De har ofte paraderende frambeinsbevegelser og er ofte litt korte og bratte i krysset og får korte steg bak - noe som er lite effektivt når en hund traver i hvert fall (da tenker jeg hund generelt, og ikke spesielle trekk som enkelte raser liksom skal ha).

Det kan godt hende. Og jeg antar det har å gjøre med at hundene blir avlet for enten det ene eller det andre? Altså enten er det jakthunder så apporterer de (++) så er det greit, ellers så er de utstillingshunder og så lenge de har de kriteriene i orden blåser vi i det andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

DET er helt riktig :D Men det er vanvittig mye enklere å kjøre fram en hund på utstilling enn på jakt (og sikkert bruks) Du kan også kjøre fram mange fler hunder samtidig. Dermed ender eksteriøroppdretterene gjerne opp med fler avlshunder i drift, og dertil flere kull, enn en jakthundoppdretter. Dette er i hvertfall veldig tydelig på min rase.... :hmm:

Det er kanskje en håndfull bruks-oppdrettere av belgeren i Norge og Sverige, så det ville vært rart om andelen bruksavla (det er jo bruksmeritterte langhårsbelgere - de fleste av de fra hele eller delvise utstillingslinjer) hunder dominerte belgeravlen.

Den der med at det er vanvittig mye enklere å kjøre frem en hund på utstilling hører jeg folk sier stadig vekk. Hvor langt frem snakker vi da? Nøyer vi oss med excellent, eller snakker vi BIR og BIG og kanskje til og med BIS? For det første er enkelt, så sant bikkja er pen. Resten av det er det faktisk konkurranse om, i visse raser ganske hard konkurranse også.

Det kan godt hende. Og jeg antar det har å gjøre med at hundene blir avlet for enten det ene eller det andre? Altså enten er det jakthunder så apporterer de (++) så er det greit, ellers så er de utstillingshunder og så lenge de har de kriteriene i orden blåser vi i det andre.

Jeg er usikker på hva du mener her. Siri nevner bevegelser til jaktgolden hun har sett, sammenlignet med hva hun anser som sunne bevegelser for hund, uavhengig av rasestandard og bruk, da er det sannsynligvis også uavhengig av hva de er avlet for. Et sunt trav er et sunt trav, selv om et sunt trav ikke nødvendigvis er et rasetypisk trav, om du skjønner hva jeg mener?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje en håndfull bruks-oppdrettere av belgeren i Norge og Sverige, så det ville vært rart om andelen bruksavla (det er jo bruksmeritterte langhårsbelgere - de fleste av de fra hele eller delvise utstillingslinjer) hunder dominerte belgeravlen.

Den der med at det er vanvittig mye enklere å kjøre frem en hund på utstilling hører jeg folk sier stadig vekk. Hvor langt frem snakker vi da? Nøyer vi oss med excellent, eller snakker vi BIR og BIG og kanskje til og med BIS? For det første er enkelt, så sant bikkja er pen. Resten av det er det faktisk konkurranse om, i visse raser ganske hard konkurranse også.

Jeg tenker på noen cert og kanskje et championat. Jeg har tatt fram ganske mange av både utst. og jaktchampioner, og for min del er det liten tvil om hva som er lavterskel. Og ikke minst er det mye lettere å ha flere rene utst. hunder kontra jakthunder som skal holdes i bruk.

Nå vet jeg fint lite om Belgeravlen :P Men på Strihåret Dachs er det flest av jakthunder og jakthundoppdrettere i Norden. De som driver ren eksteriøravl av disse driver jevnt over i større skala enn noen jakthundoppdretter. Rett og slett fordi avlshundene er "fort gjort" å gjøre ferdig premierte, og da har man kjapt flere avlshunder. (feks har vi akkurat nå 6 strihår i hus, og kun 1 som er aktuell å ha kull på, som er ferdig premiert - og ikke pensjonert... Derimot har vi gitt bort flere høyt utst. premierte hunder som ikke har vært bra nok på jakt, men som en eksteriøroppdr. ikke ville nølt med å sette i avl)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker på noen cert og kanskje et championat. Jeg har tatt fram ganske mange av både utst. og jaktchampioner, og for min del er det liten tvil om hva som er lavterskel. Og ikke minst er det mye lettere å ha flere rene utst. hunder kontra jakthunder som skal holdes i bruk.

Nå vet jeg fint lite om Belgeravlen :P Men på Strihåret Dachs er det flest av jakthunder og jakthundoppdrettere i Norden. De som driver ren eksteriøravl av disse driver jevnt over i større skala enn noen jakthundoppdretter. Rett og slett fordi avlshundene er "fort gjort" å gjøre ferdig premierte, og da har man kjapt flere avlshunder. (feks har vi akkurat nå 6 strihår i hus, og kun 1 som er aktuell å ha kull på, som er ferdig premiert - og ikke pensjonert... Derimot har vi gitt bort flere høyt utst. premierte hunder som ikke har vært bra nok på jakt, men som en eksteriøroppdr. ikke ville nølt med å sette i avl)

Selvsagt ligger det mer jobb bak et bruks- eller jaktchampionat, men man må allikevel ha en forholdsvis skaplig pen hund om man bare skal plukke cert og championater. Er det ikke krav om jakt-merittering for utstillingschampionat på dachs? I Sverige er det krav om bruksmerittering for cert på belgeren, det har egentlig ikke resultert i noe annet enn at det er langt mellom de svenske championene. Men det burde jo være veien å gå for alle raser som skal brukes til noe, at de er merittert i dette noe't for å kunne ta utstillingscertene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er Tika. Hun er 12 år gammel og er på det norske landslaget i gjeting (som forøvrig holder et svært høyt internasjonalt nivå.) Still going strong og gjør fortsatt jobben sin etter 12 år med hardt arbeid. Dette forteller meg at hunden er svært funksjonelt bygget for den jobben den skal gjøre. Dette er funksjonelt. Dette er vakkert.

_IMG9464.jpg

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt ligger det mer jobb bak et bruks- eller jaktchampionat, men man må allikevel ha en forholdsvis skaplig pen hund om man bare skal plukke cert og championater. Er det ikke krav om jakt-merittering for utstillingschampionat på dachs? I Sverige er det krav om bruksmerittering for cert på belgeren, det har egentlig ikke resultert i noe annet enn at det er langt mellom de svenske championene. Men det burde jo være veien å gå for alle raser som skal brukes til noe, at de er merittert i dette noe't for å kunne ta utstillingscertene.

Nei, desværre... Det er "brukskrav" men når man kan velge mellom jakt og blodspor (som en blind og lam høne kan dra seg igjennom) så er liksom poenget borte :P

Men jo da, sånn nogelunde (helst mer) må jo bikkja se ut for å plukke cert. Oppdretter man hunder for at de skal se pene ut, er jo det også en forutsetning :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...