Gå til innhold
Hundesonen.no

Irsk terrier, deres erfaringer.


Renate A
 Share

Recommended Posts

Møtte ei helt nydelig Irsk terrier på tur i dag, og ble veldig nydgjerrig på rasen.

Har sett flere IT og har egentlig veldig godt inntrykk av dem.

Utseendemessig så syntes jeg at hele hunden er helt "perfekt", en utrolig vakker rase :)

Hva er deres erfaringer rundt rasen? Good or bad ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen erfaringer herfra, men er enig i at de er nydelige :wub: Vi vurderte rasen, når vi skulle ha Airdale, men fant ut at de var enda vanskeligere å få tak i enn Airedalen, så vi slo det fra oss.Tror ikke det finne mange oppdrettere i Norge dessverre.... så muligens man må kikke til utlandet... :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner en, den er søtest i verden! Høyenergihund, med endel lyd, men veldig søt.

Tror dog som @Mardina at det er et lite miljø i Norge. Ser at de som har den jeg kjenner sliter veldig ifht opplæring på pelsstellet og generelt den gode rasekunnskapsformidlingen som man gjerne får av et godt rasemiljø.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Renate A : det trodde ikke jeg heller, før vi fikk vår Airedale. Men min far er og vil alltid være et terrier menneske, så når vi først skulle ha hund, så måtte det være en terrier i følge min far :) Har ikke angret siden, for den hunden krøp så til de grader innunder huden på meg :wub: Og før vi fikk Dina, så var jeg vant til en Storpuddel og en dorsk og "kjedelig" Golden retriever tispe.... :P Jeg elsker terrier-tempramentet og ikke minst utseende :heart: Jeg SKAL ha terrier igjen, livet er ikke det samme uten :P Og jeg tror en terrier hadde fått det supert hos deg jeg :heart:

@Pippin&Symra : Ja... :wub: Jeg drømmer stadig vekk om en ny Airedale eller en Welsh/Lakeland :wub: :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 years later...

Håper noen flere kanskje skriver litt her, jeg. :) Snuser litt på rasen selv. Kjenner ett individ som er en flott hund (dog ikke verdens enkleste hund, men så er det ikke nødvendigvis det jeg ønsker heller). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De er nok ikke markant heitere enn andre terriere mot andre hunder, men det er kan ofte virke litt mer alvorlig mtp størrelse. De fleste terriere har jo også en god dose iboende skarphet og går ikke av veien for å uttrykke sin mening om de mener de blir urettferdig behandla.

Personlig liker jeg attituden og humoren til terriere godt, de har vanvittig mye personlighet :)

Sent fra min SM-G955F via Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har møtt den norske oppdretteren flere ganger, hun har flotte hunder.

De er ganske heite altså, i hvert fall hannhundene. Hun jeg har snakket med selger ikke hanner til førstegangseiere i det hele tatt. De irske jeg kjenner er supre, høy energi og full fres, og rolige inne. Men de krever en bestemt eier, man greier seg ikke nødvendigvis med klikker og pølser altså.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 timer siden, Woola skrev:

Men de krever en bestemt eier, man greier seg ikke nødvendigvis med klikker og pølser altså.

Og fordi at de er en terrier som vet hva de vil og ikke vil så skal man derfor bruke metoder som er urettferdige eller innebærer positiv straff? Det er fullt mulig å faktisk klikkertrene og samtidig ha faste rammer og regler samt sette krav til hunden. Blir du ufin mot den rette terrieren så oppnår du i beste fall en hund som driter fullstendig i deg, og i verste fall så får du deg tidenes tur på legevakta...

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Bjornal skrev:

Og fordi at de er en terrier som vet hva de vil og ikke vil så skal man derfor bruke metoder som er urettferdige eller innebærer positiv straff? Det er fullt mulig å faktisk klikkertrene og samtidig ha faste rammer og regler samt sette krav til hunden. Blir du ufin mot den rette terrieren så oppnår du i beste fall en hund som driter fullstendig i deg, og i verste fall så får du deg tidenes tur på legevakta...

I alle dager? Jeg har sagt bestemt, jeg har ikke snakket om hverken straff eller å være ufin. Ta deg en bolle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Woola skrev:

I alle dager? Jeg har sagt bestemt, jeg har ikke snakket om hverken straff eller å være ufin. Ta deg en bolle.

Det at du sa at de "krever en bestemt eier, man greier seg ikke nødvendigvis med klikker og pølser altså" impliserer jo at du mener de ikke kan trenes med positiv innlæring, så da bør kanskje du vurdere å ordlegge deg på en bedre måte neste gang?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Bjornal skrev:

Det at du sa at de "krever en bestemt eier, man greier seg ikke nødvendigvis med klikker og pølser altså" impliserer jo at du mener de ikke kan trenes med positiv innlæring, så da bør kanskje du vurdere å ordlegge deg på en bedre måte neste gang?

Hva du mener at jeg impliserer får stå for din egen regning.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil anbefale alle som vurderer rasen å treffe en del hunder, prate med eiere og besøke oppdretter(e), særlig om de ikke har erfaring med andre strie, aktive terriere. Har inntrykk av at rasen har mange ”stereotypiske” terrierfakter, og disse må man like ellers blir hundeholdet bare en belastning. Vær kritisk til mentalitet. Vær obs på stress, redsler og hvordan de er rundt andre hunder.

Siden airedale og irsk ble nevnt tidligere, kan jeg jo si at de to er ganske forskjellige typer om noen skulle vurdere de to rasene. Førstnevnte har historie som jakt- og brukshund der samarbeid og førbarhet ble lagt vekt på, det gjør at airedale er ganske dresserbar sett i forhold til mange andre raser. Irsk har ikke samme historie med denne graden av samarbeid. F.eks. tjenestegjorde begge rasene under 1. verdenskrig, men det var hovedsaklig irsks sosiale vesen som gjorde den brukbar til å sende meldinger på fronten. Airedale hadde langt mer avanserte oppgaver og har også blitt brukt videre som politi-, bruks og jakthund etter krigen.
Irsk er altså striere, selv om de skal være svært sosiale med relativt liten radius.


Hva angår oppdragelse, er det greit å sette seg inn i hvilken type terrier man vurderer. Mange har et bilde av hva en "terrier" er, noe som er synd da det er himmelvide forskjeller mellom en cairn, staff, kerry, fox og airedale. En terrier er ikke en terrier, det er store forskjeller på hvor harde, strie og samarbeidsvillige de er. Noen er i tillegg veldig aktive, impulsive og heftige i alt de gjør, som naturligvis krever mer av eier, mens andre raser er roligere og mer balanserte. 
 
En stri, selvstendig terrier vil alltid stille to spørsmål når den får en beskjed, og du vil ikke at svaret på begge disse skal være nei; Er det i min egeninteresse å gjøre dette? Har jeg alternativ?
Å bygge opp et godt samarbeid gjennom aktiviteter hunden liker og med mye belønning gjør mye, men det viktigste for en velfungerende hverdag er å være konsekvent, rettferdig og mer utholdende enn hunden. Enhver matmotivert terrier kan gjøre det meste for belønning, men de må lære å gidde det samme uten. Det er å få dem til å sitte når du ber om det uten godbit, og ting som å få dem til å slutte å gå på bord, bombe besøket og jage katten innomhus, som ofte byr på utfordringer. Disse hundene vil prøve å gjøre det de har lyst til igjen, og igjen, og igjen, og igjen. Når det omsider sitter, gjør de det straks du snur ryggen til eller de blir passet av andre. De tester grenser hele tiden som unge, titt og ofte som voksne. Og gir du dem først litt "slækk", blir det mye slækk på veldig kort tid.
Klikk og pølse er ikke løsningen på alle utfordringene som oppstår med denne typen hund. Da mener jeg overhode ikke at man skal ty til straff eller hardhendt behandling, men å være konsekvent ved å vente dem ut, ligge i forkant, ikke gi dem mulighet og å ta dem bort fra ting de ikke får lov til.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flott forklaring @CrazyTerrierLady

Jeg mener generelt at man må være konsekvent når man oppdrar en hund. Men når man oppdrar en terrier kreves det en helt annen konsekvens. 

Jeg har vel skrevet det i en annen tråd før, men læll: Min terrier må fortelles det samme om og om og om igjen. Har gjør ikke noe bare fordi han kjenner kommandoen eller har en will to please eller fordi det blir forventet av han.  Og jeg har ikke engang en av de strieste rasene.

Vi har innlært alle morsomme triks og kommandoer med klikker og godbiter, men viktige kommandoer er lært inn med negativ konsekvens. Ikke straff eller brøling, men f.eks øyeblikkelig fjerning fra situasjoner. Og at jeg alltid er på vakt slik at jeg kan være i forkant. Og han har fått høre ordet nei, ganske høyt, akkompagnert av klappelyder, mye oftere enn alle hunder jeg har hatt før. Hadde jeg lært inn alt med godbiter hadde han bare jobbet for godbiter, punktum. Og det kan fort bli et problem i seg selv.

Jeg tror man må oppleve en (stri) terrier for å skjønne hvor egenrådige de kan være. Dette kombinert med at de er harde og heite er virkelig ikke noe for enhver.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 minutter siden, Woola skrev:

Flott forklaring @CrazyTerrierLady

Jeg mener generelt at man må være konsekvent når man oppdrar en hund. Men når man oppdrar en terrier kreves det en helt annen konsekvens. 

Jeg har vel skrevet det i en annen tråd før, men læll: Min terrier må fortelles det samme om og om og om igjen. Har gjør ikke noe bare fordi han kjenner kommandoen eller har en will to please eller fordi det blir forventet av han.  Og jeg har ikke engang en av de strieste rasene.

Vi har innlært alle morsomme triks og kommandoer med klikker og godbiter, men viktige kommandoer er lært inn med negativ konsekvens. Ikke straff eller brøling, men f.eks øyeblikkelig fjerning fra situasjoner. Og at jeg alltid er på vakt slik at jeg kan være i forkant. Og han har fått høre ordet nei, ganske høyt, akkompagnert av klappelyder, mye oftere enn alle hunder jeg har hatt før. Hadde jeg lært inn alt med godbiter hadde han bare jobbet for godbiter, punktum. Og det kan fort bli et problem i seg selv.

Jeg tror man må oppleve en (stri) terrier for å skjønne hvor egenrådige de kan være. Dette kombinert med at de er harde og heite er virkelig ikke noe for enhver.

Jeg har en helt annen erfaring med min bedlington... Jeg fikk ham som 14-åring, men syntes han var kjempelettlært, lydig og grei, kom når jeg ropte på ham, stakk vel ikke av så vidt jeg kan huske. Det eneste jeg kan huske som negativt med ham var at han stresset litt når vi lekte med ball... det var nok min feil vil jeg tro, som lekte masse uten at det var noe plan over det. Men jeg lærte ham masse rart, innlært med godbiter (det var lenge før klikkeren fantes) - og det gikk da helt strålende, det...  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er mange myke og greie Bedlington, men også ganske så mange som har litt mer terrier enn whippetgemytt. Jeg synes ikke rasen er særlig homogen på akkurat det området.

Problemet er ikke å lære dem ting med godbiter, problemet er gjerne hvordan å lære dem å ikke gjøre noe som de selv mener at de burde gjort.

Min er veldig grei og snill, men veldig stri og kamplysten når det gjelder andre bikkjer f.eks. Klikker og  Kinderegg er ikke noe han responderer på når han har bestemt seg for noe.

Det som jeg synes er veldig positiv med mange terriere er jo at de ofter tåler mer også. En venninne av meg har strihåret Foxterrier, samtidig som hun har en hund i gruppe 1, og hun sier ofte at gjeteren hadde blitt helt traumatisert av behandlingene foxene fikk- uten at de tar noe som helst skade av det. 

Og bare for å understreke så menes det heller ikke her noen form for fysisk avstraffelse eller noe i den gaten. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min bedlington hadde ikke noe mykt whippetgemytt (jeg har blitt kjempeskuffet mange ganger når jeg i ettertid har møtt "myke" bedlingtons som har vært mer engstelige og unnvikende enn de terrierne jeg mener de skal være). Han var tøff og trygg heldigvis, slik jeg mener en terrier skal være, men han var liksom ikke veldig sta og vanskelig. Nå var dette på begynnelsen av 80-tallet, så det kan jo være jeg har glemt en del - men inntrykket jeg satt igjen med etter å ha hatt ham i 11 år, var en tøff, trygg og lettlært hund som passet utmerket til en ungdom. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...