Gå til innhold
Hundesonen.no

Tomme tisper / fertilitetsproblemer. Hvor vanlig er det?


Recommended Posts

Skrevet

Spør egentlig fordi dette ikke er vanlig i "min verden". Jeg har raser som tar seg bare de tenker på å ha seg.. Vel nesten - men om de pares en eller annen gang før det er for seint i løpetiden, så skjer det omtrent ikke at det ikke blir valper.

Men så leser jeg jo tråd på tråd her, om tomme tisper. Er dette raseproblemer (hvordan ligger det an på DIN rase?? ) Eller er det tilfeldigheter, og en greie for sonens oppdrettere? :P

Skrevet

Jeg har ei tispe som er selektiv, hun vil IKKE pares av Freke. Greit nok det, men de har gått sammen 3 løpetider uten at han har fått slippe til så jeg må nok jakte på en annen mann til frøken sær ;)

Ellers vet jeg om en oppdretter som hadde problem med tomme tisper/små kull/høyere enn normal valpedødlighet. Viste seg å være smittsom sykdom, så ingen genetiske feil. Når ting fikk ligge brakk 2-3 år så ble det normalstore og friske kull igjen på de samme tispene som før hadde uheldige utfall.

Vet om ei tispe som tok seg på første paring og fikk 7 valper. Samme kombinasjon ble gjentatt, hun gikk tom. Ble så paret med en annen hann ca 1 år etter dette igjen (da 2 år siden første kull) og fikk 6 friske valper.

Hørt om en og annen tispe ellers også som har gått tom, men stort sett virker det som paring = valper i min rase også.

Skrevet

Jeg synes jeg hører om det titt og stadig innen min rase. Tomme tisper og dødfødte valper/vanskelige fødsler ser ut som å være en gjenganger. Men så er det kanskje det man legger merke til? Og ikke alle de vellykkede parringene/fødslene. Så noen statetstikk har jeg ikke, bare min egen følelse :lol:

Skrevet

Det hender i min rase, årsakene kan være mange. I det siste har det vært snakk om herpesvirus. Men det kan jo være andre årsaker også.

ED: men vanlig er det jo ikke. stort sett går det bra. Noen har hatt utfordringer med ranghøye tisper som ikke vil la seg parre med hanhunden som er valgt ut, men det er heller ikke normalen :)

Skrevet

Jeg har hatt to tomme tisper, men da heller ikke vellykket heng ved parringene. Begge parringene var også tispen sin første parring.

Vanlig på min rase? Nei det vil jeg ikke si at det er. Det skjer, men vil ikke si at det er noen signaler på fertilitetsproblemer.

Skrevet

Portisen er generelt en veldig "fertil rase", om man kan kalle det noe sånt :P Jeg opplever generelt mange store kull og det er sjeldent jeg hører om tisper som har gått tomme. Det er dog enkelte linjer der jeg har sett at det har dukket opp flere tilfeller, og da tror jeg såvisst det har noe med de linjene å gjøre. Men jevnt over får rasen store kull (ca. 8, 7 er vel muligens gjennomsnittet), noen opptil 15 valper. Oppdretteren min har hatt omlag ett kull i året de siste 10 årene. Kun 1 gang har en av tispene gått tom, men hun er litt av den typen som Snøfrost skisserer over her - hun vil bestemme hannhund selv. Hun har gitt et normalt kull tidligere.

På papillon avhenger spesielt kullstørrelse av linjer. Noen linjer er av den større typen (gjerne opp mot 5 kg ++), og får "store" kull på 4-7 valper. De små linjene (2-3 kg) får oftere små kull med 2-3 valper. Men jeg har sjeldent hørt om tisper som har gått tomme, så det er neppe noe utbredt problem på rasen.

Skrevet

Shiba: Hører om det innimellom, men vil ikke si det er spesielt utbredt. Planlegger du et kull og de parrer seg, så kommer det stort sett valper. :)

Det vet vi jo egentlig veldig lite om, siden folk stort sett ikke forteller om planene sine før valper er på plass osv. :P Hurra for hemmelighetskremmeri. :D

Skrevet

Det vet vi jo egentlig veldig lite om, siden folk stort sett ikke forteller om planene sine før valper er på plass osv. :P Hurra for hemmelighetskremmeri. :D

Jeg lurer på om det kan være grunnen til at det virker som at så mange tisper går tomme nå? Omvendt av det du sier, med andre ord ;) Det er mer vanlig sånn jevnt over å fortelle om planene man har, gjerne langt tid i forveien, og da blir det jo mer synlig de gangene tispene går tomme, enn når man ikke har annonsert planer i forveien, if that made sense?

Skrevet

Nå kommer det endel tanker rundt akkurat dette i hundesport etterhvert. Annette Krognæs ved Veterinærhøgskolen har i det siste fått litt fokus på herpesvirus, og muligheten til at flere hunder har dette enn det vi tror. Resultater kan være tomme tisper, dødfødte valper, valper som dør uten tilsynelatende grunn, tidlig fødsel , såkalte "fading puppies" osv osv.

Ihvertfall i Whippetmiljøet har dette vært omtalt ei stund, det hjelper også dårlig når det blir lagt mye fokus på noen tilfeller hvor fødsel går gærnt eller tispa går tom. Hvor ofte det skjer med tomme tisper er jeg usikker på, vi har ihvertfall ikke hatt problemer der. Det har vært mye spekulasjoner i hvorvidt det er herpesvirus eller ei. Det har vært tilfeller med enkeltpersoner som har satt diagnoser på andres kull og ropt høyt om at dette har vært herpes. Det dukker iallefall opp ei avhandling om dette.... Så får vi se hvordan den blir seende ut :)

Tom tispe har vi ihvertfall ikke hatt problemer med...første parring ble det 7 valper. Andre 9 valper. Venter nå C Kullet, og er rimelig sikker på at hun også har tatt til seg.

Skrevet

Jeg synes jeg hører om det titt og stadig innen min rase. Tomme tisper og dødfødte valper/vanskelige fødsler ser ut som å være en gjenganger. Men så er det kanskje det man legger merke til? Og ikke alle de vellykkede parringene/fødslene. Så noen statetstikk har jeg ikke, bare min egen følelse :lol:

Basert på registreringstallene på rasen er det neppe ekstremt utbredt? :lol: Neida, det var bare fleip :)

På DS er det sjelden, men det forekommer jo en og annen gang.

  • Like 2
Skrevet

Det virker være mer utbredt på noen raser enn andre. Selv har jeg noen raser jeg følger med, ikke er oppdretter eller fører noen statestikk. Men feks syns jeg Sheltie har veldig små kull og helt normalt å miste flere valper i kullet.

Mulig inntrykket er feil, men sitter med en følese av at det er mer utbredt innen enkelte raser enn andre.

Skrevet

Det virker være mer utbredt på noen raser enn andre. Selv har jeg noen raser jeg følger med, ikke er oppdretter eller fører noen statestikk. Men feks syns jeg Sheltie har veldig små kull og helt normalt å miste flere valper i kullet.

Mulig inntrykket er feil, men sitter med en følese av at det er mer utbredt innen enkelte raser enn andre.

Små kull er normalen, snittet ligger vel på 3,3 eller noe i den duren. Tomme tisper går litt i bølger synes jeg. Jeg har én gang hatt tom tispe som har vært fertil, og prøvde to ganger på ei som viste seg å være infertil (var forsøkt paret enda en gang før dette, og det ble brukt tre forskjellige hannhunder). To ganger har jeg fått enebarn (eller, den ene gangen var det også en dødfødt), men da følte jeg at jeg reiste for seint for å pare. Én gang har jeg mistet et helt kull, men der tror jeg de to levendefødte ble forgiftet av den døde valpen. Mistenkte herpes, men symptomene på valpene stemte ikke.

På aussien har jeg sjelden hørt om tomme tisper, og de får jo også som regel normalstore kull.

Skrevet

Det vet vi jo egentlig veldig lite om, siden folk stort sett ikke forteller om planene sine før valper er på plass osv. :P Hurra for hemmelighetskremmeri. :D

Tja, med tanke på hvor jevnt registreringstallet egentlig holder seg, så trur jeg ikke det er spesielt utbredt. Og jeg synes ikke det er så hemmelig med planene, det er jo hvilke hannhunder folk bruker mange ikke vil snakke om før drektighet er bekrefta?

Skrevet

Tja, med tanke på hvor jevnt registreringstallet egentlig holder seg, så trur jeg ikke det er spesielt utbredt. Og jeg synes ikke det er så hemmelig med planene, det er jo hvilke hannhunder folk bruker mange ikke vil snakke om før drektighet er bekrefta?

Og det der skjønner jeg virkelig ikke hvorfor. Hvis jeg er på utkikk etter en ny hund så vil jeg jo vite mest mulig god tid i forveien, spesielt om jeg vurderer forskjellige alternativer, og hannen er jo faktisk 50% av valpen. Men det er jo egentlig en annen diskusjon...

  • Like 5
Skrevet

Og det der skjønner jeg virkelig ikke hvorfor. Hvis jeg er på utkikk etter en ny hund så vil jeg jo vite mest mulig god tid i forveien, spesielt om jeg vurderer forskjellige alternativer, og hannen er jo faktisk 50% av valpen. Men det er jo egentlig en annen diskusjon...

Jeg er som kjent helt enig. :) Men dersom en bare skal ha seg en eller annen valp, så spiller det kanskje ikke så stor rolle.

Men ja, annen diskusjon!

Skrevet

Og jeg synes ikke det er så hemmelig med planene, det er jo hvilke hannhunder folk bruker mange ikke vil snakke om før drektighet er bekrefta?

Og det der skjønner jeg virkelig ikke hvorfor. Hvis jeg er på utkikk etter en ny hund så vil jeg jo vite mest mulig god tid i forveien, spesielt om jeg vurderer forskjellige alternativer, og hannen er jo faktisk 50% av valpen. Men det er jo egentlig en annen diskusjon...

Jeg har ikke annonsert hannhund enda, utover det at jeg har nevnt ham her på sonen. Ikke fordi det er så veldig hemmelig, men jeg personlig foretrekker å vente til hun i det minste er paret, gjerne helst bekreftet drektig, selv om jeg ikke tror jeg klarer å holde meg så lenge. Jeg tror ikke det har så mye å si for mine evt valpekjøpere hva slags hannhund jeg velger, og jeg vil bare ikke jinxe det. Jeg er på potensielt avlstispe nr 5, hun er tilsynelatende frisk (alt som kan sjekkes, er friskt). Han er tilsynelatende frisk. Men fortsatt. Jeg ser ikke helt at det skal være noen grunn til å annonsere hannhund før hun i det minste er paret.

Skrevet

@2ne - du vil jo selv vite mest mulig, så da regner jeg med at du skjønner at også valpekjøpere kan ha det ønsket :)

Ja, men valpekjøpere som er interessert, spør, og de som spør, får svar.

Skrevet

hittil har det ikke vært noen problemer med Maja sine kull. Hun har tatt seg hver gang, og alle valpene har vært friske og raske. MEN hun får små kull. Sheltien får jo ikke store kull i utgangspunktet, men Maja ligger godt under gjennomsnittet med 2, 1 og 2 valper i kullene sine. Moren hennes igjen hadde problemer med drektighet. Første kullet kom det en svakelig valp som måtte flaskes opp. I andre kullet kom det 3 friske valper og på det siste kullet døde alle valpene (3) inne i magen hennes ca 1 uke før termin. Uvisst hvorfor.

Noen som vet om kullstørrelse er arvelig? syns jeg ser ganske ofte at tisper som kommer fra store kull, får store kull selv, og motsatt.

Skrevet

Etter å ha studert dette litt på egenhånd ser det ut til at kullstørrelse til dels er arvelig. I alle fall på portis, som er det jeg har fulgt med på. Det er selvsagt ikke noe forskningsarbeide, men jeg har fulgt nøye med og ser mønstre, helt klart.

Skrevet

Kullstørrelse virker til å være arvelig på de i min rase som jeg har fulgt med på.

Blir spennende å se hvorvidt Fjellbris følger trenden til sin morslinje (ca 6 valper) noe jeg får svar på en ikke altfor lang stund.

Skrevet

hittil har det ikke vært noen problemer med Maja sine kull. Hun har tatt seg hver gang, og alle valpene har vært friske og raske. MEN hun får små kull. Sheltien får jo ikke store kull i utgangspunktet, men Maja ligger godt under gjennomsnittet med 2, 1 og 2 valper i kullene sine. Moren hennes igjen hadde problemer med drektighet. Første kullet kom det en svakelig valp som måtte flaskes opp. I andre kullet kom det 3 friske valper og på det siste kullet døde alle valpene (3) inne i magen hennes ca 1 uke før termin. Uvisst hvorfor.

Noen som vet om kullstørrelse er arvelig? syns jeg ser ganske ofte at tisper som kommer fra store kull, får store kull selv, og motsatt.

Noen hevder jo det, men Villas mamma fikk fra 5-7 valper i sine kull, mulig hun fikk 4 siste gangen. Villa fikk første gangen 3, der en var død og to levende, som døde etter to døgn, og andre gangen (etter full herpesvaksinering osv.) fikk hun én. Tror ingen kullsøsken er avlet videre på.

Saetas mamma fikk bare det ene kullet, og de var 3 (jeg mista en etter 6 uker), og Saeta har fått 4, 6 og 2 (1). Silma og Sari som er etter Saeta, har fått 4 og 3. Tibra er fra et kull på 13 fødte, 10 overlevende, og takk og lov fikk hun ikke mer enn 6 stk. selv. Ikke nødvendigvis noe mønster. Det er mye mer alvorlig å avle videre på f.eks. tisper fra linjer med fødselsvansker, men det er klart man skal ha alle slike ting i bakhodet når man holder på med avl.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...