Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ei venninne av meg har en unghund som til daglig er verdens herligste og tryggeste, men som når han kommer i utstillingsringen forvandles til en kenguru som overhodet ikke lar seg håndtere. Han vrir seg unna og dommeren får overhodet ikke ta i ham. Han er ikke redd i det hele tatt; det minner mest om en unge som legger seg på gulvet og "vil ikke vil ikke vil ikke!". Han løper fint og stiller seg fint opp - men ikke kom her og tafs på meg nei!

Det er utrolig synd, for kritikkene han får er meget gode på det eksteriørmessige, men pga apekattoppførselen får han sufficient.

Han har tidligere oppført seg godt i ringen og latt seg håndere uten problem.

De har trent mye på dette med positiv håndtering men gutten setter seg, legger seg, blir en makk som vrir seg på kroken når dommeren prøver å nærme seg ham. Men som sagt, han er ikke redd - han bare vil ikke.

Som dere forstår så er venninna mi rimelig fortvila og etterspør gode råd. Hunden er nettopp fylt et år og det kan jo være pubertetsoppførsel.

Spørsmålet er hva kan hun gjøre???

Skrevet

Dra på ringtrening, få så mange som mulig til å ta på ham, være tålmodig og gå saakte frem.

Mest sannsynelig er han noe usikker.

Sikkert ikke så konstuktivt men, sånn ville jeg gjort det :)

Skrevet

Jeg vil faktisk tro at det ligger noe bak dette som får hunden til å vegre seg for håndtering :-) Be venninnen din sette seg ned å tenke gjennom situasjoner og på om han kan ha fått en negativ erfaring en eller annen gang? som gjør at hunden har negative assosiasjoner til situasjonen der dommer går mot og håndtering av dommer?

Jeg ville kjørt mye håndteringatrening utenfor settingen, av mange personer hvor dere spiller på lag med hunden :-) håndtering = bursdag!! Så ville jeg kjørt masse ringtrening, konkurranselikt med det målet at hunden skal glede seg til håndtering.

Han er ikke redd, men jeg vil ikke tro han bare er vrang heller. Det kan nok være noe usikkerhet som ligger bak??

Skrevet

Han har hatt et par episoder hos veterinær der de måtte holde ham fast (han hadde et sår i nakken som måtte barberes og sys) og det kan jo ha negative følger.
De har gått på ringtrening/handlerkurs og det funka relativt bra med godbit som avledningsmanøver. På siste utstilling så likte imidlertid ikke dommeren at det ble brukt godbit og nektet henne å bruke det... derfor gikk håndteringen deretter.

Hun har merket seg at han reagerer akkurat likt om det er kjente som forsøker å tafse på ham, men når han har vært hos veterinæren til etterkontroll av såret så har han ikke brydd seg. Det er som om han forbinder selve utstillingsringen med noe negativt.

Skrevet

Drit i dommere som nekter handler å bruke godbit. Det er svært få dommere som nekter folk å bruke det. Om det fungerer, så bruk det.

Ellers har jeg vært borti noen slike "vil ikke" hunder, og det som har hjulpet dem er å rett og slett holde dem fast, ikke dille og styre med alt for forsiktig tilnærming. Hold fast og vis hunden at den faktisk ikke har noe alternativ. Vær trygg og støtt hunden, men ikke la den slippe unna. Dette SKAL den, enkelt og greit. Jo flere ganger den får erfart at det går an å vri seg unna, jo vanskeligere blir dette.

  • Like 4
Skrevet

Jeg sier som @Siri , ikke dill :aww:

Jeg begynner selv med mine hunder at håndtering skjer når jeg vil og hva jeg vil, og de skal være rolige. Når det er i boks, så får andre begynne å fikle på dem mens jeg står ved siden. Samme krav. Og av erfaring kan jeg si at den dagen hunden får en skade eller trenger spesiell undersøkelse, så har akkurat den biten gjort at jeg har sluppet å dope ned hunden..

  • Like 1
Skrevet

Shibaen min Linus, hadde på en av spesialene før WDS 2008 en kjedelig opplevelse der han ble sprøytet i ansiktet med antibac på bordet i en veterinærsjekk på tur inn på utstillingsområdet.

Dette ble starten på en lang periode med usikkerhet når det gjaldt håndtering på bord i utstillingsringen.

Samme dag knurret han på dommern mens han stod på bordet.

Det samme skjedde dagen etter, så jeg gadd ikke engang ta han med på selve WDS, men valgte å droppe utstillingene som var planlagt resten av ferien.

Trente en del ringtrening, og hadde han med på utstillinger uten å stille han.

Prøvde på nytt igjen senere på høsten, fikk da i tillegg en veldig utrygg dommer.

Han hadde da gått fra å knurre til å ikke lengre knurre, men være unnvikende og ikke la seg berøre.

Ved sesongslutt var han akkurat lik, så jeg gikk en del kurs i løpet av vinteren.

Men Linus skilte tydelig på inni ringen på utstilling og utenfor.

Hvem som helst kunne berøre han på bord utenfor ringen, meeen så snart vi kom innen for, og kun på utstilling, ikke trening, så var han unnvikende igjen.

Merket på meg selv at jeg ble usikker, og ventet nesten at han skulle knurre igjen.

Det kan jo helt klart ha påvirket Linus negativt.

Etter 8 mnd bestemte jeg meg for at enten slutta jeg å stille Linus, eller så måtte alt av nerver og negative følelser legges igjen utenfor ringen, og så fikk det gå som det gikk.

Og sakte men sikkert så ble det lettere og lettere for Linus å la seg håndtere på bordet.

Nå har det jo gått noen år, og Linus har vært stilt en hel del.

Jeg er opptatt av å tulle og leke med Linus i ringen, han har egen utstillingsbamse, og ikke minst å gå inn i ringen med senkede skuldre og kun forvente det beste.

Så nå hender det ikke lengre at Linus vrir seg bort, er unnvikende og ikke lar seg håndtere.

Tror nok det at jeg ble usikker og motløs gjorde greia mye større og mer langvarig.

Skrevet

Takk for gode svar.

Dere berører nok kjernen her; venninna mi er litt forsiktig og vil helst ikke gjøre noe som hunden kan oppleve som negativt.

Jeg har sagt til henne at litt mer bestemt oppførsel fra hennes side vil være det han trenger; ellers lærer han seg at det er bare å skape seg så får han det som han vil (mistenkelig likt ungene våre... :innocent:).

Angående dommere som ikke tillater godbiter; denne dommeren nektet henne å bruke avledning og ville at hun heller skulle gi et rykk i båndet for å få ham til å oppføre seg.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har også utelukkende positive erfaringer med det å være trygg, bestemt og vise hunden at 1) berøring er noe bra og 2) jeg bestemmer når du berøres 3) vi har det hyggelig sammen på utstilling og jeg er stolt av å vise deg fram, ikke nervøs for at du skal finne på ugagn.

Skrevet

Jeg ville faktisk vurdert å droppe utstilling en lang periode, for så å gjenopptatt det med en annen tilnærming - her gjør vi sånn, ferdig snakka, du står og ferdig med det. Men jeg ville tatt en pause først.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har ikke utelukkende gode erfaringer med å holde fast hunden, være bestemt og vise at håndtering er noe den må godta. Det avhenger nok veldig mye av hvilken type hund det er. Men om du tror det vil fungere - kjør på :)

Skrevet

Vi skal på felles utstilling i neste måned og da kan vi jo teste med meg som handler. Det er også en utendørsutstilling og det er kanskje litt lettere enn å være inne i en trang og støyende hall.

Jeg husker søster til Storm fikk noen prinsesse-vil-ikkenykker i fjor sommer (da var de 10 mnd gamle). Hun satte seg på bakbeina som bare en stabij kan. Men hun fikk en ok bedømming og skulle inn i beste tispe etterpå; da overtok jeg henne. Hun prøvde å protestere da også, men jeg overså nykkene og signaliserte at "nå løper vi og ferdig med det". Det fant hun seg i som den naturligste ting i verden - jeg tror det samme vil være tilfelle med denne unghunden. Eieren er litt ettergivende og det utnytter han til fulle.

  • Like 2
Skrevet

Pi fungerer absolutt best med tante grusom som ikke lar seg bli utnyttet. Meg spiller pi på alle strenger for å være bølle og leke rodeo hest. Så ofte kan andre være en god løsning. Om de er rette personen. F. Ex sender jeg en fløtepus som sier lille søte deg til pi så får du karusell pi :-P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for gode innspill.  Du har absolutt gitt meg noe å tenke på i forhold til å støtte useriøs avl. Jeg har ikke tenkt på at jeg bidrar til det, selv om jeg ønsker å bruke en oppdretter jeg vet er seriøs. Jeg synes vannhundene blir litt for store, og kunne tenkt meg en hund mellom 10-15 kg, gjerne nærmere i 10 kg. Jeg har også hørt litt blandet om gemyttet på både portugisisk vannhund og spansk vannhund.  Puddel hadde sikkert vært det rette valget, da er det eventuelt mellom puddel som er mest aktuell. Utseendemessig er jeg nok litt fordomsfull og ser fr meg det glattklipte ansiktet og puddelsveis. I en sportsfrisyre ligner de jo veldig på mange av doodlene. Jeg kjenner ikke til veldig mange pudler, men har inntrykk av at noen kan være sensitive og litt skarpe. De kan virke litt bjeffete og ikke så sosiale. Det er jo bare basert på mitt inntrykk, så det kan være feil. Mye kan jo løses med å finne en god oppdretter der også.  Nå kan det jo hende at selv de seriøse oppdretterne på cobberdog lyver litt på gemyttet til cobberdogen, men jeg liker beskrivelsene av gemyttet og har inntrykk av at de fleste cobberdoger har et gemytt jeg kunne trives med. De er aktive og lettlærte, men samtidig har de en god avknapp og er familiehunder. De er jo i utgangspunktet en blanding av puddel, labrador og noe cockerspaniel. Nå vet jeg at man ikke får det beste fra alle rasene og at gemyttet kan variere, men de som har avlet på cobberdogen med linjer som går litt tilbake har jeg tro på at kan ha funnet en blanding med gode egenskaper.   
    • Jeg har ikke erfaring, men det er vel bare å prøve? Selv innså jeg etter en del år at det å være "lojal" til fôrmerker er bare tull. Hunder har ikke vondt av variasjon. Jeg ser heller på produksjonsland (mtp. transport og råvarekontroll), råvarer og kvalitet, og valgte heller nordiske produsenter framfor amerikanske eller andre land i Europa. Man ender såklart opp med favoritter, men noe variasjon ble det.
    • Noen som har erfaring med dette tørrforet? Har brukt Maintenence til nå med gode resultater. Men som 5 åring har hunden min muligens utviklet intolleranse mot kylling evt annet. Så derfor tenkte vi å prøve Digestion som er fiskebasert. ps. Hunden går også på Vom.
    • Hovedproblemet med cobberdog er at de selges som ferdig oppdratte, enkle, allergivennlige familiehunder, som kan puttes bort i et bur når man "ikke bruker dem". Jeg ser at du og familien ikke har den type hundehold, men jeg tenker at å støtte denne blandingsavlen bidrar til det. I tillegg er de slett ikke nødvendigvis allergivennlige, og pelskvalitet, røyting og pelsstell varierer veldig. I tillegg så selger folk masse puddelblandinger som cobberdog, som ikke har noe som helst å gjøre med den opprinnelige doodlen fra Australia som var blanding av puddel og labrador. Som du tydeligvis vet så avler Drøbak hundehotell og mange andre oppdrettere vilt og hemningsløst på alt av "allergivennlige" raser blandet med de "søte" rasene og selger det som cobberdog. Dermed er det også vanskelig å spore noe som helst av helsedata og "linjer". Jeg er helt enig i at det er mange søte doodler/cobberdogs der ute, men for meg ser mange av de ganske like ut mellompuddel eller noen av vannhundene med krøllete pels. Problemet for meg er at flertallet av dem er resultat av useriøs masseavl, og at de ikke gir deg noe du ikke kan få fra allerede eksisterende og godt dokumenterte raser. Useriøs og dårlig avl finnes definitivt i alle raser, men uten at jeg har statistisk dekning for det så mener jeg at mengden er større ved doodle/cobberdog, på grunn av prisene og "grunnlaget" for rasen (at de selges som allergivennlige, røytefrie og helst ferdig oppdratte). Så spørsmålet mitt går heller andre veien, hvorfor cobberdog heller enn en av de etablerte rasene? 
    • Hei.  Vi vurderer å få oss hund igjen en gang i løpet av det neste året. Vi har hatt en Toller tidligere, og er godt vandt meg aktiv rase. Vi kunne tenkt oss en hund som ikke røyter, og har så vidt snakket om Cobberdog.  Jeg vet mange her inne er veldig skeptiske og negative til cobberdog og doodleblandinger. Jeg er bare litt nysgjerrig på hva som er så negativt med Cobberdog.  Jeg har sett det er mye dårlig avl på cobberdog og generelt doodler. Jeg er veldig negativ til Drøbak hundehotell og måten de avler på. Vet også at mange er oppdrettere under deres paraply. Jeg har dog funnet et par oppdrettere i Norge som driver selvstendige oppdrett av cobberdog (+ en i sverige). De har blant annet importert linjer fra Australia, helsetester og registrerer foreldre og besteforeldre i eget register og har mentaltesting av valper før levering. Flere oppdrettere virker genuint opptatt av å avle gode individer og gjør sikkert mer enn mange oppdrettere av renrasede hunder. Det finnes mye grums av oppdrettere blant oppdrettere av rasehunder også.    Jeg vet mange mener man heller bør velge blant de renrasede hundene vi har som ikke røyter, men jeg har likevel falt for utseende, størrelsen og gemyttet til mange cobberdoger jeg har møtt.  Vi har ikke bestemt oss, og ser også på puddel og portugisisk vannhund f.eks.  Selv om jeg vrir hodet mitt og har lest veldig mye om og er veldig interessert i alt som kommer til hund, klarer jeg ikke å se det store negative med cobberdog. Er det så galt å ønske å lage en ny rase med egenskaper mange mennesker ser etter? Så lenge oppdrettet er etisk, bruker nye linjer, helsetester hundene og vil det beste for de?  Jeg legger ut denne meldingen fordi jeg oppriktig ønsker flere tanker. Håper folk kan være saklige og prøver å legge bort fordommene de har mot alt av doodler i diskusjonen. Vi har som sagt ikke bestemt oss, så vi vet ikke hva vi går for enda. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...