Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ingen hunder er perfekte, og det er jo veldig enkelt å ta valget om man har en nærmest "perfekt" tispe eller en helt rævva ei, men for de i midten; Hva er deres deal breakers når det gjelder om dere skal sette deres tispe i avl eller ikke?

Guest Jonna
Skrevet

Sosial redsel, aggresjon,null avreagering og arvelige sykdommer som er av alvorlig art (hemmende eller smertefullt)

(og det sier seg selv en hund som ikke er frisk går ikke i avl, arv eller ikke arv).

Så er det bare alle de andre faktorene som også spiller inn :P

Skrevet

Dårlig gemytt/mentale brister.

Helseproblemer (både arvelige og for tispens del med tanke på drektigheten).

Ellers så er det jo mange andre ting som spiller inn, men for meg er dette det aller viktigste.

Skrevet

At mentalitet, jaktegenskaper eller helse ikke er bra nok...

(red. Jeg har gitt bort flere pene, trivelige og friske tisper pga. at de ikke jager bra nok. Et par av dem hunder eksteriøroppdrettere nok hadde gitt en del for å ha ;-) )

  • Like 1
Skrevet

Dårlig gemytt, helse og egenskaper. Men jeg tenker også at om en avlsbase er litt smal, slik at det er vanskelig å finne tispe+hann som begge er fri for en arvelig sykdom og har godt gemytt og ønskede egenskaper, er det greit å parre fri+bærer f.eks., hvis da altså alt annet ved tispa tilsier at hun har noe å tilføre rasen positivt. Samme med egenskaper til en viss grad.

Tispen skal også se ut som rasen hun er, så eksteriørt bra (ikke nødvendigvis CHxHundreogsnørrogførti altså), men her ser jeg mer simpelt på å kunne fire på ting om hannen kompenserer.

Merker jo på papillonen min, at jeg skulle inderlig ønske at hun var litt tryggere og hadde bedre avreagering, og hvor mye det overraskende nok (for uerfarne meg) påvirker hverdagen. Så mentalitet er utrolig viktig for meg. Jeg har enda ikke opplevd å ha hund med arvelige sykdommer, men jeg skjønner selvfølgelig hvor forferdelig vondt det er. I tillegg ser jeg viktigheten med å bevare egenskaper til rasen, det som setter særpreget på hvorfor rasen skulle bli som den ble, hva den ble brukt til.

Jeg kjenner det her ble litt surrete, men dere forstår vel hva jeg mener :P

Skrevet

Konstante kriterier: Mentalitet og helse skal være bra.

Varierende kriterier: utifra hvilken rase det er snakk om, bruksegenskaper og slike ting som ikke vil være etisk feil og avle på ifht at de hundene man avler ikke vil plages med noe, men som kanskje er noe man vil eller ikke vil prioritere utifra rasens bruksområde. Og utifra rasens utgangspunkt ifht hva man har og velge i av avls materiale, hvor stor genpool osv så vil det jo variere litt hvor mye krav jeg ville vært villig til og fire på (igjen ifht fysikk eller egenskaper, ting som ikke vil påvirke hundenes velferd).

Skrevet

Nervøsitet, redsel og aggresjon er dealbreaker for meg. Også hvis hunden har noen slags fysiske plager eller sykdommer. Jeg er nok ganske nøye på hunden for å i det hele tatt kunne vurdert kull. Ingen av mine tidligere tisper hadde jeg ville hatt kull på, og er usikker på Mynte. Vet bare at Nitro er en slik hund jeg glatt kunne ha avlet på. Håper jeg får en tispe som er som han en gang.

Skrevet

første kriterie, som bestemmer om hunden i det hele tatt skal vurderes som avlshund: Bruksegenskapene. Er det en god trekkhund, kan en tenke på om den skal avles på. Men det er ikke ENESTE kriterium! Gemyttet må være bra. Den må ha god helse, og eksteriøret må være rasetypisk og funksjonelt. Det hjelper ikke å være en sabla god trekkhund, om gemyttet ikke er bra. Ei heller om eksteriøret ikke er bra. En flott siberian husky som jobber dårlig, det er heller ikke noe å avle på!

Trekkegenskaper/arbeidshode, gemytt, helse OG eksteriør.- alt bør stemme.

  • Like 3
Skrevet

Jeg personlig er veldig kresen når det kommer til hvilke hunder jeg synes at bør gå i avl. Jeg synes ikke det holder å ha en hund som er innenfor rasestandarden både i forhold til gemytt, utseende og slike ting. Selv har jeg en tispe hjemme (som nå uansett er for gammel) som fint kunne vært avlet på. Hun har så og si plettfri sykehistorie, har et flott gemytt og er absolutt innenfor rasestandarden. Hun er egentlig den hunden som beskrives i startinnlegget - helt på midten. Hvorfor hun ikke gikk i avl? Vel - jeg har aldri vært i posisjon til å ha kull på henne verken i forhold til bosted elle økonomi. Videre er hun min første hund, og jeg foretrekker å ha litt mer erfaring før jeg selv setter kull på egen hund. Så på mange måter er det omstendigheter som er de største dealbrakers for meg. Dessuten hadde det krevd av meg å finne en hannhund jeg var helt sikker på at hadde de riktige egenskapene til å fylle min tispe, og akkurat det er ikke bare bare.

Selvsagt spiller helsen en viktig rolle, men jeg synes ikke alle hunder som går i avl behøver å ære fri for arvelige sykdommer. Da tenker jeg recessive sykdommer, som for eksempel arvelig PRA eller JDCM. Jeg tenker at et er veldig synd å utelukke gode individer fordi de er bærere for videre å risikere at det går utover tilgjengelig genmateriale. Men da gjelder det jo å se en kombinasjon i helhet fremfor å vurdere ett individ alene. Videre er et en mye større delbreaker for meg at en hund har synlige plager og sykdommer, som f.eks. allergi. Påviste indre lidelser i organer og skjelett er også helt uaktuelt å kjøre i avl for meg. Jeg vil ikke bruke hunder med C på albuer eller hofter f.eks.

Hva gjelder gemytt er jeg større og større tilhenger av MH og andre former for objektiv testing av gemytt. Det er flust av dem som avler på hunder fordi de er verdens søteste i hjemmet. Men det viktigste er i alle fall at jeg ikke ville avlet på hunder med dårlig avreagering, redsel ovenfor mennesker, utpreget aggresjon mot andre hunder, også av samme kjønn.

Oppsummert er vel mine dealbreakers:

  • Påviste fysiske lidelser nesten uansett type, dersom det er noe som kan være arvelig og som påvirker hundens liv
  • Hunder som ikke fungerer i hverdagen, som stresser mye, er aggressive og som har dårlig avreagering
  • Hunder som har et eksteriør utenfor rasestandarden (dvs. de skal ha oppnådd minst exellent på utstilling)
  • Hunder som ikke er stilt og som ikke er helsetestet i henhold til normalen for rasen

Bruksegenskaper er ikke noe jeg er så opptatt av med mine raser, da det ikke finnes noen gode måter å teste de opprinnelige egenskapene på ennå. Dersom jeg hadde en vannhund som ikke likte vann ville ikke det alene avgjort hvorvidt den gikk i avl eller ei. Men gode egenskaper til bruk i diverse hundesport er et pluss og absolutt noe jeg ville tatt hensyn til ved valg av kombinasjon.

Skrevet

første kriterie, som bestemmer om hunden i det hele tatt skal vurderes som avlshund: Bruksegenskapene. Er det en god trekkhund, kan en tenke på om den skal avles på. Men det er ikke ENESTE kriterium! Gemyttet må være bra. Den må ha god helse, og eksteriøret må være rasetypisk og funksjonelt. Det hjelper ikke å være en sabla god trekkhund, om gemyttet ikke er bra. Ei heller om eksteriøret ikke er bra. En flott siberian husky som jobber dårlig, det er heller ikke noe å avle på!

Trekkegenskaper/arbeidshode, gemytt, helse OG eksteriør.- alt bør stemme.

Kopierer bare denne jeg, og bytter ut med trekk med jakt. Uten jaktegenskapene i orden hjelper det lite om bikkja både er pen og frisk.

Guest Michellus
Skrevet

Helse, mentalitet (sosiale egenskaper, lek, avreagering og lydfølsomhet er viktige punkter hos meg) og bruksegenskaper (en hund som elsker å jobbe og være med meg).

Skrevet

Kan bruke egne tisper som eksempel.

Cita: ble ikke avlet på pga mye sykdom i slekta. Selv har hun slitt mye med ørebetennelse. I nærmeste slekt finner vi mer problemer med ørebetennelse (mest sannsynlig "sekundært"), epilepsi og spondylose. Veldig trist, for hun er ellers en hund som har mye å bidra med, og den hypotetiske valpelista hennes var stappfull :P

Tia: Skuddredsel. Jeg syns det er et stort problem på rasen, og absolutt ikke noe jeg vil spre videre. Det er også flere småting (lettstressa, dårlig avknapp og dårlig konsentrasjonsevne) som bidrar.

Dealbreakers for meg er store mentale avvik, større eksteriørfeil, dårlig helse eller en hund som rett og slett er dårlig egnet til det som er avlsmålet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...