Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Ingen hunder er perfekte, og det er jo veldig enkelt å ta valget om man har en nærmest "perfekt" tispe eller en helt rævva ei, men for de i midten; Hva er deres deal breakers når det gjelder om dere skal sette deres tispe i avl eller ikke?

Guest Jonna
Skrevet

Sosial redsel, aggresjon,null avreagering og arvelige sykdommer som er av alvorlig art (hemmende eller smertefullt)

(og det sier seg selv en hund som ikke er frisk går ikke i avl, arv eller ikke arv).

Så er det bare alle de andre faktorene som også spiller inn :P

Skrevet

Dårlig gemytt/mentale brister.

Helseproblemer (både arvelige og for tispens del med tanke på drektigheten).

Ellers så er det jo mange andre ting som spiller inn, men for meg er dette det aller viktigste.

Skrevet

At mentalitet, jaktegenskaper eller helse ikke er bra nok...

(red. Jeg har gitt bort flere pene, trivelige og friske tisper pga. at de ikke jager bra nok. Et par av dem hunder eksteriøroppdrettere nok hadde gitt en del for å ha ;-) )

  • Like 1
Skrevet

Dårlig gemytt, helse og egenskaper. Men jeg tenker også at om en avlsbase er litt smal, slik at det er vanskelig å finne tispe+hann som begge er fri for en arvelig sykdom og har godt gemytt og ønskede egenskaper, er det greit å parre fri+bærer f.eks., hvis da altså alt annet ved tispa tilsier at hun har noe å tilføre rasen positivt. Samme med egenskaper til en viss grad.

Tispen skal også se ut som rasen hun er, så eksteriørt bra (ikke nødvendigvis CHxHundreogsnørrogførti altså), men her ser jeg mer simpelt på å kunne fire på ting om hannen kompenserer.

Merker jo på papillonen min, at jeg skulle inderlig ønske at hun var litt tryggere og hadde bedre avreagering, og hvor mye det overraskende nok (for uerfarne meg) påvirker hverdagen. Så mentalitet er utrolig viktig for meg. Jeg har enda ikke opplevd å ha hund med arvelige sykdommer, men jeg skjønner selvfølgelig hvor forferdelig vondt det er. I tillegg ser jeg viktigheten med å bevare egenskaper til rasen, det som setter særpreget på hvorfor rasen skulle bli som den ble, hva den ble brukt til.

Jeg kjenner det her ble litt surrete, men dere forstår vel hva jeg mener :P

Skrevet

Konstante kriterier: Mentalitet og helse skal være bra.

Varierende kriterier: utifra hvilken rase det er snakk om, bruksegenskaper og slike ting som ikke vil være etisk feil og avle på ifht at de hundene man avler ikke vil plages med noe, men som kanskje er noe man vil eller ikke vil prioritere utifra rasens bruksområde. Og utifra rasens utgangspunkt ifht hva man har og velge i av avls materiale, hvor stor genpool osv så vil det jo variere litt hvor mye krav jeg ville vært villig til og fire på (igjen ifht fysikk eller egenskaper, ting som ikke vil påvirke hundenes velferd).

Skrevet

Nervøsitet, redsel og aggresjon er dealbreaker for meg. Også hvis hunden har noen slags fysiske plager eller sykdommer. Jeg er nok ganske nøye på hunden for å i det hele tatt kunne vurdert kull. Ingen av mine tidligere tisper hadde jeg ville hatt kull på, og er usikker på Mynte. Vet bare at Nitro er en slik hund jeg glatt kunne ha avlet på. Håper jeg får en tispe som er som han en gang.

Skrevet

første kriterie, som bestemmer om hunden i det hele tatt skal vurderes som avlshund: Bruksegenskapene. Er det en god trekkhund, kan en tenke på om den skal avles på. Men det er ikke ENESTE kriterium! Gemyttet må være bra. Den må ha god helse, og eksteriøret må være rasetypisk og funksjonelt. Det hjelper ikke å være en sabla god trekkhund, om gemyttet ikke er bra. Ei heller om eksteriøret ikke er bra. En flott siberian husky som jobber dårlig, det er heller ikke noe å avle på!

Trekkegenskaper/arbeidshode, gemytt, helse OG eksteriør.- alt bør stemme.

  • Like 3
Skrevet

Jeg personlig er veldig kresen når det kommer til hvilke hunder jeg synes at bør gå i avl. Jeg synes ikke det holder å ha en hund som er innenfor rasestandarden både i forhold til gemytt, utseende og slike ting. Selv har jeg en tispe hjemme (som nå uansett er for gammel) som fint kunne vært avlet på. Hun har så og si plettfri sykehistorie, har et flott gemytt og er absolutt innenfor rasestandarden. Hun er egentlig den hunden som beskrives i startinnlegget - helt på midten. Hvorfor hun ikke gikk i avl? Vel - jeg har aldri vært i posisjon til å ha kull på henne verken i forhold til bosted elle økonomi. Videre er hun min første hund, og jeg foretrekker å ha litt mer erfaring før jeg selv setter kull på egen hund. Så på mange måter er det omstendigheter som er de største dealbrakers for meg. Dessuten hadde det krevd av meg å finne en hannhund jeg var helt sikker på at hadde de riktige egenskapene til å fylle min tispe, og akkurat det er ikke bare bare.

Selvsagt spiller helsen en viktig rolle, men jeg synes ikke alle hunder som går i avl behøver å ære fri for arvelige sykdommer. Da tenker jeg recessive sykdommer, som for eksempel arvelig PRA eller JDCM. Jeg tenker at et er veldig synd å utelukke gode individer fordi de er bærere for videre å risikere at det går utover tilgjengelig genmateriale. Men da gjelder det jo å se en kombinasjon i helhet fremfor å vurdere ett individ alene. Videre er et en mye større delbreaker for meg at en hund har synlige plager og sykdommer, som f.eks. allergi. Påviste indre lidelser i organer og skjelett er også helt uaktuelt å kjøre i avl for meg. Jeg vil ikke bruke hunder med C på albuer eller hofter f.eks.

Hva gjelder gemytt er jeg større og større tilhenger av MH og andre former for objektiv testing av gemytt. Det er flust av dem som avler på hunder fordi de er verdens søteste i hjemmet. Men det viktigste er i alle fall at jeg ikke ville avlet på hunder med dårlig avreagering, redsel ovenfor mennesker, utpreget aggresjon mot andre hunder, også av samme kjønn.

Oppsummert er vel mine dealbreakers:

  • Påviste fysiske lidelser nesten uansett type, dersom det er noe som kan være arvelig og som påvirker hundens liv
  • Hunder som ikke fungerer i hverdagen, som stresser mye, er aggressive og som har dårlig avreagering
  • Hunder som har et eksteriør utenfor rasestandarden (dvs. de skal ha oppnådd minst exellent på utstilling)
  • Hunder som ikke er stilt og som ikke er helsetestet i henhold til normalen for rasen

Bruksegenskaper er ikke noe jeg er så opptatt av med mine raser, da det ikke finnes noen gode måter å teste de opprinnelige egenskapene på ennå. Dersom jeg hadde en vannhund som ikke likte vann ville ikke det alene avgjort hvorvidt den gikk i avl eller ei. Men gode egenskaper til bruk i diverse hundesport er et pluss og absolutt noe jeg ville tatt hensyn til ved valg av kombinasjon.

Skrevet

første kriterie, som bestemmer om hunden i det hele tatt skal vurderes som avlshund: Bruksegenskapene. Er det en god trekkhund, kan en tenke på om den skal avles på. Men det er ikke ENESTE kriterium! Gemyttet må være bra. Den må ha god helse, og eksteriøret må være rasetypisk og funksjonelt. Det hjelper ikke å være en sabla god trekkhund, om gemyttet ikke er bra. Ei heller om eksteriøret ikke er bra. En flott siberian husky som jobber dårlig, det er heller ikke noe å avle på!

Trekkegenskaper/arbeidshode, gemytt, helse OG eksteriør.- alt bør stemme.

Kopierer bare denne jeg, og bytter ut med trekk med jakt. Uten jaktegenskapene i orden hjelper det lite om bikkja både er pen og frisk.

Guest Michellus
Skrevet

Helse, mentalitet (sosiale egenskaper, lek, avreagering og lydfølsomhet er viktige punkter hos meg) og bruksegenskaper (en hund som elsker å jobbe og være med meg).

Skrevet

Kan bruke egne tisper som eksempel.

Cita: ble ikke avlet på pga mye sykdom i slekta. Selv har hun slitt mye med ørebetennelse. I nærmeste slekt finner vi mer problemer med ørebetennelse (mest sannsynlig "sekundært"), epilepsi og spondylose. Veldig trist, for hun er ellers en hund som har mye å bidra med, og den hypotetiske valpelista hennes var stappfull :P

Tia: Skuddredsel. Jeg syns det er et stort problem på rasen, og absolutt ikke noe jeg vil spre videre. Det er også flere småting (lettstressa, dårlig avknapp og dårlig konsentrasjonsevne) som bidrar.

Dealbreakers for meg er store mentale avvik, større eksteriørfeil, dårlig helse eller en hund som rett og slett er dårlig egnet til det som er avlsmålet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...