Om valper med feil

[Guest atiram]

I tråden jeg laget om mulig kjøp av valp med tannfeil fikk jeg mange gode og reflekterte svar fra sonefolk. Jeg syntes svarene gav grunnlag for en ny debatt.

Deriblandt et svar som påpekte at en oppdretter burde holde tilbake valper med feil.
I eksempelet som ble nevnt ville oppdretter beholde valpen og se hvordan den utviklet seg- avlive dersom det kom til det.

Jeg tenker jo selv at slik bør gode oppdrettere være, kun tilby valpekjøpere det beste, men hvor realistisk og gjennomførbart er det?
Hvor går grensen for hvilke valper som skal beholdes fordi "de kan bli et problem for ny eier"?
At oppdretter skal ha kapasitet til å ha valper over lengretid er et utsagn jeg enig i, for ofte blir man sittende igjen med valper man ikke får solgt. Men å holde igjen en valp pga. diverse grunner, og å beholde en valp er jo to forskjellige ting.

På hvilket grunnlag bør oppdretter beholde valpen selv?
Bør oppdretter ha kapasitet til å beholde alle feilvalper? Når er feilen av slik art at den kan klasifiseres til mulig problem for ny eier?
Er manglende testikkler en slik feil? Det forhøyer jo risiko for kreft.
Tannfeil? Kan bli dyrt med oppretting for å gi hunden bedre livskvalitet.
Eksem? dyrt og tidkrevende, bare for å ta noen eksempler på feil som ofte går igjen.
Lista kunne nok vært lengre, men jeg har dårlig kreativitet.

Helst bør det jo være slik at feil på valper ikke forekommer, men det gjør det jo.

Burde man kunne forvente at oppdretter skal beholde slike feilvalper selv? Det vil jo i løpet av noen år (med tanke på at hunder lever lenge) kunne bli trangt om plassen dersom avlshunder også skal holdes i hus (spesielt om det er store raser). Er oppdretter uheldig med et kull kan man jo plutselig sitte igjen med 10-12 feilvalper.

Som valpekjøper blir man jo anbefalt å holde seg langt unna valper med kjente feil, av helt forståelige grunner.
Så hva er ditt synspunkt på kjøp og salg av valper med feil?
Har valper som "kan bli problem for ny eier" livets rett i det store og hele?

Dersom du som oppdretter fikk valper med feil, hvordan ville du gått frem ang. salg?
Dersom du var valpekjøper hvordan ville du sett ann kjøp av valp med feil?
Om du står som hjelper på siden for en av de to overnevnte, hva ville du ha anbefalt kjøper/ selger å gjøre?

[SunsetYang]

Valpen min har bare en testikkel, og jeg fikk tilbud om en alternativ valp. Men for meg som ikke skal avle så hadde det lite og si. Han skal kastreres, i alle fall fjerne den ene som ikke har "kommet ut", etter anbefaling fra veterinær. Ville derimot aldri skaffet en valp med tannfeil, misdannelser e.l.

Sent from my GT-I9305 using Tapatalk

[Tabris]

Jeg tenker det viktigste her er at oppdretter spiller med åpne kort. Oppdretter kan gjerne selge valper med feil, men da må de være fullstendig åpne med hva som er feil og hva konsekvensene kan bli (dyre operasjoner, rekovalenstid, mulig avlivning osv), og da selvsagt også selge for redusert pris.

Så lenge det gjøres på den måten, så ser jeg ikke problemet med å selge valper som har feil og skavanker. Automatisk avlivning av valper som har feil, men som ikke lider, synes jeg lite om. Jeg synes det åpner for et bruk og kast-syn på dyr hvor man har lite respekt for livet til individet.

[Frisbee]

Vi har holdt igjen én valp med bilyd på hjertet, ett par med diare, og en valp som klarte å skade seg og få vondt i foten rett før avhenting. Den vonde foten ordnet seg etter en ukes tid, valpen med diare ble jo også helt fin noen dager senere. Hadde inntrykk av at valpekjøperne så det som en trygghet at vi ville alt skulle være i orden. Valpen med bilyd på hjertet ga vi etterhvert til tanta mi, fordi vi ikke følte oss komfortable med å selge en hund med "hjertefeil" til fremmede. Den hunden er nå nesten ni år, og har ikke hatt noen problemer med det.

Man må ha plass og mulighet til å la valper gå igjen for en periode. Etterhvert som valpen vokser seg til, får man kanskje bedre oversikt over omfanget av problemet, slik at man kan gi en evt ny eier god informasjon om hva h*n tar på seg. Hadde ikke holdt tilbake en valp, selvom testiklene ikke var på plass ved leveringsalder, med mindre valpekjøper "trengte dem". Eksem o.l. ville jeg fått utredet før evt salg. Det ville nok blitt en individuell vurdering av valpen, feilen, og hvor stor innvirkning denne sansynligvis ville komme til å ha på livet til valpen. Jeg hadde nok forhørt meg med dyrlege og evt andre med erfaring med samme feil/sykdom/skade.

Jeg kunne aldri solgt en valp hvor noe tydelig var galt, men vi ikke visste hva/hvorfor. Rene kosmetiske feil mener jeg er greit å selge, dersom kjøper er godt informert.

Er sjansene store for at det blir mye hjertesorg og utgifter for ny eier, ville jeg nok behlodt valpen selv.


Som valpekjøper har jeg to ganger blitt tilbudt valp med "feil".

Frisbee hadde et ganske stort navlebrokk, som oppdretter opplyste om. Jeg valgte å kjøpe valpen likevel. Mener å huske at vi fikk et prisavslag på tusen kroner. Brokket gjorde nok at Frisbee følte seg en del kvalm og uvel, da han var valp. Han ble operert da han var seks måneder, og fikk lukket brokket.

Andre gangen var i fjor, hvor hanvalpen jeg skulle ha, ikke hadde testklene på plass ved fire måneders alder. Da takket jeg pent nei. Jeg har jo et ønske om å bruke hunden til både det ene og det andre. Det hadde oppdretter full forståelse for.

[Malamuten]

Jeg synes ikke oppdretter nødvendigvis skal holde på valper med feil, unntakene er viss det er noe akutt galt allerede, men da burde man vell like gjerne avlive med en gang. Det jeg derimot mener er at oppdretter burde gjøre det de kan for og kartlegge problemet best mulig, feks ta røntgen av munn ifbm tannproblemer, som kanskje kan si noe om hva som kan eller ikke kommer til og hende. Også synes jeg det er fair med "rabbatert" pris eller ingen pris, evt en avtale om og betale tilbake hele eller deler av kjøpesummen eller ny valp viss problemet vedvarer/utvikler seg etc. Og selvfølgelig at de opplyser om problemet.

Alle hunder fortjener en sjanse til gode liv og en familie mens de lever, men og selge slike valper uten garantier og uten og opplyse om feil/sykdommer, spesielt de som kanskje fører til kortere liv, vet regninger og andre ting som er problematisk for ny familie er ren og skjær svindel, og det er dårlig gjort. Da er det bedre og være ærlig og finne en av de som gjerne forbarmer seg over hunder som trenger det, og la de få hunden mot at de gir den et godt hjem så lenge den er blant oss.

Men klart, det er ingen svart/hvitt fasit på slike ting, man må alltid se an både individ og situasjon og velge beste løsning deretter.

[Khela]

Khela har ganske stort overbitt, noe oppdretter ringte om med en gang det ble synlig. Han fortalte alt rundt dette mtp mulige tannproblemer osv., og fikk en ekstra sjekk på tannstillingen på henne for meg, og pris satt ned til 8000. Jeg følte at hun var min, og tok dermed risken. Det er dog ikke noe jeg kommer til å gjøre igjen da jeg vil at neste skal kunne stilles ut bl.a.

Enig med de andre her, se an situasjon og hva som feiler valpen rett og slett.

Edit: Oppdretter tilbød med en av de andre tispene i stedet også forresten. Men de føltes ikke riktig der og da. Mulig det på sikt hadde vært et bedre valg, men det vet jeg ikke og tenker ikke på det at all

[SandyEyeCandy]

Jeg synes det er en vesensforskjell på valper med eksteriøre feil og valper med skader. Om jeg får valper som er krypte, så beholder jeg ikke valpen inntil han evt er 7 mnd og får begge ballene. Jeg selger heller bikkja med en klausul i kontrakta om tilbakeføring av en viss sum, feks. Har jeg derimot en kamikaze-valp som skader seg ute på tokt og som ved levering framstår som redusert eller påvirka av feks å ha klemt foten sin, ville jeg beholdt for å se an og være sikker på at den er frisk og fin når den flytter til nye eiere. Har jeg valper med bittfeil ved levering (naturlig nok ikke tannmangel) ville jeg også gitt reduksjon i pris framfor å beholde for å se om kjevene gror riktig.

[Rocket]

Vi fikk tilbud om å bytte inn Rocky i ny valp når det viste seg at han hadde fortykning i øyet. (Delvis blind/veldig svaksynt på en del av øyet) Han ble kjøpt for 5000 som familiebikkje/turkompis.
Vi takket selvfølgelig nei, det utgjorde jo ingen forskjell for vårt bruk og bikkja er ikkje nevnverdig plaget, tar bittelitt lenger tid å finne godbiter vi hiver på gulvet om den havner akkurat i blindsonen hans, men det er snakk om sekunder.

Som jaktbikkje hadde det kanskje utgjort en forskjell, men det vet jeg ingenting om i grunn.

[Guest atiram]

Da jeg fikk min første dachs synstes jeg det var viktig (og synes enda det er) at dersom man kan teste for sykdommer som er kjente, så tester man for dem. da får man i alle fall oversikt over bærere og affiserte- og man kan med letthet styre unna sykdommer som er så fryktelig unødvendige å få når de kan testes for.

Oppdretter da garanterte av dachsen var cord1 fri, faren var kjent bærer - men mor var av såkalte frie skandinaviske linjer. skandinaviske dachser hadde visstnok ikke cord1 på linjene, så trengte ikke å teste der.

Jeg stolte på dette, men testet likevell valpen da jeg fikk den. Håpet på fri, men var forberedt på bærer, så overaskelsen var stor da det viste seg at hun var affisert. Oppdretter beskyldte meg for å lyve og tukle med testen, men noen mnd senere fikk jeg beskjed fra henne at da hadde hun testa si tispe også, og ja- hun var bærer hun også.

Jeg vet at i alle fall en annen valp fra det kullet er i norge utestet, det er ei tispe, men jeg vet ikke om hun har vært i bruk i avl.

Oppdretter tilbød ingen sum tilbake, enten kunne jeg levere valpen tilbake- for hun hadde tenkt å brue den i avl om den var egnet (dette sa hun dog før hun testa tispa si) og få pengene igjen, eller så kunne det være det samme. Jeg beholdt hunden, for jeg var jo blitt glad i henne til da.

Hunden vår har enda ikke blitt blind heldigvis. Men jeg gråt mine modige tårer da jeg fikk resultatet og så for meg hvordan hun kom til å fare dultende borti ting resten av livet sitt. Nå er det jo også kommet frem at et triggergen må være tilstedet for å utløse blindheten, og det har heldigvis ikke trigget hos oss enda. de har vel ikke klart å lokalisere dette genet enda)

nå var jo dette ikke en feil som oppdretter viste da valpen var hos henne enda, men hun kunne ha vist om hun hadde testet.
jeg ville ikke tatt en cord1 affisert valp igjen om jeg hadde fått den gratis. en hund kan leve et godt liv som blind, det er ikke det. Men jeg ville gått rundt hele tiden å lett etter tegn på "er den begynt å bli mørkeredd", "er den mer skvetten/ uvørn enn før" etc. etc. og jeg ville hatt fryktelig dårlig samvittighet ovenfor en blind hund, spesielt om den ble blind i ung alder.