Evnen til å takle motgang

[Gjest]

Hvor går skillet mellom arv og miljø? Alle menn i familien min håndterer motgang med å slite seg fysisk ut, enten det er 8 timer overtid hver dag, bygge et hus eller bare vandre opp og ned en gate mange timer i strekk.

Hvis jeg starter å gjøre det samme, vil det være et resultat av arv eller at jeg opplever det som en metode å bruke gjennom oppveksten?

Det er nettopp det som er det store spørsmålet, og som mange forskere bruker hele livet sitt på å finne ut av. Generelt er det vel ganske akseptert at det meste er en kombinasjon av arv og miljø, i forskjellig grad.

[Wachita]

Jeg merker veldig godt i min familie hvor godt arv spiller inn. Jeg og min søster har bare samme mor, vi gikk på samme ungdomskole og opplevde akkuratt det samme på samme skole, dog 5 års mellomrom. Hun satte seg på soverommet og stengte seg selv inne i nesten et år, jeg tok oppgjør med de folkene, hevet meg over det og tenkte ikke så mye mer over det.

Vi har vokst opp i samme hus, jeg var hos min far innimellom, hun var hos sin far annenhver uke.

Jeg har vært borti ufattelig mye motgang gjennom hele oppveksten min, alt fra helse, venner, familie og kjæreste. Men har alltid klart å se det positive i det og kommet sterkere ut av alt sammen. Og har selv alltid sett på meg selv som sterk. Min far er sterk mentalt og min mor er sterk mentalt. Og har generelt hatt sterke folk rundt meg, og selv lært at man skal være sterk, selv i dårlige tider. Jeg har også sett at det er lov å vise følelser og si ifra når nok er nok.

Mtp det miljøet jeg var i som ungdom så ser jeg godt at rundt 70% er arvelig. Hvis ikke hadde det nok gått down hill med meg for lenge siden..

[Hermes]

Men husk folkens, det er i motbakke det går oppover!

[Mirai]

Men husk folkens, det er i motbakke det går oppover!

Nei, det er jo da man må i kjelleren og hente krefter ....

[Alvira]

Man bruker egentlig ikke løvetannbarn så mye lengre. Men resiliens (selv om det er noe litt annet, men mye av det samme, bare mer nyansert). Dette retter seg mot barn som har levd eller lever under vanskelige forhold i hjemmet, men som utvikler seg normalt psykisk, til tross for en vanskelig oppvekstsituasjon. Tidligere brukte man begrepet løvetannbarn om de som tilsynelatende klarte seg fint under vanskelige forhold, slik som løvetannen som kan blomstre nesten hvor enn det skal være. Men etter hvert kunne man likevel se at de lider under dette i voksen alder, og en stor del blir uføretrygdet, sliter med angst, depresjoner, lav selvfølelse og lavere grad av livskvalitet (mye fordi man bare gikk ut i fra at det gikk bra med dem).

Resiliente barn har hatt beskyttelsesfaktorer som har hjulpet dem til å takle et ellers vanskelig liv, dette kan være alt fra en omsorgsfull lærer som har sett barnet, til et eldre søsken. For noen er dette nok, men for andre er det ikke det. Det er et stort og spennende tema som det er forsket mye på. Man kan vel si det slik at det er en god blanding indre og ytre beskyttelsesfaktorer.

Det som skjer i barndommen og de verdiene, handlingene og holdningene foreldrene formidler til barna sine gir grunnlag for indre arbeidsmodeller som i mer eller mindre grad vil følge barnet resten av livet, og er med på å gjøre oss til dem vi er. Mønster kan selvsagt brytes, og vi utvikler oss hele livet, men barndommen er utrolig viktig og legger grunnlaget, mye ubevisst, på hvordan vi blant annet takler motgang.

Ja, jeg vet at det ikke brukes så mye lengre Tenkte vel egentlig at det var en (litt for) enkel måte å illustrere samspillet mellom gener og miljø på Kjempespennende tema, spesielt dette med beskyttelsesfaktorene, og at indre beskyttelsesfaktoer (som et personlighetstrekk) vil kunne påvirke hvor stor effekt en miljømessig beskyttelsesfaktor har. Masse god og spennende forskning på dette temaet!

[Hanna]

Hvis den arvelige komponenten er en statisk størrelse, ja. Jeg er ikke sikker på det, med all ny kunnskap om genuttrykk, epigenetikk, osv. Noen vil mene det er fånyttes å lete etter prosentmessige fordelinger av arv og miljø på individnivå, og gener utgjør jo ingen stimuli for atferd. Et eksempel på en som vil hevde dette, fra kronikk hos forskning.no: «Arv er ingen håndterlig gjenstad for atferdsvitenskapelige undersøkelser.» Så jeg betviler prosenten som et godt svar på dette. Det blir litt som før da man antok at mennesket kun brukte en liten del av hjernen—nå vet vi at det er bare tull, vi bruker hele hjernen (slik atferd bruker hele kroppen, tar i bruk hele organismen, og organismen interagerer med en ansamling gener, slik den interagerer med et miljø, hvis ikke hadde det ikke vært noen organisme). Så derfor syns jeg ikke tallet var overraskende høyt, men da underforstått at jeg ikke anser det som konstruktivt å operere med en dualisme mellom arv og miljø, eller at arv skal være statisk (gitt) og miljø dynamisk (stadig i forandring). Men dette blir jo teori, og her har vi ikke klare svar, og vi må forholde oss til de studiene som er

Det er uenighet hvorvidt epigenetik annses å være en del av arv, som er den medfødte startpakken. Epigenetikk omhandler først og fremst endringer i genutrykk, som en effekt av miljøpåvirkning og annet, gjennom et individs liv. Det er trolig en av grunnene til at eneggede tvilinger blir mer ulike med økt alder. Genene endres ikke, men hvordan de brukes kan gjøre det.

Merkelig kronikk, jeg forsto ikke forfatterens hovedbudskap. Beregning av arvelighet er statistikk, som igjen er estimert sannsynlignet, så det burde ikke være noen overraskelse at det ikke kan overføres med 100% sikkerhet på individbasis? Og ja, atferd er en respons på stimuli, men det er uten tvil arvelige komponenter i atferdstrekk som eks. frykt og agresjon som viser svært høy arvelighet i studier på hund. Det russiske reveforsøket, viser også at man "enkelt" gjennom selektiv avl kan påvirke responser, som økt "tamhet" og reduset frykt og aggresjon.

Nei, arv og miljø er ikke annsett å være adskilt i fagmiljøet, derav bør modellen helst inkludere gen x miljø effekter, som gjenspeiler samspillet mellom gener og miljø, her kommer epigenetikk inn. I dette studiet er det beregnet "narrow sense" arvelighet (additativ genetisk effekt), som er et mål på det rene genetiske bidraget fra mor og far (ikke inkludert interaksjon mellom gener (epistasi), og domianseffekter).

Om den nøyaktig estimerte arveligheten (70 og 77% i dette tilfellet) gjennspeiler virkeligheten kan alltid diskuteres, med argumenter som størrelsen på studien, metoder brukt, modellen lagt til grunn, osv. og estimert arvelighet kan alltid kunn begynnes i den populasjonen det er målt i, i den alder .. , men hovedbudskapet er at dette er egenskaper som viser høy arvelighet.

[Hermes]

[...]

Jeg forstår ikke kronikkforfatteren slik at det ikke er arvelige komponenter i atferdstrekk, langt der ifra. Jeg forstår han slik at han forsøker å rydde opp i hvordan vi snakker om arv (og miljø), fordi vi ofte snakker om arv som om arv er stimuli for atferd.