"Vi må aldri glemme" - men...

[Gjest]

...har vi nå glemt konsentrasjonsleirene?

Vi vokser opp med lærdom, sjokk og avmakt av at NSDAP systematisk avlivet alle politiske fiender, sende de i arbeidsleir og torturerte de med medisinske forsøk. Vi tenker "hvordan tillot folk at dette skjedde? Hadde det vært i min samtid.....!".

Men det skjer nå. Det skjer akkurat nå. I samme skala, med samme lidelser. Ingen gjør noe, alle ser på, og fortsetter med sine liv. Tidligere har det vært spekulert i hvor groteske forbrytelsene har vært i Nord-Korea. Nå er FNs rapport ute, og det er offisielt.

"Kirby sammenlignet menneskerettighetsbruddene i Nord-Korea med nazistenes grusomheter under andre verdenskrig.

Etter slutten av krigen sa folk «Hvis vi bare hadde visst». Nå har det internasjonale samfunnet konkret bevis på hva som skjer i Nord-Korea, sier Kirby under pressekonferansen.

VI bør skamme oss, dersom vi ikke handler ut i fra funnene som er avdekket i denne rapporten. Lidelsen og tårene til det nordkoreanske folket krever handling, sier Kirby."

http://www.nrk.no/verden/nord-korea-raser-mot-fn-rapport-1.11549568

Tanker? Sånn apropo at det er kvalmende at folk går forbi rumenske tiggere på gata uten å se på de...

[Tommy]

Helt forferdelig, men greia er - tror jeg - at det skjer så langt borte og i et land vi egentlig ikke vet hvordan det har vært, slik at vi ikke kan se hvor mye verre det er nå. Ikke er vi direkte truet av de heller, som vi var av tyskerne den gang da.

En annen ting jeg, med ikke-empirisk argumentasjon, tror er at siden vi hele tiden blir klar over død, krig og elendighet blir desensitivert. Det tyskerne gjorde mot jødene var helt grusomt, men da hadde vi ingenting å sammenligne det med. Nå avløser den ene massakeren den andre i løpet av få uker med enkelte katastrofer i mellom.

I dag gikk vel også Jan Egeland ut og kritiserte verdens holdning til det som skjer i Syria, med noe av den samme argumentasjonen bortsett fra å sammenligne med tyskernes jødeutrydning med det som skjedde på balkan.

På en side tenker jeg: "VI MÅ GJØRE NOE", på en annen side tenker jeg: "Hvor mye elendighet skal jeg som enkeltperson ta på meg som ikke er min byrde?" Kanskje egoistisk, men jeg velger kampene mine med omhu. Og min kamp er foreløbig i egen stue.

[Guest 2ne]

Ja, jeg tror vi glemmer. Vi glemmer, vi velger å overse, vi vil ikke ta innover oss hvordan verdenssamfunnet er, enten det er i Nord-Korea, Syria eller i Norge. Så lenge vi har det bra, så lenge vi har det vi trenger, så glemmer vi. Tror jeg.

[Khela]

Jeg tror at det blir for stort og fjernt for veldig mange, meg inkl. Det blir liksom så.. Ja, nei. Ingen god unnskyldning i det hele tatt, men en forklaring på hvorfor det blir oversett/ignoret/etc.

[soelvd]

Min dårlige, men veldig sanne, unnskyldning, er at jeg ikke har tid. Jeg har ikke glemt, jeg har vært i konsentrasjonsleirene, jeg har lest alle bøkene. Men i hverdagen glemmes det, jeg har ikke tid til å tenke på det, jeg har ikke tid til å ta det inn over meg. Jeg har ikke tid til å se nyheter og knapt lese avisa. Alt er ting jeg gjerne skulle gjort, men som blir nedprioritert. Så, vel, jeg tenker faktisk utrolig sjeldent på det.. For hodet er fylt med så mye annet..

[Arielle]

For min del hadde jeg blitt rimelig deprimert og hatt en nedsatt livskvalitet skulle jeg tat innover meg alt det fæle og triste som kommer ut i media. Jeg har nok med og mitt for øyeblikket. Nok me då kjempe mot min sykdom og helsevesenet i dette landet. Skal jeg konsentrere meg om alle andre som har det vondt og alt det fæle som skjer så blir live mitt ganske så negativt og trist. Yrket jeg er på vei inn i er trist det er til tider veldig fælt og jeg møter mennesker på deres verst og i de mest traumatiske opplevelsene i livet. Dette har jeg fått innprentet fra dag 1 at jeg må lære å legge bak meg når jeg går hjem. Når jeg er ferdig med den ene pasienten så "glemmes" det. Kan det ikke glemmes så har vi debriefinger på jobb for å klare å "glemme". Glemme gjør vi vell aldri for vi sitter igjen med inntrykk, positivt erfaringer, negative erfaringer og vi sitter igjen med mye på både godt og vondt som skal lære oss mye om jobben vi skal gjøre videre. Det påvirker livene våre og noen ganger blir jobb tatt med meg og "går ut over" familiene våre og livene våre i hvert fall for en periode. Vi har opplevelser som gjør at vi klemmer litt ekstra på de hjemme og er om enda mer redde for de vi har. Dette er min jobbhverdag og dette lærer jeg meg å legge til sides for å ha et fungerende liv. Skal jeg komme hjem og tenke, bruke energi og ressurser på alt det andre fæle som skjer i verden også?

Jeg synes ikke det er noe greit det som skjer men de fleste har en jobb og når de ikke er på jobb så har de kanskje en familie, hobbyer og ting de skal gjøre som gir de mening, glede og energi i livet. Skal vi alle gå på jobb og samtidig ha enda en "jobb" med å bekymre oss, engasjere oss, tenke på og bruke krefter på det som skjer i andre land så må vi jo bli utslitte eller? Når skal i så fall denne "jobben" med å passa på alt som skjer andre plasser ta slutt? Det er politikere og folk som er ansatt til å følge meg og bidra til at verden skal være en god plass og jeg tenker at dette får være deres jobb og jeg regner med de har lært seg å "glemme" på fritiden også. Så får det være min jobb å komme med de rette stemmene og uttalelsene om hvem som skal ha disse jobbene når det er tid for dette...

[Malamuten]

Helt ærlig, det er så mye krig og elendighet, hver dag, i alle medier at jeg registrerer det ikke en gang lengre. Dvs jeg vet at det skjer, jeg har ikke glemt og jeg synes ikke det er greit, men det blir så mye, så ofte og så overveldende at man for det første ikke vet hvilken ende man skal starte i og for det andre antagelig ikke hadde hatt det spesielt bra med seg selv om man skulle fått med seg detaljene i all denne elendigheten hver dag, og brydd seg om det..

Og her snakker man jo store ting, ikke noe man kan fikse med et knips, selv om man ønsker, så for min del så blir bidrag økonomisk støtte av div organisasjoner/aksjoner når det dukker opp, og i mellomtiden så jobber jeg med og ikke glemme, men heller ikke drukne i all elendigheten rundt om.

Edit: Store bidrag blir det stort sett heller ikke, jeg har flere ting jeg brenner for, noen av de andre innbefatter også elendighet i stor grad, om enn ikke i form av konsentrasjonsleirer, men dog like viktig og jeg som enkeltmenneske har ikke voldsomme mengder og bidra med, men jeg gir litt til flere saker som er viktige for meg.

[Mirai]

Jeg vet at jeg er bare ett lite menneske, og jeg vet at hverken mine tanker, diskusjoner eller 50,- her og der forandrer Nord-Korea (eller Syria!) alene.

MEN!!

Jeg syns det er VIKTIG at man HAR tanker og holdninger til dette. En bekjent mener at "det forandrer jo ingenting allikevel, så hva er vitsen med å bry seg?". Det syns jeg er en helt på trynet holdning å ha, og jeg nekter å se verden på samme måte. Jeg blir rett og slett litt irritert når folk inntar den stillingen om at de gidder ikke engang ta seg bryet med å tenke en halv tanke om det, fordi det ikke forandrer noe allikevel.

Jeg vil vite hva som skjer i verden, jeg syns det er ok å ta en liten pause i hverdagen for å bli minnet på at grusomheter skjer. Alle bor ikke i Norge, alle er ikke så heldige at de kan gå på jobb, og så hjem til familien/hobbyen sin. Det betyr ikke at jeg tenker på det hele dagen og går i kjelleren, men det finnes en mellomting.