Gå til innhold
Hundesonen.no

Gjenkjenning av mennesker


Tabris
 Share

Recommended Posts

Jeg lurer på - når en hund ser et kjent menneske på avstand, hva er det som gjør at de kjenner vedkommende igjen? Bevegelsene? Lukten?

Jeg lurer på dette pga følgende hendelse som skjedde for noen måneder siden. Jeg tok med Ozu og reiste ut til mitt søskenbarn for å trene spor. Ozu har truffet ham to-tre ganger før. I det jeg henter Ozu ut av bilen og vi går mot sporstedet hvor han står, så begynner Ozu å varselbjeffe ganske heftig. Så fort han kommer helt nær og får suse og hilse, så går det over. Han bjeffet ikke mer den dagen da vi tok ham ut av bilen senere for mer trening.

Men her kommer det litt rare. Vi ville se hvordan han reagerte på litt skumle "spøkelser" siden han er var for mennesker på den måten. Så mitt søskenbarn tar på seg en svart boblejakke og trekker hetten godt over hele ansiktet før han forsvinner over haugen. (Dette ser ikke Ozu siden han var i bilen da).

Jeg tar Ozu ut og vi tusler nedover. Han kommer da plutselig utfra skogen med bestemte skritt, svartkledd og med ansiktet ikke synlig før han setter seg på huk. Han sier ingenting. Vi var begge forberedt og innstilt på at det kom til å bli masse hissig og usikker bjeffing. Men til vår begges overraskelse så løper bare Ozu bort med flate ører og logrende hale for å hilse!

Hvordan kunne han varselbjeffe når han så mitt søskenbarn i vanlige klær og med hodet synlig for så å gå rett i mild hilsemodus når han kommer kledd som "skummel"? Kjente Ozu ham igjen på bevegelsene? Eller lukten? (Det skal sies at når han så ham første gang og bjeffet, så sto mitt søskenbarn helt i ro. Vet ikke om det kan ha noe med saken å gjøre hvis de kjenner folk igjen på bevegelsene).

Noen tanker eller lignende erfaringer?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kombinasjon av lukt, hørsel og syn vil jeg tro. Altså hvordan personen lukter, ser ut, beveger seg, og selvsagt også stemmen. Trenger ikke være alle faktorene på en gang. Det finnes mange eksempler der hunder kjenner igjen personen kun ved hjelp av synet (f.eks observasjon gjennom glassrute), eller stemme (person ute av synet roper), osv.

I tillegg tror området og hvilke forventninger hunden har til det kan ha en del å si. Litt på samme måte som når vi treffer folk vi ikke regner med å treffe på, så tar det kanskje litt lenger tid før man liksom "aha, det er den personen ja".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Min liker ikke fremmede som skal hilse, han har dårlig erfaring med at de skal løfte han og bære han, og han aksepterer ikke at folk han ikke kjenner gjør det. Så han rygger når fremmede prøver å klappe han, og virker veldig reservert helt til han har fått snust lenge nok på dem i sitt tempo.

I går så traff vi noen vi ikke ser så ofte, men det er hans to favoritter.

De satte seg ned, ropte navnet hans, og han gjenkjente dem før han kom bort, det var helt tydelig, for han ble så glad, halen gikk alle veier, og han løp bort og var ikke skeptisk i det hele tatt.

Tror det må være kroppsspråket, og stemmen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva som gjør at hunden kjenner igjen noen vet jeg ikke, men jeg regner med det er en miks av både syn (utseende, ganglag, bevegelser), hørsel (stemme) og lukt. At de enkelt skiller mellom mennesker er det i alle fall ingen tvil om. Jeg har jo en som er veldig glad i å si hei til andre hunder, men jeg har aldri opplevd han så gira på å gå bort til noen som da @ kom ut av bilen, uten hund.

Gamle BCen i stallen der jeg hadde hesten min reagerte merkelig på mamma en gang. Jeg og mamma var i stallen, BCen hadde vært med oss ei stund, hilst på oss begge osv. Så tok mamma på seg hetta, med pelskrage, mens hunden så på. Da hetta var på senket hunden hodet og knurret, og backet unna. Mamma tok av seg hetta etter noen få sekunder, og da var BCen litt var noen sekunder, før alt var ok igjen. Merkelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en portis i to år som bare havnet hos oss ettersom eierne ikke kunne tilfredsstille behovene hans. Vi måtte gi han tilbake når dagene våres ble for heftige, etterhvert ble han omplassert og havnet i samme nærområde som oss uten at vi var klar over det eller at nye eiere kjente til oss.

En dag når jeg var i byen året etterpå så jeg hunden med ny eier komme gående imot meg, tenkte ikke jeg skulle hilse med mindre hunden kjente meg igjen fordi han er en aktiv hilser på enkelte mennesker. Han gjorde ikke det, han var travelt opptatt med hunden som gikk på andre siden av veien. Akkurat idet jeg var på høyde med dem, så bråstopper hunden, når jeg snur meg litt for å se hva han stopper for så står han å snuffer i lufta. Hele holdningen til hunden endret seg på 1sek fra jeg gikk forbi, han fikk sniffen av meg, og fløy rundt for å hoppe i ansiktet mitt :lol: Det var jo tydelig hvilken sans som kjente meg igjen.

Jeg forklarte de nye eierne at dette hadde vært min lille godgutt i to år, og at vi bodde et par gater bortenfor. De ble litt satt ut først, så så det ut som om det gikk det et lite lys opp. De fortalte at han hadde vært veldig ivrig å skulle til en mann de hadde sett på tur på andre siden av veien, beskrivelsen tilsa at det var min far. De fortalte også at hver gang de gikk forbi det grå huset så nektet han å gå videre, ville bare inn, gjett hvem sitt hus det var? :)

Jeg tror de kan kjenne en igjen via flere sanser, ikke nødvendigvis en og en eller flere på samme tid, men ja. Jeg tror kanskje sansene kan kobles på minner om folk og steder, at de er triggende på et vis.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chess og Leja varsler aldri når jeg, mamma eller sambo går ute på trappa. Er det andre som går der varsler de. Med andre ord - de kjenner igjen selv måten vi går på. Begge mine har hauger av folk de kjenner igjen. Chess "kan navnet" på utrolig mange folk. Finn den, finn den. Hun skjønner greia. :) Også kjenner hun igjen oppdretter og mannen hennes. Hun blir helt ellevill bare hun er i nærheten av der de bor, selv om det er 8 timer unna oss og hun det dem 1-2 ganger i året. Hvis hun treffer dem blir hun tullerusk glad :) Hun husker dem selv om det er 9 år siden hun dro derfra og flyttet til oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at han i denne situasjonen (og i mange andre) kjenner igjen på lukten.

De har en vanvittig luktesans.

En ting jeg har lurt litt på, er om de kan lukte hvem som er i familie med oss?

Hun EELSKER alle i familien, og enda da hun ikke kjente søstrene mine så godt var hun helt overlykkelig for å se dem. Kan de lukte at de er en del av familien?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro at han i denne situasjonen (og i mange andre) kjenner igjen på lukten.

De har en vanvittig luktesans.

 

En ting jeg har lurt litt på, er om de kan lukte hvem som er i familie med oss?

Hun EELSKER alle i familien, og enda da hun ikke kjente søstrene mine så godt var hun helt overlykkelig for å se dem. Kan de lukte at de er en del av familien?

Jeg tipper nok heller at de senser mennesker vi er trygge på selv. Minien her liker alle mine venninner, mammas kjæreste, min samboers kompiser etc. Men det hender seg at hun ikke liker fremmede. Det er nok fordi vi utstråler at det er mennesker vi også kjenner og stoler på. Det er min gjetning fremfor lukt i alle fall.
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tipper nok heller at de senser mennesker vi er trygge på selv. Minien her liker alle mine venninner, mammas kjæreste, min samboers kompiser etc. Men det hender seg at hun ikke liker fremmede. Det er nok fordi vi utstråler at det er mennesker vi også kjenner og stoler på. Det er min gjetning fremfor lukt i alle fall.

Ja det høres logisk ut. Jeg har nemlig reagert på hvordan hun reagerte på min bestevenninnde fra barndommen. Hun har møtt hun bare to ganger (egentlig ikke hundemenneske en gang) men begge gangene blir hun fra seg av glede på samme måte som når vi treffer familie!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Koda kjenner helt tydelig igjen mennesker han har møtt før. Merker at han kjenner igjen både igjennom syn, lukt og hørsel.Han kan også forskjell på de tre bilene som tilhører vårt hus, da regner jeg med det er lyden fra bilene han hører forskjell på. Han kan også navnet på flere personer han kjenner. Han kan finne et menneske ved at vi ber om at akkurat det menneske skal finnes, men det kan han først når han har lært navnet til den personen.

Koda er veldig glad i menn, og da spesielt samboeren til min mor. Men også min far er Koda veldig glad i, noe som er litt morsomt siden min far har hatt minimal kontakt med Koda igjennom livet hans.

En gang min far kom på besøk og jeg henta han på tog stasjonen var Koda som vanlig med. Da Koda så min far ble han vill av lykke og bjeffa og ulte og bokstavelig talt brøyt seg ut fra plassen sin i bilen for å si hei til min far. Ganske gøy opplevelse for pappa som ikke er veldig glad i hund eller vandt med dem. Det snakkes enda om den varme velkomsten han fikk for et års tid siden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...