Gå til innhold
Hundesonen.no

Psykofarmaka og vektøktøkning


Poter
 Share

Recommended Posts

Egentlig vet jeg ikke helt om jeg orker å ta opp tråden til en viss diskusjon, men jeg synes det er viktig å påpeke at sammenhengen mellom vektøktning og psykofarmaka, handler om mer enn økt apetitt. Psykofarmaka påvirker både apetitten og metabolismen. I noen tilfeller får folk økt apetitt, i andre ikke. At noen legger på seg 20 kg på 2 uker etter oppstart av psykofarmaka, handler om mer enn økt apetitt. Tror ikke man greier å spise så mye på så kort tid og legge så mye på seg. Da er det mer som virker inn, bla vannopphopning i kroppen. Fettstoffskiftet blir også påvirket.

For eksempel kan antispyskotikaen seroquel gi fettopphopning i buken som bivirkning. Kroppen samler altså det meste av fettet i bukområdet. Ikke fordi vedkommende blir mer sulten, men fordi den har den innvirkningen på kroppen.

Jeg har bare skummet litt i denne artikkelen, men her står det mer om emnet.

Folk som sliter psykisk og i tillegg legger på seg, trenger ikke å få slengt etter seg at de har dårlig selvkontroll og legger på seg pga det. I mange tilfeller har det ikke noe med apetitt å gjøre og vedkommende kan ikke kontrollere det. Og OM det gir økt apetitt er det en høyst kjemisk reaksjon som foregår og som jeg vil tro er ekstremt vanskelig å kontrollere. Det skal liksom mer til enn bare "å la vær" eller "ta seg sammen". Da hadde ikke overvekt funnes og jeg tror vi kunne sagt det samme til rusmisbrukere. "Bare la vær å ruse deg, du, er så enkelt, så. Du må bare tenke rett. Det sitter i hodet".

Overvekt og fedme er ikke bare svart-hvitt, det er et sammensatt problem. Kan bla lese mer om det her. De fleste av oss vet jo dette og jeg vet ikke helt om det er noen grunn til å poste dette da jeg egentlig ikke har noe å diskutere, trengte bare å si det sånn at man har det på det rene.

PS. Må bare påpeke at jeg ikke er noen ekspert på området.

Endret av Poter
  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig vet jeg ikke helt om jeg orker å ta opp tråden til en viss diskusjon, men jeg synes det er viktig å påpeke at sammenhengen mellom vektøktning og psykofarmaka, handler om mer enn økt apetitt. Psykofarmaka påvirker både apetitten og metabolismen. I noen tilfeller får folk økt apetitt, i andre ikke. At noen legger på seg 20 kg på 2 uker etter oppstart av psykofarmaka, handler om mer enn økt apetitt. Tror ikke man greier å spise så mye på så kort tid og legge så mye på seg. Da er det mer som virker inn, bla vannopphopning i kroppen. Fettstoffskiftet blir også påvirket.

For eksempel kan antispyskotikaen seroquel gi fettopphopning i buken som bivirkning. Kroppen samler altså det meste av fettet i bukområdet. Ikke fordi vedkommende blir mer sulten, men fordi den har den innvirkningen på kroppen.

Jeg har bare skummet litt i denne artikkelen, men her står det mer om emnet.

Folk som sliter psykisk og i tillegg legger på seg, trenger ikke å få slengt etter seg at de har dårlig selvkontroll og legger på seg pga det. I mange tilfeller har det ikke noe med apetitt å gjøre og vedkommende kan ikke kontrollere det. Og OM det gir økt apetitt er det en høyst kjemisk reaksjon som foregår og som jeg vil tro er ekstremt vanskelig å kontrollere. Det skal liksom mer til enn bare "å la vær" eller "ta seg sammen". Da hadde ikke overvekt funnes og jeg tror vi kunne sagt det samme til rusmisbrukere. "Bare la vær å ruse deg, du, er så enkelt, så. Du må bare tenke rett. Det sitter i hodet".

Overvekt og fedme er ikke bare svart-hvitt, det er et sammensatt problem. Kan bla lese mer om det her. De fleste av oss vet jo dette og jeg vet ikke helt om det er noen grunn til å poste dette da jeg egentlig ikke har noe å diskutere, trengte bare å si det sånn at man har det på det rene.

Ja, det handler om mer en økt appetitt, men dette er uansett hovedårsaken til vektøkning - sammen med lav selvkontroll.

At fett samles i buk fremfor f eks nedre ekstremiteter går mest på fremtidig karhelse, ikke nødvendigvis vektøkning generelt. I tillegg så sier jo artikkelen du la med her fint lite da det faktisk er motstridende resultater.

Det viktigste er uansett at alle som starter på slike medisiner følges opp nøye og setter i gang et rutinepreget treningsopplegg, om mulig gjerne før medisinering tar til. Men for leger flest er det lett å foreskrive og verre å følge opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det handler om mer en økt appetitt, men dette er uansett hovedårsaken til vektøkning - sammen med lav selvkontroll.

Sammen med lav selvkontroll. Du vet hva psykofarmaka er? At dette gjelder mennesker med psykiske lidelser? Hvordan kan du trekke lav selvkontroll inn? Ikke nok med at de sliter med psyken og må ha profesjonell hjelp i så måte, men de skal få høre at de har lav selvkontroll i tillegg? Tipper det er fint for en som er i en slik situasjon.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Poter - veldig bra skrevet - og helt enig. Vekt er og blir sammensatt og komplisert. Og spesielt syke som trenger medisiner får mye ekstra "kjemi" å slite med i så måte. Det gjelder ikke bare psykofarmaka, men også medisiner som feks kortison, som både endrer apetitt og fettfordelingen. Og det gjelder enkelte blodtrykksmedisiner som gjør det svært vanskelig å feks trene uten at man føler seg rett og slett elendig. Og mange av de som trenger slike medisiner har så sammensatte lidelser at det ikke er et realistisk alternativ å iverksette fysisk trening som del av behandling FØR medisinering, og for mange heller ikke under medisinering.
Og å snakke om "mangel på selvkontroll" som enkelte gjør syns jeg er et hån mot alle som sliter med sykdommer de aldri har bedt om å få selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For ikke å snakke om resten av kjemien ved psykisk sykdom. Det har lite med selvkontroll å gjøre. Kjenner ingen som er sterkere enn folk som sliter(psykisk eller fysisk), de må kjempe hver dag.

Og på matfronten - Det dukker opp mer og mer forskning som viser sammenhenger mellom matintoleranse og f.eks. bipolaritet og schizofreni. Slik matintoleranse kan også føre til dårlig næringsopptak, er det rart man blir sulten når kroppen ikke makter å ta til seg næringen den trenger (selv om maten opprinnelig inneholder disse)? Mat er mer enn kalorier. Overvektig og underernært på samme tid, med ubalanse i hormoner pga medisiner på toppen av det hele.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh takk for opplysningen! Det kan forklare den økte opphopningen av fett rundt buken hos meg som er kommet til tross for lavt inntak av mat m.m over tid. Gått på seroquel.

Vet dere noe om hvordan dette endres etter man har sluttet på medisinene? Vil det være endret for alltid, eller vil det kun være mens man er på medisiner?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh takk for opplysningen! Det kan forklare den økte opphopningen av fett rundt buken hos meg som er kommet til tross for lavt inntak av mat m.m over tid. Gått på seroquel.

Vet dere noe om hvordan dette endres etter man har sluttet på medisinene? Vil det være endret for alltid, eller vil det kun være mens man er på medisiner?

Så vidt jeg har skjønt vil det endre seg etter man har sluttet på medisinene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh takk for opplysningen! Det kan forklare den økte opphopningen av fett rundt buken hos meg som er kommet til tross for lavt inntak av mat m.m over tid. Gått på seroquel.

Vet dere noe om hvordan dette endres etter man har sluttet på medisinene? Vil det være endret for alltid, eller vil det kun være mens man er på medisiner?

Det går tilbake etter at man slutter med medisiner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet dere noe om hvordan dette endres etter man har sluttet på medisinene? Vil det være endret for alltid, eller vil det kun være mens man er på medisiner?

Jeg har ikke noe definitivt svar, men generelt, ingenting er for alltid når det gjelder kjemi :) Jeg vil tro det går tilbake etter bruk, samtidig som disse tingene kan påvirkes gjennom kosthold og aktivitet (da tenker jeg først og fremst når man ikke går på noen preparenter).

Men nei, det handler ikke om viljestyrke og selvkontroll. Svært lite i livet handler om det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha lest dette frister det veldig å slutte på flere av medisinene jeg går på. Går på blant annet seroquel, og jeg har veldig godt utbytte av den ift søvn.

Men jeg har også gått opp ca 20 kg. Før jeg begynte på medisinene slet jeg med å holde vekta, nå sliter jeg pga at jeg går opp sinnsykt mye. Og i tillegg beveger jeg meg lite, det gjør det heller ikke noe bedre.

Får snakke med legen, tipper hun er lite interessert i å bytte medisiner igjen...

Men ja, det er lite som handler om dårlig selvkontroll. Nå kan ikke jeg skryte på meg at jeg spiser spesielt sunt, men jeg spiser mye mindre enn det jeg gjorde før jeg ble skikkelig syk. Og da var jeg TYNN.

Skulle ønske det var så enkelt og svart-hvitt som noen skal ha det til å være, da hadde det ikke vært et problem for de fleste. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bivirkninger kan vare lenge, det er ikke alltid så enkelt som å bare slutte. Tok to år før det endokrine systemet mitt var i orden etter jeg sluttet seroquel. Syns flere leger ser for enkelt på det; "Jaja, så prøver vi dette, får du bivirkninger er det bare å slutte." Og siden sykdommen er psykisk trenger de ikke ta bivirkninger alvorlig heller, det er bare "Forverring av symptomer". Bransjen kunne trengt en real opprenskning... Men det har ikke noe med denne tråden å gjøre.

Å kutte gluten og melk fra kostholdet har hjulpet mer enn noe medisin, og det kommer mer og mer forskning på området. Nå er det bare å vente på at behandlere åpner øynene :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har gått på mange antideppressiva og antipsykotika og jeg har gått opp 50 kilo på ett halvt år etter jeg begynte for veldig mange år siden. Jeg er veldig rund og er sulten omtrent hele tiden og jeg hater den digre kroppen min, men det er så vanskelig å gå ned når sulten eter deg opp innvendig. Jeg har mye forskjellige psykiske diagnoser og har bla. mye angst og er veldig depremert og er veldig ensom og forlatt og isolerer meg mye. Siden jeg bare går hjemme, er ufør pga. psykiske plager så spiser jeg. Er nok en form for trøstespising. Når hver eneste dag er ett stort ork å komme gjennom så er det ikke lett. Heldigvis har jeg hundene mine og de er bestevennene mine. Da må jeg ut å gå men jeg liker å gå tur fordi jeg er så rastløs og har mye indre uro og hjertebank og da hjelper det å gå mye tur noe bikkjene setter pris på antar jeg :D Ønsker at livet hadde vært mere OK, men sånn er det bare. Jeg går også bla. på Seroquel Depot nå og mange andre. Har omtrent prøvd alle medisiner oppover alle årene helt siden jeg var ungdom.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skrevet en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening som heter Vektøkning som legemiddelbivirkning, der det står i innledningen:

Økt kroppsvekt forekommer som bivirkning ved behandling med en rekke legemidler. Dette er det viktig å være klar over – både fordi overvekt er en risikofaktor for mange sykdommer og fordi vektøkningen kan føre til at pasienten slutter å ta legemidlet. I denne artikkelen presenteres de legemidlene som oftest gir vektøkning, og det diskuteres hvordan man kan håndtere denne bivirkningen.

Da er det neppe snakk om bare viljestyrke, kosthold og mosjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skrevet en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening som heter Vektøkning som legemiddelbivirkning, der det står i innledningen:

Økt kroppsvekt forekommer som bivirkning ved behandling med en rekke legemidler. Dette er det viktig å være klar over – både fordi overvekt er en risikofaktor for mange sykdommer og fordi vektøkningen kan føre til at pasienten slutter å ta legemidlet. I denne artikkelen presenteres de legemidlene som oftest gir vektøkning, og det diskuteres hvordan man kan håndtere denne bivirkningen.

Da er det neppe snakk om bare viljestyrke, kosthold og mosjon.

Alt du putter i deg, mat, vann, medikamenter, vil føre til kjemiske reaksjoner som påvirker din kroppskomposisjon. Det er naturligvis ikke noe enten/eller her. Man kan ikke trumfe igjennom med "viljestyrke" (hva nå enn det er for noe, det er i hvert fall et abstrakt begrep og ikke noe vi kan direkte peke på i vår fysiske sammensetning), samtidig er vaner (gode og dårlig), livsstil, hva du spiser, og hva du gjør, også et del av "regnestykket"—men går man på medikamenter vil det naturligvis kunne ha bieffekter man på ingen måte kan kontrollere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alt du putter i deg, mat, vann, medikamenter, vil føre til kjemiske reaksjoner som påvirker din kroppskomposisjon. Det er naturligvis ikke noe enten/eller her. Man kan ikke trumfe igjennom med "viljestyrke" (hva nå enn det er for noe, det er i hvert fall et abstrakt begrep og ikke noe vi kan direkte peke på i vår fysiske sammensetning), samtidig er vaner (gode og dårlig), livsstil, hva du spiser, og hva du gjør, også et del av "regnestykket"—men går man på medikamenter vil det naturligvis kunne ha bieffekter man på ingen måte kan kontrollere.

Jeg veit ikke helt hva du vil frem til? I artikkelen står det:

Tertiære aminer som klomipramin og amitriptylin øker kroppsvekten mer enn sekundære aminer, som nortriptylin. Initialt kan kroppsvekten øke med i gjennomsnitt 0 – 4 kg per måned (4), men hos enkelte pasienter har en vektøkning på 15 – 20 kg på få måneder vært rapportert (1). Effekten ser ut til å være doseavhengig (4).

Hvis du går opp 4 kg på en måned, og eneste forandringen er at du har begynt på medisiner, så har ikke det så veldig mye med vaner - gode eller dårlige - å gjøre.

En annen ting som jeg har tenkt en del på i det siste, delvis pga diskusjonen om feite uansvarlige hundeeiere og delvis fordi at min egen form har vært dårligere enn vanlig, er hvordan kroniske sykdommer påvirker hverdagen over tid. I mine dårlige perioder veier jeg ca 10-15 kg mer enn jeg gjør "normalt". Nå har jeg vært kronisk syk i 10-13 år (alt ettersom hvordan man regner), og jeg har aldri noen gang vært så ustabil i vekta som jeg er nå. Jeg står rett nok på kortison, men det har jeg gjort i 10 år nå, så det er neppe synderen i mitt tilfelle, selv om økt kortisondose i dårligere perioder gir rare spisevaner og tørste.

Men i hvert fall, nå har jeg hatt ei uke der formen har vært dårligere enn normalt. Jeg har smerter hele tiden, jeg sover dårlig pga det, og siden magen min reagerer på stress, så har den slått seg vrang, hvilket har gjort at jeg sover enda dårligere og spiser dårligere enn jeg pleier å gjøre. Selvsagt kan jeg bare "ta meg sammen", men når man sover 3-4 timer hver natt, og de 3-4 timene er usammenhengende (jeg små-våkner med ujevne mellomrom fordi jeg ligger sånn at det er vondere enn normalt), og spisingen er så som så fordi man ikke har lyst til å spise når man aldri veit hva magen reagerer på, så har man ikke energi til å ta seg sammen, rett og slett. Da bruker man all energi på å takle helt hverdagslige ting.

Jeg hadde en god periode for 3-4 år siden, da gikk jeg ned igjen til det som var min nomalvekt da jeg var frisk. Siden formen var god, var medisindoseringene lave og aktivitetsnivået høyere selvsagt. Det jeg prøver å si, er hva kronisk sykdom gjør med viljestyrke og evnen til å ta seg sammen, her har man stort sett bare diskutert hva for slags kjemiske reaksjoner kroppen har. Men når selv de enkleste oppgaver blir i beste fall ubehagelige, i verste fall nesten umulige, så står det å jogge ei mil ganske lavt nede på prioriteringslista.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror diskusjonen blir veldig vanskelig når vi blander overvekt/fedme som resultat av medisinbruk/kroniske sykdommer, og når det er et resultat av en frisk kropp og ingen medisiner som har bevist effekt på vektøkning.

Men tråden heter jo psykofarmka og vektøkning, da er det jo nødvendigvis det vi diskuterer :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men tråden heter jo psykofarmka og vektøkning, da er det jo nødvendigvis det vi diskuterer :)

Ja, sånn sett blir jo min kommentar totalt bom :D . Helt enig i det!

Tenkte litt videre fra tråden som jeg antar denne tråden kom fra, hvor det ble snakket om "overvekt" som generelt begrep.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...