Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Der må han være til han roer seg av seg selv - noe han av og til gjør med en gang, andre ganger er det en tålmodighetsprøve. Jeg synes jeg ser fremskritt, men de er små og tar lang tid.

Hadde han bare ikke vært så inn i helv...! sta, og brydd seg litt mer om hva JEG vil. :P

Akkurat det der med to skritt frem, ett tilbake er vel en unghundgreie? Han her (8 mnd) er også sånn, at ene dagen tenker jeg "NÅ har han skjønt hva jeg vil, jess", før han neste dag ikke skjønner noen ting. Da bare fortsetter jeg akkurat som jeg har gjort, og neste dag skjønner han det plutselig igjen. Var noen her på sonen som skrev at man kunne skrive "ute av drift grunnet ombygging" i panna hans, og det var så godt sagt. Det meste av sånne ting setter jeg på unghund-og-hormoner-kontoen, og bare fortsetter å være konsekvent.

Sta, ja! Det kjenner jeg til... Men det er fordeler og ulemper med alt. Når han ser en annen hund, og jeg forter meg en helt annen vei, og han løper etter meg og ikke den andre hunden, da tenker jeg at det hadde aldri skjedd med hundene foreldrene mine hadde da jeg vokste opp. Eller når han skjønner et triks nesten før jeg har begynt å øve det inn. Eller når han kan stå og se på en flokk dyr eller en barnehageklasse uten å prøve å gjete dem. Eller det at han IKKE spinner rundt i stua fordi han skal jakte på sollys og skygger på gulvet, men heller ligger rolig og slapper av... Fine spisshunden min! :wub:

  • Like 2
  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ønsker å komme med en ny, litt større, oppdatering. For tre uker siden valgte vi å chip-kastrere Ozu, for å se om det kunne redusere stresset og opphenget hans. Jeg vet at det kan være negati

Det har vært veldig mye negativitet fra min side i denne tråden, så tenkte å komme med en liten positiv oppdatering: Vi trente litt avstandskommandering i gangen tidligere i dag. Hadde yndlingslek

En spisshund er jo overhodet ingen schæfer, som du allerede vet. Hvis du i utgangspunktet har fått smaken på førbarheten som man finner hos de fleste gruppe 1 - hundene, så forstår jeg godt at japaner

Skrevet

Akkurat det der med to skritt frem, ett tilbake er vel en unghundgreie? Han her (8 mnd) er også sånn, at ene dagen tenker jeg "NÅ har han skjønt hva jeg vil, jess", før han neste dag ikke skjønner noen ting. Da bare fortsetter jeg akkurat som jeg har gjort, og neste dag skjønner han det plutselig igjen. Var noen her på sonen som skrev at man kunne skrive "ute av drift grunnet ombygging" i panna hans, og det var så godt sagt. Det meste av sånne ting setter jeg på unghund-og-hormoner-kontoen, og bare fortsetter å være konsekvent.

Sta, ja! Det kjenner jeg til... Men det er fordeler og ulemper med alt. Når han ser en annen hund, og jeg forter meg en helt annen vei, og han løper etter meg og ikke den andre hunden, da tenker jeg at det hadde aldri skjedd med hundene foreldrene mine hadde da jeg vokste opp. Eller når han skjønner et triks nesten før jeg har begynt å øve det inn. Eller når han kan stå og se på en flokk dyr eller en barnehageklasse uten å prøve å gjete dem. Eller det at han IKKE spinner rundt i stua fordi han skal jakte på sollys og skygger på gulvet, men heller ligger rolig og slapper av... Fine spisshunden min! :wub:

Jo, håper en del av det er en unghundgreie. Men jeg tenkte liksom at jeg var ferdig med unghundnykkene når han bikket året, jeg. For han var faktisk mye mer oppegående som 1-åring enn når han var 7-8 måneder. Men nå har han liksom falt tilbake til å ha fluer i hodet og bomull mellom øra.

Siste avsnittet ditt kjenner jeg meg også igjen i - så takk for litt positivt perspektiv på spisshundene våre. :wub:

Skrevet

Jo, håper en del av det er en unghundgreie. Men jeg tenkte liksom at jeg var ferdig med unghundnykkene når han bikket året, jeg. For han var faktisk mye mer oppegående som 1-åring enn når han var 7-8 måneder. Men nå har han liksom falt tilbake til å ha fluer i hodet og bomull mellom øra.

Siste avsnittet ditt kjenner jeg meg også igjen i - så takk for litt positivt perspektiv på spisshundene våre. :wub:

Du får prøve å "holde ut" til han er to år, og se om ting er annerledes da :)

Bra! Det var det jeg håpte på :) Man trenger noen til å minne en på de gode tingene når man ser mest av det negative.

Skrevet

Jo, håper en del av det er en unghundgreie. Men jeg tenkte liksom at jeg var ferdig med unghundnykkene når han bikket året, jeg. For han var faktisk mye mer oppegående som 1-åring enn når han var 7-8 måneder. Men nå har han liksom falt tilbake til å ha fluer i hodet og bomull mellom øra.

Siste avsnittet ditt kjenner jeg meg også igjen i - så takk for litt positivt perspektiv på spisshundene våre. :wub:

Det der er akkurat det som er unghundgreia ;) At det går i perioder :)

  • Like 2
Skrevet

Det der er akkurat det som er unghundgreia ;) At det går i perioder :)

Er det verre med hannhunder? Husker de schäferene jeg passet i sin tid var også et helv... når de var rundt året, hannene that is. Jeg klarer ikke å huske at jeg hadde noen slike problemer med min forrige hund, som var tispe.

Skrevet

Er det verre med hannhunder? Husker de schäferene jeg passet i sin tid var også et helv... når de var rundt året, hannene that is. Jeg klarer ikke å huske at jeg hadde noen slike problemer med min forrige hund, som var tispe.

Tja, mulig det til tisper er mer tydelig linka til løpetid?

Skrevet

Er det verre med hannhunder? Husker de schäferene jeg passet i sin tid var også et helv... når de var rundt året, hannene that is. Jeg klarer ikke å huske at jeg hadde noen slike problemer med min forrige hund, som var tispe.

De fleste får det i en eller annen grad, tispa mi hadde også tydelige perioder, men hun fikk det ikke på samme måte som hannhunden. Tispa lukket ørene, men det var jo bare og bruke bånd/langline til det gikk over, hannen var stresset som et uvær og problemene hans ble liksom så mye "mer" av alt. Har litt inntrykk av at hanner kanskje er litt mer utfordrende enn tisper i unghund tiden, men de er jo fine i mellom og etterpå så det er bare og overleve disse 2-3 rundene først, så blir det bedre. Og håpe at hunden er ferdig rundt 1 år er det nok liten vits i. Det går som sagt i perioder, så den vil jo ikke være konstant dum fra 6 mnd - 2 år, men man må regne med at det kommer en periode både rundt 1 år og rundt 2 år :P

Skrevet

Er det verre med hannhunder? Husker de schäferene jeg passet i sin tid var også et helv... når de var rundt året, hannene that is. Jeg klarer ikke å huske at jeg hadde noen slike problemer med min forrige hund, som var tispe.

Det kan jo være individuelle forskjeller, men jeg merket aldri noe spesielt på mine tisper når de kom i disse "periodene" - det meste gikk egentlig helt greit og uproblematisk, men da jeg fikk guttungen i hus, DA skjønte jeg hva folk snakka om når de var frustret over "pubberten" :D.

Willy var super, han, helt til han bikka året. Da fikk han både bomull og grøt mellom øra, og jeg nådde ikke inn med noe som helst, omtrent. Jeg tror vi stod på trening og bare trente på kontakt i flere måneder. Og å trene uten bånd var helt utelukket. JEG eksisterte ikke omtrent. Nå var han grei i forhold til å gå tur og sånt, det var ikke noe styr med andre hunder, og han stakk ikke av liksom, men å LÆRE ham ting på trening, det kunne jeg nesten bare droppe. Så vi jobbet med kontakt og lek og samarbeid, så trente vi øvelser på hjemmebane... sånn stort sett :). Han ble litt bedre etterhvert, men så fikk han "tilbakefall" og var amøbe igjen ei stund. Da han var 2-2,5 år begynte han å bli hund og ting ble lettere :).

  • Like 2
Skrevet

Dette har kanskje lite med saken å gjøre, men lillesøsteren til min svigersønn er femten og har fått øynene opp for agility. Vel, etter lange forhandlinger og mange diskusjoner, ble de enige om at en sheltie måtte passe bra. De kontakter en oppdretter og får "arve" en hanne på tre (eller fire?) som er brukt i utstilling og avl, men nå skal omplasseres (vet ikke mer om dette). Flott! Slippe valpeperiode og alt og få en relativt "ferdig" hund, høres jo perfekt ut :)

Det viser seg at bikkja er lobotomert! (Neida, ikke egentlig). Den er steike lat og viser ingen glede, ingen entusiasme, ingen reaksjon når det ringer på, engang. Den sier ikke fra når den må på do, eller når den vil inn fra hagen for den del, men sitter på matta som en katt. Ikke stikker den av, eller viser interesse for noe som helst, egentlig.

For en familie uten noe som helst peiling, er det skikkelig vanskelig å vite hvordan de skal få han til å virke. Nå skal de prøve seg på et grunnkurs, så jeg håper det er bra, slik at de får liv i liket, ellers blir han sendt tilbake. Så klart man har lov til å skaffe seg hund, fordi man har bestemte mål med hundeholdet sitt. Det er også lov å si at hunden ikke innfrir forventningene og gi den videre til noen som kanskje får akkurat den hunden de vil ha i den samme hunden :)

  • Like 2
Skrevet

Sniker seg innom en tur..

Jeg har en bc hannhund som på mange måter minner meg om det du forteller om Ozu. Han min er nettopp blitt 4 år og først for et år siden så roet han seg ned. Da var han 3 år gammel. Tror at det kan være sånn med endel hannhund, at de blir seint moden. Er i vertfall det jeg har hørt.

Koda tror jeg ikke er helt normalt skrudd sammen, han hater å trene mentalt (har noen hørt om en BC som missliker å trene?), viser ikke så mye interesse for meg and the list goes on and on. Planen med Koda var å holde på med agility men det har vi måtte legge fra oss pga han er så hissig på andre hunder i bånd.

Selv om jeg til tider har lyst til å gi han bort og det som verre er så kommer han aldri til å forlate "familien", jeg derimot kommer til å skaffe en hund som passer til det jeg ønsker å drive med. Og så får Koda være maskot.

Han har sine kjempe flotte sider og han er en knall god turhund som bare elsker å bade og være tilstede.

Og hva man til syvene å sist velger å gjøre er opp til den personen som må leve med hunden de neste 10-15 årene.

Skrevet

Har mine tvil om at de andre hundene du har hatt har vært fullt så lette og enkle som du kanskje husker, da de var i puberteten. Schæferhanhunder er vel ikke akkurat kjent for å være bare solskinn og lykke i puberteten. Men, jeg tror at (hvordan sier jeg dette uten å være frekk eller slem, for jeg mener ikke det! ) instillingen/holdningen/forventningene gjør noe med at problemene blir mye større siden det er en rase du kanskje ikke trives like godt med som med schæferen foreksempel. Jeg ser det selv jeg, jeg hadde ikke funnet meg i en brøkdel så mye dritt av noen av gutta mine som jeg fant meg i med Kahlo. Kahlo var drømmehunden med stod D. Den perfekte rasen, alt jeg ønsket meg, da tåler man mer, og "glemmer" nok en hel del når man sammenligner med andre.

Misforstå meg rett, jeg digger gutta mine, og endel av det du beskriver som et problem på din har jeg nok på mine uten at jeg i det heletatt ser på det som et problem, bare et mindre irritasjonsmoment hvor jeg denger meg selv med en imaginær sammenrullet avis og mumler "dusteeier", liksom. Ikke dermed ment å bagatellisere problemene dere har. :) Det jeg prøver å si er at det er ikke sikkert du hadde reagert like sterkt om du hadde fått de samme problemene med en annen rase, en rase som passer deg bedre.

  • Like 1
Skrevet

@raksha - overhodet ikke fornærmet. Jeg forstår godt hva du mener, og tror du har et poeng. Men bare for å ha det sagt, så har jeg nevnt to ganger i tråden av schäferhanner i puberteten kan være et helv...! å ha med å gjøre, så har ingen illusjoner der. :P

For min del tror jeg det går mer på at jeg ubevisst forventet at selve oppdragelsen skulle bli like enkel. At han faktisk skulle høre på det jeg sa, dvs. faktisk bry seg om det jeg sa. Min forrige hund var så myk at et bestemt "Nei!" holdt i lange baner, og jeg trengte aldri noe mer enn det. Hun brydde seg når jeg sa "Nei!", og hun brydde seg om hva jeg ville. Ozu bryr seg for det meste først og fremst om hva HAN vil, og så, på andre plass, hva jeg vil hvis jeg har godbiter. Som i seg selv ikke er galt eller unormalt, bare uvant for meg.

Men ser ut som jeg holder på å finne noen løsninger. I dag etter middag så var det hunder både ute og i leiligheten oppe som begynte å bjeffe - og da begynte han også. "Nei!" og "Hyssssj!" hadde ingen effekt i det hele tatt. Så jeg satte ham i hans "time out"-hjørne - og da ble det stille, og han roet seg ned. Da jeg fridde ham ut derfra litt senere, så la han seg et sted for å sove og hadde funnet roen. Skulle tro jeg hadde en liten valp som må læres til å roes ned, men jeg må finne slike alternative metoder for ham - bare "Nei" fungerer ikke.

  • Like 2
Skrevet

Hvordan kunne jeg som en liten 21-åring få til en hund så lydig og så enkelt ved hjelp av Nordenstam-metoder når jeg som 36-åring ikke klarer å oppnå halvparten ved hjelp av positive metoder?

Det er jo ikke sikkert at posetive metoder er det som fungerer på Ozu? Hunder er jo individer, det som etter boka funker på den ene, funker kanksje ikke på den andre.

Hva med å ta tak i de tinga som er med Ozu, han er jo ung. Så kan du bruke tiden på å gjøre reaserch på drømme schæferen, og heller anskaffe en schæfer når Ozu er mer moden. Du er jo glad i Ozu, selvom han kanskje ikke har alle de tingene du ser etter. Han er jo bare sånn, og kan være en exellent kompis -selvom du hadde fått deg en mer fører orientert hund senere :)

Jeg har vært heldig og har hatt god kjemi med alle mine hunder. Men bikkjene til eksen var det værre med!

  • Like 1
Skrevet

Ja, han blir nok maskoten og det blir en schäfer senere om noen år. Først skal gutten få bli skikkelig voksen, og jeg skal fortsette å jobbe konsekvent med ham.

Jeg tror at hvis det er en hund hvor positive metoder fungerer, så må det være Ozu. Tradisjonelle metoder med nei og fy og avstraffelse fører bare til maktkamp. Jeg må bare grave frem tålmodigheten jeg ikke har og forlate mine ubevisste forventninger om at oppdragelsen skal gå like lett og enkelt som hos mykere, mer førerorienterte hunder.

  • Like 3
Skrevet

Det har vært veldig mye negativitet fra min side i denne tråden, så tenkte å komme med en liten positiv oppdatering:

Vi trente litt avstandskommandering i gangen tidligere i dag. Hadde yndlingsleken hans som belønning - den han bare får leke med under trening, så den er gull verdt og han blir supermotivert når han ser den. Mitt under den ene treningsøkten begynner plutselig en hund å bjeffe rett utenfor - høyt og tydelig. Slikt trigger Ozu umiddelbart, og jeg så at ørene begynte å bevege seg og han begynte å flakke med blikket. Såh, helt av seg selv, fokuserer han tilbake på meg og fortsetter å jobbe! Vi kunne avslutte med en veldig bra økt, og han fikk selvsagt masse herlig drakamp som belønning.

DET synes jeg er et bra tegn, spesielt fra en rase som er avlet for å være en selvstendig varsler - OG i verste slyngelperiode. :D

  • Like 12
  • 1 month later...
Skrevet

Jeg ønsker å komme med en ny, litt større, oppdatering.

For tre uker siden valgte vi å chip-kastrere Ozu, for å se om det kunne redusere stresset og opphenget hans. Jeg vet at det kan være negative konsekvenser av kastrering også, derfor valgte vi chip i stedet for kirugisk til å begynne med. Så kan vi se om det har noe for seg for oss.

Endringen disse tre ukene har vært formidabel. Vi startet jo passeringskurs like før dette. Første gangen vi skulle gå på tur i samlet tropp for å trene passering ble en katastrofe. Det var hunder både foran og bak ham (siden vi alle gikk i rekke etter hverandre), noe som i seg selv var nok til å stresse ham opp så mye at han blokkerte helt. Trene passering kunne jeg bare glemme, for han hadde blokkert fullstendig. Dro i båndet, peste, stresset, fikk null kontakt og han ville ikke en gang ha godbiter. Jeg gråt i fortvilelse på vei hjem, og hadde mest lyst å kaste hunden ut vinduet og droppe resten av kurset.

Dagen etter chip-kastrerte vi ham, og to uker etter det (altså forrige uke) hadde vi siste tur med passeringskurset. Vi gikk tur en times tid i samme type samlet tropp, og ikke èn gang blokkerte han ut. Han var lett å få ut i passeringer, lett å få kontakt med - og han gikk ved siden av meg i helt slakt bånd med hund både foran og bak. Det var en drøm. Endringen var så stor at jeg følte nesten kastrering var å regne som juks. Kunne svaret være så enkelt?

Jeg skal ikke forsøke å legge det frem som om alt nå er perfekt. Han vil fortsatt gjøre utfall og knurre mot hunder som han føler er for nær, han vil fortsatt dra i båndet om han blir ivrig. Han bjeffer fortsatt på forbipasserende i vinduet og herjer med katten. Den store forskjellen ligger i at stressnivået er mye, mye lavere. Det gjør at han er mye lettere å få kontakt med. Jeg når gjennom til ham selv om han bjeffer på en annen hund, og det gjør alt så mye lettere.

Eksempel fra i dag: Vi er på kveldstur. Det er mørkt ute og det kommer en mann gående mot oss. Han er kledd i svart og går med litt raske, bestemte skritt. Jeg ser at Ozu blir usikker og vaktsom, og at det er rett før han begynner å bjeffe på mannen. Så jeg lager kontaktlyden jeg har - og umiddelbart ser han på meg og jeg har 100 % fokus. Han får godbit, og i det godbiten er spist så har mannen passert, Ozu er ferdig med ham og vi kan gå videre. For en annen verden!

Han går for det meste i slakt bånd, han har to ganger de siste ukene kommet på innkalling selv når det kommer hund i bånd i mot, han er mye roligere i bil (hvor han tidligere har nibjeffet på hele kjøreturen), han er mulig å få kontakt og jobbe med når det kommer passerende hund... vi har fortsatt ting vi må jobbe med, men forskjellen er at nå KAN jeg jobbe med det. For nå som den enorme stress-tåka er borte, så ser jeg at jeg når inn. Og, ikke minst, jeg ser nå resultatet av all treningen jeg har lagt ned det siste året. Dere aner ikke hvor stort dette er. :heart::heart:

Og, til slutt, jeg har jo hørt at kastrerte hunder kan bli mer kosete. Har lurt på hvordan det skal bli siden Ozu alltid har vært kosete. Nå er han ikke lenger fornøyd med å være inntil meg og få kos. Vi kan ikke "spoone" i senga - nei, han vil helst ligge OPPÅ meg. Greit han er liten, men det er tungt når 11 kg hund legger seg OPPÅ deg med full tyngde. :P

Vi er ikke i mål enda. Og det er bare gått tre uker, det kan være det kommer negative konsekvenser av kastreringen vi ikke har sett enda. Men endringene allerede er store - og han er fortsatt bare 1,5 år. Hvis det fortsetter som dette, og han i tillegg roer seg enda mer fordi han blir voksen til sommeren - da har jeg fått polarreven jeg ønsket meg. :wub:

  • Like 25
Skrevet

Tusen takk, Sandy, snilt sagt. :)

Og det har vært nettopp det som har frustrert meg så mye - jeg HAR lagt ned mye trening i Ozu, uten å se resultatene noe særlig. Jeg har da trent og oppdratt hunder før, og hadde nesten begynt å miste troa på meg selv som hundetrener. Men nå begynner det å løsne, og nå begynner jeg å høste fruktene av all jobbingen vi har gjort. :D

  • Like 2
Skrevet

Utrolig bra å høre at chip har hatt effekt! Det er jo ikke noe i veien med å prøve når man faktisk prøver andre løsninger først. Noen ganger er det jo rett og slett hormoner som er problemet!

Men - jeg lurer på hva slags passeringskurs du går der alle går i flokk/rekke og rad så tett at hunder blokkerer ut, det lærer de jo ingenting av. :(

  • Like 1
Skrevet

Jeg formulerte meg kanskje litt feil. Vi gikk ikke tett i tett. Instruktørene var nøye på at vi skulle holde god avstand til hverandre. Hundene bak og foran gikk flere meter fra Ozu. Problemet var at god avstand var ikke nok for Ozu slik han var da. Selv da jeg gikk 20-30 meter ut til siden for å trene kontakt, så var han fullstendig blokkert og helt ute av stand til å jobbe.

Skrevet

Jeg formulerte meg kanskje litt feil. Vi gikk ikke tett i tett. Instruktørene var nøye på at vi skulle holde god avstand til hverandre. Hundene bak og foran gikk flere meter fra Ozu. Problemet var at god avstand var ikke nok for Ozu slik han var da. Selv da jeg gikk 20-30 meter ut til siden for å trene kontakt, så var han fullstendig blokkert og helt ute av stand til å jobbe.

Når hunden er ute av stand til å jobbe så er det jo for tett, uansett hva avstanden er. ;) (jeg synes ikke 20-30 meter er mye heller jeg da, etter passeringskurs med to hunder med ulike problemstillinger i forhold til passering)

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...