Gå til innhold
Hundesonen.no

Når vet man at det er dårlig kjemi og ikke plagsom valp/unghund?


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Dårlig kjemi betyr ikke nødvendigvis at man tupper bikkjen på hue og ræva ut ikke noe kommer til å fungere liksom, man prøver gjerne lengre tid å få ting til å fungere og tilpasse ting. Klarer man ikke det så tror jeg for både eier og hund det er bedre å omplassere. :)

Har sikkert fortalt det tusen ganger før, men Blaze var jeg på grensen til å omplassere pga dette med manglene kjemi.

Men etter endel prøving og feiling kom vi til en enighet om hvordan ting skulle fungere. Er nok ingen som helt tror på at jeg og Blaze sammen har en fredsavtale som har vart i 9 år nå, men det har vi. :)

Jeg og Talli derimot har kjemi med stor K!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 100
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tenker mange gang denne tanken: hunder har store forventninger å leve opp til, og det er lite negativ adferd som tolereres uten at de må defineres som dårlige hunder. Det må være det dyret som vi

Jeg tror vel egentlig at folk som ikke har hund overhodet ikke reflekterer særlig over hvorfor folk kvitter seg med en hund - de skjønner jo ikke hvordan man kan bli glad i en hund engang . Helt

Det er jo grader av kjemi også da... Jeg tenkte ikke over dette med kjemi mellom hund og eier før jeg hadde min 3. briard, tror jeg - men der merket jeg at jo - vi hadde god kjemi . Da jeg beholdt dat

Jeg merket det fra dag 1 med hundwn jeg ikke har kjemi med. Det har ikke forandret men hunden har blitt voksen, og mer hørbar og lettere å bo med. Men kjemien er der ikke overhode, og jeg tror nok ikke jeg vil ha det sånn igjen. MEN det er jo ikke umulig at jeg må bo sånn igjen pga av mannen min, han har jo fantastisk kjemi med den hunden jeg har null kjemi med :P

Jeg har opplevd akkurat det samme: en hund jeg knapt nok greidde å like -selv om det ikke var noe "galt" med henne. Men mannen min elsket henne og sørget i mange måneder da hun døde pga en vetrinærtabbe. Jeg har aldri sett han så sint noen gang - og han skrev ganske mange klager til mattilsynet på den vetrinæren….

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke at noen utenfor hundeverden vil akseptere Kjemi som en grunn, tja vil se på det som en slags unnskyldning for at man ikke gidder mer..

Jeg tror vel egentlig at folk som ikke har hund overhodet ikke reflekterer særlig over hvorfor folk kvitter seg med en hund - de skjønner jo ikke hvordan man kan bli glad i en hund engang :).

Det er ikke poenget, kjemi er går ikke på oppførsel, egenskaper (evt manglende sådan) eller oppdragelse, kjemi er noe annet som opptrer uavhengig av hvor god hunden er eller hvordan oppførsel den har.

Helt enig.... Jeg tror kanskje det kan sammenlignes med forelskelse på et vis... Noen forelsker man seg i, noen er man bare glad i - og noen bare finner man ingen connection med. Man tilgir mye om man er forelsket... :)

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det noen ganger kan være like greit og omplassere om man ikke har kjemien, ellers kan det nok i mange tilfeller bli slitsomt både for hund og eier og da er det vel bedre at hunden får komme til noen som virkelig liker den, har tålmodighet med den og som kan få maksimalt ut av hunden. Det kan det selvfølgelig også være om man bare har gjort et bomkjøp på rase eller individ eller om man har gjort noen brølere med oppdragelse som man ikke helt ser for seg og rette på, bedre det enn at man går rundt og er irritert/urettferdig/gjør enda mer feil osv.

Bare synes det er greit og skille på hva som er kjemi og hva som er andre ting ettersom kjemi ikke forandrer seg, mens oppførsel kan så vil det kanskje også i noen tilfeller spille en rolle om man faktisk omplasserer hunden eller holder ut litt til. feks som mtp TS sitt spm i startinnlegget, vell er det valpeoppførsel som er Djerve sitt problem så er det vell bare og starte på oppdragelsen og det vil bedre seg snart, er det kjemi så er det egentlig ikke noe mer og vente på da den vil mest sannsynlig være slik den er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker nå det er forkjell på god, dårlig og ingen kjemi også. Om man først har skaffet seg en hund, så har man et ansvar for å ta seg av den og gjøre det man kan for at forholdet skal fungere. Jeg tror alle opplever perioder, spesielt i unghundtiden, hvor man er stokk lei, uansett hvor glad man er i hunden, og helst vil kaste den ut. Som flere her er inne på, det handler ikke om kjemi. Om noen hadde spurt meg om kjemi med Odin for noen år siden, eller svigermors hund som vi har passet en del, så ville jeg sagt ingen kjemi. Men det er greit.

Med Kovu har jeg dårlig kjemi. Vi har personlighetstyper som er ganske motstridende, og selv jeg som er rimelig tålmodig med de fleste dyr blir ganske sprø av han. Vi kommuniserer dårlig, og har ingenting til "felles". Jeg opplever nesten at jeg ikke er glad i ham. Jeg bryr meg om ham, og sørger for at han får det han trenger, men han kunne like godt vært bikkja til naboen. Jeg har opplevd en eneste gang før å forstå et dyr så lite som jeg gjør med Kovu, og det var en potensiell fôrhest, heldigvis ikke min.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg gått litt i meg sjøl og innser at joda, jeg forstår egentlig veldig godt hva dårlig kjemi egentlig føles som. Det er derfor jeg er engstelig for å få meg en annen rase enn shiba, for jeg har overhodet ikke den kjemien med andre raser enn visse aussier. :wub: Jeg har ikke superklaff med alle shibaer heller, altså, bevares, men jeg skjønner dem liksom. Vi fungerer sammen.

Jeg føler på en måte det samme, men på en annen måte. Jeg er engstelig for å kjøpe meg en ny Staff pga Bodil, jeg har prøvd å overbevise meg selv flere ganger om at vi må bare fortsette med denne rasen, for det er en super rase for oss. Men det føles ikke riktig, det føles ikke riktig ovenfor meg selv å "erstatte" henne med en annen en. Uansett hvor idiotisk det høres ut som. Men følelser kan ikke kontrolleres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg syns det er ganske respektløst å skal vurdere hva andres motiver ved omplassering som er gyldige nok. Jeg har hatt en labrador som var verdens herligste hund, uten noen nykker, pøbel tendenser. Hun var bare snill og grei og tiltalte meg på mange plan, men ikke mange nok. Hun gikk i retur til oppdretter, nettopp pga manglende kjemi. Hvem er det som syns det er greit å dømme det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men en ting er å ikke "ha kjemi". Det kan man faktisk leve med (jeg i hvert fall), i praksis. Man bestemmer jo sin egen ADFERD ift hunden og har plikt til å gi hunden det den har behov for. Det er verre, syns jeg, når hunden ikke trives i den familien den bor hos. For man kan ikke endre adferd og struktur i en hel familie. Jeg har opplevd en gang at hunden ikke trivdes, og bare ble stressa av oss. Vi var for mange og for aktive rett og slett. Og det var ikke en aktuell løsning å passivisere 6 mennesker og kvitte oss med tre andre hunder for å gjøre den ene hunden tilfreds.
(SÅ han ble omplassert til en liten rolig familie uten små barn og uten andre kjæledyr).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare synes det er greit og skille på hva som er kjemi og hva som er andre ting ettersom kjemi ikke forandrer seg, mens oppførsel kan så vil det kanskje også i noen tilfeller spille en rolle om man faktisk omplasserer hunden eller holder ut litt til. feks som mtp TS sitt spm i startinnlegget, vell er det valpeoppførsel som er Djerve sitt problem så er det vell bare og starte på oppdragelsen og det vil bedre seg snart, er det kjemi så er det egentlig ikke noe mer og vente på da den vil mest sannsynlig være slik den er.

Det er sant. Emma var rett nok en foretaksom valp som gjorde mye f... (eneste hunden jeg har hatt som har klatra i bokhyllene mine :getlost: ), men det har både Nora og Leah vært også, og jeg digger jo de to. Den teite puddelen spiste jo både veps og stearinlys og måtte til veterinær pga det f.eks, det har ingen annen valp jeg har hatt gjort *ler* Men den teite puddelen blir tilgitt for alt hun, fordi hun er puddelen. Der snakker vi kjemi der :ahappy: Hun kan ikke gjøre noe galt hun, selv ikke når hun gjør noe galt :P Det er nesten sånn med Nora også. En hvilken som helst annen hund med hennes diller ville jeg jo syns var ei skikkelig møkkabikkje, men Nora er min møkkabikkje, og det er bare jeg som får lov å kalle henne det :aww:

Det var noen som foreslo at jeg skulle selge Nora når hun hadde gått MH'en sin, for da ble det jo ganske tydelig at hun ikke kom til å bli den brukshunden jeg ønska meg, men det falt meg aldri inn engang, og jeg ble små-fornærma over at det ble foreslått. Når jeg bestemte meg for å selge Emma, da var jeg bare letta. Jeg møtte henne et år senere, og det var så tydelig på henne at hun var hjemme, at hun tilhørte den familien, at jeg aldri har tenkt at avgjørelsen om å selge henne var feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men en ting er å ikke "ha kjemi". Det kan man faktisk leve med (jeg i hvert fall), i praksis. Man bestemmer jo sin egen ADFERD ift hunden og har plikt til å gi hunden det den har behov for. Det er verre, syns jeg, når hunden ikke trives i den familien den bor hos. For man kan ikke endre adferd og struktur i en hel familie. Jeg har opplevd en gang at hunden ikke trivdes, og bare ble stressa av oss. Vi var for mange og for aktive rett og slett. Og det var ikke en aktuell løsning å passivisere 6 mennesker og kvitte oss med tre andre hunder for å gjøre den ene hunden tilfreds.

(SÅ han ble omplassert til en liten rolig familie uten små barn og uten andre kjæledyr).

Det er jo forskjeller ute og går her, så klart, men jeg tror at i noen tilfeller så er det ikke optimalt (for hunden heller) og ikke ha kjemi. Ikke fordi man blir dyremisshandlere eller stenger bikkja ute, men rett og slett fordi hunden merker at man er litt tilbakeholden. Hunder er jo litt som oss, de setter pris på kjærlighet og kos, selv om det eneste de MÅ ha er mat, vann (og tur). Og akkurat når det gjelder følelser så går det ikke og fake, det vil skinne igjennom om man egentlig ikke liker noen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror alle opplever perioder, spesielt i unghundtiden, hvor man er stokk lei, uansett hvor glad man er i hunden, og helst vil kaste den ut.

Og det er gjerne i de situasjonene man merker forskjell på kjemi og ikke kjemi, for de valpene man har kjemi med, tilgir man så mye lettere all faenskap enn de man ikke har den kjemien med. Da blir man jo bare sur og lei, liksom :).

Men den teite puddelen blir tilgitt for alt hun, fordi hun er puddelen. Der snakker vi kjemi der :ahappy: Hun kan ikke gjøre noe galt hun, selv ikke når hun gjør noe galt :P

Det er AKKURAT sånn det er :).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo forskjeller ute og går her, så klart, men jeg tror at i noen tilfeller så er det ikke optimalt (for hunden heller) og ikke ha kjemi. Ikke fordi man blir dyremisshandlere eller stenger bikkja ute, men rett og slett fordi hunden merker at man er litt tilbakeholden. Hunder er jo litt som oss, de setter pris på kjærlighet og kos, selv om det eneste de MÅ ha er mat, vann (og tur). Og akkurat når det gjelder følelser så går det ikke og fake, det vil skinne igjennom om man egentlig ikke liker noen.

Når man er alene om hunden er det nok litt annerledes enn som hos oss - her er vi 6 tobente. Og den hunden jeg ikke hadde kjemi med overhodet, var min manns favoritt gjennom alle tider….så da kan man ikke omplassere eller selge hunden…

Og nå har vi tre hunder og 6 tobente (enn så lenge - etter nyttår blir vi "kun" 5 tobente her), og jeg har veldig god kjemi med to og jeg liker forsåvidt den tredje (selv om jeg ikke er overbegeistret eller syns hun er tidenes beste hund akkurat….). Men andre i familien elsker den jeg ikke har maks kjemi med… :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg omplasserte dobermannen min pga dårlig kjemi. I begynnelsen var vi en kjempefin match, men jeg tror jeg vokste fra henne rett og slett. Isak har vært et lite ******* de første årene av sitt liv (og er en møkkahund til tider nå også), men det er som det er skrevet ovenfor her, at det er ting jeg "tilgir". Jeg liker det ikke, men jeg blir bare forbanna der og da. Dobermannen min irriterte meg, og hun kunne (som det også er skrevet ovenfor) vært hunden til naboen. Enda hun var en perfekt hund på mange måter, den enkleste hundene jeg noen gang har hatt. Kunne gå løs overalt, folk kunne låne henne med seg på besøk uten problemer osv. Men jeg tror det optimale for henne hadde vært å være alenehund, og få all oppmerksomhet alene, slik prinsesser skal ha :) Hun storkoste seg når venner lånte henne, for da fikk hun være i fokus hele tiden :)

Så jeg skjønner godt at man kan ha dårlig kjemi. I utgangspunktet burde jeg likt henne best, for hun hadde mange fine egenskaper jeg verdsatte som ikke Isak har, men allikevel er båndet til han mye sterkere.

Jeg får bånd til mine hunder med en gang. Jeg fikk det til Bris allerede de gangene jeg besøkte han før jeg hentet han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åh jeg husker sommeren for to år siden her inne. Jeg kunne ikke fatte og begripe den helsikes kjemien dere bablet så varmt om. Vel NÅ vet jeg hva det handler om. Nix er min hjertevenn eller hva en skal kalle det. Hun kan gjøre nesten hva hun vil og hun blir tilgitt på en flekk fordi hun er så søt. Treningen med henne går som smør og jeg blir veldig sjeldent frustrert på henne. Asti derimot... vi har vel samme avtale som Blaze og JeanetteH, vi har en fredsavtale og det er kun fordi han har vært med på å reddet ett liv og holder det livet varmt og godt. Hadde det ikke vært for det, så hadde jeg nok omplassert han i fjor når Nix kom. Jeg måtte velge mellom valpen som bare sa "du och jag" fra hun var 8 uker og Uta (som hverken var god eller dårlig kjemi for meg)

Jeg har også større forståelse for at folk omplassere hunder de ikke kommer overens med. Ingen har det bra om hunden er til stadig irritasjon, den vil få det bedre ett annet sted, og eier kan få seg en hund man har det bedre med.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var bekymret da jeg fikk Frisbee. Da han var valp, var han lat, uintressert og uinteressant. Han gjorde ikke rampestreker. Han var så rolig og snill at jeg ble helt fortvilet. Det tiltalte meg ikke i det hele tatt. Månedene gikk. Da han var 6,5 mndr hadde han endelig blitt stor nok til å operere navlebrokket sitt. Det navlebrokket dyrlegen sa ikke plaget han, som det ikke var noe hast med. Så snart han våknet av narkosen spratt han i været, øynene lyste og rampestrekene startet. Han gnagde over ledninger, hang i gardinene og hadde glemt både "sitt" og "dekk".

"YES!", tenkte jeg. "Så var han der inne hele tiden". Han fikk en helt annen "spirit", og kjemien satt som et skudd. :wub:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man er alene om hunden er det nok litt annerledes enn som hos oss - her er vi 6 tobente. Og den hunden jeg ikke hadde kjemi med overhodet, var min manns favoritt gjennom alle tider….så da kan man ikke omplassere eller selge hunden…

Og nå har vi tre hunder og 6 tobente (enn så lenge - etter nyttår blir vi "kun" 5 tobente her), og jeg har veldig god kjemi med to og jeg liker forsåvidt den tredje (selv om jeg ikke er overbegeistret eller syns hun er tidenes beste hund akkurat….). Men andre i familien elsker den jeg ikke har maks kjemi med… :ahappy:

Nei, selvfølgelig det går ikke, men da har jo hunden noen som gir den "det lille ekstra" og mener det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke noe super kjemi med noen av de jeg har nå - altså - vi er relativt på nett og jeg trives med dem, savner han som er på ferie og kjenner at det er her han hører til. Men vi er ikke "der" - hatt to hunder som jeg var "der" med - Rikke og Kahlo. Håper jeg får flere slike hunder. Så er definitivt grader i kjemi også her i huset. De kan irritere meg noe avsindig, men det går fort over og jeg "bærer ikke nag" eller er spesielt langsint.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en helt fantastisk kjemi med Casper, tror aldri vi ikke har vært på nett egentlig (ok... den første uka var litt tøff, fikk en aldri så liten fødselsdepresjon, måtte jo stå opp klokken 6 om morgenen jo, følte at livet mitt gikk i grus :lol: ) .

Det er liksom nok med et lite blikk, så forstår vi hverandre. Det skal så utrolig små signaler til, bare et lite vift med fingeren, en liten lyd osv, fordi han er så tunet inn. Jeg har det faktisk så bra med Casper at jeg er redd ingen hund noen gang kan klare å fylle halve plassen.

Fordi jeg og Casper forstår hverandre så godt, og er en så ekstremt god match, så blir jeg jo litt redd for at jeg aldri skal oppleve det samme med en annen hund (ikke et tema uansett da, jeg og Casper skal bli 100 år gamle, før vi blir til vampyrer eller ett eller annet og lever evig). Så jeg skjønner jo dette med at man har dårligere kjemi med noen hunder, men jeg skjønner liksom ikke at det går an å ha så dårlig kjemi at man omplasserer.. ser jo at flere gjør det, og det er ikke kritikk, det er bare det at det for meg er et helt utenkelig scenario.

Uansett føler jeg meg iallefall, om mulig, enda heldigere for den hunden jeg har. Skulle jeg være så uheldig å få en hund jeg "mangler kjemi med" så kommer jeg ikke til å omplassere, så da håper jeg at jeg slipper oppleve det. Men.... så lenge jeg får meg dalmatinere så tror jeg ikke det skal være noe problem, er ikke bare Casper som passer meg ekstremt godt, det er hele rasen.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Av alle de hundene vi har hatt, vil jeg si at jeg hatt veldig god "kjemi" med fire av dem, derav to av de jeg har nå. Setter-Sara er vel den som har vært meg nærmest noengang - hun stiller på linje med min første vorsteh som jeg hadde som tenåring. Og jeg leser henne uten problem -og hun meg.Så feks VET jeg at hun aldri vil finne på å stikke av fra meg på tur (Jeg bare VET det), og når hun har problemer så kommer hun og henter meg, ev stiller seg bak meg slik at jeg kan "Ordne opp". Hun vet jo at jeg ordner opp for henne :) (som i dag på tur og en innpåsliten kavaler nekta å gi seg med å prøve å ri på henne, til tross for at hun både knurra og bet etter han. Til slutt kom hun løpende til meg og gikk inntil benet mitt resten av turen - slik at jeg kunne dytte kavaleren bort hver gang han kom og prøvde seg. Og det var tydelig at det var DET hun ville ha hjelp til. :wub: )
Men også hos de hundene jeg ikke har hatt "kjemi" med, har jeg funnet trekk som jeg liker, og som har gjort at jeg har likt dem i varierende grad. Så der er jo grader av "kjemi". Og noen direkte antipati har jeg aldri følt ovenfor en hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I mine øyne er kjemi noe som definitivt eksisterer når man holder på med dyr, og som kan være "make or break" når det gjelder et dyr. Jeg har holdt mye mer på med hest enn hund – noen hester har jeg elsket fra dag én, fordi de bare er MIN hest. Altså, det føles som om de er mine, for kjemien mellom oss er så god. Andre gidder jeg ikke klappe på engang.

Det er for vanskelig å si om jeg har kjemi med hunden min enda, for han er jo bare valpen. Men jeg liker han jo, og merker at han liker meg også. Han kommer til meg først, er snillest med meg, hører mest på meg osv. Men om kjemien virkelig er til stede er for vanskelig å si før han er over disse pubertale oppvekstgreiene sine. Samtidig er han min lille baby, og jeg elsker han ubeskrivelig høyt.

Merkelig nok er BCer de hundene jeg føler jeg har best kjemi med av de hundene jeg har møtt, og en BC er jo noe veldig annet enn en whippet. Men BC passer ikke til mitt "bruk".

Manglende kjemi er for meg omplasseringsgrunn. Man har hund for sin egen del, og om kjemien ikke er tilstrekkelig tilstede til at man trives med hunden, så er det helt ok å selge/gi den til noen som passer bedre sammen med den. Det samme mener jeg om hest; om man ikke funker sammen, er det ingen skam å selge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker det veldig godt med kattene våre ang kjemi.

Katten som samboer tok meg seg inn i forholdet med har jeg ikke på langt så stor kjemi med som samboer har med henne. For meg er hun barnet til samboer, og kommer alltid til å være det. Jeg er kjempe glad i henne og bryr meg om henne, kan kose med henne etc, men jeg har ikke følelsen av at hun er min, og det er mye hun gjør som irriterer meg mer enn hva som egentlig er irritasjonsmomenter.

En av de andre kattene våre har jeg kjempe god kjemi med, han er mitt hjertebarn og kommer aldri til å dra herfra, noen sinne. Han gjør så ufattelig mye ting som er plagsomt, men jeg blir ikke sint på han, det er bare sånn han er og jeg elsker han for det. Det er oss to mot verden på en måte, og ingen katt kan erstatte han uansett hva. Selvom det høres veldig rart ut siden de er katter liksom.

Katta til samboer er hjertebarnet hans, og han hadde garantert valgt henne over meg, hun får lov til å gjøre alt av han, hun har han rundt lillefingeren, og alle kan se at de har en helt annen kjemi enn hva jeg har med henne. Det samme med meg og mitt hjertebarn, alle kan se at vi har en helt annen kjemi enn hva han og samboeren min har.

Jeg tror ofte at kjemi er noe man bare vet med en gang, og vi oppfører oss annerledes mot de vi har god kjemi med, enn de vi ikke har god kjemi med, uten at vi egentlig vet det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blæ...det er nettopp det jeg er så redd for ved neste hund, kjemien :(

Kjemien mellom meg og Trulte er helt fantastisk, nå har vi gått oppå hverandre i 10,5år, så da lærer man hverandre å kjenne.

Jeg vet akkurat hva hun vil ved bare en bevegelse hun gir fra seg, og hun skjønner og leser meg utrolig godt også.

Vi har alltid trent godt sammen og har alltid vært trygge på hverandre, jeg merker at hun har veldig tillit til meg.

Nå går liksom hundeholdet som på skinner, hun skjønner hva jeg mener med små tegn og visa versa.

Det er dette jeg gruer meg litt til når det kommer til ny hund, kan ikke forlange like god kjemi som med Trulte, men det kan jo bygges opp, men da MÅ det ligge ok kjemi i bunnen fra før.

Husker jeg hadde en kaldblods hingst for mange år siden, jeg var så glad i han og vi hadde en utrolig god kjemi, her trengte jeg heller ikke gjøre mye for at vi skulle skjønne hverandre.

Den dagen han skulle flytte til et annet sted så lovet jeg meg selv at jeg ALDRI skulle slippe en ny hest inn i hjertet mitt som jeg hadde gjort med Nils.

Så fikk jeg Gaute, også kaldblods hingst, og stakkars hest, de første to ukene var jeg kald med han.

Han fikk det han skulle av mat, trening og litt kos, men ikke så mye mer åpenhet fra meg.

Men jeg husker så godt at jeg begynte å bli veldig glad i den lille gledessprederen som alltid var glad og ikke minst vanvittig snill.

Vi fikk mye morro sammen, både på banen og hjemme.

Det ble ikke helt det samme som med Nils, men det kunne det ikke heller siden de var så forskjellige, men Gaute ga meg virkelig mye gleder og sorg i hjertet når vi ikke kunne være treningspartnere lenger.

Man kan bygge kjemi med mange individer, men min erfaring er at det blir aldri samme som med andre dyr man har hatt god kjemi med, pga alle er jo forskjellige ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg greier ikke å helt se sammenhengen mellom manglende kjemi og det å synes en valp er slitsom/irriterende. For meg handler det om en "feeling" man får når man er sammen med den hunden, enten den er irriterende eller ei. Valper ER jo slitsomme til tider, uansett :P Men om man har god kjemi så vil man ikke irritere seg like mye og man godtar mer.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del var kjemien mellom meg og Ludvig der ganske tidlig, det var liksom bare oss fra dag 1 (eller 2) :ahappy: men vi hadde tidligere en labradortispe vi fikk igjen da hun var rundt 10 mnd. og der tok det vel 1-1,5 år før kjemien oss imellom stemte. Fra før av så hadde vi moren og søsteren hennes (fra samme kull) så det viste seg veldig tydelig at kjemien ikke stemte mellom hun og meg før en god stund da jeg og søsteren fungerte nærmest som ekte søsken med krangling og tulling :P Skikkelig søskenkjemi mellom oss, rart nok. Kan nok forklares i at jeg aldri har hatt noe godt forhold til min egen søsken, så hunden var det nærmeste jeg kom og vi var jo cirka på samme mentale alder, hehe.

Kjemien mellom andre tispen og meg kom vel underveis i fødselen da hun hadde sitt første kull. Første valpen satt fast og jeg måtte hjelpe henne, og da bare datt alt på plass og småbitchingen fra hennes side gav seg på sekundet. Er vel det man kaller tillit mellom hund og menneske kanskje? :wub:

Uff, nei.. Nå må jeg slutte å prate om dem.. Det er så trist at de ikke bor langt unna (eldste vet jeg faktisk ikke om lever ennå, men tviler) og at jeg vet at de ikke har det optimalt der de er, men samtidig ikke kan gjøre noe :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vel alltid hatt grei nok kjemi med alle hundene mine, selv om de fire siste har jeg virkelig hatt veldig god kjemi med. Og det har vært av tre forskjellige raser også. Men alle de fire siste har vært plukket med magefølelse og kjærlighet ved første blikk (Nirm og jeg bare elsket hverandre fra første øyeblikk vi traff hverandre. :wub: ). Noomi stod det mellom henne og ei til, og magefølelsen for Noomi sa bare at alt var rett. Og Vida bare flyttet inn her med største selvfølge, både inn i huset og inn i hjertet. :)

Om man overhode ikke takler den hunden man har i hus, så synes jeg at den bør få et nytt hjem. Men så går det en grense mellom å omplassere hunder man ikke kommer overens med, og direkte bruk og kast mentalitet av hunder... Bytter man hund en gang i året, så burde man vel kanskje gå inn i seg selv litt i stede...

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...