Gå til innhold
Hundesonen.no

Størrelse på foreldrehundene


bikkjene
 Share

Recommended Posts

I samme rase er det ofte stor forskjell i mankehøyde og vekt. Kan man vite hvor stor valpen blir med å tenke på foreldrene sine mankehøyde? At feks. sånn ca. tispevalpene blir sånn som ca. mammaen og hannhund valpene sånn som ca. pappaen og hvis det er stor forskjell på foreldrehundene så blir valpene mere midt i? Dette er bare synsing fordi vet at man ikke kan vite mankehøyden uansett på valper men jeg tenkte bare sånn ca.? I samme kull kan det jo være noen som blir høyere og noen som blir mindre men kan man vite noe sånn ca. på forhånd om valpene feks. blir i nedre rasestandard størrelse eller midt i eller blant de største i samme rase? Burde vell også se på mankehøyden på besteforeldre osv. Men er det sånn ca. størrelse man kan anta at valpen blir? Hvis feks. foreldrehundene er store så blir kanskje valpene også store og hvis foreldrehundene er små så blir kanskje valpene også små? Det finnes selvfølgelig ikke noe fasitsvar i dette men er bare morro å synse og å tenke på "gjennomsnittet" mankehøyde ut i fra slekta? I samme kull så fødes noen store og noen små. Er det sånn at de minste i kullet oftest foreblir minst? Og de største i fødselsvekt foreblir også størst som voksen?Noen som vet noe om dette? Jeg har nok ikke formulert meg bra her i dette spørsmålet men håper jeg ikke har formulert meg helt tåpelig her. Hehe. Dette er som sagt kun "gjetting" på alle spørsmålene men er bare morro å anta også. Mange dumme spørsmål her da..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Man vet aldri. Hunden blir ikke midt i mellom om man parrer en stor og en liten, du kan ta innenfor et kull få alle størrelsene mellom stor og liten, og kan være heldig å få en midt i mellom.

Itillegg trenger ikke hunden å få noen av foreldrene sine størrelse, den kan bli mye mindre eller mye større også, alt ettersom hva som ligger bak den- Og ikke bare foreldre og besteforeldre, men søsken av disse igjen. Kommer den fra linjer der det er en jevn størrelse og som oppdrettere vet at denne ca størrelsen er noe hun har fått inn i sitt oppdrett som går igjen i generasjoner så kan hun med større sikkerthet si noe om hva slags ca størrelse det blir på hunden.

Jeg har en hannhund med to foreldre på maks siden av skalaen, faren over faktisk. Han er knapt over minstemålet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei det kan man ikke. Min tispe var 39 kg som fullvoksen, hennes mor var 27kg, hennes far var 35 kg og maks vekt for tisper iflg rasestandard er 32 kg(ca). Det var flere store i det kullet, men også hvertfall en av søstrene var på str med moren igjen, altså 10-12 kg og ganske mange cm høydeforskjell. Du kan jo til en viss grad øke sjansene dine til og få det du vil ha, men da må du ta hensyn til både str på foreldre, søsken av foreldre og hva de har gitt tidligere avkom. Feks vet jeg at linjene til mor til min store tispe gir mange store hunder, selv om hun selv er liten, og flere andre er det så gir de stort videre.

Men man kan aldri vite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En oppdretter av en av mine raser var maks uheldig der for noen år tilbake. Tispa var liten, hannen "normal" i størrelse. Ingen kjente sykdommer på linjene og et generelt godt planlagt kull.

Samtlige valper ble mye, mye større enn rasen normalt skal være. Vi snakker 25% større! Dessuten fikk samtlige HD og medfødt katarakt.. Det er liksom skrekkeksempelet på hvor avansert avl faktisk er. Man kan aldri forutse alt, selv med de beste intensjoner. Og størrelse er intet unntak.

I kullet til Chess er Chess på makshøyde, ene søsteren på idealhøyde og andre søsteren på minimumshøyde. Helt snålt. Begge foreldrene er "normale".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreldrene til min hannhunden min er relativt små, særlig moren (tror det var 35 cm hun var) og hannen var ikke stort større. Men likevel ble min hund 40,3 cm (siste måling, som jeg gjentok for å være sikker, men jeg er ingen ekspert så det kan ha blitt feil lell.. men jeg tror han er for stor uansett). Foreldrene til tispen min kjenner jeg ikke str til, men jeg møtte moren og hun var godt innenfor normalen. Relativt liten. Min tispe ble 38 cm, middel stor tispe.

Oppdretteren til min ene hund hadde et kull med soble sheltievalper for et par - tre år siden, tror jeg det var. Ingenting utenom normalen noe sted. Så vokste valpene til, og den ene hannen han bare vokste og vokste og vokste... i dag er han "nesten" colllie-størrelse! :D Tror han havnet på litt over 50 cm. i mankehøyde. Han er veldig fin uansett da, men noen utstillingshund? Nei :- ) En diger fyr i forhold til sine foreldre, og sine kullsøsken, som absolutt alle sammen er helt innenfor normalstørrelse for rasen. Han ble altså litt over 50 cm, mens standarden ligger på 35-38 cm (pluss minus en cm eller to i begge retninger). Nå er ikke jeg helt stiv i matte, men 50 cm, DET er ganske mange prosent for stor ifht normalen da! Det rare er at han ikke skilte seg ut noe spesielt i valpekassa, det var ingen som la merke til noe spesielt på den tiden han ble solgt, men han begynte bare å vokse.

Snodig at sånne ting kan skje. Plutselig, ut av det blå, dukker det opp en sånn "raring" som skiller seg så markant ut i forhold til resten. Men sånt skjer i denne rasen i blant. Henger igjen fra den tiden man krysset inn collie for mange år tilbake, har jeg lest.

Og bare for å understreke dette, jeg synes på ingen måte noe ille om sheltier som blir sånn. De har det samme søte ansiktsuttrykket og pene utseendet som sheltier ellers har. De bare er litt større :- ) Litt synd om eierne hadde tenkt seg en utstillingshund, men sånn er livet - med levende vesener kan man aldri gi noen garantier. De fleste blir nok like glad i hunden sin likevel :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...