Gå til innhold
Hundesonen.no

Når stoppe avl på tispe?


SandyEyeCandy
 Share

Recommended Posts

Hannhunder har innen mange raser (alle?) et øvre tak før det settes stopp på antall kull eller før de blir gjenstand for avkomstgransking (heter det det?) før de igjen kan bedekke noen i en ny generasjon. Men gjøres dette offisielt innen noen raser for tispene, eller er det bare opp til den enkelte tispeeier/oppdretter å avgjøre at nok er nok, så lenge antall kull er iht NKK's eller raseklubbens bestemmelser?

Det er jo noen tisper som er særdeles fruktbare og som reint tallmessig har bidratt med sin skjerv etter feks tre kull, men hvor eier kan fortsette å avle fordi tispa fortsatt ikke har fylt opp kull-kvota si.

Når har det kommet nok valper?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer jo helt ann på kvaliteten på valpene med forsjellige hannhunder.

Produserer tispen kull på kull med valper over gjennomsnitte i kvalitet, eller generellt på områder som bør/må fikses på raser så ser ikke jeg noe problem med 5 kull.

Er det ujevne kull så tenker jeg personlig at 2 maks 3 kull er nok.

Også har du faktoren med tispen helse osv. For 5 kull så betyr det jo i teorien valper ved 2-3-4-5-6 år (evt to år pause en gang eller to) Å ha 5 kull med 3 valper sliter ikke på samme måte på tispen som 5 kull med 10 valper liksom.

Jeg syns det er vanskelig å sette ett tall på rett og slett, hannhunden kan du liksom spare til granskning. Han kan liksom produsere 5 kull på ett år selv om den har 3-4 års opphold for å granske første kull. Eller den kan fryses ned. Den muligheten er liksom ikke tilstede helt med tisper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må innrømme at jeg ikke har inntrykk av at det er mange oppdrettere av mine raser som har mer enn tre kull på hver tispe. Oftest færre. Det finnes noen som har hatt flere også, men har hovedsaklig inntrykk av at dette er tisper som har utmerket seg utover det vanlige på jaktprøver etc.

Når det gjelder å bevare genpoolen så bør man vel heller sette flere hunder i avl heller enn å avle mange ganger fra de samme hundene.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det avhenger av mange faktorer. Ikke minst avhenger det av oppdretters fornuft..

Er ei tispe på min rase som de siste to årene har født tretti valper. 7 valper i januar 2012, 10 valper i februar 2013, og 13 valper nå i oktober. Gjennomsnittlig kullstørrelse på rasen er 5 valper..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skal jo egentlig ganske mye til for at en tispe skal bli en "matador" med sine 5 kull om det er en etablert rase egentlig?

Ja, det har du rett i. Jeg ønsker ikke å gå i detalj, men jeg synes vel kanskje at mengden valper er mer relevant enn antall kull, uansett hvor etablert rasen er, mtp dyrevelferd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo enorm variasjon mellom linjer og raser på hvor hardt hundene blir belastet av å ha kull. Jeg synes det er synd at NKK har like regler på alle raser f.eks. Å ha valp på en 6 år gammel berner eller GD er noe helt annet enn å ha kull på en 6 år gammel border collie. Igjen, avhengig av linjer, men det er normalt at en border collie på 11-12 år er i fullt arbeid - mange til de er 13-14 år. De som er firske er i topp fysisk form mellom 4 og 9 år. Noen hunder blir belastet av å ha et kull, andre er i topp form dager etter fødsel og tilbake i topp konkurranseform når valpene leveres til nye eiere 8 uker gamle. Andre er dorske, tynne eller feite, ingen muskler, og har dårlig utholdenhet i flere måneder etter et kull.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I vår raseklubb skiller vi ikke på kjønn i våre avkomstgranskningsregler - men det er de færreste tispene som når 30 valper, som er vår grense. Dermed blir det ikke gjennomført i praksis fra avlsrådets side.

Men enhver oppdretter står jo ansvarlig for sine tisper og sine valg, og hva en vil og ikke vil med sitt oppdrett.

Det er vanskeligere å avkomstgranske en tispe, fordi det tar lang tid før hun får nok valper til at det er statistisk grunnlag for å si noe. Jeg kan jo ikke si at X'en gir sånn og sånn, når hun bare fikk tre valper før hun ble pensjonert fra avl. På tisper, er det nesten viktigere å kjenne linjene bakover, enn å vite hva et enkeltdyr ga på forrige kull. Altså, vi må ha begge deler, men om en kjenner sine linjer, er en mer klar over risikoer og potensiale.

Blunt eksempel, men lell: Foenix er mørkt tegnet, men jeg vet jo at det ligger mye lyst bakover, altså kan jeg ikke forvente at hun bare gir mørkt tegnede valper som seg selv, og det ligger i bakhodet når jeg velger hannhund til henne. Og dette kan en jo si om ting langt viktigere enn kosmetiske detaljer.

Selv om en venter med å parre tispa for andre gang til første kullet er røntget, er ikke det tilstrekkelig for en grundig avkomstgranskning - det er så mye mer enn HD og AD en skal se på, mener jeg, selv om det er det mange fokuserer på.

Avkomstgranskning er noe en gjør underveis og på mange nivå, og en gjør det også før tispa parres ved å vurdere om hun i det hele tatt skal parres. En foretar avkomstgranskning, men tispa kan jo også endre seg.

Jeg skal for eksempel parre Foenix (29 måneder) på neste løpetid, fordi jeg synes hun per i dag er bra nok til å ha noe å føre videre. Men hun er ikke ferdig utviklet eksteriørt, og kommer nok til å være fire før hun blir ferdig. Hvis hun derimot stopper, og ikke blir så bra som hun tegner til å bli per nå, er det mye mulig at jeg ikke tar et kull nummer to ene og alene av den grunn. Men jeg vil ikke vente til hun er fem år for å dobbeltsikre meg om at hun ble som hun tegner, for da synes jeg hun er for gammel til sitt første kull. Så jeg parrer henne nå, fordi jeg kjenner linjene og vet at de er sene i utviklingen. Men om hun som femåring ser ut som hun gjør i dag, da er hun i mine øyne ikke en bra bernertispe.

Jeg har også bestemt meg for at hun kun får ett keisersnitt, hvis det skulle skje, selv om forsikringsselskap godtar to, og flere veterinærer og oppdrettere mener flere enn to er problemfritt. Men hun hadde en stor operasjon i buken i fjor etter at en gjenstand satte seg fast i tarmen, og da synes jeg det allerede teller som et keisersnitt i forhold til hva en hund skal gå gjennom. Så det er mange faktorer som for meg spiller inn.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg, helt personlig, synes så synd på drektige tisper og ser jo at det er en tøff "jobb", fra ende til annen, å være mamma. Så personlig er 3 kull maks i mitt hode. Av hensyn til tispa rett og slett. Da snakker vi normalt store kull for rasen. 1 valp i et portiskull er ikke det samme som 8, som er mer normalt. Men f.eks. 8x5 valper etter samme tispe klarer ikke jeg å se at er nødvendig, faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg, helt personlig, synes så synd på drektige tisper og ser jo at det er en tøff "jobb", fra ende til annen, å være mamma. Så personlig er 3 kull maks i mitt hode. Av hensyn til tispa rett og slett. Da snakker vi normalt store kull for rasen. 1 valp i et portiskull er ikke det samme som 8, som er mer normalt. Men f.eks. 8x5 valper etter samme tispe klarer ikke jeg å se at er nødvendig, faktisk.

Jeg tror faktisk av egen samvittighet at hvis jeg har en tispe som jeg synes så synd på igjennom drektigheten og de ukene hun har valper og faller helt sammen i det så vet jeg ikke om jeg engang hadde tatt et kull til på henne. Spesielt etter å ha sett hvor lekende lett Lyra hadde det, med syv stykker. 9 uker etter fødselen var pattene trukket seg helt tilbake og hun har aldri vært sliten eller at jeg synes synd på henne.

Her hjemme er det et keisersnitt policy som gjelder, går det galt første gang skjer det ikke igjen. Samme hvis de har svært vanskelig fødsler på noe vis/gjentagende jurbetennelser. Vi har på helfor tisper bare to kull maks, samme om det er 1 valp eller 5 da jeg synes det er mye fæle foravtaler med rovdrift av tisper ute og går.

Min egen etiske regel går med absolutt maks tre kull på ei tispe, aldri tidligere parring enn 2 år og aldri senere enn 6 år.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror faktisk av egen samvittighet at hvis jeg har en tispe som jeg synes så synd på igjennom drektigheten og de ukene hun har valper og faller helt sammen i det så vet jeg ikke om jeg engang hadde tatt et kull til på henne. Spesielt etter å ha sett hvor lekende lett Lyra hadde det, med syv stykker. 9 uker etter fødselen var pattene trukket seg helt tilbake og hun har aldri vært sliten eller at jeg synes synd på henne. Her hjemme er det et keisersnitt policy som gjelder, går det galt første gang skjer det ikke igjen. Samme hvis de har svært vanskelig fødsler på noe vis/gjentagende jurbetennelser. Vi har på helfor tisper bare to kull maks, samme om det er 1 valp eller 5 da jeg synes det er mye fæle foravtaler med rovdrift av tisper ute og går. Min egen etiske regel går med absolutt maks tre kull på ei tispe, aldri tidligere parring enn 2 år og aldri senere enn 6 år.
Men det er nettopp det med å synes synd på som gjør at jeg skal være skikkelig sikker før jeg setter kull på egne tisper. Jeg har samvittigheten utenpå kroppen og er jo klar over alt som kan gå gæærnt også. Derfor synes jeg det å ha 5 kull er ganske heftig, da man faktisk ikke er garantert at det går bra hver eneste gang. Men ja, en oppdretter må tørre å trosse egen samvittighet og stole på egen dømmekraft. Det er helt sikkert. Enn så lenge har jeg vært for blaut :P Jeg sitter med en portistispe som er vel innenfor standard og som kunne hatt kull i så måte, men turde faktisk aldri. Men det blir OT. :) Sorry! Forøvrig enig med deg i antall kull. Jeg vil ikke ha fler enn 3 kull på en hund av prinsipp. Først og fremst fordi det er en påkjenning jeg ikke unner tispa så mange ganger og fordi ting kan gå galt. Men også fordi det er flere hunder å bruke innenfor begge mine raser, så man behøver ikke bruke samme tispe så mange ganger for å bevare rasen eller liknende. Er også enig med deg i 2 og 6 år som min og maks. I tillegg synes jeg en tispe skal ha sitt første kull senest ved 4-5 år. Jo bedre fysisk form jo bedre, og mange hunder er "på topp" i 4-års alderen. Mens andre faktisk begynner å peake ved 6 år. Man må selvsagt se an hunden, men jeg stusser alltid når jeg hører om folk som vil sette første kull på en tispe over 6 år..
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og så må man ikke glemme at drektighet og amming trekker bla kalsium fra tispa. Jeg har sett enkelte som har avla på samme tispe tre år på rad, og der tispa har fått kjempestore kull (12 − 17 valper). Da mister ho ganske mye kalsium, som trekkes fra skjelettet. Og ho blir garantert sliten av det, selv om ho ser ut til å takle det bra ellers.
Og noen blir jo bare syke av å være drektige. Da holder det lenge med det ene kullet.
For øvrig enig med @ her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Maks hos meg er to kull, sjeldent at ei tispe gir så eksepsjonelle bra kull at hun trenger det 3.

Og gjør hun det, så har man sikkert noe etter henne man kan avle videre på, tenker jeg :) Det er vel det som er poenget med å avle, at man har noe å gå videre på. Har hun ikke gitt det etter to kull, får hun neppe det i tredje kullet heller :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men bare en tanke. Hunder i det fri, villhunder eller noe, har ikke de valper hvert år/ hver løpetid? Eller? Noen som vet? :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

De har vel også rimelig høy dødelighet hos sine valper første ukene, samt at de har lavere levealder i snitt.

http://max2.ese.u-psud.fr/epc/conservation/PDFs/AlleeAWD.pdf

http://www.africanwildlifeconservationfund.org/projects/lowveld-wild-dog-project/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Villhunder(type urhunder og villhunder, ikke gatehunder) løper vel 1 gang i året, de har ikke veldig mange valper i kullene,og det er som regel 1 tispe i flokken som har valper, der de andre går inn som "tanter" der de både gir melk om de får innbilt, og oppdrar. Da blir det ikke en så stor påkjenning for tispa, annet enn mtp næringen hun gir fra seg. De kan også hoppe over/utsette løpetid om det er lite tilgang på næring eller om det er stressende omgivelser.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...