Hordan sosialisere og miljøtrene en valp i et kull med bare en?

[Guest vivere]

Hei alle

Via hjemmesiden min har jeg fått et spørsmål som jeg ikke har noe godt svar på og håper at noen av sonens medlemmer kan svare. Den som spør er ikke medlem av noe forum men får en link til denne tråden

Spørsmålet er som følger:

"Jeg "tråler" litt nettet for å finne ut av hvordan jeg best kan "sosialisere" og hvordan jeg kan leke best med valpen fra den er 3 uker... Den er alene i kullet og har ingen søsken å leke/lære sammen med.. Vi har forøvrig 3 andre hunder som er trygge snille hunder og lurer på når de kan få være sammen med den lille..

Vi har en 12 år gammel blandingshund, som ikke bryr seg særlig om valpen, snuser og går igjen. Så har vi 2 av samme rasen som valpen, en hanne på 2 år, meget interessert i den lille og ligger å kikker i valpebingen store deler av tida han er inne. Mor til valpen slipper han inn når hun ikke er der selv, men ikke når hun selv "passer" på den lille. Så har vi ei tispe på 5,5 mnd, hun får gjerne ligge i valpebingen selv om "mor" er inne hos valpen. Hun får også lov å vaske og stelle den og valpen ser ut til å oppsøke henne og legge seg til å sove.

Lurer på om dere har noen gode råd om hvordan vi skal "oppdra" den lille...?"

[SusanneL]

Min lille alenevalp Harley (boston terrier) er jo bare 7 mnd gammel nå så "gudene vet" hvordan han blir som voksen, men...

Han er i alle fall nå en uredd, glad og trygg liten gutt - glad i alt og alle, går uredd inn i alle miljøer, haller, trygg og sover godt i bilen mens vi kjører og er med på fellesleking med store og små hunder i alle aldere.

De første ukene lot ikke moren noen annen hund få komme bort til han, og stirret olmt på alle som nærmet seg hvis jeg hadde de begge på fanget.

Etterhvert (han var vel rundt 5 uker) slapp hun mer og mer taket, lot begge tispene mine (hhv 1 og 8 år gamle) fikk være sammen med han, vaske litt og snuse. Men yngstetispen fikk IKKE leke med verken han eller henne selv (de lekte alltid før hun fikk valp). Den yngste hannen min (7 år) er dønnsikker med valper, så han tillot jeg være sammen med den lille familien og tispene mine mens Harley fikk gå rundt fritt og undersøke alt. Beardishannen knurret da tydelig når han lille ble for nærgående (sånn klatre på han og sånn), og det var mer enn tilstrekkelig for at Harley etterhvert skjønte at noen av de store kunne herjes med og PÅ - andre ikke.

Eldstemann beardis er IKKE glad i valper, så han fikk være utenfor fellesskapet en stund til..

Jeg gjetter på at Harley var rundt 9-10 uker når mor Moxy lot han få helt fritt løp, og da begynte han så smått og klatre og leke litt med beardisene. Det gikk svært gradvis, og de store var så utrolig forsiktige med den lille.

Etterhvert introduserte jeg gamlefar til lille Harley, og etter et par skikkelig brølebjeff mot lillegutt, så skjønte han at han simpelthen bare måtte gå i stor bue rundt den gamle. (Slik de andre må også!)

Harley har dog skjønt noe hans mor aldri gjorde - det at han er en boston terrie!. Så han inviterer til lek og vil gjerne herje og tøve med andre små kortsnutede hunder. Mor Moxy syntes sånne var bare rare og ekle, og ville kun slippe seg helt løs i lek med store hårete hunder.

Harley har aldri noensinne vært valpebitete på hendene eller føttene mine, han leker veldig varsomt når man leker med han (ikke noe røsk og riv, bit og slit) - han har NULL vakting over tingene sine og kommer stadig bort med ting han har funnet for å vise dem fram. Hvis det er noe "dumt" han har med seg så tar jeg det bare imot og fjerner det - da jogger han bare avgårde og finner noe annet han kan komme til meg med (det meste får han da bare beholde, såklart). Utrolig søt sånn, da..

Så ja - jeg ville uten tvil råde andre til å la de andre hundene i familien ta del i oppveksten til minsten. Men selvsagt under oppsikt, og man bør aller helst også skjønne seg litt på sine egne hunder, da. Jeg tror ikke Harley ville ha "godt av" å bli tatt av noen, så hvis han holdt på med noe som så ekstremt dustete ut - litt for nærme feil hund - så avbrøt JEG det han holdt på med og ba han fortsette et annet sted. Ble han skikkelig knurret på av den dumsnille beardishannen min, og ikke respekterte det, så kalte jeg Harley til meg og ba han "la være". Jeg synes ikke beardisen skulle være nødt til å glefse til en annen hund for første gang i sitt liv pga at jeg ikke ville bryte inn - 30 mot 2-3 kilos kroppsvekt vil alltid være rått parti, liksom. Men jeg skjermet dem ikke fra hverandre - avledning funket helt utmerket.

Jeg kjenner også flere alene-valper (bearded collies) som har blitt helt normale, trivelige og herlige voksne hunder uten noen "issues" av noen art. De har også bodd sammen med flertallet voksne hunder og fått mye "fritt løp" å utforske verden på egen hånd.

Susanne

[Gjest]

Jeg har selv hatt et kull der det av ymse grunner endte med kun en valp etter første leveuke. Hun vokste opp med kun sin mor, og oss tobente i huset. Og vi gjorde ikke noe annerledes ift den valpen enn alle andre hunder/valper vi har hatt i huset. Hun vokste opp og ble en stødig og godlynt og snill vorsteh-jente som likte alle andre hunder og tobente. Hadde aldri noe problem av noe slag med den hunden så lenge hun levde (hun ble 11 år gammel).

[MollyC]

Jeg har som Susanne hatt alene-valp (beardishanne). Hos meg var det mammaen som egentlig ikke likte valpen noe særlig, så jeg lot løwchentispen, som selv har hatt valper, komme opp i valpekassa fra dag en. (Beardismammaen syntes det var helt greit). Løwchentispa var gull verdt. Hun vasket og passet på valpen og sørget for at moren ble i valpekassa så den lille fikk mat. Fra ca. 4 uker var han med de andre hundene her. Var en helt utrolig god valp og er det nå også, han blir snart 7 år. Han får komme til nye valper her fra de er ca. 3 uker og er veldig grei med bittesmå løwchenvalper og beardisvalper. Mødrene godtar han helt. Han har blitt en helt normal og bra voksen hund.

[Maria]

Jeg har en hund som vokste opp som alenevalp. Eneste jeg kanskje føler at jeg har merket til det er mangel på sosialisering med ulike typer folk. Men det har neppe noe med at hun var en å gjøre. Da jeg fikk henne fikk hun sjokk av å se andre hunder (med unntak av "egen" rase, som oppdretter har mange av). Men i dag er hun en veldig stødig og uredd hund, og jeg merker ikke noe til enebarngreia i det hele tatt. Elsker forøvrig andre hunder og har gjennomført en solid MH.

Jeg tenker at det som et viktig er at valpen lærer seg å være høflig mot andre hunder og å bli håndtert av folk. Hundespråk lærer de vel best av egen art. Hvordan man løser det blir jo veldig avhengig av tilgangen på "hjelpemidler". Men å la valpen få treffe stødige voksne og jevngamle valper er neppe noen ulempe..