Gå til innhold
Hundesonen.no

Hordan sosialisere og miljøtrene en valp i et kull med bare en?


Guest vivere
 Share

Recommended Posts

Hei alle :)

Via hjemmesiden min har jeg fått et spørsmål som jeg ikke har noe godt svar på og håper at noen av sonens medlemmer kan svare. Den som spør er ikke medlem av noe forum men får en link til denne tråden :)

Spørsmålet er som følger:

"Jeg "tråler" litt nettet for å finne ut av hvordan jeg best kan "sosialisere" og hvordan jeg kan leke best med valpen fra den er 3 uker... Den er alene i kullet og har ingen søsken å leke/lære sammen med.. Vi har forøvrig 3 andre hunder som er trygge snille hunder og lurer på når de kan få være sammen med den lille..

Vi har en 12 år gammel blandingshund, som ikke bryr seg særlig om valpen, snuser og går igjen. Så har vi 2 av samme rasen som valpen, en hanne på 2 år, meget interessert i den lille og ligger å kikker i valpebingen store deler av tida han er inne. Mor til valpen slipper han inn når hun ikke er der selv, men ikke når hun selv "passer" på den lille. Så har vi ei tispe på 5,5 mnd, hun får gjerne ligge i valpebingen selv om "mor" er inne hos valpen. Hun får også lov å vaske og stelle den og valpen ser ut til å oppsøke henne og legge seg til å sove.
Lurer på om dere har noen gode råd om hvordan vi skal "oppdra" den lille...?"
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min lille alenevalp Harley (boston terrier) er jo bare 7 mnd gammel nå så "gudene vet" hvordan han blir som voksen, men...

Han er i alle fall nå en uredd, glad og trygg liten gutt - glad i alt og alle, går uredd inn i alle miljøer, haller, trygg og sover godt i bilen mens vi kjører og er med på fellesleking med store og små hunder i alle aldere.

De første ukene lot ikke moren noen annen hund få komme bort til han, og stirret olmt på alle som nærmet seg hvis jeg hadde de begge på fanget.

Etterhvert (han var vel rundt 5 uker) slapp hun mer og mer taket, lot begge tispene mine (hhv 1 og 8 år gamle) fikk være sammen med han, vaske litt og snuse. Men yngstetispen fikk IKKE leke med verken han eller henne selv (de lekte alltid før hun fikk valp). Den yngste hannen min (7 år) er dønnsikker med valper, så han tillot jeg være sammen med den lille familien og tispene mine mens Harley fikk gå rundt fritt og undersøke alt. Beardishannen knurret da tydelig når han lille ble for nærgående (sånn klatre på han og sånn), og det var mer enn tilstrekkelig for at Harley etterhvert skjønte at noen av de store kunne herjes med og PÅ - andre ikke.

Eldstemann beardis er IKKE glad i valper, så han fikk være utenfor fellesskapet en stund til..

Jeg gjetter på at Harley var rundt 9-10 uker når mor Moxy lot han få helt fritt løp, og da begynte han så smått og klatre og leke litt med beardisene. Det gikk svært gradvis, og de store var så utrolig forsiktige med den lille.

Etterhvert introduserte jeg gamlefar til lille Harley, og etter et par skikkelig brølebjeff mot lillegutt, så skjønte han at han simpelthen bare måtte gå i stor bue rundt den gamle. (Slik de andre må også!)

Harley har dog skjønt noe hans mor aldri gjorde - det at han er en boston terrie!. Så han inviterer til lek og vil gjerne herje og tøve med andre små kortsnutede hunder. Mor Moxy syntes sånne var bare rare og ekle, og ville kun slippe seg helt løs i lek med store hårete hunder.

Harley har aldri noensinne vært valpebitete på hendene eller føttene mine, han leker veldig varsomt når man leker med han (ikke noe røsk og riv, bit og slit) - han har NULL vakting over tingene sine og kommer stadig bort med ting han har funnet for å vise dem fram. Hvis det er noe "dumt" han har med seg så tar jeg det bare imot og fjerner det - da jogger han bare avgårde og finner noe annet han kan komme til meg med (det meste får han da bare beholde, såklart). Utrolig søt sånn, da..

Så ja - jeg ville uten tvil råde andre til å la de andre hundene i familien ta del i oppveksten til minsten. Men selvsagt under oppsikt, og man bør aller helst også skjønne seg litt på sine egne hunder, da. Jeg tror ikke Harley ville ha "godt av" å bli tatt av noen, så hvis han holdt på med noe som så ekstremt dustete ut - litt for nærme feil hund - så avbrøt JEG det han holdt på med og ba han fortsette et annet sted. Ble han skikkelig knurret på av den dumsnille beardishannen min, og ikke respekterte det, så kalte jeg Harley til meg og ba han "la være". Jeg synes ikke beardisen skulle være nødt til å glefse til en annen hund for første gang i sitt liv pga at jeg ikke ville bryte inn - 30 mot 2-3 kilos kroppsvekt vil alltid være rått parti, liksom. Men jeg skjermet dem ikke fra hverandre - avledning funket helt utmerket.

Jeg kjenner også flere alene-valper (bearded collies) som har blitt helt normale, trivelige og herlige voksne hunder uten noen "issues" av noen art. De har også bodd sammen med flertallet voksne hunder og fått mye "fritt løp" å utforske verden på egen hånd.

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har selv hatt et kull der det av ymse grunner endte med kun en valp etter første leveuke. Hun vokste opp med kun sin mor, og oss tobente i huset. Og vi gjorde ikke noe annerledes ift den valpen enn alle andre hunder/valper vi har hatt i huset. Hun vokste opp og ble en stødig og godlynt og snill vorsteh-jente som likte alle andre hunder og tobente. Hadde aldri noe problem av noe slag med den hunden så lenge hun levde (hun ble 11 år gammel).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har som Susanne hatt alene-valp (beardishanne). Hos meg var det mammaen som egentlig ikke likte valpen noe særlig, så jeg lot løwchentispen, som selv har hatt valper, komme opp i valpekassa fra dag en. (Beardismammaen syntes det var helt greit). Løwchentispa var gull verdt. Hun vasket og passet på valpen og sørget for at moren ble i valpekassa så den lille fikk mat. Fra ca. 4 uker var han med de andre hundene her. Var en helt utrolig god valp og er det nå også, han blir snart 7 år. Han får komme til nye valper her fra de er ca. 3 uker og er veldig grei med bittesmå løwchenvalper og beardisvalper. Mødrene godtar han helt. Han har blitt en helt normal og bra voksen hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en hund som vokste opp som alenevalp. Eneste jeg kanskje føler at jeg har merket til det er mangel på sosialisering med ulike typer folk. Men det har neppe noe med at hun var en å gjøre. Da jeg fikk henne fikk hun sjokk av å se andre hunder (med unntak av "egen" rase, som oppdretter har mange av). Men i dag er hun en veldig stødig og uredd hund, og jeg merker ikke noe til enebarngreia i det hele tatt. Elsker forøvrig andre hunder og har gjennomført en solid MH.

Jeg tenker at det som et viktig er at valpen lærer seg å være høflig mot andre hunder og å bli håndtert av folk. Hundespråk lærer de vel best av egen art. Hvordan man løser det blir jo veldig avhengig av tilgangen på "hjelpemidler". Men å la valpen få treffe stødige voksne og jevngamle valper er neppe noen ulempe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
×
×
  • Opprett ny...