Gå til innhold
Hundesonen.no

Kroppsøving på videregående skole


Mirai
 Share

Recommended Posts

Husker favoritter hos oss har vært innebandy, kanonball og et eller annet jeg ikke husker hva vi kalte. Det gikk iallefall ut på og bygge en løype av ringer, madrasser, tau osv også var det ikke lov og trå på gulvet også leke "sisten" oppå der og unngå og bli tatt eller trø på gulvet.

Apparatsisten het det på skolen vår, det husker jeg også var gøy! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 88
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hehe, stakkar IW - nå blir hun offer for alle våre gym-traumer.

Jeg synes kroppsøving i vgs bør stimulere til treningsglede og -interesse. Gi en basis av kunnskap om ulike treningsformer og -teknikker, effektene de har på kroppen, hvordan unngå felbelastninger og

Jeg synes at dette er et spennende tema. Det er tydelig at det er mange sterke følelser knyttet til dette faget, og mange meninger om det. Finner det også interessant at veldig mange oppgir de samme g

Jeg hatet det intenst. Jeg ble jo mobbet gjennom hele skolegangen (mindre på vgs), inkl i gymmen, noe som gikk utover selvfølelse og det å i det hele tatt tørre å delta og evt. drite seg ut. Jeg fikk til slutt karra meg til en firer noen av årene, men ellers hadde jeg en treer. Jeg "glemte" ofte gymtøy bare fordi jeg gruet meg til dømmende blikk, stygge kommentarer og lærere som så ned på meg fordi jeg ikke var like god som de beste og gjerne lo av de dårlige.

Siste året på vgs hadde vi ei som var mye mer forståelsesfull enn de andre jeg har hatt, og la gjerne opp forskjellige opplegg til de forskjellige nivåene og interessene (vi hadde gym med de som gikk Studiespes med toppidrett - media og toppidrett liksom :lol:), og det gikk an å fortelle henne at man følte seg utenfor osv. Selv om hun var SUPERsprek og klinkokos idrettsfreak så hun også oss som ikke var spreke eller gode i noe, og var opptatt av å hjelpe oss. Det tror jeg var det viktigste, at jeg følte at jeg ble forstått, hørt på og sett når jeg var ukomfortabel. Miljøet i gymtimene ble mye bedre også egentlig.

De eneste gangene jeg trivdes godt i gymmen var når vi hadde innebandy, for der var jeg faktisk på lik linje med flere av de som ble sett på som de generelt flinke. Jeg var en jævel med kølla eyebrows.gif De gangene det var lagt opp til mer lek og spill var bedre enn alt det andre siden jeg ikke følte like mye på presset i å være flink - men å aldri klare det.

For meg er gym et fag som avgjør i ganske stor grad ens sosiale status (slik var det i alle fall her), var du ikke flink var du ikke god nok ellers heller. Men var du ikke så flink i f.eks. engelsk så gjorde det ingenting liksom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til tross for noen små-traumatiske opplevelser på barne- og ungdomsskolen, så elsket jeg gymtimene på VGS jeg. Kontaktsport var favoritten, og selv om jeg aldri har vært noe større på hverken fotball eller håndball, så syns jeg det var supermorsomt på VGS. Var med på et par turneringer i både i fotball og innebandy, og var en fryktet spiller fordi jeg likte kroppstaklinger *flire* Jeg har egentlig aldri vært noe glad i sport, og har aldri vært spesielt sprek utover det at jeg gikk mye, så det kom litt overraskende på at jeg hadde det så gøy i gymtimer :P

Men.. Jeg må spørre, for det er et vanlig problem i flere ting, dette med at man føler at alle ser på en. Gjør dere det? Ser på andre? Dømmer dere ut fra hvordan folk ser ut og presterer i timene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var egentlig glad i gym, og idrett, da jeg drev mye med håndball, friidrett ol., men følte meg veldig utafor på ungdomskolen, og var en av "taperene", og var veldig sjenert og ville ikke at folk skulle se på meg. Vi hadde mye av der en og en gjorde en øvelse, hvor de andre så på, og det takla jeg ikke. Så jeg var veldig sjeldent med i gymtimene.

Men de som "glemte" gymtøy fikk alltid turoppgaver. Gå til en demning å si hvor mange glass på huset som var knust, hva som står på turskiltene på toppen, ta bilde av oss på toppen av demningen, hvilke farger det var på noen gitte husnumre i adresser rundt skole osv. Veldig ok :)

Sent from my iPhone using Tapatalk - now Free

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg også hatet gym da jeg var yngre, jeg følte meg alltid som den dårligste og jeg og 3 andre jenter ble også plassert i "bakgruppa" ved gjenntatte anledninger. MEN jeg husker godt hvilke timer jeg fant veldig interessant: Sirkeltrening med "poster", dette ELSKET jeg, volleyball (rett og slett fordi det gjorde vi så skjeldent) ,Pilates og Slåball var gøy. Jeg syntes også stafett var morro da det bare handler om å yte maks på kort tid. Husker også at orientering var ganske gøy.

Nå i dag angrer jeg på at jeg ikke var mer aktiv i gymmen, men nå har jeg jo også gått ned titalls kilo og elsker å være aktiv...

Jeg hadde også samme følelsen angående ballspill som flere har oppe har beskrevet, jeg er elendig på fotball, og følte meg som en belastning for laget.

Hva med å spørre gjengangerne hva de kunne tenkt seg å gjort :) ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På en helt annen side, og med fare for å være upedagogisk... er det sånn at om "noen" er bedre enn en, så er det ok grunn for å gi opp totalt? Det gir jo et veldig svakt utgangspunkt for nesten alt i livet.

Edit: Jeg tar utgangspunkt i at man har en lærer som er ok når jeg skriver det jeg nettopp skrev.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor tror dere så mange misliker kroppsøving? Hva kan vi gjøre for å legge opp timene annerledes og skape mer aktivitet?

Det begynner å bli noen år siden, men jeg mistrivdes med gymtimene fordi det ble ikke lagt opp til aktiviteter som jeg syntes var trivelige eller ga meg noe igjen. Gymtimene ble i hovedsak lagt opp til ballspill og kjedelige joggeturer på asfalt. Jeg likte andre typer aktivitet slik som svømming, styrke, intervall, dans, spenstøvelser slik som lengde- og høydehopp mm.

Mulighet til individuelle valg og variasjon hadde ført til at jeg hadde likt skolegym MYE bedre :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På en helt annen side, og med fare for å være upedagogisk... er det sånn at om "noen" er bedre enn en, så er det ok grunn for å gi opp totalt? Det gir jo et veldig svakt utgangspunkt for nesten alt i livet.

Det handler ikke om hvorvidt noen er bedre enn en i noe, mer å være dårlig i noe en selv, lærer og/eller klasse anser som viktig å være god i. Å alltid bli valgt sist, ha dårligst tid på lengde og 60m, kaste kortest, osv. Mestring gjelder her som så mange steder.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det handler ikke om hvorvidt noen er bedre enn en i noe, mer å være dårlig i noe en selv, lærer og/eller klasse anser som viktig å være god i. Å alltid bli valgt sist, ha dårligst tid på lengde og 60m, kaste kortest, osv. Mestring gjelder her som så mange steder.

Mestring er ekstremt viktig, men jeg fikk inntrykket lengre oppe her at det til og med var negativt/demotiverende at læreren var i god form. Er det reellt?

La oss si en sprek lærer legger opp en time hvor alle får mulighet til å lykkes på sitt nivå, og føle mestring. En viss prosent av innsats må man jo nødvendigvis gjøre selv for å å til NOE.

Vanskelig dette her, men veldig interessant! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mestring er ekstremt viktig, men jeg fikk inntrykket lengre oppe her at det til og med var negativt/demotiverende at læreren var i god form. Er det reellt?

La oss si en sprek lærer legger opp en time hvor alle får mulighet til å lykkes på sitt nivå, og føle mestring. En viss prosent av innsats må man jo nødvendigvis gjøre selv for å å til NOE.

Vanskelig dette her, men veldig interessant! :D

Slik var hun jeg hadde siste året på vgs, og det forbedret fraværet mitt, helt klart! Det hang dessverre litt mye igjen fra tidligere år, men hun var veldig fin å ha.

Det jeg ofte opplevde var at uansett hvor mye jeg prøvde, så var det ikke bra nok og det utgjorde ingenting hverken karaktermessig, sosialt eller på mobbingen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På en helt annen side, og med fare for å være upedagogisk... er det sånn at om "noen" er bedre enn en, så er det ok grunn for å gi opp totalt? Det gir jo et veldig svakt utgangspunkt for nesten alt i livet.

Edit: Jeg tar utgangspunkt i at man har en lærer som er ok når jeg skriver det jeg nettopp skrev.

Nei, så lenge det er rom for individuel mestring så gjør det vel ikke noe at andre er bedre? Man skal jo yte og bedømmes individuelt og som en del av en gruppe, og bare gi opp er selvsagt ikke greit. Men som Simira sier, det å alltid, konsekvent, være dårligst er dritkjipt og vanvittig demotiverende.

Til @2ne : nå skrev vel ikke jeg om følelsen av å bli sett ned på - men nei, jeg går ikke og ser ned på folk utifra hva de behersker av fag. Og jeg tror veldig mye, som ikke er mobbing, bare er en følelse hos den det gjelder. Som det legges mye mer i enn det er ment. Heldigvis.

Dog gjelder ikke det læreren min. :aww: Hun hata meg omtrent like mye som jeg hata henne. :aww:

Totalt ot. Men jeg skulle skrive en oppgave i gymmen, og gikk og spurte henne om hvordan jeg skulle løse det "nei, det må du bare finne ut selv". Leverte en oppgave hun mente stinka (det gjorde den nok også :lol: ) og så får jeg kommentaren når jeg sier at jeg ikke visste hvordan jeg skulle løse den "ja, men da skulle du kommet og bedt om hjelp da" :gaah: !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg likte ikke gym.

Fo meg handlet det ikke om å få til eller ikke få til. Ikke egentlig, selv om mestring ikke var feil :) For meg var det den sosiale eksponeringen. Jeg er sjenert, og har alltid vært det. I gym følte jeg meg så veldig utsatt. Ute på banen i lagspill mens lagene som hadde pause så på. Forrerst i køa for å hoppe stille lengde mens de andre ventet. Med ansvaret for "min" del av banen i volleyball. Og så mye mer.

Jeg ville for allt i verden ikke få ballen sentret/kastet til meg. Ikke fordi jeg ikke "brydde meg" om laget mitt, eller ikke ønsket å delta, eller ville ødelegge for andre, men fordi det betydde oppmerksomheten som fulgte med. Det var helt grusomt. Og i den sinsstemningen presterer en jo ikke heller så mestring blir det ikke mye av, en får bekreftet at dette var kjipt og spiralen er i full gang. Og få høre at en "må da i hvert fall prøve å hoppe", eller få seg en "bedre innstilling" var som et slag i magen.

Jeg ble dog aldri mobbet eller noe slikt. Det går mer på personlighet, hva en er komfortabel med av sosial interaksjon, oppmerksomhet og om ens egne grenser blir respektert. Jeg følte meg fanget fra det øyeblikket jeg gikk inn i gymsalen. Det er ingen akseptabel måte å unngå det ubehagelige på i en gymtime. En kan jo ikke nekte? Komme med forslag til andre ting vi kan gjøre? Læreplan er læreplan. Så jeg skulket strategisk. Unngikk timene jeg visste vi skulle gjøre noe jeg ikke taklet og ble med de timene som var litt bedre. Passet på å ha nok oppmøte til å få karakter i faget, selv om den ikke ble god. I alle andre fag gikk jeg for gode karakterer, men i gym gjaldt det bare å komme gjennom det.

Noen timer var ok da :) Som sirkeltrening. Da er en flere i en gruppe, men hver enkelt har fokus på seg selv. Hjørnefotball var greit, der var kampene korte og ting ble litt mindre høytidelig. Det kunne faktisk være morsomt, så alt var ikke ille :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke fordra gym.

På barneskolen var gym volleyball og latterliggjøring, på ungdomsskolen fotball eller langkjøring på betong/asfalt gjennom heeeele bygda. Jeg føler meg som en sjøku som prøver å danse med delfiner. Jeg er har jeg alltid sinket eller ødelagt i lagsport, og følt meg beglodd i gym og garderobe. Jeg liker naturopplevelser og aktiviteter jeg føler det er et poeng med, så "spark ballen i nettet" er litt abstrakt å engasjeres i.

Å ha en lærer som forstår at enhver elev er forskjellig både fysisk og psykisk tror jeg betyr mye. Jeg har svai rygg og klarer ikke få til å ligge flat på gulvet under en situp, uansett hvor mye jeg prøver..

Jeg tror ikke gymlærere flest er ute etter å ødelegge elevenes selvtillit, men at mange elever er veldig klar over at de er veldig mye mindre [valgfritt adjektiv] enn den "perfekte" gymlæreren, og har dårlige erfaringer med tidligere gymlærere. På barneskolen introduserte gymlæreren seg med å kalle guttene jenter og å ignorere jentene, i første time fnøs han av meg da jeg falt og brakk armen. Jeg har en viss skepsis til gymlærere.

Jeg ville egentlig droppet hele konseptet ball, særlig hvis elever kan befinne seg i skuddsonen. Med briller er en ball i trynet kjipt. Andre er jo livredde for ballen, og andre skal kyle den så hardt de bare klarer, for de er sååh küle.

Verste jeg vet er forresten oppdeling av gutter vs. jenter, er det 1800-tallet liksom? På ungdomsskolen en gang delte vi opp de som ville drive gymnastikk sivilisert og de som ville spille creizi bananas rugby. Da kunne vi mose hverandre så mye vi ville og drite i reglene, og det var kjempegøy!

På vgs hadde de av oss som ikke ønsket å trene sammen med den gemene hop av og til mulighet til å drive egentrening med en haug av apparater på treningsrommet, der kunne jeg fint sitte og svette i en time på ergometersykkel. Ellers var jeg den eleven som står bakerst i gymsalen og skuler med armene i kors. Felles gikk vi mye tur i skog og landlig nærområde, det fjernet jaget om prestasjon, og da var som regel hele klassen med. Selv de av oss som pleide å "glemme" gymtøy. Fineste var en tredagers hyttetur hvor vi fikk lov å ha med hund. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gym var både hat i perioder, og bra i andre. Veldig etter hva slags lærer vi hadde.

Ungdomsskolen var det et hatfaf, og jeg glemte gymtøy ofte for å slippe. Vi hadde veldig resultatorienterte lærere, som sammenliknet alle med de beste elevene. Så uansett hva man gjorde, var det aldri bra nok. Det resulterte i at jeg gav opp å få M i gym...

VGS ble det bedre. Vi fikk en lærer som la vekt på innsats og prestasjoner ut fra egne forutsetninger. Ikke sammenliknet oss dårlige med de gode.

Så det med å få mestring og resultater etter evner, trur jeg motiverer flere enn å bli sammenliknet med de beste som har resultater man aldri vil klare å matche.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes kroppsøving i vgs bør stimulere til treningsglede og -interesse. Gi en basis av kunnskap om ulike treningsformer og -teknikker, effektene de har på kroppen, hvordan unngå felbelastninger og skader osv. La elevene få prøve seg på ulike sporter og aktiviteter uten press. I hvert fall ikke mer press enn de kan takle ut i fra sine egne forutsetninger. Noen liker konkurranse og å pushes og det er flott :) Men også de som ikke trives med dette bør få oppleve gleden med å være aktive.

De to - tre timene i uka på skolen har ingenting å si for kondisjonen eller formen for den enkelte elev. De som trener fotball flere ganger i uka og spiller kamper i helgene gjør det uansett og er i form uansett. Samme med de som går på dans, friidrett osv. De som er i andre enden av skalaen blir ikke noe mer aktive av å tvinges med i en gymtime de ikke liker.

Det kroppsøvingsfaget kan bidra med er å motivere til aktiv livsstil utenfor og etter skolen. Å tenne en interesse for og glede over trening og aktivitet. Det synes jeg er hele poenget med faget. Men da må det ikke bli sånn at elevene ender opp med aversjon mot hele konseptet fysisk aktivitet fordi de forbinder det med ydmykelse og prestasjonsangst.

For min egen del trente jeg kamsport to ganger i uka og ridning en gang i uka i tredje klasse på vgs. Så jeg var på ingen måte redd for å bli sliten eller anstrenge meg. Men settingen i gymtimen ble helt og totalt feil. Jeg er fortsatt glad i å være fysisk aktiv da, men det er mer på tross av gymmen enn på grunn av den :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg likte heller ikke gym, som veldig mange andre tydeligvis, men jeg synes det er litt morsomt at det eneste jeg likte i gymen også er det andre som ikke likte gym likte, nemlig kanonball, sirkeltrening og innebandy! Jeg har absolutt null talent med ball og synes det var myyye ballspill.... Også disse forhatte testene vi måtte gjennom, spesielt 3000m var nå dritt.

Heldigvis ble det litt bedre på videregående, og det tror jeg egentlig først og fremst skyldtes et godt klassemiljø. Det var liksom ikke så nøye at man ikke var kjempegod i alt lenger, i tillegg til at det var mer individuelt opplegg. Også husker jeg at jeg var svært skuffa når det eneste jeg faktisk hadde litt kompetanse på i læreplanen, nemlig friluftsliv, nei, det hadde ikke vi noe av...

Men i dag er jeg veldig glad i å trene, så jeg synes jo det er veldig synd at så mange ikke deltar i gymtimene. Jeg synes det har kommet mange gode forslag tidligere i tråden, som nok hadde gjort meg mer aktiv, men jeg tror i hvert fall det er viktig å høre på elevene og få til gode løsninger sammen, skal man få de uaktive til å ble mer aktive :)

Masse lykke til som gymlærer, jeg tror samfunnet trenger dyktige gymlærere og det høres det ut som om du blir :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner folk som har såpass traumer fra gymtimene i barndommen at de har direkte aversjoner mot klassisk trening som gjerne blir brukt i skolen. Treningssenter er en absolutt NoGo..

Så her har gymlæreren en viktig jobb, inspirasjon burde absolutt være viktigere en prestasjon syns jeg. Sier meg helt enig med Krelise.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er glad i å gå turer ute for aktivisering, men ballspill har alltid vært noe jeg har tatt avstand fra og aldri følt meg komfortabel med å drive på med.

Når det på min skole i tillegg ble lagt opp som konkurranser/hinderløype veldig ofte der en hel gruppe skulle se på èn og èns presentasjon, og mange hadde barnslige bemerkninger pga konkurranseinstinkt, så er jo ikke det så gøy for dem som suger i det.

På barneskolen husker jeg at det var lagt opp mye mer fritt, og noe som kunne passe alle, da byttet de mer på eller man selv kunne velge hva man kunne gjøre. Som skøyter utendørs vinterhalvåret, ballspill i halve gymsalen mens resterende halvpart ble det lagt ut forskjellige ting som rockeringer, hoppetau, noen kunne bruke klatreveggen og bukker, useriøs dansing osv. Denne typen gym likte jeg mye bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enig med @Krelise! På vgs begynner man å bli såppass "stor" at faget bør være en inspirasjon og motivasjon til trening senere i livet. Det bør inkludere så mye variert at alle kan finne en aktivitet de blir tent til å finne ut mer om.

Jeg likte gym jeg, men sitter med en bismak i munnen. Jeg var med på ALLE gymtimene, og hadde alltid full innsats. Men jeg var ikke så god i ballspill, som var størstedelen av faget. Så uansett innsats, fikk jeg trekk i karakter fordi jeg ikke hadde teknikken. Mens unnasluntrerne som deltok på halvparten av timene og var gode i ballspill fikk bedre karakter enn meg. Som nevnt tidligere - demotiverende!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler at gym var faget for de populære. Det var der de kunne ta all plass og oppmerksomhet uavhengig av prestasjoner. De valgte hverandre på lag og så ned på alle andre.

Da er det ikke lett for noen av de andre å prøve seg. For det er vanskelig å vise seg frem når man har mest lyst til å gjemme seg bort. De populære får ofte bestemme hva som skal gjøres i gymtimene (de som skriker høyest osv )og de velger selvsagt noe de er gode til selv. På mine skoler har aldri innsatsen vært avgjørende for karakteren, det har vært trynefaktor. Takk og lov for skriftlige prøver i gym, ellers hadde jeg sikkert strøket. Enda jeg spilte fotball på fritiden hele barne og ungdomsskolen.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg likte aldri gym, men ga alltid alt uansett. Hatet å dusje og skifte sammen med de andre, men også selve gymtimene gruet jeg meg til.

Jeg var den som alltid ble stående alene når vi skulle være to og to sammen, eller velge lag osv. Ingen som ville være med meg fordi jeg er feit og ikke flink i noen sporter. Men jeg ga alt, og jeg hatet aktiviteter der vi selv fikk velge hvem man kunne være sammen med.

Jeg synes det kan være lurt at læreren velger ut lag, evt setter to og to sammen om det er slike øvelser. Ja, de fleste liker seg godt når de får være på lag med dem de vil, men det er somregel minst en i hver klasse som havner utenfor. Det er sårt og fælt, så jeg likte meg hvertfall best når læreren tok ansvar og delte inn i lag.

Av type gymtrening likte jeg best sirkeltrening og kanonball. Men vi hadde også noen varianter av tikken(sisten?), som var litt artige. Det kan være utrolig god trening, samtidig som det er gøy. Og ikke minst; det er ikke en lagsport på samme måte som f.eks. fotball.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg likte gjøre "andre ting", ikke de typiske ballspill greiene som det alltid var halvparten som var knallgod i og andre havnet utenfor. Sirkeltrening, turn, kanonaball, friidrett o.l.

Jeg likte gym jeg, men så lenge jeg ikke drev med noe av det tradisjonelle ballspillet så ble man jo aldri gitt ballen til heller. Så da kjedet jeg meg rett og slett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På videregående gikk jeg idrettslinje, og var med i klassen som en "likestilt", ikke mobba, og da koste jeg meg skikkelig :) Vi hadde forskjellige gymtimer. En sammen med alle, og en der man på beg. av skoleåret valgte toppidrett(om man var god i en idrett man drev med, måtte være kretsmester, så kunne man velge det), eller breddeidrett, hvor vi gikk igjennom en del idretter som vi sammen valgte. Jeg valgte bredde, da det var litt vanskelig å trene håndball når vi bare var to som kunne velge det. Gjennom året delte vi det opp i perioder hvor vi hadde en idrett i hver periode. Veldig kjelt og alle prøvde en idrett de ikke hadde prøvd før :) Vi hadde og mye egentreninger som del av det vi skille lære. Lage treningsplaner, øktplaner, fullføre, evaluere osv. :) Veldig kjekt! Sent from my iPhone using Tapatalk - now Free

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...